mann med panikkangst

[Gjest Gjest_eva_*]

Hei.

Jeg og mannen min har vært sammen i mange år og gift i noen, selv om vi forsåvidt er unge

Vi har de kjempe bra sammen og forstår hverandre på en helt utroli måte. Hele livet har han vært plaget med angst og tidvis depresjoner. Angsten handler oftest om frykt for å dø, sykdommer og slår ofte til når han sover og han vokner av "anfallet" som av meg virker som han ikke får puste og får panikk. Dette blir bedre om jeg rister han og får han til å roe seg, disse problemene har blitt betydelig mindre siste årene og derfor sluttet han med psykologen for ca 2 år siden. Tidligere slet han voldsomt om nettene med søvnmangel pga anfallene..

Grunnen til at problemet ser ut til å dukke opp igjen nå er at jeg skal reise bort en uke i sammenheng med en studietur til utlandet. Dette har vi vist en god stund, men ikke snakket så mye mer om enn praktiske løsninger siden han sitter i rullestol. Han har i ett halvt år nå slitt med depresjonslignende tanker og sier selv han føler seg svært sliten. Vi har snakket noe om det i det siste og han vil søke om psykolog igjen.

Jeg synes det er vanskelig å skulle dra fra han nå siden han inndirekte ber meg om å være hjemme fordi han frykter psykisk utmatting og angstproblematikken. Mye av grunnen til at han ikke har hatt problemer i de siste er fordi jeg alltid er hjemme om nettene og han selv sier han er blitt alt for avhengig av den tryggheten jeg kan gi. Jeg vet ikke hvordan jeg kan støtte han og hjelpe han? Jeg føler selv jeg blir sliten og kjenner meg egoistisk som ønsker å dra, samtidig som jeg ønsker å være hjemme for å støtte han.. Turen nærmer seg snart og det er umulig at han får noen psykolog til den tid, hvordan kan jeg hjelpe han til å takle problemene? Burde jeg bli hjemme fra turen?

Jeg har selv lurt på å få hjelp hos psykolog for å takle det jeg tenker på som jeg føler jeg ikke kan snakke med mannen min om fordi han får dårlig samvittiget for å "gjøre livet surt for meg".. vi snakker mye om følelsene rundt dette, men merker jeg synes det er vanskelig å skulle sette ord på følelsene.. jeg har de jo toppen sammen med han, og vil ikke at det skal høres ut som om han ødelegger eller begrenser livet mitt heller. det er jo oss to det skal være!

Håper noen kunne gi meg ett lite vink.. har ingen anelse hva jeg skal gjøre og hvordan jeg kan støtte han samtidig som jeg tar vare på meg selv!

[Gjest Gjest_eva_*]

ingen som har noen kommentar??

Hva ville du gjort? Trenger sårt en annen persons mening her ..

[Gjest Gjest_gjesten_*]

Hei,

Min umiddelbare reaksjon er DRA, men hvordan vil du ha det på studieturen? Blir den å bli ødelagt med at du går og bekymrer deg? Kan han besøke familie mens du er borte og kan dere avtale å snakke på telefonen et par ganger om dagen? Hvis du skal bli hjemme så synes jeg at du skal kreve en garanti på at han oppsøker psykolog asap. Det blir garantert å gå utover samlivet om du skal fortsette med å måtte ofre på denne måten. Uansett hvor glad man er i hverandre så må man ha mulighet til å realisere seg selv og ha egne interesser (noen i større grad enn andre men likevell..). Jeg tror også at du kan være en bedre støtte og kjæreste hvis du har det godt og tar vare på deg selv!!

Håper det ordner seg, stor klem!