Hvordan forholder man seg til stebarn

[Gjest haren]

Snakk om å ikke se lenger enn til sin egen nesetipp.

Så du tror det er bare stemødre som må svelge kameler??

Dere kan tross alt velge situasjonen dere setter dere i. Om dere vil være med denne mannen og hans barn og måtte forholde dere til en evt. vanskelig mor.

Mor derimot kan kanskje ikke velge om hun vil være med barnas far, for han har kanskje valgt å forlate henne mot hennes vilje. Deretter kan hun ikke velge om hun vil dele barna sine med en fremmed, og evt. vanskelig, stemor, og måtte forholde seg til henne.

I tillegg vil jeg tro det ligger mer følelsesmessige vanskeligheter i forhold til dette for en mor enn en stemor. Det er tross alt hennes tidligere familie, og hennes barn dette gjelder.

Du kom uten noen av delene, og har således ikke noe å miste heller.

Bare å få.

Hun har mistet både mann, og (ofte minst) halve tiden med barna.

Så jeg tror så absolutt ikke at dere er en mer utsatt gruppe når det gjelder kamelsvelging, enn f.eks. en mor.

Mor har jo også et valg om hvordan hun vil at barna skal ha det opp i det hele og så lenge hun setter sine sårede følelser først, uten å ta hensyn til barna og på en måte som går utover barna, så synes jeg faktisk ikke synd på henne. Det er lov å være såret og lei, men det tar man opp med sine voksne venner, når barna ikke er tilstede. I mitt tilfelle var foreldrene dessuten skilt for lengst når jeg kom inn i bildet, hvor mange år skal egentlig (slike) mødre få lov og forståelse for å "pleie" sine sårede følelser og bitterhet, når det er barna det går utover?

[Gjest Gjest]

Det er også "vanskelig" for det nye kjæresten som skal se på det tette forhold mellom barn og foreldre å vite han/hun aldri vil bli en del av det på samme måte. Men jeg tviler du hører mye fra disse stemødrene med den problemstillingen her i KG.

Jo, det er nettopp det man gjør. Veldig mange tråder her handler om nettopp dette; frustrasjon fra stemødre fordi hun ikke får bli en del av dette som du beskriver, på samme måte.

I veldig mange tilfeller er nok dette roten til problemer mellom mor og stemor, mens det sikkert i like mange tilfeller skyldes sjalusi/bitterhet fra mor fordi hun heller aldri får ha "familien" sin slik hun ønsker og var vant til. Nå må godta å dele barn, og evt. også gi slipp på mannen/barnefaren som hun kanskje fortsatt er glad i og ønsker å leve sammen med som den familien de engang var.

Så jeg vil tro "skylden" og kamelsvelgingen går begge veier i de ulike situasjonene, eller kanskje begge deler i noen situasjoner.

Så grunnen til at jeg skriver her i KG er ikke for å definere problement, få støtte i at mor har skyld eller stakkars meg. Men fordi jeg trenger sårt råd om hvordan håndtere situasjonen i forhold til ungene fra andre som kan se dette objektivt, vet om eller har erfaring selv med det samme.

Det hjelper faktisk mye å høre andres historier/tanker og at det tilslutt endte godt. Det er ikke alltid like lett å se løsningen når man står midt opp i det.

Mitt råd er som sagt; gi det tid. Forson deg med at dette ER vanskelig, det er ikke grunn til å forvente at dette skal bli lett, og en drømmetilværelse.

Oppfør deg overfor barna slik du ville ha gjort om alt hadde gått på skinner, ikke finn deg i ting du ellers ikke ville ha gjort, bare for å bli likt. Sørg for at barna og far har mye tid sammen, og noe alenetid. Det er viktig for barna å skjønne at du ikke har tatt deres plass. Slutt å fokuser på mor, tenk minst mulig på henne. Som sagt; de ser hva du føler selv om du tror du skjuler det godt. I forhold til moren; oppfør deg hyggelig og korrekt, selv om du innerst inne hater henne. Dette når du MÅ ha kontakt med henne, men i første omgang mener jeg det bør være først og fremst far som har kontakten med mor. Forstå også mors følelser oppi dette, prøv å se det fra hennes side når du synes ting er urettferdig. Ikke bland deg opp i ting du vet mor ikke ønsker din innblanding i. Etter min mening er din oppgave i forhold til barna mest det som skjer hjemme hos dere, og andre steder der de er med dere. Store viktige avgjørelser og spørsmål ellers i livet deres skal tas av mor og far. Aksepter at de har et samarbeid, og noe kontakt pga. barna.

