Barn og mat - press og følelser

[Gjest Donna]

Jeg har en del tanker rundt dette med barn og mat og spiseforstyrrelser ......Hva gjør vi med barnas syn på mat? Er det skadelig å "presse" de til å spise opp? Til å spise litt mer før de får frukt eller desert? ......Og hva med alle de som sier at et barn er flink som spiser opp- er man flink når man spiser?? spiser man ikke fordi det er en nødvendighet? Hva med å sitte igjen til de har spist opp? hvilke tanker får barn om mat når det blir mye mas og stress rundt det ? Hva med skorpespising da? maser dere? .... Og mat som belønning eller trøst til en som bare griner .....eller trasser ....? Trøstespising ....................

Andre som har tenkt noe over dette? Hvordan gjør dere dette i hverdagen? eller dere som jobber i barnehage.........hvilke regler har dere der - og tenker dere over hvorfor? ..

[Lenore]

Jeg tror dette temaet er viktigere enn vi ofte tenker over.

Barn plukker opp vaner - også matvaner.

Det å bruke mat som trøst allerede fra barnet er lite - det er å legge opp til et lite gunstig syn på 2 områder: mat - og "hvordan bli glad".

"Mat bruker jeg når jeg er trist" - "Når jeg er trist spiser jeg mat"

Svært uheldig mønster. Mulig mange synes det er bullshit at små barn fanger opp signaler som dette, men det tror jeg fullt og fast at de gjør.

Jeg vet selv at vi, da jeg var liten, spiste godteri èn gang i uka - men da tømte vi alt av boller og fat.

Hjemme hos en venninne av meg, spiste de heller lite, men ofte - og dette har også jeg og min tidligere venninne fulgt til vi ble voksne.

Jeg tror også (spesielt) mødre skal være forsiktige med fanatiske slankekurer og egen "mamma-mat" - barn er små, men ikke dumme.

[Gjest Starya]

Jeg serverer mat, han spiser til han er forsynt, og dett er dett. Slik har det vel stort sett vært helt siden han var bitteliten.

Den eneste regelen jeg har hatt, er at også ting han (tror han) ikke liker må få ligge på tallerken. Han trenger ikke spise det, men det skal være representert. Kan høres litt sprøtt ut, men han er nå engang slik at når det først ligger der, så smaker han litt -og finner ut at det var spiselig likevel. Resultatet er at han er mer altetende enn mora. :oops:

[Gjest gjesta]

Viktig spørsmål, Virgo!

Mine barn spiser til de er mett. Det eneste kravet som møter dem ved måltidene er at de skal smake på maten, og at de skal bli sittende ved bordet til vi andre er ferdig.

Er konsekvent med at jeg ikke bruker mat som belønning eller trøst, men vi koser oss ofte med god mat. Jeg har selv et normalt og sunt forhold til mat og håper å videreføre dette til barna mine.

Er også bevisst på at jeg aldri snakker slanking når barna hører på. Jeg kommenterer aldri at "nå er det på tide med noen knekkebrød uker for mor" eller lignende, så lenge de hører på. Jeg prøver å formidle at det er viktig for kroppen at den får sunn mat, og at vi må bevege oss for å bli sterke og sunne i kroppene våre, ikke at vi gjør dette for å bli slankere.

Vi er så utrolig sterke forbilder for barna våre, av og til er det faktisk ganske skremmende å være forbilde.

[Lisemor]

Min må spise opp det hun selv tar på talerken-og smake på alt.

Så barnetv for en tid tilbake-en tegnefilm om en figur som skulle slanke seg for den var fet,og der han drømte om mat hele tiden og at kjøleskapet skulle ta han.Ble helt paff-tenk å lage slike tegnefilmer som er bereint på SMÅ BARN :evil:

[Mitsi]

Jeg tvinger aldri mine barn til å spise alt de har forsynt seg med. Har barna forsynt seg selv, og ikke klarer å spise opp, sier jeg at de kanskje bør tenke seg om neste gang de fyller tallerken, og heller forsyne seg to ganger. Men å tvinge dem til å spise opp alt, kommer ikke på tale. Vi har vel alle opplevd at magen blir mett lenge før øye.

