Depresjon

[Gjest Gjest_Susanne_*]

Jeg har det ikke så bra om dagen, men er veldig usikker på hva jeg kan gjøre for å få det bedre.

Psykisk går jo ting opp og ned, og jeg er en veldig følsom person av natur, så små ting kan gå veldig inn på meg.

Har hatt perioder (dvs.fra 1 uke til 2 mnd) hvor jeg føler meg veldig nede. Ofte har det sine grunner, som selvfølgelig er normalt. Men de siste årene har jeg hatt sånne "nedeperioder" som tilsynelatende kommer helt uten forvarsel eller åpenbar grunn.

Jeg klarer liksom ikke glede meg over noenting, alt virker totalt meningsløst; dvs slt fra å pusse tennene til å smile til en nabo når man går forbi, til å stå opp, tilogmed ringe en god venninne eler spise virker helt uten mening. Alle mennesker rundt meg virker falske, og jeg føler meg stygg og uten verdi, og ser ikke meningen med livet.

I disse periodene har jeg også ofte mareritt, men ingen søvnproblemer. Men har også opplevd at jeg sitter og tenker på noe helt vanlig/positivt og plutselig går det over i veldig negative ting(f.eks. død, overfall, hjelpeløse situasjoner).....

Jeg har ofte kommet meg ut av slike perioder uten noen større innsats, bare våkner opp en dag og ser lysere på ting liksom...

Jeg kan bli kjempesint for ingenting, har ingen tålmodighet overhodet, eller begynne å strigråte for tingenting. Jeg føler at jeg mangler noe veldig vesentlig. Men så går det opp for meg plutselig en dag at jeg har jo alt jeg kan ønske meg, og burde vøre fornøyd, og så går alt mye bedre.

Jeg har en mor som har, eller det er vel ikke diagnostisert, men det minner veldig om det jeg har lest om bipolar lidelse, dvs hun har masse energi og er superaktiv en periode, kanskje 6 mnd, for så å ligge på sofaen uten energi eller lyst til å foreta seg noenting en lang periode. HAr lest at det kan være arvelig?

Men tror ikke jeg har det. Hvertfall ikke enda...eller en "lett" versjon isåfall, vet ikke. Kanskje er det bare sånn alle har det av og til.

Men etter jeg har informert meg litt mer om temaet, og tatt det litt mer på alvor. (for det er jo absolutt noe folk rundt meg merker, og jeg har det jo ikke bra) Så har jeg kommet på en episode jeg opplevde for rundt 1 år siden som jeg ikke vet hva kan ha vært, men nå tenker kanskje det var et angstanfall?

Jeg var i en god periode ellers, men plutselig ut fra det blå kjente jeg en smerte i brystet, liskom nedenfor hjertet, eller ved hjertet. Smerten gikk over etter ca 5 sek. Men så slo hjertet veldig tungt, jeg begynte å kaldsvette, ble kvalm, fikk problemer med synet (alt ble tåkete og veldig lyst) og det begynte å prikke i begge armene, som om de sov. Jeg ble selvfølgelig redd av dette, og begynte sikkert å puste fortere, men det var veldig ubehagelig. Aldri kjent noe liknende før eller senere. Jeg fikk roet meg etter 10 min, og alt virket helt bra.

Har noen opplevd noe liknende? Kan det ha vært et angstanfall?

Blir veldig glad for alle innspill eller tips til hvordan man kan forbedre sin egen situasjon og syn på livet. Jeg føler ikke at jeg har noe å være deprimert over, men når jeg er nede, er jeg virkelig ikke stabil.....

(til info er jeg 28 år og ellers frisk og rask, men driver ikke med noen form for fysisk aktivitet (vet at det skal hjelpe)

På forhånd takk for svar.

Susanne

[Gjest megvel]

Det du beskriver virker på meg som et angstanfall. Jeg har ikke hatt det selv, så kan dessverre ikke si noe mer om den saken.

