Hiv-positiv

[Gjest Gjest_knust_*]

Jeg har nylig fått diagnosen HIV og er helt knust.

Gjorde en fatal feil sommeren 2008 og lå med en mann på ferie i Tyrkia flere ganger uten beskyttelse. Jeg tok alle de vanligste sos-testene da jeg kom hjem, men ikke HIV-test før nå i forbindelse med registrering som blodgiver.

Jeg er alenemor til to gutter på fire og seks år. Jeg trenger vel neppe nevne hvor katastrofalt dette føles for meg som ansvarsperson for to barn.

Jeg har bestemt meg for at nå, etter et par ukers "bearbeiding", er det på tide å fortelle dette til min nærmeste familie. Jeg tenker å fortelle det til mine foreldre og min søster i første omgang, men har rett og slett ikke anelse om hvordan jeg skal fortelle noe slikt. Hvordan i alle dager skal jeg si noe sånt til dem? Dette vil knuse mine foreldre, det vet jeg. Min far har nettopp kommet seg etter et hjerteattakk, og nå dette... Men samtidig tror jeg ikke jeg orker å holde dette for meg selv lenger, jeg føler jeg kveles sakte

Og hva med ungene? Bør jeg fortelle dem det, eller bør jeg vente til de er eldre og vil "forstå" (hvis det i det hele tatt er mulig)? Vil dette skremme dem totalt og gi dem traumer for resten av livet?

Jeg har hatt noen timer med kriserådgiver og hun sier at noen velger å være ærlige med barna, andre ikke. Det er helt individuelt hvordan barn reagerer på slike nyheter, og at jeg bør avgjøre dette selv ettersom jeg kjenner guttene best. Men jeg føler ikke dette hjelper meg i det hele tatt.. Jeg aner jo ikke hvordan de kommer til å takle det hvis jeg sier det, de har aldri opplevd en krise før.

Men så tenker jeg; tenk om jeg plutselig blir syk? Dette er jo et uforutsigbart virus, og selv om det er gode medisiner, har man ingen garanti. Er det ikke da bedre å forberede dem på hva som kan skje på forhånd, så ikke sjokket over at mamma er syk og dårlig blir så stort?

Hva ville dere gjort, tror dere (vet jo at det er umulig å sette seg inn i situasjonen, men likevel..)?

[The Kitten]

Hvis jeg var i din situasjon ville jeg ikke sagt til barna at jeg var hiv-positiv. Mange voksne har vanskeligheter med å forstå hva sykdommen innebærer og hvordan den opptrer. Tenk da på hvordan det vil være for et barn. Dessuten, om du skulle fortelle det til dem nå, vil de neppe forstå så mye mer enn at "mamma er syk" og det kan skape unødvendig beskymring for dem.

[Gjest Gjest]

Så leit for deg. Diagnosen er så til de grader omgitt av feiltolkninger, myter og annet tull at jeg tror du vil komme best ut av det om du har med deg en lege eller andre når du forteller familien.

http://www.hivnorge.no/ Kanskje noen her kan gi bedre råd?

Ønsker deg lykke til med alt sammen og håper det viser seg at dette er lettere å leve med enn du tenker i dag.

[Gjest Musicman]

beskymring for dem.

Ja, tror barna vil beKymre seg mye unødig hvis de får vite dette. Etter det jeg har hørt/lest så kan de aller fleste som har HIV, leve ganske vanlige liv med rett behandling, og det får du jo i Norge.

[Gjest Gjest_Elin_*]

Først og fremst vil jeg gi en

Når det gjelder guttene dine, du skriver ikke alderen deres, men jeg syntes du burde fortelle dem. Å holde ting skjult for barn, vel, de kan bli meget redde om de forstår at noe skjer men ikke hva. Men at de forstår at noe skjer, det vil de gjøre. Barn senser slikt.

Hvordan sykdomsbildet ditt vil utvikle seg er det ingen som vet, men jeg mener at barna burde være med, at de forstår hva som skjer med deg og sykdommen din i hverdagen fremover. Har ingen tro på at du blir en helt som var sterk og ikke fortalte. Så plutselig så er det sykehusbesøk etter sykehusbesøk, hva skal guttene tro da?