Med tiden går det seg nok til.

[Gjest Gjest]

Det er lov å være såret og lei, men det tar man opp med sine voksne venner, når barna ikke er tilstede. I mitt tilfelle var foreldrene dessuten skilt for lengst når jeg kom inn i bildet, hvor mange år skal egentlig (slike) mødre få lov og forståelse for å "pleie" sine sårede følelser og bitterhet, når det er barna det går utover?

Det er ikke alle sårede følelser som noengang kan leges. Og det er slett ikke alle sårede følelser som lindres fordi om man tar det opp med voksne venner.

I en situasjon der man nærmest er knust og i kjelleren, er det ikke alltid enkelt å tenke fornuftig og rasjonellt. Jeg har sett samlivsbrudd som har vært så heftige at jeg beundrer vedkommende fordi de i det hele tatt klarer å stå oppreist. At de er bitre og har såre følelser kan jeg på alle mulige måter forstå.

Selvsagt bør det ikke gå utover barna. Men noen ganger er det lett å gjøre ting man ikke burde. Det er også av og til vanskelig å se HVA som faktisk kommer til å gå utover barna.

Dersom en sakkyndig fortalte deg og din mann at deres forhold går utover barna. De har rett og slett problemer med å leve med at faren har en ny partner, og at et evt. videre forhold kan føre til at barnet endrer atferd, får depresjoner osv. Ville dere lagt kjærligheten til side og gått hver deres vei da???

Eller er det en mulighet for at noen ganger MÅ noe gå utover barna også?

[Gjest Haren]

[quote name='Gjest' date='17.02.2010 (12:07) ' post='7830049'

Dersom en sakkyndig fortalte deg og din mann at deres forhold går utover barna. De har rett og slett problemer med å leve med at faren har en ny partner, og at et evt. videre forhold kan føre til at barnet endrer atferd, får depresjoner osv. Ville dere lagt kjærligheten til side og gått hver deres vei da???

Eller er det en mulighet for at noen ganger MÅ noe gå utover barna også?

[Gjest Gjest]

Det er ikke noe hemmelighet at det er trist når en familie splittes, og det er ingen som forventer mor eller far ikke skal få lov til å sørge over det! De får både støtte og forståelse.

Det er ikke forstår er hvorfor stemor/ny kjæreste skal få så mye pes og så lite forståelse fra så mange.

Hvis mor og far ikke fungerer sammen, hvem er det som kan si at de ikke fortjener en ny sjanse til å bli lykkelig sammen med en annen?

Og hvem f er det som sier at den nye kjæresten er kun etter å ødelegge familieforholdet? Hva med følelsene det nye paret har for hverandre og alt stemor/far tilrettelegger for barn som i utgangspunktet de ikke har ansvar for. Er vi onde som ofrer vår tid på deres barn fordi vi elsker vår kjære? Hjelpes meg

[Gjest Gjest]

Du kan ikke være seriøs! Det er jo en ganske stor forskjell på å skille seg fra sin ektefelle for barnas skyld, (jeg har dessuten aldri hørt om at noen er blitt anbefalt å skille seg for barnas skyld (med mindre det er vold i bildet)) og å la være å snakke dritt om sin eks og hans eller hennes nye samboer/ektefelle ... Du kan ikke mene at mors drittslenging kan rettferdiggjøres som noe som "MÅ gå utover barna" fordi far ville sikkert aldri skilt seg fra sin nye kone for barna..! Bottomline er du drar ikke barna inn i konflikten fordi du fortjener å være "såret og lei og da må det noen ganger gå utover barna"...

Noen må visst ha alt inn med teskje :-)

Dette var på ingen måte et forsøk på å rettferdiggjøre mors drittslenging.

Det var heller ikke snakk om å skille seg fra sin ektefelle. Det var vel mer tenkt som at en av foreldrene kanskje venter litt med å inngå nytt forhold kort etter samlivsbrudd, dersom en eller flere av barna har store problemer med å takle det. Altså setter kjærlighetslivet sitt litt på vent, til barna har fordøyd samlivsbruddet mellom mor og far litt, for å skåne barna.

Det hele var ment som et eksempel på at av og til gjør man ting som gjør vondt for barna, eller som ikke er i samsvar med barnas ønsker.