Anbefaler deg å ta dette opp med fastlegen. Fortell om dine bekymringer, om hvordan din mor har vært og be om henvisning til psykiatrisk poliklinikk. Om du har bipolar lidelse er det ikke verdens undergang, i så fall har du jo klart deg gjennom 28 år allerede

Jeg har selv depresjon, og har slitt med det i mange år. Nå går jeg på antidepressiva, og håper det skal fungere. Har altså ingen mirakelkur å dele. Men ikke vær redd for å ta det opp med lege og dine nærmeste, det hjelper å dele det med andre. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Det høres ut som et angstannfall ja, angst og depresjon går ofte hånd i hånd.

Det din mor har høres ikke ut som bipolar lidelse fordi dette innebærer at man skal være manisk, og manisk er noe langt annet enn å være blid og fornøyd i perioder. Hun har kanskje en unipolar lidelse som innebærer nedturene for så å gå tilbake til normalen igjen uten de helt maniske oppturene. Jeg sier ikke at det er dette hun har, hun kan ha periodevise gjenntagende depresjoner også feks.

Det høres ut som om du har det tungt. Livet skal ikke være slik at man ikke ser meningen med noe. Det er ikke slik at man alltid må ha noe spesifikkt å være deprimert for, ofte har det mer med et negativt tankemønster å gjøre, lavt selvbilde, følelsen av å ikke mestre ting eller livsstress heller enn noe spesifikkt som man er lei seg for. Det innebærer ofte ikke triste tanker i det hele tatt, men nettopp det du beskriver med en tunghetsfølelse og en tomhetsfølelse.

Jeg syntes du burde oppsøke en psykolog som kan hjelpe deg til å finne årsaken til at du har disse gjentakende depresjonene og hjelpe deg til å forhindre at de kommer igjen. Kanskje er det tankemønsteret ditt dere må jobbe med, kanskje har du andre diagnoser som krever medisinering. Det kan ikke vi svare deg på. Det eneste jeg vet sikkert er at angstanfall skal man ta alvårlig. De kommer ofte helt ut av det blå uten at det er lett å se årsaken til at de kommer, men de kommer likevel alltid av en underliggende årsak og denne er det viktig å ta fatt i så tidlig som mulig.

Du vierker som om du har god innsikt i din egen mentale helse og det er et supert utgangspunkt for å ta mer tak i ting og jobbe mer aktivt med dem. Jeg har absoludt tro på at du kan få det bedre og slippe å havne i slike nede perioder igjen.

[Gjest gjestepesten]

Det du beskriver kunne like gjerne vært beskrevet av meg, og ja- jeg vil si at det var et angstanfall. Det er i allefall sånn jeg opplever mine anfall,- selv om de heldigvis er sjelden, da min angst er mer generell- konstant beredskap på et vis.

Jeg vil tro at du allerede har tatt problematikken opp med din lege, men om du ikke har det, vil jeg anbefale deg å gjøre det. Det kan være greit med en utredning i forhold til bipolar ved den poliklinikken du hører innunder. Like mye for å avkrefte diagnosen som å eventuelt bekrefte den. Det du beskriver hos deg, høres unektelig mer depressivt enn bipolart ut. Ta deg en prat med legen, og be om å bli henvist til DPS. Ta tak i det som er vanskelig nå, fordi det kommer ikke til å forsvinne av seg selv!

Og så vil jeg anbefale deg å starte med en eller annen form for trening. Det har faktisk effekt!

Sender degn en og ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjest_Susanne_*]

Tusen takk for tilbakemeldinger og sver!!!

Det hjelper så utrolig mye å høre at noen tar en på alvor og forsår ens situasjon!

Jeg har ikke hatt mot til å ta dette opp med noen, ...enda.For jeg føler liksm at jeg 'overdriver'...

Uansett, takk for konstruktive tilbakemeldinger. Jeg skal prøve å ta det opp med legen min en gang. Det er for meg et litt stort skritt å ta. Men jeg ble veldig rørt og glad for at noen i det hele tatt tok seg bryet med å svare meg.

At noen kan si at de kjenner seg igjen i det jeg opplever betyr velig mye for meg. Har alltid tenkt at det var jeg som bare "hadde problmer" liksom.

Takk igjen for råd! Jeg skal oppsøke noen.

Susanne

[Gjest Ugly]

Ville bare skrive at jeg vet hvordan du har det.

