Fosterforeldre

[Blackpuma]

Jeg synes derimot at det er flott at trådstarter ønsker å få et fosterbarn, da det er stor mangel på fosterhjem. Jeg regner med at hun/han har nok kapasitet til å ta i mot et barn, og gi det den omsorgen det trenger. Det vil selvfølgelig bli utfordringer på veien, men forhåpentligvis vil det også bli mange fine opplevelser med fosterbarnet! Lykke til uansett!

Endret 19. mai 2010 av Helen

[Gjest AnonymBruker]

Det var en lang avhandling.."regner du med" kapasitet?Har en 3 barn så er det etter min mening ikke så mye rom for den oppmerksomhet et nytt barn utenfra fortjener.Har 3 barn jeg også det krever sin hatt.Skal nr 4 bli en med ballast så går det fort utover egne barn.Sjalusi,søskenkrangler..huff kan fort bli for mye det der.

[Gjest AnonymBruker]

Det finnes egne forum for fosterforeldre,der finner du de med erfaring.Det er slik at fosterforeldre har daglig omsorg for barna.Da kan dere ta alle avgjørelser,i praksis blander ikke bv seg i noe.Dere trenger ikke forholde dere til bio fam sine synspunkter på noe som helst hvis barnet er langtidsplassert,barnevernet lar dere ta avgjørelser.Mest sannsynlig er dere heldige og bio får de så lite samvær med ungene at dere slipper å forholde dere til dem mer enn noen timer i året.Det er så lite at nesten ingen klarer å følge det opp følelsemessig,de detter av lasset etter et år eller to.Om de kommer,så for å unngå at ungen får alenetid med dem kan dere ta inn nabobarn etc så de må dele oppmerksomheten med dem,dette blander ikke bv seg i.På denne måten blir ikke barna kjent med bio.Finnes ikke regler på bruk av mamma og pappa så dette kan dere trygt kalle dere.Lykke til.

[Helen]

Tråden er ryddet og delt. Den fradelte tråden kan leses her.

Helen, mod.

[Gjest Gjest]

Uansett hvor mye du forbereder deg eller leser deg til kan enkelte ting bare læres ved opplevelse.

Det kan være utrolig vanskelig, selv om det gjelder egne familiemedlemmer.

For 8 år siden døde min far og stemor og jeg overtok omsorgen for 4 barn. Det skulle egentlig bare være midlertidig, men "barna" er fortsatt hos oss.

De to eldste som den gang var 16 og 14 valgte selv å bli værende hos oss, og bv ville ikke splitte guttene.

Nå var som sagt dette en veldig spesiell situasjon. Tror ikke den kan sammelignes med fosterforelderrollen egentlig.

Jeg var den gangen 23 år. Hadde en sønn på 2 og en nyfødt gutt. Plutselig hadde jeg i tillegg 4 gutter på 17, 15, 10 og 6. De to yngste hadde i tillegg vært med i ulykken som kostet foreldrene livet. Den ene uskadd, den andre med en del bruddskader.

Det jeg opplevde som vanskeligst var å ha barnevernet så tett oppå meg. I tillegg var jo guttene traumatiserte. Da min eldste fikk diagnosen autist, var jeg livredd for å miste alle guttene. BV nevnte aldri en mulighet for dette, men vi har hele tiden fått hjelp og oppfølging.

Den eldste var allerede myndig da papirene var endelig i orden og den daglige omsorgen for guttene tilfalt oss. I tillegg var jo nestemann nesten 18 også.

Til høsten er nr 3 også myndig. Jeg tror ingen bok kunne gitt meg den kunnskapen jeg har i dag. Mange ganger har det vært så tøft at jeg nesten har gitt opp.

Jeg har fått mange rare blikk når storfamilien har vært ute på tur. Jeg vet også at folk har snakket om meg og levert inn bekymringsmeldinger i hytt og pine. Mange har også dristet seg til å si at jeg er splitter pine gal og burde latt noen mer kompetente ta seg av guttene.

Jeg synes at hvis dere har lyst bør dere gjøre det. Men jeg tror aldri du kan forberede deg 100% på hvordan du skal takle bagasjen ungene har. Veien blir til mens man går.