Skjønte at du ikke tok den, eller ikke ville ta den.

Men det er jo det vanlige; når mor gjør noe som i andres øyne ikke er helt korrekt, så er leksa at hun lar det gå utover barna og deres følelser. Når far gjør det samme, så må man jo forstå at det ikke kan sammenlignes, og at han kan jo ikke sette livet sitt på vent.

Det er vel for svarte det samme om det er helt samme sak eller ikke.

Så lenge barna har det vondt, så har de det vondt. Uavhengig av hvilken grunn. Poenget mitt er at det skjer vonde ting i et liv, og noen ting kan man ikke unngå, man må bare gjøre det beste ut av det.

[Gjest Haren]

Noen må visst ha alt inn med teskje :-)

Dette var på ingen måte et forsøk på å rettferdiggjøre mors drittslenging.

Det var heller ikke snakk om å skille seg fra sin ektefelle. Det var vel mer tenkt som at en av foreldrene kanskje venter litt med å inngå nytt forhold kort etter samlivsbrudd, dersom en eller flere av barna har store problemer med å takle det. Altså setter kjærlighetslivet sitt litt på vent, til barna har fordøyd samlivsbruddet mellom mor og far litt, for å skåne barna.

Det hele var ment som et eksempel på at av og til gjør man ting som gjør vondt for barna, eller som ikke er i samsvar med barnas ønsker.

Skjønte at du ikke tok den, eller ikke ville ta den.

Men det er jo det vanlige; når mor gjør noe som i andres øyne ikke er helt korrekt, så er leksa at hun lar det gå utover barna og deres følelser. Når far gjør det samme, så må man jo forstå at det ikke kan sammenlignes, og at han kan jo ikke sette livet sitt på vent.

Det er vel for svarte det samme om det er helt samme sak eller ikke.

Så lenge barna har det vondt, så har de det vondt. Uavhengig av hvilken grunn. Poenget mitt er at det skjer vonde ting i et liv, og noen ting kan man ikke unngå, man må bare gjøre det beste ut av det.

Du kan ikke gå utifra at alle fedre introduserer en ny kvinne for barna umiddelbart etter skilsmissen og bruke det som et hovedargument, for det er slett ikke slik i alle tilfeller. Om det har gått flere år fra skilsmissen og mor starter allikevel en svertekampanje, skal man fremdeles synes synd på henne? Hvor mange år skal man vente etter din mening?

[Gjest far på banen]

Det er ikke noe hemmelighet at det er trist når en familie splittes, og det er ingen som forventer mor eller far ikke skal få lov til å sørge over det! De får både støtte og forståelse.

Det er ikke forstår er hvorfor stemor/ny kjæreste skal få så mye pes og så lite forståelse fra så mange.

Hvis mor og far ikke fungerer sammen, hvem er det som kan si at de ikke fortjener en ny sjanse til å bli lykkelig sammen med en annen?

Og hvem f er det som sier at den nye kjæresten er kun etter å ødelegge familieforholdet? Hva med følelsene det nye paret har for hverandre og alt stemor/far tilrettelegger for barn som i utgangspunktet de ikke har ansvar for. Er vi onde som ofrer vår tid på deres barn fordi vi elsker vår kjære? Hjelpes meg

De voksne skal holde barna unna de voksnes konflikter. Mor og far og ny partner kan godt være uenig om det meste men det skal ungene slippe å forholde seg til.

Jeg etterlyser fars rolle i det nye samlivet, for i de fleste av trådene her inne så virker far som en tafatt dott som står mellom eksen og den nye kvinnen uten å ha ansvar for noe. Få far på banen, sett klare regler.

Både far og mor skal få en ny sjanse til å bli lykkelige når deres forhold ikke fungerte, det er klart. Men at noe ikke fungerer hviler ikke bestandig kun på den forlatte parten, som oftest er det begge to det hviler på. Noen sier at eksen skulle beholdt mannen da hvis hun absolutt ville hatt han, men det er vanskelig å beholde noe som ikke ønsker å la seg beholde. Så en større ydmykhet fra alle parter hadde vært fint, og at alle parter tenker på at dette handler om å samarbeide for at barna skal ha det fint.

[Gjest Gjest]

Du kan ikke gå utifra at alle fedre introduserer en ny kvinne for barna umiddelbart etter skilsmissen og bruke det som et hovedargument, for det er slett ikke slik i alle tilfeller. Om det har gått flere år fra skilsmissen og mor starter allikevel en svertekampanje, skal man fremdeles synes synd på henne? Hvor mange år skal man vente etter din mening?