Det du skriver kunne likegjerne ha vært meg.

Håper du tør å gjøre det jeg ikke tør, gå til fastlegen din og fortelle om dine problemer.

Jeg gjorde det en gang, og brøt ut i krampegråt på kontoret hans, men ingen tiltak, bortsett fra en sykemelding pga utbrenthet ble satt i kraft.

Jeg vet ikke helt om jeg lider av andre ting enn depresjon, men jeg orker ikke på dette tidspunktet å be om hjelp.

Det er ikke sykemelding jeg vil ha, jeg trenger hjelp til å komme meg gjennom dagene.

Jeg byttet jobb for en stund siden, og trives godt i den, men føler jeg går inn i en slags rolle når jeg er på jobb. Jeg blir vel den personen jeg ønsker å være, som er smilende og blid mot alle, er engasjert og pliktoppfyllende. Når jeg kommer hjem, er jeg helt utslitt og sover gjerne en stund. Står opp, hjelper ungene med leksene og prater litt med dem lager middag, og blir liggende på sofaen resten av kvelden, eller sittende foran dataen en stund, siden går jeg og legger meg igjen. Jeg orker ikke ta tak i alt som skulle ha vært gjort, som f.eks husarbeid ol.

Jeg har en mann som jobber når jeg er hjemme, og er hjemme når jeg er på jobb, vi bare "bor" sammen, følelsene er forsvunnet for lenge siden. Føler meg nedstemt og trist mesteparten av tiden, og orker ikke sosiale sammenkomster, for da er det bare en haug med ubehagelige spørsmål, der jeg kjenner jeg får hjertebank og har lyst til å løpe derfra. Jeg kjenner meg paranoid og føler at folk prater om meg.

Jeg liker godt å sove, for da går tiden fortere.

Hvis noen har noen gode tips om hvordan jeg kan løse mine problemer tar jeg gjerne imot.

TS. Jeg vil gjerne gi deg en klem og ønske deg lykke til!

[Gjest Gjest]

Ville bare skrive at jeg vet hvordan du har det.

Det du skriver kunne likegjerne ha vært meg.

Håper du tør å gjøre det jeg ikke tør, gå til fastlegen din og fortelle om dine problemer.

Jeg gjorde det en gang, og brøt ut i krampegråt på kontoret hans, men ingen tiltak, bortsett fra en sykemelding pga utbrenthet ble satt i kraft.

Jeg vet ikke helt om jeg lider av andre ting enn depresjon, men jeg orker ikke på dette tidspunktet å be om hjelp.

Det er ikke sykemelding jeg vil ha, jeg trenger hjelp til å komme meg gjennom dagene.

Jeg byttet jobb for en stund siden, og trives godt i den, men føler jeg går inn i en slags rolle når jeg er på jobb. Jeg blir vel den personen jeg ønsker å være, som er smilende og blid mot alle, er engasjert og pliktoppfyllende. Når jeg kommer hjem, er jeg helt utslitt og sover gjerne en stund. Står opp, hjelper ungene med leksene og prater litt med dem lager middag, og blir liggende på sofaen resten av kvelden, eller sittende foran dataen en stund, siden går jeg og legger meg igjen. Jeg orker ikke ta tak i alt som skulle ha vært gjort, som f.eks husarbeid ol.

Jeg har en mann som jobber når jeg er hjemme, og er hjemme når jeg er på jobb, vi bare "bor" sammen, følelsene er forsvunnet for lenge siden. Føler meg nedstemt og trist mesteparten av tiden, og orker ikke sosiale sammenkomster, for da er det bare en haug med ubehagelige spørsmål, der jeg kjenner jeg får hjertebank og har lyst til å løpe derfra. Jeg kjenner meg paranoid og føler at folk prater om meg.

Jeg liker godt å sove, for da går tiden fortere.

Hvis noen har noen gode tips om hvordan jeg kan løse mine problemer tar jeg gjerne imot.

TS. Jeg vil gjerne gi deg en klem og ønske deg lykke til!