Lykke til!

[Gjest Blå]

Det finnes egne forum for fosterforeldre,der finner du de med erfaring.Det er slik at fosterforeldre har daglig omsorg for barna.Da kan dere ta alle avgjørelser,i praksis blander ikke bv seg i noe.Dere trenger ikke forholde dere til bio fam sine synspunkter på noe som helst hvis barnet er langtidsplassert,barnevernet lar dere ta avgjørelser.Mest sannsynlig er dere heldige og bio får de så lite samvær med ungene at dere slipper å forholde dere til dem mer enn noen timer i året.Det er så lite at nesten ingen klarer å følge det opp følelsemessig,de detter av lasset etter et år eller to.Om de kommer,så for å unngå at ungen får alenetid med dem kan dere ta inn nabobarn etc så de må dele oppmerksomheten med dem,dette blander ikke bv seg i.På denne måten blir ikke barna kjent med bio.Finnes ikke regler på bruk av mamma og pappa så dette kan dere trygt kalle dere.Lykke til.

Den verden du beskriver her kjenner jeg ikke helt igjen som fostermor. For det første blander barnevernet seg i masse, man blir alltid vurdert og evaluert.

Det stemmer at man som fosterforeldre tar avgjørelser om barnet og i utgangspunktet ikke skal bli påvirket av biofamilie, men det er ikke så enkelt å få til i virkeligheten.

Om barnet skal kalle fosterforeldre kommer jo an på hva barnet selv vil, ikke hva fosterforeldrene vil. Om barnet ønsker å kalle dem mamma og pappa så ville det vært hjerterått å nekte barnet det. Fosterforeldre selv vil vel sjelden ta initiativ til det med mindre barnet plasseres hos dem som baby med beskjed om at her skal barnet bo resten av oppveksten og biofamilien er helt ute av bildet av tungtveiende årsaker.

Mitt inntrykk er at det er ganske uvanlig at fosterbarn blir plassert som baby. De fleste er større barn som allerede har en helt klar formening om hvem som er mamma og pappa. Om barnet da senere velger å kalle fosterforeldrene mamma og pappa så er det et tegn på barnets behov for tilhørighet og det bør ikke avvises.

[Jordbæra]

jeg har ikke lest alle innlegg, men jeg syns det er viktig å ikke ha barn på samme alder som dine biologiske. Selv har jeg vokst opp som biologisk i ett fosterhjem. Han som bodde hos oss var bare to mnd eldre enn meg. Dette fungerte ikke og han måtte flytte etter fire år.

Har man små barn syns jeg man skal ta til seg fosterbarn som er noen år eldre enn de. Eller motsatt, vente til sine egne er 15-18år gamle og deretter ta til seg noen mindre.

Det kan fort bli mye drama og sjalusi i huset med barn på lik alder. Etter mine erfaringer.

Vi har nå ett fosterbarn på 4, snart 5 år hos oss

[Gjest AnonymBruker]

Så flott&godt og høre at dere har lyst til å bli fosterforeldre, det er mangen der ute som trenger dere.

Jeg selv havnet i et veldig veldig dårlig fosterhjem, hvor jeg ble boende i over 2 år uten at jeg fikk noe hjelp. Jeg var hos en enslig som praktisk talt brukte alle penga på alkohol og utnytta hver ei krone hun fikk for å ha meg. Hun psyket meg ned, og drakk og drakk...betalte ikke strømregninga feks så den ble stengt, husverten kom på døra å skjelde meg ut fordi halve husleia var ikke betalt osv... gidde vel egentlig faen i meg utenom når jeg feks havna inn på psyk osv, da sto hun på som bare pokker for å vise at hun var ei" god fostermor", huff når jeg tenker tilbake på det er det helt tragisk... Vet ikke hvorfor jeg tok det opp, men bare kom på det:/

Det er noen som faktisk får veldig dårlig oppfølgning når det gjelder fosterhjem osv, så jeg håper dere får en god saksbehandler som står på og hjelper både dere og barna så godt en kan. Det man bør tenke på før man evnt blir fosterforeldre er dette med barn med bagasje, dere har jo 2 små og dere må tenke dere godt om hva disse evnt kommer til å bli utsatt for. Nå kjenner jeg faktisk ingen som har blitt uheldige da(altså at barna dems har måttet lide for dette eller opplevd vonde ting)men alikevel bør man tenke seg veldig godt om, siden man har barn i huset fra før av.

