voldtektsoffer mistet NAV-støtte

[Vera Vinge]

Jeg syns ikke det er rart at man mister sosialhjelp når man faktisk har penger (uavhengig av hvor de kom fra), som skal være en slags nødhjelp når man ikke har andre midler. Det høres kanskje strengt ut, men det er jo for å gi folk insentiver til å komme i gang med andre tiltak eller gå ut i jobb. Det er ment å være en kortvarig løsning, og at man heller bør søke om uføretrygt dersom man er ufør over lengre tid.

Noe man kan diskutere er selvsagt om det samboers (snakker da ikke om registrert samboer) inntekt automatisk skal ha betydning for din egen sosialhjelp, da det fins mange tilfeller hvor samboere ikke har felles økonomi. Jeg har hørt om ekstreme eksempler hvor den ene parten med inntekt lever godt, mens den andre som ikke får sosialhjelp pga. samboers inntekt, overlever på loff og leverpostei fordi samboer ikke forsørger henne. Men generelt sett, skal sosialhjelp være en slags siste utvei, og har man andre midler, syns jeg vanligvis man bør bruke de mulighetene før man får penger av staten, når man ikke er i noen form for opplegg.

Jeg visste ikke at voldsoffer i Norge får penger fra staten, uansett om gjerningspersonen er identifisert eller ikke.

Om en 22 år gammel gutt blir overfalt og knivstukket i blind vold, så får han 100.000 fra staten? Jeg forstår egentlig ikke rasjonaliteten i akkurat det.

Jeg regner med at det er fordi det skal være lettere å få voldsoffererstatning enn det er å dømme en gjerningsmann. Beviskravene er lavere for å få førstnevnte. Det skal så mye til for å få noen dømt for f.eks. voldtekt, mens man likevel skal ha en mulighet til å få oppreisning, fordi man vet hvor sjelden noen blir dømt. At man ikke skal være avhengig av en dom for å få økonomisk oppreisning.

[liv]

Jeg er enig i dette men samtidig så trodde jeg det var sånn at samboere ikke har forsørger plikt ovenfor hverandre, og at selv om det er en del sosialkontor som gjør det så har de ikke lov til å kutte i noens stønad med begrunnelse av at samboeren til vedkommende har penger.

Der ble en forandring i loven for et år siden eller noe sånt, så samboere har forsørgingsplikt

[Pjukset]

Dersom man krever rehabiliteringspenger for å ta en andre utdannelse etter man nesten har fullført den første, så er vel spørsmålet om man ikke skal vurdere å forsørge seg selv ved å jobbe relevant, ja.

Du vet vel lite om hvilken side av gjerdet jeg sitter på, og jeg er vel heller ikke temaet for tråden, så dine spekulasjoner rundt det finner jeg lite relevante.

Nå er det ikke slik at man kan kreve rehabiliteringspenger uten at det finnes en medisinsk årsak.

[Gjest Glør]

Der ble en forandring i loven for et år siden eller noe sånt, så samboere har forsørgingsplikt

Hvilken lov er det du henviser til her? Sist jeg diskuterte dette med namsmannen fikk jeg beskjed om at samboere ikke har forsørgerplikt, og jeg har heller ikke funnet noen lov som tilsier noe annet.

Sosial- og Helsedirektoratet har kommet med ett rundskriv som sier at samboere i forhold til sosialstønad skal behandles som gifte, som er grunngitt i at ektefeller ikke skal komme dårligere ut enn gifte, og som sier at sosialtjenesten må bruke skjønn i hvert enkelt tilfelle. Dvs at det ikke er noe klart lovverk som sier det ene eller andre. Og sosialtjenesten har heller ingen myndighet til å pålegge folk en forsørgerplikt de ikke har, og samboere har heller ingen opplysningsplikt når ens samboer søker sosialstønad.

[Gjest Gjest]

Hvilken lov er det du henviser til her? Sist jeg diskuterte dette med namsmannen fikk jeg beskjed om at samboere ikke har forsørgerplikt, og jeg har heller ikke funnet noen lov som tilsier noe annet.