Jeg ville gått til fastlegen og forklart dette..anfallet kan godt være et angst anfall men da tror jeg du må ha vært litt freaka ut eller redd itillegg til det du beskrev... det bygger seg opp og kommer som en "katarsis".. man blir veldig rolig/slapp etterpå... har hatt ett og var aldri i tvil over hva det var:)

[krem]

Angstanfall er ikke noe gøy nei... Jeg har hatt det selv, det var en merkelig følelse, og ikke minst merkelig hva som utløste det. Var bare en fille ting.

Jeg gikk hele våren og sommeren i fjor og var lei, trist og ikke minst sint! Jeg klarte til slutt ikke å fungere vanlig, og samboeren tvang meg nærmest til legen. Jeg er så heldig at jeg har en flink fastlege, som gav meg en diagnose, de har en test de bruker, be legen bruke den på deg (gjelder alle dere som skal til lege med depresjon). Og jeg fikk beskjed om at jeg kunne komme tilbake å få medisin. Da jeg hadde behov for det, var det ikke noe problem å få. Samtidig har jeg gått i samtaleterapi ved universitetet der jeg studerer. De har et gratis tilbud.

Det er ikke en ide å kun ta anti-depressiva, man må også snakke med noen, ikke bare døyve problemene med medisin, man må desverre også ta tak i det som er galt! Finn noen å snakke med , noen som kanskje ikke kjenner deg og som kan se situasjonene uten å dømme.

Depresjon og angst er noe jeg mener vi alle sammen bør ta alvorlig, og det hjelper lite å holde det for seg selv! Synes det er flott med alle som forteller hvordan de har det her på KG! Det er et bra steg videre på veien.

Lykke til alle sammen, husk på at dere er flotte mennesker og at noen rundt dere bryr seg om hvordan dere har det

[Gjest Susanne]

Hei igjen.

Ville bare si igjen at jeg setter veldig pris på å høre deres råd.

Jeg har tre venninner som har gått på antidepressiva, eller "lykkepillen", så jeg har sett hva det kan gjøre med folk... sier ikke at det gjelder for alle, aller at det er noe negativt med det, for det kan helt sikkert hjelpe mange.

MEN, jeg har også sett hvoran disse har forandret seg både mens og etter at de har tatt dette medikamentet (det finnes helt sikkert mange varianter, men)

For meg så virket det som om de på en måte ble litt "fraværende" i forhold til følelsesliv. Kanskje det demper depresjon og negative tanker, men samtidig virker det på meg som om det da samtidig har en slags type "bivirkning" at man blir litt "følelsesløs". Rett og slett. De var liksom ikke like som de var før. De mistet litt av sin evne til empati (evnen til å sette seg inn i en annen persons situasjon). Det virket som om de ble litt fraværende sånn generelt følelsesmessig, derfor er jeg litt skeptisk til dette.

Selvfølgelig er jeg enig med dere, at man burde jo i tillegg snakke med noen for å finne ÅRSAKEN BAK problemet. Det er aldri noen god løsning, tror jeg personlig, å tro at medisiner kan hjelpe en gjennom noe som en depresjon (for det er jo ikke fysisk i utgangpunktet).

Uansett, det jeg ville fram til; jeg har nå forsøkt å ta tak i min egensituasjon, og har filisofert, og tenkt mye i det siste, på meg selv, min personlighet, min opplevelse av situasjoner, min oppvekst, og virkelig prøvd å reflektere over åraken BAK. Og jeg har, ja ikke akkurat kommet til noen konklusjon eller løsning (det viller vært litt å overvrdere meg selv) men ihvertfall, kommet fram til alternative metoder. (I og med at jeg ikke har så veldig tro på medisinering. Men likevel..hehe....

Jeg har lest litt om en urt som visstnok skal hjelpe mot nedstemthet og hjelpe generelt kroppens immunforsvar. Rosenrot!

JEg har nå tatt en pille rosenrot på 360 mg hver morgen, og jeg må si jeg føler meg velig mye mer oppstemt! JEg skal ikke utelukke at det kan være placebo-effekt med i bildet, men likevel. Jeg føler meg bedre til sinns!

Og det er jo samme hva det kommer av kanskje. Så lenge jeg føler meg bedre, er jeg glad.