Vi praktiserer at de kan gå fra bordet når de har spist opp maten, spiser de ikke opp, må de sitte til alle er ferdige. Dette har vi innført, fordi de ofte har venner som venter, og har ikke tid til å spise seg mette. Når de må sitte til alle er ferdige, spiser de seg iallefall som oftest mette.

Mat og trøst synes jeg ikke er noe problem, men hos oss blir kos i altfor stor grad forbundet med mat. Hvis vi på forhånd har sett oss ut et TV-program vi alle skal se ilag, forventer barna at vi skal ha noe kos... Selv på en vanlig onsdag. Det liker ikke jeg, men jeg vet at det er vi som har påført dem dette. Kos = god mat ? Prøver nå å finne måter å få barna til å forstå at vi kan kose oss, uten å ha noe å tygge på.

Prøver selvfølgelig at barna kun spiser godteri en dag i uka og i selskap, men det er ikke alltid like lett, iallefall ikke når mor er en gottegris.

Slanking er selvfølgelig ikke et tema når barna er tilstede. Men hjelper det? Neida, de får det inn alle steder. Eldstemann skulle ha bursdagsselskap her i sommer, og vi skulle pynte sjokoladekaka, med seigmenn selvfølgelig. Han tar opp en seigmann og studerer den (han er 9 år), før han utbrytter; "Alle skal vist slanke seg nå til dags, til og med seigmennene er blitt slankere"

Og for de som ikke har fått det med seg, de reklamerer med at seigmennene har slanket seg

[Gjest Madam Felle]

Min må spise opp det hun selv tar på talerken-og smake på alt.

Så barnetv for en tid tilbake-en tegnefilm om en figur som skulle slanke seg for den var fet,og der han drømte om mat hele tiden og at kjøleskapet skulle ta han.Ble helt paff-tenk å lage slike tegnefilmer som er bereint på SMÅ BARN :evil:

:o :o :o skulle ikke vært lov :evil: hadde blitt rasende om jeg hadde sett at mine barn så på noe slikt :evil:

[Gjest Vanessa]

Jeg har selv tenkt på dette, og tror absolutt det er uheldig å presse barna til å spise. Argumenter som "tenk på de sultne barna i Afrika og skam deg fordi du ikke liker fisk" synes jeg faller på sin egen urimelighet. Hjelper det afrikanske barn om norske barn får et skrudd syn på mat? Blir afrikanske barn mer mett av det? Jeg vet at endel barn er i overkant kresen, jeg har her og nå ingen gode forslag til hva som er lurt å gjøre med det. Men kanskje flere skulle huske på at barn, i likhet med voksne, har både smakssans og sult/metthetsfølelse. Og selv om mamma og pappa synes en bestemt matrett er god, er det reelt nok når barnet ikke liker den!

Hvem kan forresten avgjøre når et annet menneske er mett? Vi er alle forskjellige - noen trenger én porsjon og er fornøyd med det, andre må ha to. Det er også slik at mens noen foretrekker å være akkurat passe behagelig mett, er det andre som liker best å spise seg stappmett. Det er så individuelt, det som er lite mat for noen, er passelig eller mye for andre. Sånn er det bare.

Hva angår bruk av mat som trøst - det burde ikke forekomme, men det er vel fort gjort å komme inn i den onde sirkelen at ethvert følelsesmessig ubehag hos barnet blir møtt med sjokolade. I noen tilfeller er det fordi foreldre ikke vet bedre, i andre fordi de ganske enkelt ikke orker å forholde seg til problemet og velger en på kort sikt enklere løsning. Og da lærer barnet, og tar med seg inn i voksen alder, at det er mye lettere og mindre anstrengende, å døyve emosjonelle behov med mat.

Det er bare det at det er en elendig løsning, derfor må man stadig ha mer mat. Og så har man skapt en tvangsspiser.