Hvordan du kan fortelle guttene, har du vel fått tips av kriserådgiveren. De har lang erfaring og kan slikt.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Ja, tror barna vil beKymre seg mye unødig hvis de får vite dette. Etter det jeg har hørt/lest så kan de aller fleste som har HIV, leve ganske vanlige liv med rett behandling, og det får du jo i Norge.

Det er veldig bra at du tar deg bryet med å rette opp i skrivefeil.

[møst]

Det var trist!

Man skal ikke bagatallisere hiv, men allikevel er HAART medisinene noe som hjelper godt med. Og dermed går det an å leve så "normalt" som man klarer/vil.

Din familie er jo nettopp en familie. Og de vil sikkert bare det beste for deg, og kommer sikkert til å ha mange spørsmål.

Kanskje det hadde vært en god idè å skrive et brev? I tillegg til brevet legger du til god informasjon om hiv.

Guttene dine er jo bare små barn, og forstår nok ikke hva det er. Men hvis du har et behov for å fortelle at du er syk, så må jo det være mulig. Nei det er vanskelig å gi deg råd ang. dette.

HVA FØLER DU? HVA ER DET BESTE FOR DEG OG DINE? Har du en god venninne (søsteren din) som du kan betro deg til først? Den venninnen kan jo være med til dine foreldre hvis du vil si det face-to-face.

Håper det går bra!

[Gjest gjesta]

Jeg vil anbefale deg først å snakke med en god venninne, ev. søster. Start der. Jeg hadde ikke sagt noe til foreldre ennå. Så tar du kontakt med interesseorganisasjonen for HIV. Du er ikke den første som er i den situasjonen. De kan veilede deg videre.

Jeg ville IKKE sagt noe til ungene dine. Du har blitt smittet, men kan leve i 20 år uten de helt store problemene. Ungene dine er for små og det eneste du skaper er utrygghet.

Jeg skjønner godt at ting er kaotisk akkurat nå. En hver ville ha følt det med en sånn beskjed. Ta tiden til hjelp og ikke gjør noe overilt.

[Jens]

Hei

Jeg ville som flere her sier ikke sagt noe til barna mine. Sjansene for å leve ett tilnærmet langt og normalt liv er jo stor, så ser ikke nødvendigheten i å bekymre dem unødvendigt. Ihvertfall ikke mens de er små.

Lykke til:-)

[Gjest til ts]

HIV er noe du kan leve med i mange herrans år! du dør m.a.o ikke med det første. det er ikke en gang sikkert du vil utvikle AIDS.

medisinene som finnes nå til dags er meget gode, og hva gjør HIv farlig egentlig? samfunnet!

HIV'en i seg selv er faktisk ikke så farlig, men samfunnet er, fordi man blir dømt.

Det forskes på dette viruset til de grader, så hvem vet, om noen år finnes det en kur.

til det du spør om:

jeg ville ikke fortalt barna mine det før de var noen år eldre.

jeg ville ventet til du hadde bearbeidet det MER, før du fortalte noen dette. i forskjellige støttegrupper finner du folk du kan prate med.

husk at hiv er ikke så farlig.

hiv betyr ikke aids eller død.

god bedring.

[Gjest Gjest_anja_*]

HIV er noe du kan leve med i mange herrans år! du dør m.a.o ikke med det første. det er ikke en gang sikkert du vil utvikle AIDS.

medisinene som finnes nå til dags er meget gode, og hva gjør HIv farlig egentlig? samfunnet!

HIV'en i seg selv er faktisk ikke så farlig, men samfunnet er, fordi man blir dømt.

Det forskes på dette viruset til de grader, så hvem vet, om noen år finnes det en kur.

til det du spør om:

jeg ville ikke fortalt barna mine det før de var noen år eldre.

jeg ville ventet til du hadde bearbeidet det MER, før du fortalte noen dette. i forskjellige støttegrupper finner du folk du kan prate med.

husk at hiv er ikke så farlig.

hiv betyr ikke aids eller død.

god bedring.

signerer denne.