Ville bare fortelle dette. Og kanskje none flere får lyst til å prøve. Det er jo naturlige virkestoffer, så jeg føler ikke at jeg er i "faresonen " for å bli apatisk som mine venninner kan sies å ha blitt.

Tips til dere; rosenrot kan kanskje hjelpe. Se denne siden for informasjon: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/rhod_ros.htm

Igjen takk for støtte, det føles utrolig godt!

Susanne

[Gjest hanne]

Hei:-)

dette er du ikke alene om:)Jeg har også vært gjennom en tung periode hvor jeg to ganger opplevde noe som jeg vil tro var et angstanfall. Til meg ville det ikke gi seg før jeg kom meg til legen å fikk beroligende. Fikk råd fra legen om å begynne å trene og at jeg heller skulle komme tilbake å få sterkere preperater om det ikke ble noe bedre. Jeg leste meg rundt på nettet og fant frem til johannesurt som er et alternativ preperat. jeg har gått på det i over en måned og jeg føler meg mye bedre, dvs normal. Har lest at i tyskland er johannesurt blitt brukt like hyppig som antidepressive legemidler og sies å ha like god effekt. Eneste bivirkningen er at man må slutte på p-pillen.

[Gjest Susanne]

Hei:-)

dette er du ikke alene om:)Jeg har også vært gjennom en tung periode hvor jeg to ganger opplevde noe som jeg vil tro var et angstanfall. Til meg ville det ikke gi seg før jeg kom meg til legen å fikk beroligende. Fikk råd fra legen om å begynne å trene og at jeg heller skulle komme tilbake å få sterkere preperater om det ikke ble noe bedre. Jeg leste meg rundt på nettet og fant frem til johannesurt som er et alternativ preperat. jeg har gått på det i over en måned og jeg føler meg mye bedre, dvs normal. Har lest at i tyskland er johannesurt blitt brukt like hyppig som antidepressive legemidler og sies å ha like god effekt. Eneste bivirkningen er at man må slutte på p-pillen.

Ja, jeg har også høt om at Johannesurt kan påvirke andre medisiner man måttet ta, som f.eks. p-piller. Derfor tenkte jeg at Rosenrot kanskje var "mildere" på en annen åte. Uansett. Rosenrot virer som som det fungerer på meg hverfall, enn så lenge, så ville bare stikke innom og fortelle om mine erfariner på det området.

Jeg liker dette nettstedet nettopp pga. at men kan finne råd, men man kan samtidig gi råd....så "anyway", hvis det kan hjelpe noen andre, ville jeg blitt glad.

For jeg går nemlig også på p.piller, eller "mini-piller" da, som jo er litt mindre hormon.-påvirket. Jeg ville uansett bare gi et råd til de som kanskje måtte trenge det. Så.....

En fin side å poste både problemstillinger og tips.

en hyllest til Kvinnegiuden for dette. Takk!

[Gjest AnonymBruker]

Det du forteller, er mer eller mindre identisk med det jeg selv opplever i perioder. Jeg har aldri vært på noe stadiet da jeg vurderer å ikke leve lenger, men jeg opplever ofte at jeg ikke ser noe poeng i det. Raserianfallene kan komme uten forvarsel, men det er som regel meg selv sinnet går utover.

Som du sier, kan også jeg våkne opp en dag hvor alt er bra. Det er da jeg innser hvor langt nede jeg faktisk har vært.

Mine nærmeste vet om dette, da de oppdaget at noe var gale. På en måte er det greit at de vet det for vennskapets skyld, da jeg kan stenge meg helt inne på det verste. Jeg har også en god venninne som har hatt en lang historie med det selv, noe som hjelper utrolig mye på, da vi vet hva hverandre går igjennom.

Jeg har fått bekreftet av psykolog og lege at jeg lider av depresjon, noe jeg ikke var ute etter å høre. Sannheten svir.

Mitt beste tips er å snakke ut om det med noen som vet hva du går gjennom. Og husk; Når du er så langt nede, kan det bare gå oppover. Kos deg med familie og venner, selv om det ikke frister der og da. Klarer du først å ta iniativet til å komme deg ut, innser du hvor mye "ro" du får i sjelen i venners selskap.

Lykke til!