Gå til innhold

Zianta's Prøverørs dagbok!


Zianta

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Jeg var da så sikker på at jeg hadde vært her inne og gratulert. Bare sniklest uten å gi meg til kjenne da.. :oops:

:hjerte: Gratulerer med den lille gutten! Og velkommen hjem! :hjerte:

Han var helt nydelig på det bildet du hadde lagt inn :hjerter:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Mayamor

Oioioi... Er det så lenge siden jeg har vært her...?

:hoppe: GRATULERER SÅ MASSE MED PRINSEN. :hoppe:

Så det ble keisersnitt til slutt?

Og formen din?

Gleder meg til oppdatering. :klem:

Klem fra Mayamor

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fødselsrapport:

Søndag 13. februar:

Natten til søndag hadde vært som alle andre netter den siste tiden.

Opp et par ganger for å gå på toalettet å prøve og sove igjen etter på.

Jeg våknet igjen ved 07:00 tiden og lå og døste litt i sengen en halv times tid.

Plutselig kjenner jeg en dråpe som renner over låret. Det var jo noen timer siden jeg hadde vært på toalettet så jeg tenkte at jeg måtte gå igjen.

På do tisser jeg og gjør meg ferdig så skulle jeg gå og legge meg igjen.

Tenkte jeg kanskje kunne klare å sove en time til.

På vei opp i sengen så kjenner jeg at det plutselig renner mer!

Øøøøhhh….. hva skjer ’a? Jeg har jo akkurat vært på do.

Har jeg plutselig utviklet alvorlig inkontinens problemer over natten?

Går på do og tørker meg samtidig som det renner litt til.

Da ser jeg at utfloden/vannet har et lett rosa skjær over seg.

Kan det være vannet som har gått allerede? Det er jo over 4 uker til termin.

Jeg går opp i stua for å ring til føden. De mente det hørtes ut som vannavgang, og siden det var så lenge før termin så måtte jeg pakke tingene mine, ta med papirene og komme til sykehuset. Men siden jeg ikke hadde noen rier så var det ingen hast.

Jeg kunne spise frokost og komme etter kl. 08:00 for da var vaktskiftet ferdig.

Ned å vekke mannen så forsiktig som jeg kunne. Ville ikke at han skulle få panikk. Dette gikk jo ikke helt etter planen – vi skulle jo ikke på svangerskapskurs før om 9 dager og han skulle være med til jordmor for første gang den uken.

Mannen våknet, men jeg tror ikke han forsto omfanget av hva som hadde skjedd.

Vi spiste frokost, jeg pakket resten av sykehus baggen min, så dro vi.

Han mente at dette var min måte å snike til meg både morsdagsgave og valentingave.

Hver gang jeg bevegde meg så rant det. Jeg hadde skiftet bind 3 ganger før vi dro.

Vi sjekket inn på føden og jeg ble sendt til et undersøkelses rom. Etter noen tester og gynekologisk undersøkelse ble det bekreftet at det var fostervann. Da var det viktig å fastslå at det ikke var noen infeksjon i underlivet. Etter litt venting ble jeg sjekket inn på observasjons posten på føden. Der delte jeg rom med ei annen gravid hyggelig dame. Hun lå der for å forhindre fødsel – var bare i uke 28.

Mandag 14. februar:

Da var det bare å vente og vente på at noe kanskje skulle hende av seg selv.

Jeg hadde i løpet av natten måttet kapitulere og ta på meg sykehusets enorme bleier. Det lakk så mye vann at før jeg kapitulerte så måtte jeg skifte bind hver halv time. Og dette var ikke normale bind, men sykehusets ”mini”.

Ingen ting skjedde. Jeg brukte dagen til å lese bok, løse kryssord, prate med rom venninnen min, se på tv og å vente……… og vente…….. og vente…….

Tirsdag 15. februar:

Jeg tror det var rundt 10 tiden at jeg fikk den første modnings pillen. Jeg hadde av en eller annen grunn forestilt meg at det var en slags stikk pille som skulle tas vaginalt, men det var jo en pitteliten tablett som skulle legges inn bak livmorhalsen. Det var ganske ubehagelig. Spesielt siden hun mistet pillen og romsterte rundt der inne.

Da var det bare å ligge med CTG i en time etter på for å registrere hjertelyd og bevegelser til den lille.

Jeg fikk en ny modningskur kl. 16, for det var ingen endring å spore. En ny time med CTG. Da de sjekket status kl. 22 var det fortsatt ikke skjedd noe. Jeg fikk beskjed om at jeg ville bli satt på drypp dagen etter.

Onsdag 16. februar:

Legevisitten ved 10 tiden kunne konstantere at det ikke var hendt noe med åpningen i løpet av natten. Jeg skulle derfor flyttes over på fødeavdelingen og settes på drypp som avtalt. Etter flytte prosessen og en dusj så var jeg klar. Klokken var nå rundt 12.

Veneflonen ble satt i høyre hånd og jeg ble koblet på dryppet. Jeg lå der med CTG på og hørte på P4 på radioen. Hver ½ time ble dryppet skrudd opp et hakk. Hadde kjent antydning til murringer i ryggen en liten stund, men rundt kl. 15 vil jeg si at de første veene satte inn. Men det ble bare sånne mase rier. Jeg hadde rier ca. hvert minutt og de varte i 5-10 sek. Ganske slitsomt for jeg fikk ikke slappet av mellom takene. Vaktskifte og ny jordmord. Dryppet ble fremdeles skrudd opp helt til det var på maks. Litt før kl. 18 var hun inne og sjekket åpningen. Det hadde ikke skjedd noen forandring i det hele tatt siden jeg ble satt på dryppet!!

