plikt vs rett til å bry seg?

[Gjest Gjest]

Dette spørsmålet kunne sikkert like gjerne ligget på kosthold eller helse, men legger det her og så får noen flytte om det blir helt feil.

Jeg møtte nylig på en bekjent, eller kanskje jeg kan kalle henne en "ikke så nær venninne", vi snakker iallefall bare sammen når vi tilfeldigvis møtes.

Før (et halvt år siden?) var hun slank, men med former, trekkene i ansiktet var runde. Nå er hun veldig tynn, og direkte mager i ansiktet. Var liksom blitt helt dratt, og det så ikke ut som en naturlig vektnedgang.

Det jeg lurer på, er hva man gjør i slike situasjoner? Jeg kjenner litt på at det er vanskelig å plassere situasjonen på skalaen som går fra å ha plikt til å spørre til at man ikke har rett til å bry seg. Jeg er jo ikke noen nær venninne, men på den andre side så er det veldig lett å tenke slik, og hvis alle gjør det vil jo ingen bry seg før det er for sent.

Hva ville du ha gjort?

Gjerne kom med innspill på problemstillingen generelt, om du ikke klarer å sette deg inn i akkurat denne situasjonen, det trenger jo ikke være snakk om vekt. Hva om du mistenker at noen sliter psykisk, er ensom, blir mishandlet osv. - når går grensa for at det er "alvorlig nok" til at man kan spørre, og hvor nært forhold skal man ha for å bry seg?

[Gjest ts]

Ser at tråden er blitt flyttet, da fikk jeg bekreftet at det lå i feil forum, men dytter den iallefall opp så den ikke havner så langt nede her uten at noen har sett den

[phronima]

Personlig syns jeg ikke du skal ta dette opp med henne da du ikke er en nær venn. Kommentarer eller spørsmål som hinter til spiseforstyrrelser er alt annet enn hyggelig å få, spesielt når det kan være andre årsaker du ikke kjenner til. Kanskje hun har mistet noen og vært deprimert, kanskje dette er noe hun har slitt med lenge (spiseforstyrrelser er jo ikke alltid synlig for omverdenen), kanskje hun allerede er i behandling, kanskje hun rett og slett har hatt det veldig travelt.

Om din bekjente har noen nære venner syns jeg du skal overlate dette til dem. Det er ikke for å virke kald og ubarmhjertig, men da jeg har personlige erfaringer til dette vet jeg hvor ubehagelig det kan bli for begge parter dersom du som bekjent, og ikke nær venn, tar opp dette. Et mulig psykisk problem er en såpass intim sak for de fleste at din omsorg kan oppfattes som alt annet enn det.

Jeg er fullt klar over at det kan være vanskelig for en utenforstående å sette seg inn i situasjonen til denne jenta, og at det er lett å trekke raske beslutninger. Det du kan gjøre, er å invitere vedkommende ut på en kaffe eller lignende for å slå av en prat. Selv om noen eventuelle psykiske lidelser ikke nødvendigvis er tydelige, kan det være godt for dere begge å få pratet litt om løst og fast. For all del, ikke nevn et ord om hennes vektnedgang om hun ikke tar dette opp selv.

Mer generelt angående psykiske lidelser og bekjentskaper, syns jeg man skal være nær vedkommende før man velger å blande seg dersom personen allerede har et nettverk rundt seg. Det kan bli oppfattet som svært krenkende dersom du ymter frampå at noen burde oppsøke hjelp.

(Noen vil kanskje motsi meg her og mene at dette vil være en grundig "wake up call" som kan være viktig, men her gjelder det å bruke sunn fornuft)