Ellers råder jeg dere til å bli med på kurs, informasjonsmøter, gjerne komme i kontakt med andre fosterforeldre slik at dere kan lære mer, høre om erfaring osv. Prøv å få mest mulig veiledning og hjelp som dere kan få. Og ellers være de foreldrene dere er:)

Husk også på at når dere evnt får inn fosterbarn, så kan dere ikke snakke med andre(venniner, familie osv) om feks evnt problemer/vanskelige sitvasjoner osv, slik dere gjerne gjør med dine egne barn. Derfor er det viktig at dere for god oppfølging og nettverk dere kan bruke som hjelp og støtte.

Barneværnet og urettferdigebehandlet barn trenger fler av slike som dere:)

Masse lykke til

[Gjest AnonymBruker]

Nei noen fosterforeldre lærer opp babyer til å kalle seg mamma og pappa,vel vitende om at barnet er plassert i fosterhjem fordi den som hadde eneansvar for barnet av tungtveiende årsaker mister omsorgen mens den andre av foreldene som kommer på besøk til samvær så ofte han får lov til er som alle andre og ikke er skyld i plasseringen og ble forbigått da barnet skulle plasserers pga en glipp.likevel syns de det er greit å lære barnet opp til å tro den ekte pappaen er fosterfaren.dette er et så lite barn at det ikke har valgt dette selv.barnet har lært seg bare tre ord,og det er mamma,pappa og dadda.

blir ikke mye greit å komme på besøk til disse for en som ikke følser seg som velkommen til å besøke sitt eget barn,men som andre ser på helt sitt.

Lite respektløst.og merkelig å tro at en skal klare lure barn over lang tid.

noe annet om barna ønsker det selv og er store og velger det selv.Noen blir fosterforeldre pga at de ikke fikk barn selv,og det blir viktig for dem at barna ikke knyttes biologiske foreldre.

[AnonymBruker]

Nei noen fosterforeldre lærer opp babyer til å kalle seg mamma og pappa,vel vitende om at barnet er plassert i fosterhjem fordi den som hadde eneansvar for barnet av tungtveiende årsaker mister omsorgen mens den andre av foreldene som kommer på besøk til samvær så ofte han får lov til er som alle andre og ikke er skyld i plasseringen og ble forbigått da barnet skulle plasserers pga en glipp.likevel syns de det er greit å lære barnet opp til å tro den ekte pappaen er fosterfaren.dette er et så lite barn at det ikke har valgt dette selv.barnet har lært seg bare tre ord,og det er mamma,pappa og dadda.

blir ikke mye greit å komme på besøk til disse for en som ikke følser seg som velkommen til å besøke sitt eget barn,men som andre ser på helt sitt.

Lite respektløst.og merkelig å tro at en skal klare lure barn over lang tid.

noe annet om barna ønsker det selv og er store og velger det selv.Noen blir fosterforeldre pga at de ikke fikk barn selv,og det blir viktig for dem at barna ikke knyttes biologiske foreldre.

Hei:)

Jeg er fostermor. Barnet vi har fått låne er et fantastisk barn. Selvsagt har det sine vanskeligheter, og det gir oss masse utfordringer.

Problemet som vi har møtt i dette "arbeidet" er barnevernet. Har mistet tallet på saksbehandlere vi har møtt. I starten av fosterhjemsarbeidet møtte vi stortsett bare problemer. Barnevernet glemte å betale lønn, de betalte ikke utgiftsdekning osv. Barnevernet mente at vi trengte mye avlastning. De satt opp datoer der vi skulle få avlastning. Etter en stund trakk de dette tilbake og mente at vi ikke trengte avlastning likevel.

De skulle ta kontakt med diverse instanser, de bekreftet at de hadde gjort det. Etter noen måneder kom det frem at de vistnok hadde glemt det. Dette fikk store konsekvenser for barnet, da det gikk mye lenger tid før det fikk den hjelpen det trengte.