[juliane]

Er jeg den eneste som ville sagt det til barna mine altså? Jeg tenker at det er bedre å fortelle barna med en gang at mamma har en sykdom, men på en veldig lite dramatisk måte. Da kan de vokse med sykdommen og få et naturlig forhold til det, istedenfor å få det rett i fleisen når de blir eldre. Trenger jo ikke å si at man kan dø av det med en gang, fire og seksåringer godtar jo som regel den versjonen man forteller.

Jeg tror kommunikasjon er en måte å ufarliggjøre det på. Ville dere holdt kjeft om det hvis dere fikk en annen kronisk sykdom som ikke kunne hatt dødelig utfall også?

Må legge til at jeg ikke har barn, så utelukker ikke at jeg hadde tenkt annerledes hvis jeg faktisk var mamma selv.

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Jeg ville også sagt det til barna.

Ikke nødvendigvis at du har HIV, det forstår de ikke fullt ut når de er så unge, men at du har en sykdom som du kommer til å resten av livet, men at den ikke vil være så "farlig" for deg.

Du vil uansett måtte komme til å fortelle dem det en dag, og hvis de får vite om x-antall år at mamma har vært syk siden de var 4 og 6 år, så vil de gjerne ta det mye tyngre enn hvis du snakker med dem om det med en gang.

Men som sagt, du trenger ikke fortelle dem akkurat hva sykdom heter osv., bare at "mamma har en sykdom, men hun får medisiner som gjør at hun ikke blir syk, så det er ikke så veldig farlig"...eller noe i den duren

Lykke til TS

[Berentsens]

Til TS

Kontakt HivNorge. Der er det nok noen som du kan prate med, og som kan gi deg noen tips. Det viktigste er at du ikke blir sittene med dette alene.

Dine barn vil trenge å få vite dette, men kanskje du skal gi det litt tid først. Få snakke med noen om det, sette litt ord på tankene som du måtte ha. Kanskje du kan få snakke med andre som er i samme situasjon som deg, som kan fortelle om hvordan de fortalte det til sine barn.

Lykke til!

[Antlers]

Er jeg den eneste som ville sagt det til barna mine altså? Jeg tenker at det er bedre å fortelle barna med en gang at mamma har en sykdom, men på en veldig lite dramatisk måte. Da kan de vokse med sykdommen og få et naturlig forhold til det, istedenfor å få det rett i fleisen når de blir eldre. Trenger jo ikke å si at man kan dø av det med en gang, fire og seksåringer godtar jo som regel den versjonen man forteller.

Jeg tror kommunikasjon er en måte å ufarliggjøre det på. Ville dere holdt kjeft om det hvis dere fikk en annen kronisk sykdom som ikke kunne hatt dødelig utfall også?

Må legge til at jeg ikke har barn, så utelukker ikke at jeg hadde tenkt annerledes hvis jeg faktisk var mamma selv.

Jeg har heller ikke barn, men jeg ble i ung alder fortalt om en alvorlig (dog ikke direkte dødelig) lidelse hos en av mine foreldre, og slet mye psykisk pga. av det. I mitt tilfelle ville det altså vært mye bedre å ikke vite. Det er fint å være ærlig og avdramatisere litt, men noen ganger er det tusen ganger bedre å ikke si noe. Vanskelig å skulle prøve å sette meg selv i TS sitt sted, men jeg tror nok jeg ikke ville sagt noe til barna med mindre det var sannsynlig at jeg kom til å gå bort i løpet av kort tid. Man kan fint leve relativt normalt med HIV, og det er bare snakk om å ta enkle forhåndsregler mot smitte. Om det skulle forverre seg synes jeg derimot det er på tide med en alvorsprat. Selv om TS avdramatiserer sykdommen vil barna dessverre høre om skrekkhistorier fra andre, eller lese om det på internett, osv. Kanskje kan de takle det, men det kan også bli en altfor tung bør.