Sosial- og Helsedirektoratet har kommet med ett rundskriv som sier at samboere i forhold til sosialstønad skal behandles som gifte, som er grunngitt i at ektefeller ikke skal komme dårligere ut enn gifte, og som sier at sosialtjenesten må bruke skjønn i hvert enkelt tilfelle. Dvs at det ikke er noe klart lovverk som sier det ene eller andre. Og sosialtjenesten har heller ingen myndighet til å pålegge folk en forsørgerplikt de ikke har, og samboere har heller ingen opplysningsplikt når ens samboer søker sosialstønad.

Hver gang jeg leverte søknad måtte min samboer også signere denne. De har tilogmed et eget felt til samboers underskrift. Dette var bare snakk om en jeg bodde med, vi var ikke engang registrerte samboere.

[Snop]

Hvorfor burde man få økonomisk nødhjelp om man faktisk har penger? Sosialstønad skal jo være for de som absolutt ikke klarer seg ellers - om man da får ekstra penger for en eller annen grunn, hvorfor skulle man ikke bruke disse for oppholdet?

Synes heller at det er ganske merkelig at noen faktisk forventer å fortsett få sosialstønad selv om man har penger på konto.

Jeg skjønner at dere som gjerne ikke har vært i samme situasjon mener at NAV har rett, fordi sett utenfra virker det helt feil å få penger når man allerede har penger.

Jeg vet ikke helt om det er særlig hensiktsmessig å forklare hele min økonomiske og følelsesmessige situasjon, jeg får heller gjøre det dersom det er noen som kverulerer voldsomt

Men saken er den at det ER faktisk en regel/lov som sier at voldsoffererstatning ikke skal regnes som inntekt og dermed ikke regnes med hos sosialkontoret. Så dere må gjerne synes at NAV har rett, men på papiret har de faktisk ikke det.

Sosialkontoret prøvde seg på det samme med meg, men da ble "sjefen" på kontoret for voldsoffererstatning mildt sagt forbannet. Det er en god grunn for denne loven, selv om dere gjerne ikke klarer å se den.

Jeg skammer meg ikke ett sekund over å si at jeg det siste året har brukt erstatningen jeg fikk for at min bestefar misbrukte meg seksuelt hele barndommen på ting jeg ikke har hatt råd til ellers, ting som har gjort meg GLAD i et ellers grusomt år. Både materielle ting som møbler og sårt trengte klær, og medisiner, helsekost og veiledning for å komme meg ovenpå. I tillegg tok jeg meg en heftig herlig spontantur til USA bare for å komme meg vekk fra alt.

Egentlig vil jeg si at så lite som 100 000kr i erstatning for en så drøy forbrytelse som ødelegger et helt liv, er nærmest en fornærmelse mot ofrene, dersom man skal måle skade i penger. (Ikke misforstå, jeg er så klart svært takknemlig for at jeg fikk noe i det hele tatt).

At man i tillegg må bruke disse pengene på noe så basic som husleie og mat fordi man pga forbrytelsen ikke kan jobbe selv for å dekke disse basisbehovene gjør det ikke noe mindre nedverdigende. Da "forsvinner" pengene i stedet for at man kan bruke dem på noe oppbyggende.

Jeg vet ikke om det er mulig å forstå dette uten å ha vært i situasjonen selv, så jeg klandrer dere ikke for at dere synes det høres helt på trynet ut. Men når man sitter med dype sår som blir revet hardt opp pga søknadsprosessen for denne erstatningen, er det faktisk det mest logiske i hele verden.

Jeg visste ikke at voldsoffer i Norge får penger fra staten, uansett om gjerningspersonen er identifisert eller ikke.

Om en 22 år gammel gutt blir overfalt og knivstukket i blind vold, så får han 100.000 fra staten? Jeg forstår egentlig ikke rasjonaliteten i akkurat det.

Det er fordi alle skal ha mulighet for erstatning uavhengig av om gjerningspersonen er kjent, evt ikke har råd til å betale erstatning, evt er død. Synes det er 100% rasjonelt, jeg.

[Gjest Basun]

Jeg skammer meg ikke ett sekund over å si at jeg det siste året har brukt erstatningen jeg fikk for at min bestefar misbrukte meg seksuelt hele barndommen på ting jeg ikke har hatt råd til ellers, ting som har gjort meg GLAD i et ellers grusomt år. Både materielle ting som møbler og sårt trengte klær, og medisiner, helsekost og veiledning for å komme meg ovenpå. I tillegg tok jeg meg en heftig herlig spontantur til USA bare for å komme meg vekk fra alt. [snip...]