Vi har vært i utallige møter med barnevernet. Så langt har ingenting ført frem. De lover og lyger.

Et råd til dere som vurderer å bli fosterhjem er å få alt skriftlig. Få en dato på når ting skal være gjort.

Jeg kjenner mange fosterforeldre som har opplevd tilsvarende problemer. Desverre

[AnonymBruker]

Jeg har vært fostermor til et stort barn (ca. 13). Barnet ble sterkt manipulert av sin biologiske familie, og det var så mye trøbbel knyttet til situasjoner regissert av biologisk mor og far at barnet til slutt måtte flytte. Barnet har i ettertid selv fortalt hva som egentlig skjedde, at h*n fikk beskjed av foreldrene om å si og gjøre slik og sånn og aldri akseptere noe som helst av det vi fosterforeldre sa eller gjorde. Det var en kjempevond opplevelse for barnet å sitte i en sånn skvis, og det ble av hensyn til barnet bestemt at h*n skulle flytte langt bort for å få avstand til familien. I det hele tatt en kjempetrist og vond opplevelse for alle involverte.

Hvis vi skal bli fosterforeldre igjen så vil det bli til et lite barn som ikke skal ha særlig kontakt med sin biologiske familie, altså en plassering med sikte på at barnet skal bli hos oss for alltid fordi man ikke vurderer det som forsvarlig med tilbakeføring noensinne. Å samarbeide tett med en biologisk familie som hater oss som pesten vil vi ikke gjøre igjen, det ble for krevende.

Men jeg har også snakket med fosterforeldre som forteller at samarbeidet går greit. Noen biologiske foreldre klarer å fokusere på barnets beste selv om de er fortvilet over situasjonen og savner barnet sitt. I vårt tilfelle klarte ikke bioforeldrene det, de var kun opptatt av å sabotere hele opplegget for å "bevise" at barnet ville ha det bedre hos dem selv.

[AnonymBruker]

Rådet om å aldri velge side er lurt, men ikke alltid enkelt å få til. Jeg var selv fostermor for en tid tilbake, og da ble jeg nødt til å møte i rettssaker der foreldrene ville ha barnet tilbake. Jeg var pliktig å vitne, og da måtte jeg jo fortelle sannheten om hvordan barnet fungerte i forhold til oss som fosterforeldre og i forhold til biologisk familie. Masse grums kom opp, men jeg var under ed og måtte svare på det som advokater, fylkesnemd og tingrett spurte om. Dette fikk selvsagt barnet referert fra sine foreldre, og dermed var konflikten et faktum.

Jeg mener at fosterforeldre burde slippe å vitne i slike saker, fordi det gjør samarbeidet nesten umulig etterpå. Vårt fosterbarn mistet all tillit til oss.

Jeg har vært i en slik rettsak, om man kan kalle det rettsak.

At fosterforeldre i sin angst for at barnet skal flytte, kan sitte å uttale hvordan barnet fungerer hjemme hos bioforeldre,uten å ha vært til stede....

Har man ikke noe å klage på,så finner man på noe.

[Jostein Løvetann W]

Er det noen fosterforeldre her inne?

Noe jeg har lurt på lenge er hvordan klare dere ha et barn hos dere uten at dere kan være 100% sikre på at barnet er tatt på rett grunnlag, og på tvilsomme retts avgjørelser? Er dere da skyldige i overgrep mot barn og foreldre? Og hvordan kan dere med den manglende oppfølging av barna dere har omsorgen for. Være sikre på at barn og biologiske foreldre får den oppfølging de lovmessig har krav på?

http://www.youtube.com/watch?v=t2FRgI0f_40

[Jostein Løvetann W]

jeg har ikke lest alle innlegg, men jeg syns det er viktig å ikke ha barn på samme alder som dine biologiske. Selv har jeg vokst opp som biologisk i ett fosterhjem. Han som bodde hos oss var bare to mnd eldre enn meg. Dette fungerte ikke og han måtte flytte etter fire år.

Har man små barn syns jeg man skal ta til seg fosterbarn som er noen år eldre enn de. Eller motsatt, vente til sine egne er 15-18år gamle og deretter ta til seg noen mindre.

Det kan fort bli mye drama og sjalusi i huset med barn på lik alder. Etter mine erfaringer.