[*Lillian*]

Veldig, veldig viktig tema og jeg har masse tanker rundt dette - både av egen erfaring fra jeg var barn selv (og hvordan jeg har utviklet meg i forhold til mat) og etter å ha jobbet noen år i barnehage. Jeg har dessverre ikke tid til å utdype dette noe særlig nå, men jeg bare måtte si ifra at jeg kommer sterkere tilbake :blunke:

Veldig interessant å diskutere dette her!

Lillian

[Gjest Donna]

Det er faktisk helt hårreisende å høre andre voksne mennesker mase og mase og presse unger til å være flinke til å spise ..Hallo!! En voksen person er da ikke FLINK om han spiser mye?? Er vel sulten da eller har god appetitt ...hvorfro skal barna læres at det er FLINKE når de spiser ..??

Huff ...... mat og barn ......ømtålig tema ....vi er redde de ikke får nok mat ...redde de er underernæret ......lokker og lurer .....de lærer fort at når det kommer til mat så er vi ikke seine om å be å lage noe godt om de bare lar være å spise litt ......En mor blir såret når barnet ikke spiser .....At det ikke vil ha den gode maten hun har laget ......

Hvorfor skal mat være en sånn Big Deal? Jo klart de må jo få i seg mat .....men hvor mye? Skal man nøye seg med at de spiser innmaten i skiven - eller skorpene også? Hva om de ikke spiser skorpene? Skal vi ta bli autoritære og tvinge eller lure de? Om de sikke spiser skorpene - er de da late? Gidder ikke for det andre er bedre liksom? .... Når ungene ikke spiser de så provoserer det liksom litt ... Må man utøve sin makt gjennom mat ...at " jeg har sagt du skal spise opp så og så mye og da gjør du det - du får ikke gå fra bordet ellers !" .............er det for å markere oss .....eller hva? .......

når babyer snur bort hodet så er det den eneste måten de har for å si de ikke vil ha mer .....leste jeg et sted .......eller er det det??er det for å gjøre mor og far engstelige? for å få de til å begynne å dille og lokke? .....er det fordi de har mer spennende ting å se på?

Hvorfor iallverden er mat så vanskelig ?...

Sukk .......jeg har masse tanker i hodet mitt rundt dette .....mye fra hvordan jeg selv vokste opp ......mye fra hva jeg har sett rundt omkring .....ting jeg har tenkt på etter samtale med andre ......men jeg finner ikke svar ...finner ingen "fasit" ......vet ikke helt hva jeg mener liskom ...så hjelp meg dere å få orden på dem .......

Skriv deres tanker ....

:D

[*Lillian*]

Nuh kan jeg ta meg tid til å svare her....

Det er allerede skrevet masse lure tanker rundt dette i denne tråden, så jeg kommer egentlig bare med litt ekstra "vomfyll". Vil bare advare at jeg kan komme til å generalisere en del her, kommer til å skrive "alle" uten at jeg mener alle men mange osv... Så vet dere det, så ikke noen stikker ut piggene tvert :blunke:

Hvordan reagerer et lite barn som til stadighet blir tvunget til å spise? Det nekter å spise i det hele tatt... Dermed har man det gående, og det blir ofte en ond sirkel. Barnet får ikke noe godt forhold til mat, det vil bare føle maten som tvang og ikke noe ro rundt måltidene, det blir bare pes - hva skjer med et barn som slutter å spise? Som vegrer seg for å spise fordi det vet at det blir tvunget til å spise alskens mat uansett om det er sulten eller ikke, uansett om det liker maten eller ikke? Jeg vil tro alle skjønner tegningen og hvor jeg vil hen her.

Hvis et barn er utrøstelig, og du gir barnet en kjeks eller en sjokoladebit eller hva som helst for å få det til å roe seg ned, hva lærer barnet da? Jo - når vi har det vondt/er lei oss osv så spiser vi, for det hjelper....

Hvis et barn til stadighet får beskjed om at hvis det spiser opp skorpene sine eller maten h*n ikke har spist opp, DA skal barnet få lov å få litt frukt eller dessert...Hvordan vil mest sannsynlig et barn oppleve dette? Jo, hvis jeg spiser opp alt sammen selv om jeg er stappmett, så får jeg noe godt etterpå... Dermed tvinger det i seg mer mat enn det har behov for bare for å få belønningen.