Du tok fortsatt ikke poenget. Dette var ikke ment som mal på enhver situasjon, det var et eksempel for å illustrere et poeng. Men glem det, poenget ble liksom litt borte nå..

Jeg mener ikke at jeg har noe fasitsvar på spørsmålet ditt om hvor lenge man skal vente (siden det egentlig ikke var det innlegget mitt handlet om heller), men om jeg skal svare på det, så må det være opp til hver enkelt. Har man en situasjon der f.eks. barn og/eller mor ikke har klart å forsone seg med situasjonen, enten fordi det har gått for lite tid eller av andre årsaker som at bruddet har vært veldig uventet/vanskelig for den forlatte part eller barna, så er det klart at det gjør situasjonen vanskeligere mtp. ny partner. Da bør man være klar over at det kan bli vanskelig, og at det også kan bli "drittslenging", bitterhet osv.

I motsatt fall har man større sjanser for å "lykkes" og for å få et greit samarbeid.

De voksne skal holde barna unna de voksnes konflikter. Mor og far og ny partner kan godt være uenig om det meste men det skal ungene slippe å forholde seg til.

Jeg etterlyser fars rolle i det nye samlivet, for i de fleste av trådene her inne så virker far som en tafatt dott som står mellom eksen og den nye kvinnen uten å ha ansvar for noe. Få far på banen, sett klare regler.

Både far og mor skal få en ny sjanse til å bli lykkelige når deres forhold ikke fungerte, det er klart. Men at noe ikke fungerer hviler ikke bestandig kun på den forlatte parten, som oftest er det begge to det hviler på. Noen sier at eksen skulle beholdt mannen da hvis hun absolutt ville hatt han, men det er vanskelig å beholde noe som ikke ønsker å la seg beholde. Så en større ydmykhet fra alle parter hadde vært fint, og at alle parter tenker på at dette handler om å samarbeide for at barna skal ha det fint.

Signerer dette! Ydmykhet er vel det jeg savner hos svært mange, og da spesielt "stemødre".

I denne situasjonen er de på en måte den lykkelige part, nyforelsket og skal "leke hus" med sin nye familie. Mens mor kanskje sitter forlatt igjen, og ikke bare har mistet mannen sin, men også ungene halvparten av tiden. De som har vært gjennom et samlivsbrudd vet at det nesten alltid er vondt, uansett hvor dårlig eller bra forholdet var.

Da synes jeg at den "lykkelige" part har råd til å være litt ydmyk.

[Phaedra]

Signerer dette! Ydmykhet er vel det jeg savner hos svært mange, og da spesielt "stemødre".

I denne situasjonen er de på en måte den lykkelige part, nyforelsket og skal "leke hus" med sin nye familie. Mens mor kanskje sitter forlatt igjen, og ikke bare har mistet mannen sin, men også ungene halvparten av tiden. De som har vært gjennom et samlivsbrudd vet at det nesten alltid er vondt, uansett hvor dårlig eller bra forholdet var.

Da synes jeg at den "lykkelige" part har råd til å være litt ydmyk.

For det første så er det ikke alltid bare moren som blir forlatt. Noen ganger forlater moren faren. Andre ganger så er de enige om at de ikke klarer å leve sammen lenger og flytter fra hverandre "begge to". Og det kan hende de var enig om brudd og at moren har angret seg i ettertid.

For det andre så har den nye kvinnen til faren all rett til å være lykkelig og forelsket, og det samme har faren (eller moren for den saks skyld) også rett til. Like mye som den fraflyttede parteneren har rett til å sørge. Det er snakk om følelser, ikke rettigheter. Men én ting er sikkert: foreldrene har ikke rett til å dytte følelsene sine over på barna, hverken sorgen eller gleden. Barna må få lov til å føle hva de selv føler i forhold til bruddet og den nye situasjonen, og følelsene deres skal respekteres like mye som de voksnes.

For det tredje så synes jeg det er veldig respektløst å si at far, ny samboer og barna "leker hus" når det er snakk om en ny familie som forsøker å bygge nye relasjoner og nytt hjem. Hvis du tror det hele går ut på å "leke hus" så har du misforstått noe fundamentalt her. La oss heller kalle det "bygge et liv sammen", og da helst uten gåsetegn.

