Min lille forsiktige gutt...

[Fru Fomle]

Hva gjør man med barn som er veldig sjenerte i større forsamlinger eller sammen med barn de ikke kjenner særlig godt? Prøver og legge litt press på dem for å slippe mammas hånd og bevege seg mer enn 30 cm bort, eller sitter med dem på fanget i timevis og lar dem observere?

Min 5-åring er veldig forsiktig og sjenert, noe som er ganske hemmende i barnehagen, selskap etc. Hvis det er barnebursdag hos noen han ikke har vært hos før, sitter han som regel og holder meg i hånden hele tiden. Jeg prøver og ta han med rundt og få han til å leke med andre barn, men det ender med at han og jeg sitter og leker alene i en krok... Jeg synes forferdelig synd på han, samtidig som jeg blir litt irritert nå når han begynner å bli såpass stor. Slik som det er nå er han den perfekte hakkekylling, jeg gruer meg til han skal begynne på skolen neste år..

I helga skulle han i selskap igjen, det endte meg at vi gikk hjem igjen fordi han ikke ville rikke seg en cm i fra meg. Jeg ble dessverre irritert :oops: og presset han litt, dermed skar alt seg og jeg fant ut det var bedre og gå. Når gutten ikke engang tør og gå 5 m over gulvet for å levere fra seg presangen sin så syntes jeg ikke det var rett ovenfor noen og utsette oss for den pinen det hadde blitt og sitte der med han gråtkvalt og en irritert mor....

Noen som har gode råd og komme med til en etterhvert ganske fortvilet mor??

[Gjest tante alli]

Huffda, leit dette her. Har selv et tantebarn som er ganske lik det du beskriver. Hun er fire, og er veldig forsiktig og sjenert. Blir oppskaket om hun blir "presset" av andre, og vil ikke delta i leker med andre barn. Vi tar henne med til selskaper og aktiviteter der det er andre barn i samme alder. Noen ganger er det foreldrene som er med, andre ganger tante, onkel, besteforeldre og foreldres venner. Hun er stadig sjenert, men hun blitt bedrre. Det virker som om hun har vendt seg til at det skjer ting rundt henne, og hun takler det mye bedre. Jeg har sett at hun faktisk koser seg, selv om hun fremdeles trekker seg litt i perioder, og det er et stort fremskritt.

Vil anbefale at du involverer familie og venner, og ber om at at de tar gutten med seg ut blant andre barn. Har han kontakt med barn utenom dem i barnehagen? Har du kanskje venner med barn som han kan treffe jevnlig og leke med? Det er ikke bra at han alltid er sammen med deg og at du beskytter ham. La ham bryne seg litt sammen med andre barn i forskjellige situasjoner, med deg i trygg avstand. Inviter noen hjem, gjerne voksne og barn sammen, og begynn der. Det er en fin trening i sosialisering. Da har du avlastning, samtidig som han vender seg til at dette er ting som er en helt vanlig del av livet hans.

Lykke til!

[Gjest Bare innom]

Min sønn har vært slik i alle år, han er av natur veldig forsiktig.... Han har alltid vært redd for å gjøre feil (ekstremt pliktoppfyllende), og har derfor heller latt være å gjøre ting han er usikker på.

"Løsrivelsen" begynte samtidig med skolestart, og fortsetter fremdeles med "museskritt", men det krever en mye av oss foreldre og en del av lærerne.

Vi har aldri presset ham, men vi har oppmuntret ham til å "pushe" sine grenser skritt for skritt.

Samtidig som vi har lagt til rette for at han skal få opplevelsene, har vi også gitt ham den tryggheten av å vite at vi aldri er lengre unna enn at han kan få hjelp hvis han behøver det.