Når vi sier til et barn "så flink du er som spiste opp" - hvilke signaler sender vi da ut til barnet? Jo, at man er FLINK om man spiser, så hvis jeg bare spiser opp maten min - da får jeg ros! Ergo vil barnet spise all maten sin hele tiden fordi det ønsker å få ros for at det er flink. Men man er vel ikke flink om man spiser i utgangspunktet, for mat er jo en nødvendighet - et fysiologisk behov som alle har... Barnet vil lære at når vi har vært ekstra flinke kan vi rose oss selv med en sjokolade eller en kake eller noe annet vi er ekstra glade i.

Hver gang familien skal kose seg litt ekstra, hvorfor må man absolutt spise noe da?!? Kan man ikke kose seg litt ekstra ved å lese en god bok sammen, se en film eller gå en tur i finvær?

Stort sett så greier faktisk de fleste små barn og regulere hvor mye mat de trenger selv (tro det eller ei!), det ser man jo veldig godt på f.eks. nyfødte som får pupp. De fortsetter ikke å suge om de ikke er sultne, iallfall ikke å suge ut melk fra morens bryst. Og det er vel heller ingen mødre som tvinger spedbarna til å suge mer om de ikke vil.... Blir barna sultne nok, så spiser de - faktisk. Det som er viktigst, er at vi inviterer til måltidet og startet måltidet, fordi barna kan jo fort glemme at de trenger mat. Det er på det barna trenger grensene, at nå skal vi sette oss til bords å spise - hvor mye du spiser er opp til deg, men vi sitter alle til alle sammen er ferdige. (Og da gjelder dette hele familien, ikke bare barnet!!)

Jeg har vært på kurs i IKS (Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser) og fikk der diverse spørsmål om hva mat betyr i min familie... Jeg gjengir dette her, det er noe å tenke over..Jeg sier ikke at ingen av de punktene jeg nevner nedenfor skal fortsette som det er, f.eks. ved bursdag så er det faktisk veldig normalt og ikke noe galt i å feire det med bløtkake osv.. Men det er visse punkter som - hvis dere gjenkjenner at maten blir brukt på denne måten i din familie så er det noe å tenke over og kanskje prøve å forandre... Se hvor mange dere svarer ja eller nei på i disse utsagnene:

a) ET UTTRYKK FOR KJÆRLIGHET...

"Jeg skal steke vafler, for det liker dere jo så godt"

B) ELLER SINNE...

"Beklager at middagen ble brent (til pass for deg når du kommer for sent)"

c) EN STRAFF...

"Slutt med den grininga, ellers så blir det ikke noe is på deg"

d) EN BELØNNING...

"Etter at du har klippet plenen, så skal vi ha saft og sjokoladekjeks"

e) EN BESTIKKELSE...

"Vi kan kjøpe popcorn i pausen, hvis du lover å være stille"

f) EN MÅTE Å FEIRE PÅ...

"Det er bursdagen hans; vi overrasker han med bløtkake og godis!"

g) SOSIALT SAMVÆR

"Det er 2år siden vi har sett dem. Skal vi ikke be dem ut på midag?"

h) EN FYSISK TRØST

"Jeg er sliten og trøtt. Jeg tror jeg stopper og kjøper meg en sjokolade"

i) EN FØLELSESMESSIG TRØST

"Jeg kjeder meg. JEg trr jeg går i kiosken og kjøper noe godt"

j) EN UTSETTELSESTAKTIKK

"Jeg skal bare spise noe godt først. så begynner jeg på leksene"

k) ET UTTRYKK FOR ULIKHET ELLER OVERLEGENHET

"Du har ikke tenkt å spise det, vel? Æsj!"

Jeg vil tippe at ganske mange vil nikke gjenkjennende til at de enten har brukt dette selv en eller flere ganger overfor sine egne barn, eller at de har opplevd at det har blitt brukt slik en eller flere ganger da de selv var små.. Selv opplevde jeg at det var kun 3 av disse punktene som ikke ble brukt noensinne i min familie da jeg var barn... Ganske urovekkende egentlig, for der ser vi så krystallklart hvordan vi voksne er og hvordan det kan virke inn på barna....