Rent bortsett fra det så er jeg enig i at når foreldre flytter fra hverandre så bør de se an hvordan ungene takler bruddet før de introduserer ny partner - men hvor lang tid dette skal ta avhenger av både barna og de voksne. Så tilbake til det TS originalt spurte om: jeg synes de som har gitt deg svar her som går på 1) at dette er noe faren må ta tak i, både når det gjelder moren og barna, og at 2) du må dessverre bare prøve å ikke ta det til deg når de sier at de hater deg og heller prøve å vinne dem over på din side ved å behandle dem som om du er glad i dem.

Når det gjelder autoritetsspørsmålet så har jeg alltid vurdert det slik at så lenge jeg behandler stebarna mine slik jeg ville behandlet mine egne barn så er det greit, og i perioder da mine meninger ble totalt ignorert av barna så kom faren på banen og hjalp til med å etablere autoriteten min ved f.eks. å informere barna at de også skulle høre på meg. (Slik gjorde vi det i hvert fall her når barna bestemte seg for at jeg ikke var en viktig kilde for autoritet :gjeiper:)

Jeg valgte forresten heller å ha en slags tante- eller storesøster-rolle i forhold til stebarna mine, fordi jeg ikke var helt sikker på hvordan jeg ville at stemor-rollen min skulle bli. Jeg var ikke sikker på hvor engasjert jeg ville være, hvor mye autoritet jeg ville ha, i hvilken grad jeg skulle delta i oppdragerrollen osv. Mao. så valgte jeg å ikke være like streng som faren, og jeg hadde lov til å innimellom "kjøpe meg" litt vennskap fra barna ved å gjøre noe gøy eller tillate noe en dag det egentlig ikke var helt tillatt osv. "Stemor" føler jeg at det tok mange år før jeg ble Men den rollen jeg har nå er noe jeg og faren har diskutert og endret opp gjennom årene og har egentlig blitt til som en blanding av hva vi ønsker, hva barna ønsker og hva de trenger meg til :gjeiper:

Og hvis ikke far klarer å få mor til å oppføre seg så får du bare håpe det går over etterhvert, for da er det ikke så mye mer dere får gjort med det før barna er gamle nok til å gjøre sin egen ordentlige vurdering av deg (uavhengig av mors meninger).

Stå på! Det er tøft å være stemor

Endret 18. februar 2010 av Phaedra

[Gjest Haren]

Du tok fortsatt ikke poenget. Dette var ikke ment som mal på enhver situasjon, det var et eksempel for å illustrere et poeng. Men glem det, poenget ble liksom litt borte nå..

Jeg mener ikke at jeg har noe fasitsvar på spørsmålet ditt om hvor lenge man skal vente (siden det egentlig ikke var det innlegget mitt handlet om heller), men om jeg skal svare på det, så må det være opp til hver enkelt. Har man en situasjon der f.eks. barn og/eller mor ikke har klart å forsone seg med situasjonen, enten fordi det har gått for lite tid eller av andre årsaker som at bruddet har vært veldig uventet/vanskelig for den forlatte part eller barna, så er det klart at det gjør situasjonen vanskeligere mtp. ny partner. Da bør man være klar over at det kan bli vanskelig, og at det også kan bli "drittslenging", bitterhet osv.

I motsatt fall har man større sjanser for å "lykkes" og for å få et greit samarbeid.

Signerer dette! Ydmykhet er vel det jeg savner hos svært mange, og da spesielt "stemødre".

I denne situasjonen er de på en måte den lykkelige part, nyforelsket og skal "leke hus" med sin nye familie. Mens mor kanskje sitter forlatt igjen, og ikke bare har mistet mannen sin, men også ungene halvparten av tiden. De som har vært gjennom et samlivsbrudd vet at det nesten alltid er vondt, uansett hvor dårlig eller bra forholdet var.

Da synes jeg at den "lykkelige" part har råd til å være litt ydmyk.

Ja, klart det finnes omstendigheter som kan forklare hvorfor mor er bitter og skuffet, det betyr ikke dermed at det gjelder i alle tilfeller eller at man skal tillate seg at det går utover barna. Jeg vet også at det finnes dårlige fedre og stemødre, men nå var ikke det denne trådens tema, så derfor går jeg ikke inn på det her. Og jeg mener dessuten det er ingen unnskyldning som er god nok for å dra barnet inn i konflikten.