Vi har nå ett fosterbarn på 4, snart 5 år hos oss

En ting til dere fosterforeldre. Barn som utsettes for omsorgsovertagelser gjennomgår de samme reaksjonsfasene som barn (voksne) som utsettes som utsettes for andre former for traumer og tap. Sjokkfase, reaksjonsfase, tilpasningsfase og nyorienteringsfase. Dette er selvfølgelig bv og de sakkyndige meget godt kjent med. Likevel unnlater både bv og sakkyndige å opplyse fosterforeldre og barnets nye miljø etter omplasseringen, om hva som er vanlige reaksjoner på en omsorgsovertagelse. Dermed tror fosterforeldre, skole og andre som ikke har kunnskap om disse reaksjonene, at barnet var sånn før omsorgsovertagelsen fant sted.

[Jostein Løvetann W]

En ting til dere fosterforeldre. Barn som utsettes for omsorgsovertagelser gjennomgår de samme reaksjonsfasene som barn (voksne) som utsettes som utsettes for andre former for traumer og tap. Sjokkfase, reaksjonsfase, tilpasningsfase og nyorienteringsfase. Dette er selvfølgelig bv og de sakkyndige meget godt kjent med. Likevel unnlater både bv og sakkyndige å opplyse fosterforeldre og barnets nye miljø etter omplasseringen, om hva som er vanlige reaksjoner på en omsorgsovertagelse. Dermed tror fosterforeldre, skole og andre som ikke har kunnskap om disse reaksjonene, at barnet var sånn før omsorgsovertagelsen fant sted.

[AnonymBruker]

En ting til dere fosterforeldre. Barn som utsettes for omsorgsovertagelser gjennomgår de samme reaksjonsfasene som barn (voksne) som utsettes som utsettes for andre former for traumer og tap. Sjokkfase, reaksjonsfase, tilpasningsfase og nyorienteringsfase. Dette er selvfølgelig bv og de sakkyndige meget godt kjent med. Likevel unnlater både bv og sakkyndige å opplyse fosterforeldre og barnets nye miljø etter omplasseringen, om hva som er vanlige reaksjoner på en omsorgsovertagelse. Dermed tror fosterforeldre, skole og andre som ikke har kunnskap om disse reaksjonene, at barnet var sånn før omsorgsovertagelsen fant sted.

Det stemmer ikke, vi fikk masse informasjon om dette og var dermed forberedt på alle slags reaksjoner i ulike faser. Barnehagen har også et veldig profesjonelt forhold til dette.

Anonymous poster hash: fb46d...3b1

[AnonymBruker]

Det å være fosterforeldre er ofte mer som en jobb enn som å få et nytt familiemedlem. Dere vil kanskje aldri få taknemlighet tilbake for det dere gjør, og barnet er kanskje i konstant opposisjon mot dere. Det finnes sikkert noen fosterfamilier som er harmoniske også, men ikke forvent noen dans på roser. Regn også med sjalusi fra egne barn, dette er ting det er helt umulig å forberede seg godt nok på forhånd.

Denne erfaringen har ikke jeg av de jeg kjenner som er fosterforeldre.

Mannen min har vokst opp i fosterhjem. Han flyttet dit som 5 åring og ble boende der helt til den dagen han flyttet ut for å gå skole. De er og kommer alltid til å være moren og faren hans, og er mer familie enn hans biologiske foreldre selv nå når han er i 30 årene. Når de ble fosterforeldre hadde de et biologisk barn på 3 år. Mannen min var det tredje fosterbarnet. Etter han fikk de også tre andre fosterbarn, to av dem er biologiske søsken og flyttet inn hos hos fosterfamilien når mistebarnet var spedbarn. De ble adoptert etter et par år av svigers. Det var en tung kamp de første årene når barna flyttet inn, mannen min var den vanskeligste av dem alle da han kom fra en veldig traumatisk oppvekst og hadde mange psykiske påkjenninger. En av dem kom også fra et hjem hvor det var så mye narkotika og omsorgssvikt at det tok mange år å bygge opp tilliten og selvbildet til barnet før de følte at barnet åpnet seg opp for dem. Men to sterkere og fantastiske foreldrene skal man lete lenge etter, og det har gått bra med hele gjengen. I dag har det sterkeste familiebåndet jeg vet om, og de er en mer knyttet søskenflokk enn forholdet jeg har med mine egne. Det var aldri noe sjalusi fra det biologiske barnet til foreldrene heller.