Det er nettopp slik erstatningen skal brukes! For å hjelpe offeret best mulig, og det er som oftest offeret selv som best kan vurdere hva som hjelper for akkurat h*n. Enten det er terapi, en ny seng man kan sove bedre i (noen må f.eks sove i den samme sengen de har blitt voldtatt i pga. at de ikke har råd til en ny), tur til utlandet for å komme seg vekk litt eller medlemskap hos SATS.

Håper det går litt bedre med deg nå

[Vera Vinge]

Jeg skjønner at dere som gjerne ikke har vært i samme situasjon mener at NAV har rett, fordi sett utenfra virker det helt feil å få penger når man allerede har penger.

Jeg vet ikke helt om det er særlig hensiktsmessig å forklare hele min økonomiske og følelsesmessige situasjon, jeg får heller gjøre det dersom det er noen som kverulerer voldsomt

Men saken er den at det ER faktisk en regel/lov som sier at voldsoffererstatning ikke skal regnes som inntekt og dermed ikke regnes med hos sosialkontoret. Så dere må gjerne synes at NAV har rett, men på papiret har de faktisk ikke det.

Sosialkontoret prøvde seg på det samme med meg, men da ble "sjefen" på kontoret for voldsoffererstatning mildt sagt forbannet. Det er en god grunn for denne loven, selv om dere gjerne ikke klarer å se den.

Jeg skammer meg ikke ett sekund over å si at jeg det siste året har brukt erstatningen jeg fikk for at min bestefar misbrukte meg seksuelt hele barndommen på ting jeg ikke har hatt råd til ellers, ting som har gjort meg GLAD i et ellers grusomt år. Både materielle ting som møbler og sårt trengte klær, og medisiner, helsekost og veiledning for å komme meg ovenpå. I tillegg tok jeg meg en heftig herlig spontantur til USA bare for å komme meg vekk fra alt.

Egentlig vil jeg si at så lite som 100 000kr i erstatning for en så drøy forbrytelse som ødelegger et helt liv, er nærmest en fornærmelse mot ofrene, dersom man skal måle skade i penger. (Ikke misforstå, jeg er så klart svært takknemlig for at jeg fikk noe i det hele tatt).

At man i tillegg må bruke disse pengene på noe så basic som husleie og mat fordi man pga forbrytelsen ikke kan jobbe selv for å dekke disse basisbehovene gjør det ikke noe mindre nedverdigende. Da "forsvinner" pengene i stedet for at man kan bruke dem på noe oppbyggende.

Jeg vet ikke om det er mulig å forstå dette uten å ha vært i situasjonen selv, så jeg klandrer dere ikke for at dere synes det høres helt på trynet ut. Men når man sitter med dype sår som blir revet hardt opp pga søknadsprosessen for denne erstatningen, er det faktisk det mest logiske i hele verden.

Jeg skjønner godt at det må føles urettferdig å miste sosialstøtte når man er i situasjonen selv. Og hva man velger å bruke erstatningspenger på, er ens egen sak, syns jeg. Jeg syns ikke følelsesmessig det høres på trynet ut å skulle skjerme en voldsoffererstatning, men jeg ser samtidig at det utbetales utrolig store summer fra nav-systemet. Når sosialstønaden er ment for de som ikke har penger til det mest grunnleggende, syns jeg ikke det er riktig at man skal ha masse penger på bok, men ikke kunne bruke dem til livsopphold. Og det selv om man har vært utsatt for noe forferdelig og følelsesmessig og syns man har rett til å bruke pengene på noe som gjør en godt, når man har vært utsatt for så grove ting. Det sier jeg nå da, når jeg står utenfor og tenker på hvordan vi bruker ressursene i samfunnet. Hadde jeg vært i hun i artikkelen sine sko, og opplevd det hun har opplevd, er jeg sikker på at det ville føles urettferdig og kanskje krenkende. Og så vil jeg legge til at jeg tenker annerledes om andre ytelser fra nav - mitt standpunkt gjelder sosialstønad.