[Phaedra]

Ja, jeg skjønner at de fleste skriver her når de har et problem, og ikke når alt går på skinner.

Men poenget mitt var at det kan være andre grunner til problemet, enn det man velger å tro.

Det krever mye tålmodighet for å få dette til å fungere. En stor porsjon humor vil kunne hjelpe et stykke på vei, men tiden vil uansett være den beste hjelp man kan få.

Husk også at barn er smarte, og fullt ut i stand til å lyve og sette folk opp mot hverandre hvis det blir nødvendig.

Det kan veldig godt være at mor ikke har noe med dette å gjøre, og heller ikke aner noen ting om hva som foregår.

Vil også kommentere på at dette innlegget kan ha noe for seg, og det er derfor jeg skrev i innlegget mitt at far også må ta dette opp med barna. Det kan hende barna overdriver eller misforstår eller at de får ut sorg på denne måten. Faren må prate ordentlig med dem og finne ut hvordan de har det oppi alt dette. Kanskje de blir mindre fiendtlig innstilt hvis de får snakket ut om det

[Gjest ka]

Vil også kommentere på at dette innlegget kan ha noe for seg, og det er derfor jeg skrev i innlegget mitt at far også må ta dette opp med barna. Det kan hende barna overdriver eller misforstår eller at de får ut sorg på denne måten. Faren må prate ordentlig med dem og finne ut hvordan de har det oppi alt dette. Kanskje de blir mindre fiendtlig innstilt hvis de får snakket ut om det

ja, men i TS tilfelle er barna 3 og 4 år..

[Phaedra]

ja, men i TS tilfelle er barna 3 og 4 år..

Joda, og selv om de mangler konsekvenstenkning og resonnement og ikke vet hvorfor de skal hate noen eller ikke så vil det vel alikevel være et sted å starte: å finne ut om barna er lei seg eller ikke. Mødre opplever jo også at barna deres sier til dem "jeg hater deg" og "du kan bare dra din vei" osv. når småbarn er sinte eller lei seg.

Endret 18. februar 2010 av Phaedra

[Gjest ka]

Joda, og selv om de mangler konsekvenstenkning og resonnement og ikke vet hvorfor de skal hate noen eller ikke så vil det vel alikevel være et sted å starte: å finne ut om barna er lei seg eller ikke. Mødre opplever jo også at barna deres sier til dem "jeg hater deg" og "du kan bare dra din vei" osv. når småbarn er sinte eller lei seg.

Ja, har fått min dose av det jeg også, men i 3 og 4 års alderen så gikk det mest på "dumma"

[Chakoya]

Vil bare tipse angående kommunikasjon mellom barn og voksne.

Dette brukes blandt annet på små barn fra 2 år og oppover og er blitt forsket på, blandt annet også skrevet doktorhandling om.

Samtalefortellinger

En episode av dialog eller multipartisk

samtale hvor barn og voksne deltar i å

skape fortellinger om episoder i fortid og

framtid. Samtalene blir samtalefortellinger

når det skapes en indre sammenheng, en

narrativ tråd, når diskursen gir en

episodisk beretning.

Hvorfor studere barneinitierte

samtalefortellinger?

Kan få fram og problematisere

• ulike barns perspektiver

• innholdet i ulike barns perspektiver

• deltakernes posisjoneringer og fordeling

av makt

• variasjoner i alder og kjønn

Kilde: http://student.hib.no/praksis/al/fou/semin...ilsynekomst.pdf

Forskning.no

Ellers Phaedra sitt inlegg er veldig fint!

Til TS: Lykke til og som sagt stå på. Det er en tøff rolle å være stemor!

[Gjest Gjest]

For det første så er det ikke alltid bare moren som blir forlatt. Noen ganger forlater moren faren. Andre ganger så er de enige om at de ikke klarer å leve sammen lenger og flytter fra hverandre "begge to". Og det kan hende de var enig om brudd og at moren har angret seg i ettertid.

For det tredje så synes jeg det er veldig respektløst å si at far, ny samboer og barna "leker hus" når det er snakk om en ny familie som forsøker å bygge nye relasjoner og nytt hjem. Hvis du tror det hele går ut på å "leke hus" så har du misforstått noe fundamentalt her. La oss heller kalle det "bygge et liv sammen", og da helst uten gåsetegn.