Det er veldig, veldig vanskelig å vite hvor grensene går og hva man skal gjøre på hvilken måte overfor barn for at det skal ha mest mulig positiv innvirkning på barna. Selvfølgelig vil vi aldri klare å gjøre dette feilfritt, men jeg tror bare det å være bevisst på at man gjør tingene og hvordan og evt. ser sine egne feil - det vil ha veldig mye å si!

Jeg jobber i barnehage + at jeg har en spiseforstyrrelse selv, så jeg er veldig, veldig bevisst på hvordan jeg forholder meg overfor barna og mat osv..

For eksempel så er det visse ting jeg aldri kommer til å praktisere hvis jeg får egne barn, rett og slett i frykt for at mine eventuelle barn skal utvikle et dårlig forhold til mat i den ene eller andre retningen.

For eksempel vil jeg aldri tvinge mine barn til å spise opp maten hvis de sier de er mett. At alle skal sitte ved bordet til alle er ferdige er uansett noe jeg vil praktisere, så får barna velge selv om de vil spise det eller ikke.

Alle skal smake, selv om de sier de ikke liker det - men om de faktisk ikke liker det så er det greit, da har de iallfall smakt.

Jeg kommer ikke til å tvinge i barna mine skorper - jeg har aldri til dags dato sett en 10åring ikke spise skorper, så det tror jeg kommer etterhvert uansett. Jeg har sett mange barn som egentlig nekter å spise skorper, men som begynner i barnehagen og ser de andre barna spise skorpene - dermed starter de selv også... Påvirkningskraften er stor...

Jeg kommer definitivt ALDRI til å bruke mat som bestikkelse eller ros overfor barnet. Det har jeg opplevd så mye selv, og jeg har faktisk lært fra barndommen av at mat er trøst. Jeg sier slettes ikke at mine foreldre er skyld i min spiseforstyrrelse, jeg klandrer dem ikke for noen verdens ting. Men jeg har alltid lært at mat = trøst og kos, og jeg er i dag tvangsspiser.... Så jeg har nok blitt påvirket fra barndommen av.

Det er flere ting jeg kunne ramset opp her, men jeg skal gi meg nå. Føler jeg sier mye av det samme om og om igjen, og jeg har veldig sterke meninger rundt dette fordi jeg unner ikke min verste fiende å få et dårlig forhold til mat.

I min familie skal mat være noe som er livsnødvendig som vi trenger for å vokse og leve, men det skal ikke være trøst og oppmuntring og bestikkelser...

Beklager at dette ble så himla langt, kommer sikkert ikke til å være halvparten som åpner tråden som gidder å lese hele engang Jeg blir bare så utrolig engasjert i dette her......

Lillian

[Kipa]

"når babyer snur bort hodet så er det den eneste måten de har for å si de ikke vil ha mer .....leste jeg et sted .......eller er det det??er det for å gjøre mor og far engstelige? for å få de til å begynne å dille og lokke? .....er det fordi de har mer spennende ting å se på? "

Det er fordi de ikke vil ha mer ja...men når mor lokker og diller og stikker puppen i munnen på det..så føler det på en måte at det må spise for å gjøre mor til lags, for det eneste den bitte lille vil er faktisk det gjøre mor glad og ved å spise...simsalabim. jeg tror på at også de små regulerer dette selv til en viss grad.

Der jeg er ped. leder må ingen spise opp det de har om de ikke orker, men vi ser jo helst at de spiser opp den ene kvartingen før de tar den neste..Og så inngår vi kompromisser, du trenger ikke spise opp hele men om vi deler den slik...dette er kun om barnet har spist dårlig.Alle må sitte til alle er ferdig, og om det er en som ikke er ferdig.. og de andre har sittet lenge, får de andre gå ifra, mens en av oss voksne setter oss ned sammen med den som spiser- vil da tro at det ikke oppleves negativt å spise sakte..Har heller ikke opplevd at noen "utnytter" dette.

Vi bruker god tid på måltidene våre og gjør det til en hyggelig stund med pent dekket bord, barna lærer å sende til vherandre, si i fra hva de trenger selv og vi prater om ulike ting med barna.