Anonymous poster hash: 4659e...3cc

[Jostein Løvetann W]

Jeg har vært fostermor til et stort barn (ca. 13). Barnet ble sterkt manipulert av sin biologiske familie, og det var så mye trøbbel knyttet til situasjoner regissert av biologisk mor og far at barnet til slutt måtte flytte. Barnet har i ettertid selv fortalt hva som egentlig skjedde, at h*n fikk beskjed av foreldrene om å si og gjøre slik og sånn og aldri akseptere noe som helst av det vi fosterforeldre sa eller gjorde. Det var en kjempevond opplevelse for barnet å sitte i en sånn skvis, og det ble av hensyn til barnet bestemt at h*n skulle flytte langt bort for å få avstand til familien. I det hele tatt en kjempetrist og vond opplevelse for alle involverte.

Hvis vi skal bli fosterforeldre igjen så vil det bli til et lite barn som ikke skal ha særlig kontakt med sin biologiske familie, altså en plassering med sikte på at barnet skal bli hos oss for alltid fordi man ikke vurderer det som forsvarlig med tilbakeføring noensinne. Å samarbeide tett med en biologisk familie som hater oss som pesten vil vi ikke gjøre igjen, det ble for krevende.

Men jeg har også snakket med fosterforeldre som forteller at samarbeidet går greit. Noen biologiske foreldre klarer å fokusere på barnets beste selv om de er fortvilet over situasjonen og savner barnet sitt. I vårt tilfelle klarte ikke bioforeldrene det, de var kun opptatt av å sabotere hele opplegget for å "bevise" at barnet ville ha det bedre hos dem selv.

Er det noen fosterforeldre her inne?

Noe jeg har lurt på lenge er hvordan klare dere ha et barn hos dere uten at dere kan være 100% sikre på at barnet er tatt på rett grunnlag, og på tvilsomme retts avgjørelser? Er dere da skyldige i overgrep mot barn og foreldre? Og hvordan kan dere med den manglende oppfølging av barna dere har omsorgen for. Være sikre på at barn og biologiske foreldre får den oppfølging de lovmessig har krav på?

http://www.youtube.com/watch?v=t2FRgI0f_40

[Jostein Løvetann W]

Jeg har vært i en slik rettsak, om man kan kalle det rettsak.

At fosterforeldre i sin angst for at barnet skal flytte, kan sitte å uttale hvordan barnet fungerer hjemme hos bioforeldre,uten å ha vært til stede....

Har man ikke noe å klage på,så finner man på noe.

Er det noen fosterforeldre her inne?

Noe jeg har lurt på lenge er hvordan klare dere ha et barn hos dere uten at dere kan være 100% sikre på at barnet er tatt på rett grunnlag, og på tvilsomme retts avgjørelser? Er dere da skyldige i overgrep mot barn og foreldre? Og hvordan kan dere med den manglende oppfølging av barna dere har omsorgen for. Være sikre på at barn og biologiske foreldre får den oppfølging de lovmessig har krav på?

http://www.youtube.com/watch?v=t2FRgI0f_40

[Jostein Løvetann W]

Det stemmer ikke, vi fikk masse informasjon om dette og var dermed forberedt på alle slags reaksjoner i ulike faser. Barnehagen har også et veldig profesjonelt forhold til dette.

Anonymous poster hash: fb46d...3b1

Er det noen fosterforeldre her inne?

Noe jeg har lurt på lenge er hvordan klare dere ha et barn hos dere uten at dere kan være 100% sikre på at barnet er tatt på rett grunnlag, og på tvilsomme retts avgjørelser? Er dere da skyldige i overgrep mot barn og foreldre? Og hvordan kan dere med den manglende oppfølging av barna dere har omsorgen for. Være sikre på at barn og biologiske foreldre får den oppfølging de lovmessig har krav på?

http://www.youtube.com/watch?v=t2FRgI0f_40