Du nevnte å levere en gave. Vår metode (etter råd fra barnepsykolog):

1. gang: lever gaven, forklar ham på forhånd trinn for trinn hva du gjør

2. gang: Han leverer gaven mens du står ved siden av. Etterpå roser du ham for det han gjorde. (se hvor enkelt det var, ike skummelt i det hele tatt osv)

3. gang: han leverer gaven, du står like bak som "støtte" (nå har du prøvd dette før, jeg står rett bak deg om det er noe)

4. gang: han leverer gaven, du er helt i bakgrunnen (dette går bra, du har jo gjort det før)

Det viktigste lærdommen barnepsykologen ga oss, var at vår sønn kun reagerer på positiv respons. Ved negativ respons trekker gutten vår seg tilbake (da har han allerede gjort feil i egne øyne, og tør ikke prøve mer)

Mitt råd til deg er derfor: vær tålmodig, oppmuntre, gi mye positiv respons, legg til rette.

Lykke til!

[Klips]

Det viktigste lærdommen barnepsykologen ga oss, var at vår sønn kun reagerer på positiv respons. Ved negativ respons trekker gutten vår seg tilbake (da har han allerede gjort feil i egne øyne, og tør ikke prøve mer)

←

Det var nyttig lesning.

Min datter på tre er også ganske forsiktig av seg, om enn ikke like mye som TS' sønn. Jeg er også opptatt av hva jeg evt. skal gjøre med situasjonen, vil jo at hun skal ha det mest mulig moro og klare seg bra, samtidig som hun skal få være den hun er, ikke alle trenger å være mest høylytte.

[snøfnugg]

Jeg ville anbefalt at du kanskje "ordner " en lekevenn som ikke er så sjenert. Min datter er ikke sjenert i det hele tatt. Hennes bestevenninne er som din sønn. Min datter drar henne fram-og hun er blitt mye mindre sjenert gjennom deres vennskap.

[Gjest Gjest_thei_*]

kjenner meg godt igjen i det du skriver. Min datter på snart 5 har vært veldig lik men bare det siste året etter å ha begynt i en barnehage med fantastiske voksne så har hun utviklet seg veldig, de legger vekt på det positive å løfter frem hvert barn. Hvordan er han i bhg??

<Det er naturlig at vi blir irriterte, litt fordi vi er frustrerte og syns det er veldig trist at barnet ikke koser seg slik som "alle " andre gjør, litt fordi vi blir nesten litt flaue overfor andre foreldre og litt fordi vi blir rådvill. Men det er veldig viktig at vi godtar at barnet er tilbaketrukket, vi har alle ulik personlighet.

feks. når han skal gi en pakke og ikke vil " det er helt greit at du ikke vil, mamma gjør d i dag så kan du kanskje neste gang....... " barnet får aksept for slik han er og en liten utfordring til neste gang, noe som må minnes på!! å selvfølgelig masse masse betinget ros når han gjør noe bra!!!! legg vekt på det positive alltid. Ikke bli fortvilt om du av og til tilter over til sinne osv vi er bare mennesker vi også og barnet har godt av og se at vi ikke heller er feifrie!! forståelse og aksept er viktig!! tryggheten blir avgjørende for at han skal bevege seg mer ut i verden, samt stoooooooor dose med tålmodighet!!!

[Gjest Gjest]

Hvorfor dra fram en 3 år gammel tråd?

[Fru Fomle]

Litt morsomt å lese, hadde helt glemt mine bekymringer fra den gang. Heldigvis så har min lille gutt som nå snart er 8 vokst av seg veldig mye av sjenertheten.

[Gjest Gjest]

Så bra at han ikke er så sjenert lengre

Broren min var slik da han var liten. Han var/ er liten og spinkel, veldig rolig og forsiktig. En grubler, som liker rolige aktiviterer. Det ble nok litt forsterket av at mamma overbeskyttet han, ville at han skulle være liten og hjelpesløs lenge. Hun var hjemme med han nesten til skolestart, og han lekte nesten aldri med andre barn, kun av og til med to kusiner (jenter). Det var jo ikke så rart han ikke gled inn med de tøffe gutta på skolen.

Barn er ulike, men jeg tror man kan "tilpasse" dem til samfunnet i en viss grad gjennom oppdragelse. Et aktivt og utadvendt barn må lære seg å slippe andre til, de forsiktige kan øve seg på å komme litt ut av skallet sitt.