Når det gjelder det du sier om erstatning, syns jeg samtidig man må passe seg for å komme dithet at en hver forbrytelse som utøves mot en skal nærmest "premieres" med en stor pengesum. Penger vil aldri kunne reparere det som ble ødelagt, og det kan bli umulig å skulle sette en pris på en ødelagt barndom f.eks. Men dette blir en annen og også ganske vanskelig diskusjon, så jeg skal avslutte den der.

[Snop]

Det er nettopp slik erstatningen skal brukes! For å hjelpe offeret best mulig, og det er som oftest offeret selv som best kan vurdere hva som hjelper for akkurat h*n. Enten det er terapi, en ny seng man kan sove bedre i (noen må f.eks sove i den samme sengen de har blitt voldtatt i pga. at de ikke har råd til en ny), tur til utlandet for å komme seg vekk litt eller medlemskap hos SATS.

Håper det går litt bedre med deg nå

Takk, det går mye bedre Og du har helt rett!

Den som sier at penger ikke gjør en lykkelig, lyver.

Jeg var riktig nok ekstremt ubekvem med disse pengene en lang periode, og følte jeg hadde fått "lønn" for seksuelle tjenester. Det høres kanskje helt skrudd ut, men tankene blir fort skrudd etter noe sånn. Derfor er jeg fryktelig glad for at det ikke ble bestemt at pengene måtte fordeles utover året som en vanlig lønn/inntekt og brukes på livsopphold, slik som de har gjort med voldtektsofferet i nyhetssaken.

Bare det å høre dem si at erstatningen ikke er en inntekt, minsket i seg selv denne ekle følelsen.

[Snop]

Når det gjelder det du sier om erstatning, syns jeg samtidig man må passe seg for å komme dithet at en hver forbrytelse som utøves mot en skal nærmest "premieres" med en stor pengesum. Penger vil aldri kunne reparere det som ble ødelagt, og det kan bli umulig å skulle sette en pris på en ødelagt barndom f.eks. Men dette blir en annen og også ganske vanskelig diskusjon, så jeg skal avslutte den der.

Jeg er egentlig delvis enig, faktisk. Det var derfor det tok meg flere år før jeg selv "krevde" erstatning for dette. Jeg gjorde det ikke når han levde, og det tok mange år etter at han døde før jeg forstod poenget med det.

Jeg husker for et par år siden når jeg hørte på radioen om en datter som fikk erstatning av faren etter en overgrepssak, og fnyste til en kompis (som ikke visste om min barndom) og sa at penger fikser jo ingenting, at det ikke bare var poengløst men også nesten griskt. Da sa han "men det er jo ikke det det handler om, overgrepsofre er ofte mennesker som pga forbrytelsen lever et redusert liv ellers, både økonomisk og generelt. Denne summen kan gjøre at de kommer seg ovenpå!"

Da gikk det et lys opp for meg, og jeg gikk gjennom en prosess hvor jeg etter ca et år bestemte meg for å søke.

Dette med at summen pga størrelsen er en fornærmelse, mener jeg i hovedsak i forbindelse med dersom man skal sammenlikne det med hvilke erstatningssummer som blir utdelt i andre saker, om man bruker pengene som et slags "målebånd" for skaden som er gjort.

[Rosalie]

Husk at sosialkontoret regner det ikke som inntekt, men som disponible midler. Og har man disponible midler, mister man sosialstønad. Noe som bare skulle mangle når man ser på grunnlaget for sosialstønad.

[Snop]

Husk at sosialkontoret regner det ikke som inntekt, men som disponible midler. Og har man disponible midler, mister man sosialstønad. Noe som bare skulle mangle når man ser på grunnlaget for sosialstønad.

Det stemmer faktisk ikke. Det skal ikke tas med i beregningen i det hele tatt.

[Gjest salma]

Nå er det ikke slik at man kan kreve rehabiliteringspenger uten at det finnes en medisinsk årsak.

Jo, man framlegger krav om rehabiliteringspenger. Husker jeg ikke feil så heter faktisk blankettene hos NAV "krav om..osv". Så er det en annen sak om kravet blir innvilget eller ikke. Men et krav, det er det.

Jeg har ikke sagt noe om medisinske årsaker.