Nei, det er ikke alltid mor som blir forlatt, det var derfor jeg skrev kanskje. Det var for å vise hvordan NOEN situasjoner kan være. Og vi er vel enige om at noen situasjoner har et verre utgangspunkt enn andre, med tanke på et godt samarbeid? I de situasjonene bør det kanskje vises litt mer ydmykhet fra den siden som sitter i den mest "lykkelige" situasjonen.

Og grunnen til at jeg skrev "leke hus" var at i den sammenhengen det var nevnt var det for å legge litt trykk på hvordan det blir sett på fra den forlatte parts vinkel..

[Phaedra]

Nei, det er ikke alltid mor som blir forlatt, det var derfor jeg skrev kanskje. Det var for å vise hvordan NOEN situasjoner kan være. Og vi er vel enige om at noen situasjoner har et verre utgangspunkt enn andre, med tanke på et godt samarbeid? I de situasjonene bør det kanskje vises litt mer ydmykhet fra den siden som sitter i den mest "lykkelige" situasjonen.

Og grunnen til at jeg skrev "leke hus" var at i den sammenhengen det var nevnt var det for å legge litt trykk på hvordan det blir sett på fra den forlatte parts vinkel..

Hvordan mener du at ydmykhet fra den nye familien skal føre til at moren slutter å sette barna opp mot stemoren? Hva slags ydmykhet er et forresten du etterlyser? Skal de slutte å være lykkelige, er det ydmykhet? Skal de godta at barna læres opp til å hate stemor? Hva slags ydmykhet nøyaktig ser du for deg at kan bidra til å løse situasjonen? Holder det om faren sier til moren at han skjønner hvor fælt hun har det, og hun må bare holde på til hun er ferdig - over 2 år etter? Hva med barna oppi alt dette? Skal de få lov til å være lykkelige med den nye familien eller skal man ydmykt innse at det ikke er tiden for det enda?

Greit, dette er satt på spissen. Men den forlatte moren har i dette tilfellet vært forlatt i minst 2 år, og selv om det hverken er umulig eller vanskelig å sette seg inn i hennes situasjon så klarer jeg ikke å se hvordan det vil løse noe som helst. Det får være grenser for hvor mye man skal forstå seg ihjel på den parten som trenerer samarbeidet (hvis situasjonen er som beskrevet her).

[Gjest TS]

Jeg/vi har prøvd å vise ydmykhet som resulterte i at terroriseringen fra mor side ble enda mer aggresiv.

20 meldinger om dagen, og telefon som ringte hele tiden hver gang den ble skrudd på. Til meg løy hun og sa unnskyld etc, men det viste seg kun var et spill for at jeg skulle godta mer av hennes manipulering på min samboer. Han måtte komme hver dag (alltid pga ungene),fikk barna til å ringe da de gråt slik at far skulle få høre hvor "jævli" ungene hadde det når han ikke bor med de. Hun sier ofte hun er lei av å beskytte drittsekken og forteller døtrene at far ikke ville ha de.

Mor er også 100 % overbevist at når far ignorerer henne så er det fordi han fortsatt elsker henne.

Så hvordan skal man egentlig forholde seg til mødre som nekter å gi slipp/se barnas beste etter så lang tid?

Takk Gud for den personen som har et svar på det.

[Gjest Gjest_forever_*]

Jeg/vi har prøvd å vise ydmykhet som resulterte i at terroriseringen fra mor side ble enda mer aggresiv.

20 meldinger om dagen, og telefon som ringte hele tiden hver gang den ble skrudd på. Til meg løy hun og sa unnskyld etc, men det viste seg kun var et spill for at jeg skulle godta mer av hennes manipulering på min samboer. Han måtte komme hver dag (alltid pga ungene),fikk barna til å ringe da de gråt slik at far skulle få høre hvor "jævli" ungene hadde det når han ikke bor med de. Hun sier ofte hun er lei av å beskytte drittsekken og forteller døtrene at far ikke ville ha de.

Mor er også 100 % overbevist at når far ignorerer henne så er det fordi han fortsatt elsker henne.

Så hvordan skal man egentlig forholde seg til mødre som nekter å gi slipp/se barnas beste etter så lang tid?

Takk Gud for den personen som har et svar på det.

Når det er så ille så bør mor og far kanskje møtes på et nøytralt sted med en nøytral tredjeperson hvor de kan få nøstet opp i problemene. For verken ungene eller de voksne har godt av at hun får lov til å ture fram på denne måten. Etter 2 år burde bitterheten og sorgen vært betydelig dempet.