"andrefamilie" mødre

[Gjest Gjest_Elli_*]

Jeg nærmer meg 30, mannen min er noen år eldre enn meg, og vi har begynt å diskutere barn. Jeg har aldri hatt barn og har heller ingen nære venner/nær familie med barn, så 0 erfaring.

Min mann har en sønn fra et tidligere forhold, da han var veldig ung. Sønnen er idag i tenårene og jeg og han går fint overens, det er ikke problemet.

Eller, "problemet", for det fins kanskje bare i mitt eget hode...?

Eksen hans hadde et fullstendig problemfritt svangerskap, en rask og enkel fødsel med minimalt med komplikasjoner, fikk til amminga fra første sekund og ammet i et år, etc etc. Sønnen var verdens snilleste og blideste unge, sov mye og gråt så godt som aldri. Gutten har alltid vært "perfekt", og er det fremdeles - han er på ungdomslandslaget i sin idrett, klassens beste i alle fag, hauger med venner og stadig nye kjærester, er tilogmed utrolig flink i farens mer "nerdete" interesseområder.

Vi har et vennepar som vi ikke har sett på evigheter, og da vi endelig støtte på dem så kommenterte mannen i paret at "sånn var det å ha en baby, sønnen vår har ikke sovet en natt på 11 måneder så det har ikke vi heller".

Mannen min kommenterte senere at det var rett og slett ikke mulig, babyer gråt kun hvis de var syke...

I samme gate har han overhodet ikke forståelse for at svangerskap og fødsel kan være vanskelig eller vondt, at ikke alle klarer å amme, osv... Føler at mine barn kommer til å ende opp som "ikke gode nok" sammenlignet med sønnen, og at jeg kommer til å bli sett på som en "dårlig mor" sammenlignet med den fantastiske exen...

[Gjest Gjest]

Skjønner deg godt. Mannen din er en smule "nekete" her må jeg si. Sett dere sammen en kveld og les på nett. Det finnes ørti mamma/gravid/babyforumer rundt om. Og der tar de opp problemstillingene fra a til å.

Kanskje han får noe å tenke på når han leser hvordan det faktisk er og kan være.

Dessuten er det jo mulig å snakke med jordmor underveis, om noe oppstår så kan han få det fra henne. Det burde jo synke inn da.

Og om han noensinne våger å sammenligne, så BRØL hodet av ham med "SER JEG UT SOM EXN DIN??" Det kan umulig ha vært SÅ jævla fantastisk ettersom det ble slutt med dem...

Og når alt kommer til stykket kan det godt være at du er i stand til å løpe maraton i uke 37, ungen sover fra før dere drar fra barsel og alt er bare roser og fioler hele veien i alle fall!

[Gjest uensartet]

Herlighet, en graviditet er forskjellig fra kvinne til kvinne. Til og med for samme kvinne kan hennes graviditeter være forskjellig fra gang til gang.

Og babyene er også forskjellige, alle mine tre har vært forskjellige fra hverandre.

Så du får nok ta en prat med din mann.

[FangeLiv]

Jeg er en sånn andrefamiliemor, og kjenner LITT igjen tankene dine om hvordan et nytt barn blir å "konkurrere" med det første barnet. Min situasjon er helt annerledes siden mannen og jeg ble sammen da gutten var liten og jeg har deltatt i oppdragelsen hans. Ikke er alt så rosenrødt som du beskriver din bonusgutt som. Men pappaen tenkte jo med glede tilbake på tiden da gutten hans var baby, og fortalte at det er bare å gjøre sånn og sånn når vi får en unge, det funket nemlig forrige gang. Det var et par ganger mens jeg var gravid at han begynte å fortelle detaljer fra eksen sitt svangerskap. Da sa jeg TYDELIG fra om at det IKKE var formålstjenlig å mimre om gamle flammer til sin hormonelle og tjukke kone! Da babyen var født forandret det seg, for pappaen var dette et helt nytt og ferskt under, og han kunne omtrent ikke huske at gutten hans har vært så liten, heller ikke hvor ofte han sov, rspte, spiste og skiftet bleie. Ny unge, ny situasjon og "pappa for første gang" på nytt. "Problemet" forsvinner med en gang nytt barn ankommer med din virkelighet.

[Gjest J]

Det er vel ikke mulig at en voksen mann skal kunne tro at det å få en baby er likt hver gang? Tror ikke dette blir et problem i det hele tatt; hvis mannen har normal IQ =)

[Gjest Gjest]

Drit i disse tankene du, når magen er der, og etterhvert babyen er der, er det en unik og ny situasjon for dere begge. Om mannen din begynner å sammenligne, så gi tydelig beskjed om at du ikke er interessert i å høre sammenligninger.

Det er ditt liv, din mage, din glede, og om så mannen din hadde vært gjennom dette 1000 ganger før, så blir det ikke "mindre verdt" likevel, hverken for deg eller han:)

Og ta ikke problemene på forskudd. Du kan jo risikere å være frisk som en fisk og opplagt hele veien i sv.skapet, og kanskje får du en enkel baby. Ingen vet. Jeg har hatt kjempefine, friske svangerskap og fryktelige kolikkbarn, mens stebarna mine visstnok var sovedukker som små. Bryr meg ikke. Barna mine er likevel verdens største underverker for meg, på tross av alle våkenettene:)

[Gjest Gjest]

Tror dette går seg til etterhvert. Til og med en mann vil forstå at det ikke er likt hver gang. Selv har jeg hatt to helt ulike barseltider, og det er slett ikke sant at unger gråter bare hvis de er syke.

Dette kommer han også til å skjønne når han opplever det. Tror ikke det blir en konkurranse i fht. den første sønnen i det hele tatt.