Diskusjonen går vel uansett på økonomisk sosialhjelp?

[Gjest Gjest_Emme_*]

Dere forstår ikke at en person som har vært utsatt for noe kriminelt får erstatning pga. varige fysiske og/eller psykiske mèn? F.eks for å dekke tap av inntekt fordi man ikke kan jobbe etter det som skjedde. Neivel, dere om det.

Det er mange som tror at sosialkontoret bare er for de arbeidsky og innvandrere, men sannheten er at det er mange mennesker med virkelige sykdommer som helt ufortjent har havnet der. Mennesker med ME og fibromyalgi, mennesker med ADHD og angstlidelser. Jeg skal gi dere et konkret eksempel slik at dere kan se hvor fort gjort det er å havne der istedetfor på rehabilitering eller uføretrygd.

Hendelse 1: Du er ute og går en tur på kvelden. Du blir overfalt av en mann med pistol som truer med å skyte deg. Du får i ettertid posttraumatisk stressyndrom, og kan derfor ikke fungere i jobben lenger.

Resultat: Du havner på rehabiliteringsstønad eller tidsbegrenset uføretrygd. Ting blir tilrettelagt for deg, og du får en ok utbetaling hver måned. Mindre enn i jobben du hadde, men nok til å leve relativt normalt.

Hendelse 2: Du er ute og går en tur på kvelden. Du blir overfalt av en mann med pistol som truer med å skyte deg. Du får i ettertid posttraumatisk stressyndrom, og kan derfor ikke fungere i jobben lenger. Forskjellen fra hendelse 1 er at du har opplevd flere forsøk på overfall før.

Resultat: Du har nøyaktig de samme symptomene som personen i hendelse 1, men her blir overfallet sett på som en katalysator for alt som har skjedd før, og du får dermed ikke diagnosen posttraumatisk stressyndrom. Det du lider av finnes det ikke en diagnose for..... Uten diagnose har du ikke rett på rehabiliteringspenger eller tidsbegrenset uførestønad. Sosialstønad er det eneste alternativet. Istedetfor 15000 utbetalt i måneden (kommer an på tidligere jobb, selvsagt men bruker 15000 for å illustrere eksemplet) får du som samboer dekket halv husleie så lenge den totale husleien ikke overstiger 4000 kr. Du får halve strømregningen dekket, og i tillegg får du 2500 kr pr måned som skal dekke alt annet. Mat, regninger, psykologtimer og annen behandling. Du får ikke tilbake skattepengene du tjente opp året før, og evt. erstatning kan ikke dekke noe ekstra, ikke engang behandling, det skal kun gå til husleie, strømregning og livsopphold.

Synes dere fortsatt det er rettferdig?

Hadde man i utgangspunktet vært i full jobb, så er det vel nærliggende å tro at vedkommende hadde blitt sykmeldt - og fått utbetalt 100% av lønna si i sykepenger det første året.

[Nokia]

Hendelse 1: Du er ute og går en tur på kvelden. Du blir overfalt av en mann med pistol som truer med å skyte deg. Du får i ettertid posttraumatisk stressyndrom, og kan derfor ikke fungere i jobben lenger.

Resultat: Du havner på rehabiliteringsstønad eller tidsbegrenset uføretrygd. Ting blir tilrettelagt for deg, og du får en ok utbetaling hver måned. Mindre enn i jobben du hadde, men nok til å leve relativt normalt.

Om dette hadde skjedd meg, så vil jeg tro at jeg hadde blitt sykmeldt en kortere periode. Deretter ville jeg gjort det jeg kunne for å komme meg tilbake i jobb. Om jeg ikke kunne fungert i den jobben jeg har, hadde jeg søkt på andre jobber. Jeg kan ikke tro at en slik hendelse kan få noen til å bli varig arbeidsufør? Målet må da vel være å komme seg tilbake til et normalt liv igjen så raskt som mulig og være selvhjulpen, ikke avhengig av å motta trygd??

[Nokia]

Dobbelpost

Endret 11. februar 2010 av Nokia

[Vera Vinge]

Jeg er egentlig delvis enig, faktisk. Det var derfor det tok meg flere år før jeg selv "krevde" erstatning for dette. Jeg gjorde det ikke når han levde, og det tok mange år etter at han døde før jeg forstod poenget med det.