[Plym]

Litt morsomt å lese, hadde helt glemt mine bekymringer fra den gang.  Heldigvis så har min lille gutt som nå snart er 8 vokst av seg veldig mye av sjenertheten.

←

Så hyggelig å høre . Jeg fikk så vont av den lille gutten, og la ikke merke til at tråden var gammel. Grusomt å være så sjenert, men denne tråden gir jo håp til andre med samme problem.

[Gjest StoreSky]

Synes slett ikke det gjør noe at man drar en gammel tråd frem - finnes jo barn som er slik idag også. Og mange gpde råd var det jo her

Og morsomt å høre hvordan det gikk med den gang da 5 år gammle gutten!!

Fru Fomle: gjorde dere noe spesielt for å gjøre han mer trygg, eller gikk det seg til?

[c",)]

Litt morsomt å lese, hadde helt glemt mine bekymringer fra den gang.  Heldigvis så har min lille gutt som nå snart er 8 vokst av seg veldig mye av sjenertheten.

←

Så fint at han har vokst mye av sjenansen av seg.

Min datter var også ekstremt stille og forsiktig når hun var mindre, men når hun begynte på skolen så ordnet det seg.

Når de skal i bursdag nå så tar de skolebussen eller går hjem til bursdagsbarnet i samlet flokk, å da er det ingen mamma der som de kan holde i hånden. Da må de klare seg selv, å da løsner det gjerne også for de som er sjenert.

[Far til 2]

Jeg har ikke lest alle svarene, men kjenner meg godt igjen når det gjelder egne barn. Og vi fulgte langt på vei oppskriften til "Bare innom".

Fortsatt er et av barna veldig usikker/sjenert, men det bedrer seg med museskritt.

Jeg har valgt den forsiktige metoden, mens ex'en har valgt den roughe metoden (dytte barna ut i det).

Når barna opplever "utfordringer" har jeg valgt å la dem prøve seg på ting jeg VET MED 100% DE KLARER. Dette for å bygge opp sin egen selvtillit. Gradvis har de fått utfordringer som jeg anatr at de med 90% sikkerhet klarer. Deretter med 80%, 70%, etc sikkerhet.

Metoden medfører MYE arbeid og tar lang tid, men heller det enn å gjøre dem enda mer usikkre.

Ex'en har imidlertid valgt motsatt metode. Hun skyver dem foran seg og overhører deres protester.

Uansett har situasjonen bedret seg vesentlig. Hvem av oss foreldre som har lykkes med vår metode kan jeg ikke si noe om. Men jeg holder fortsatt en knapp på dette med å prøve seg på ting de vet de klarer, selv om det tar lang tid.

[Fru Fomle]

Synes slett ikke det gjør noe at man drar en gammel tråd frem - finnes jo barn som er slik idag også. Og mange gpde råd var det jo her

Og morsomt å høre hvordan det gikk med den gang da 5 år gammle gutten!!

Fru Fomle: gjorde dere noe spesielt for å gjøre han mer trygg, eller gikk det seg til?

←

Svarer lovlig sent, men bedre sent enn aldri.

Vi gjorde ikke noe spesielt for at han skulle føle seg tryggere, men vi sluttet å mase og lot han selv få bestemme hva han ville. Han forandret seg veldig mye fra innskriving på skolen i november til skolestart, det var helt utrolig å se. Tror også det etterhvert ble litt flaut for han å ha med moren i bursdag, ser ikke bort fra at det var det som tilslutt gjorde at han turde å hoppe uti det og gå helt alene i bursdager. Og etter han hadde gjort det en gang var det aldri noe problem.

Han er fremdeles en rolig og stillferdig gutt, men nå er det heldigvis ikke noe som hemmer han i sørlig stor grad lenger. Så til dere andre som sliter med sjenerte barn; det løser seg heldigvis ofte av seg selv når ungene vokser litt til.