[Gjest Gjest_reddharen_*]

Jeg ville ikke sagt det til barna mine hvis jeg hadde hatt barn. For hvis jeg hadde fått vite at mamman min hadde aids/hiv hadde jeg blitt redd å være nær henne hvis vi foreksempel bada i basseng eller å komme nær hun i truse. Men nå er jo jeg ekstrem redd for sånne ting da. Jeg tørr foreksempel ikke å nærme meg pappa hvis han står i truse for redd han har sæd på seg, lolz

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har nylig fått diagnosen HIV og er helt knust.

Gjorde en fatal feil sommeren 2008 og lå med en mann på ferie i Tyrkia flere ganger uten beskyttelse. Jeg tok alle de vanligste sos-testene da jeg kom hjem, men ikke HIV-test før nå i forbindelse med registrering som blodgiver.

Jeg er alenemor til to gutter på fire og seks år. Jeg trenger vel neppe nevne hvor katastrofalt dette føles for meg som ansvarsperson for to barn.

Jeg har bestemt meg for at nå, etter et par ukers "bearbeiding", er det på tide å fortelle dette til min nærmeste familie. Jeg tenker å fortelle det til mine foreldre og min søster i første omgang, men har rett og slett ikke anelse om hvordan jeg skal fortelle noe slikt. Hvordan i alle dager skal jeg si noe sånt til dem? Dette vil knuse mine foreldre, det vet jeg. Min far har nettopp kommet seg etter et hjerteattakk, og nå dette... Men samtidig tror jeg ikke jeg orker å holde dette for meg selv lenger, jeg føler jeg kveles sakte

Og hva med ungene? Bør jeg fortelle dem det, eller bør jeg vente til de er eldre og vil "forstå" (hvis det i det hele tatt er mulig)? Vil dette skremme dem totalt og gi dem traumer for resten av livet?

Jeg har hatt noen timer med kriserådgiver og hun sier at noen velger å være ærlige med barna, andre ikke. Det er helt individuelt hvordan barn reagerer på slike nyheter, og at jeg bør avgjøre dette selv ettersom jeg kjenner guttene best. Men jeg føler ikke dette hjelper meg i det hele tatt.. Jeg aner jo ikke hvordan de kommer til å takle det hvis jeg sier det, de har aldri opplevd en krise før.

Men så tenker jeg; tenk om jeg plutselig blir syk? Dette er jo et uforutsigbart virus, og selv om det er gode medisiner, har man ingen garanti. Er det ikke da bedre å forberede dem på hva som kan skje på forhånd, så ikke sjokket over at mamma er syk og dårlig blir så stort?

Hva ville dere gjort, tror dere (vet jo at det er umulig å sette seg inn i situasjonen, men likevel..)?

Jeg ville ikke fortalt det til noen, ikke engang nærmeste familie. Det er noe som heter at det én vet, vet ingen, det to vet, vet alle. Ikke at jeg tror dine nærmeste ville gå rundt å sladre om det, for all del nei, men ting kan "glippe" ut av folk i en samtale, i en kommentar.

Da kan du risikere at barna dine ad omveier får vite det av andre fremstilt på en måte du ikke ønsker.

Jeg sier som sagt: Hold kjeft, men forteller du det til dine nærmeste voksne, bør du også fortelle det på din måte til barna.

Lykke til.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg ville ikke fortalt det til noen, ikke engang nærmeste familie. Det er noe som heter at det én vet, vet ingen, det to vet, vet alle. Ikke at jeg tror dine nærmeste ville gå rundt å sladre om det, for all del nei, men ting kan "glippe" ut av folk i en samtale, i en kommentar.

Da kan du risikere at barna dine ad omveier får vite det av andre fremstilt på en måte du ikke ønsker.

Jeg sier som sagt: Hold kjeft, men forteller du det til dine nærmeste voksne, bør du også fortelle det på din måte til barna.

Lykke til.

Jeg glemte jo en ting: Går du inn i et nytt forhold, må du naturligvis fortelle det til din partner. Det er du pliktig til.