Jeg husker for et par år siden når jeg hørte på radioen om en datter som fikk erstatning av faren etter en overgrepssak, og fnyste til en kompis (som ikke visste om min barndom) og sa at penger fikser jo ingenting, at det ikke bare var poengløst men også nesten griskt. Da sa han "men det er jo ikke det det handler om, overgrepsofre er ofte mennesker som pga forbrytelsen lever et redusert liv ellers, både økonomisk og generelt. Denne summen kan gjøre at de kommer seg ovenpå!"

Da gikk det et lys opp for meg, og jeg gikk gjennom en prosess hvor jeg etter ca et år bestemte meg for å søke.

Jeg syns overhodet ikke det er griskt å søke om erstatning, bare så det er klart, altså. Jeg syns det er veldig forståelig at man ønsker en form for oppreisning. Mange har dessuten tapt skolegang og inntekt, og det er sånn sett ikke urimelig at man får en form for kompensasjon, selv om den gjerne ikke kan dekke alle økonomiske ekstrautgifter. Ei heller være et tilstrekkelig plaster på såret, rent følelsesmessig, men akkurat det syns jeg heller ikke man kan forvente. Altså at en høyere pengesum skal ta bort de vonde opplevelsene helt. Men at man søker voldsoffererstatning når man har blitt utsatt for vold, vil jeg selvfølgelig oppfordre alle til å gjøre.

[Snop]

Om dette hadde skjedd meg, så vil jeg tro at jeg hadde blitt sykmeldt en kortere periode. Deretter ville jeg gjort det jeg kunne for å komme meg tilbake i jobb. Om jeg ikke kunne fungert i den jobben jeg har, hadde jeg søkt på andre jobber. Jeg kan ikke tro at en slik hendelse kan få noen til å bli varig arbeidsufør? Målet må da vel være å komme seg tilbake til et normalt liv igjen så raskt som mulig og være selvhjulpen, ikke avhengig av å motta trygd??

Om dette hadde skjedd deg hadde du muligens ikke klart å tenke på annet enn å overleve det å være våken fra morgenenen til kvelden, og ikke klart å tenke så rasjonelt som du gjør nå.

Men kanskje planen din hadde fungert også, hvem vet! Men nettopp det er poenget, man vet ikke. Rett og slett.

[Gjest Gjest]

Men bare for å få noen begreper på det rene, siden jeg blir litt forvirret: jeg forstår og er enig i at man kan miste sosialstønad (støtte til livsopphold o.l, sånn som innvilges for kort tid av gangen) om man har penger på konto. Jeg forstår selvsagt at det må være utrolig frustrerende at hver krone av sparepengene eller gaver, arv osv man måtte få mens man mottar stønad, gjør at man mister stønad og må betale av egen lomme. Samtidig er det i grunn den eneste "rettferdige" måten å gjøre det på. Jeg har selv brukt sparepengene mine til å leve av i perioder med liten eller ingen inntekt, sånn er det bare. Jeg har også brukt skattepenger på husleie og mat i stedet for ferie og ting, og har aldri tenkt at det er noe samfunnet skulle forskåne meg for så lenge jeg klarer å dekke de nødvendige utgiftene selv.

Men hvis man har en eller annen form for trygd, rehabiliteringspenger, sykepenger o.l, da mister man vel ikke disse selv om man plutselig mottar penger annensteds fra (bortsett fra for arbeid utover en eventuelt godkjent % )? Det blir jo helt feil.

[Gjest Gjest]

Hadde man i utgangspunktet vært i full jobb, så er det vel nærliggende å tro at vedkommende hadde blitt sykmeldt - og fått utbetalt 100% av lønna si i sykepenger det første året.

Selvsagt. Beklager at jeg ikke spesifiserte det, men nå tenkte jeg på hvordan hendelse 1 skilte seg fra hendelse 2 lengre frem i tid. Altså posttraumatisk stressyndrom - rehabilitering eller tidsbegrenset uførestønad. Posttraumatisk stressyndrom hvor personen har blitt forøkt overfalt tidligere, og det derfor ikke kan kalles PTSS - sosialstønad og et liv som faller i ruiner.