Men vi koser oss en gang i blant med noe godt...og så lenge det går lenge mellom disse gangene, ser jeg ikke helt at det skal være negativt. Det må jo være lov å kose seg med feks vaffler isteden for frukt, som vi gjorde på torsdag, en litt grå dag...da hadde vi ikke hatt noe godt utenom siden forrige bursdag i juni. og da koste vi oss, voksne og barn

[Gjest Donna]

Meget bra innleg lillian !!!

Meget bra!

kom igjen da dere andre og så !! heng dere på!

[VesleBråka]

Hvordan er det små barn mates? Jeg mener 1-2 åringer, når de spiser mat og ikke pupp. Hvis de får fra glass, så blir det jo at man mater dem med skje. Men jeg passet en liten gutt, og der hadde de et brett de festet på høystolen hans. Maten ble skåret i passende biter, og så lagt foran ham. Han spiste med hendene; kjøtt, grønnsaker, fisk, makaroni, frokostblandingbiter osv osv. Jeg syntes det var veldig bra, han regulerte selv hvor mye han ville ha + han var ikke gammel nok til å ikke like ting av trass. Han spiste nesten alt. Og det som ble spyttet ut, var definitivt noe han ikke likte, så ikke noen vits i å presse. Han fikk ikke en svær haug mat, men en passende mengde og så påfyll hvis han spiste opp alt i tilfelle han ville ha litt mer. Han kunne jo ikke kommunisere så mye. Jeg kommer til å bruke samme metode når jeg får små selv. Tenk - en 2-åring som elsker broccoli

[*Lillian*]

Lur måte det òg, ja, Veslebråka. I barnehagen jeg jobber i har vi noen 1åringer som får mat fra glass. De spiser ikke selv med skje enda (hvordan ville det blitt?!? ), så vi mater dem. Men - vi presser ikke på "eeeen skje til" hvis ungen snur vekk hodet og ikke vil ha mer. Vi har nok vært heldig med de små hos oss sånn sett, de snur bort hodet om de ikke vil ha mer og de skriker ut om de vil ha mer :blunke:

Lillian

[Gjest sexysadie]

Personlig så synes jeg at slike barn som ikke liker noenting er pokkers så irriterende.Foreldre som tillater dette er sprengte i hodet.

Hadde en venninne m 2 sønner på besøk i sommer og jeg laget en deilig gryte kylling og karri. 6-åringen prøvde seg med denne: Hvor er den maten jeg skal spise hen da?moren er ettergivende og lar ham få d han vil ha (selv om økonomien er ekstremt dårlig)men jeg gad ikke den der linja så jeg fortalte ham at hvis d var sånn at han ikke skulle ha mat så fikk han gå ut mens vi andre spiste.Han begynte å gråte da moren kom (omtrent som om at jeg hadde vært ekkel)og hun spurte meg om d ikke var sådan at stian ku få seg kakskiv og nugatti. Jeg sa klart ifra at den maten som var å få var den som stod på bordet,så ville ikke Stian ha mat fikk han vente til de kom heim.så d endte med d at Stian satt å grein ute på verandaen mens vi andre satt inne å åt. Han kapitulerte etter ei stund og spiste litt ris og kylling.

Jeg synes jeg er i min fulle rett til å sette retningslinjer for mat i min egen heim uansett om d er mine barn eller ei.

[VesleBråka]

Jo, man kan sette retningslinjer i sitt eget hjem. MEN man burde ikke være nødt til det, for det er foreldrenes jobb.. Jeg synes Stians mamma var rimelig slapp, som lar ungen trasse seg til nugatti, faktisk gjør det for ham. Det er misforstått kjærlighet. Det er MOREN som burde forklart stian at nå har sexysadie laget god mat til oss, og da skal vi kose oss sammen. Hvis du ikke liker det kan du la være å spise opp, men du må sitte pent og ivertfall smake. Og det er IKKE aktuelt å be om et alternativ. Er man gjest, så skal man bidra med sitt glade og hyggelige selv. Det er vel en lærdom å ta med for ungen også?