Akkurat da kom mammaen min på besøk, så hun fikk være med på resten av fødselen. Hun var ikke med inn på operasjonsstuen, men ventet utenfor.

Jordmor fortalte at det var 3 alternativer for ”framdrift”

1) Ligge med maks drypp i 6 timer til og se om det skjedde noe av seg selv. Dette var egentlig ikke et reelt alternativ, for Hennings hjerterytme hadde steget og steget den siste timen. Han var begynt å bli veldig stresset der inne i magen.

2) Avbryte dryppet der og da og bli satt på drypp igjen dagen etter. Hun hadde egentlig ikke så stor tro på at det ville virke noe bedre da, men det var mitt valg.

3) Ta keisersnitt. Hun lurte på om jeg hadde tenkt igjennom det alternativet og hva jeg eventuelt syntes om det. Jeg fortalte at jeg ikke hadde noe i mot det og at jeg hadde hatt det som et alternativ da jeg trodde han lå i seteleie.

Keisersnittet:

Da beslutningen om KS var tatt så ble vakthavende lege kalt inn, og hun ringte for å høre når operasjonsstuen var klar. De var akkurat ferdig og drev å ryddet, så jeg kunne komme opp om en times tid. Der i fra gikk alt slag i slag. Kateter ble satt inn. Veneflonen i hånda hadde gått tett så jordmor prøvde å sette en ny, men da stakk hun i gjennom blodåren. De proffe på operasjonsstuen kunne få prøve når jeg kom opp der, for jeg var så kald på hendene at det var vanskelig å treffe årene.

Jeg ble kjørt opp, fikk ny skjorte og ble flyttet over på operasjonsbordet. Alle i rommet hilste og sa navnet sitt, men jeg husker ikke et enest.

Kim hadde skiftet til ”sexy” grønn sykehus habitt, og var klar for action han også, men da tiden for spinalbedøvelsen kom så gikk han ut – og bra var det.

Jeg fikk beskjed om å sette meg opp, krumme ryggen som en katt og slappe av i skuldrene. Noe som ikke er veldig lett med en kjempe ball av en mage og rier som fremdeles kommer. Anestesi legen begynte å stikke meg i ryggen mellom ryggvirvlene for å finne det rette punktet å sette sprøyten. For å gjøre en lang historie kort så måtte de stikke meg hele 9 ganger før de endelig traff rett. Og jeg fikk ikke lokalbedøvelse før de prøvde den siste gangen. Jeg hørte bare masse ”Nei, den sitter ikke som den skal, jeg må ha en lengre nål”. ”Jeg må prøve høyere opp” osv. Da de hadde prøvd vel 5 ganger så sa jeg til legen ”Det er jammen godt du har maske på deg så jeg ikke kjenner deg igjen i gangene”. Og før siste stikk og lokalbedøvelsen så var jeg så dritt lei at jeg sa: ”Jeg har ikke noe i mot narkose lenger”. Men endelig så traff de og jeg kjente bena mine dovne bort. Magen ble vasket og desinfisert og det ble sjekket at jeg var bedøvd. Så fikk vi opp forhenget som dekket magen min og Kim dukket så godt han kunne bake dette.

Klokken 20:04 var lille Henning kommet ut av magen min. Han hadde litt problemer med å puste akkurat til å begynne med, så han ble tatt med opp på intensiv avd. etter at jeg hadde fått en rask titt. Pappaen hans ble med han og han kom seg raskt etter fødselen. De har en eller annen standard de fyller i etter fødselen og noen time frem over. Der fikk han 6, 8 og 9. Fordi jeg hadde gått med vannavgang så lenge ble han satt på antibiotika for å forhindre en eventuell infeksjon.

Jeg ble trillet inn til observasjon og ble liggende der i 4 timer mens underkroppen min våknet til liv (veldig merkelig følelse). Kim og mammaen min kom ned og kunne fortelle at han var 44 cm lang, veide 2918 gram og var 34,5 cm rundt hodet. Og at han var verdens vakreste lille gutt. Mammaen min dro ikke så lenge etter, men Kim ble der til en time før jeg skulle ned på barsel. Etter på ble jeg rullet ned på enerom på barsel og jeg fikk sovet litt.

Torsdag 17. februar:

Jeg våknet ved 05:30 tiden og fikk ikke sove mer. Lå og tenkte på at jeg ville opp og se på det lille mirakelet vårt som lå oppe i 11. etasje. Det var litt tidlig så jeg lå og hørte på alle lydene rundt meg. Kl. 07:00 kom det ei og fjernet kateteret og jeg spurte om når jeg kunne komme opp. Jeg måtte vente til etter vaktskiftet og så måtte jeg spise frokost først. Jeg lå en halv time til før jeg ringte på smertestillende. Det kunne jeg jo ta nå slik at det hadde begynt å virke når jeg skulle stå opp. Etter ennå en halv time så kjente jeg at det virket, og jeg tenkte at jeg kunne greie å stå opp og ordne meg før frokosten startet kl. 08:30. Jeg greide å komme meg opp i sittende og så ut av sengen, (men jeg hadde ikke truse på pga kateteret) og oppe i stående så kjente jeg det renne blod nedover bena og på gulvet. Oj sann! Jeg greide å dandere bleien som lå igjen i sengen på meg før jeg la meg ned igjen. Et kvarter senere kom det to barnepleiere å hjalp meg opp igjen og på med truse og bukse. Resten greide jeg selv. Jeg kom meg ut og hentet frokost fra buffeten og så gikk jeg opp til lille gullet vårt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Så fin rapport, Zianta.. :klem:

Det høres jo ut som om det gikk greit, selv om det kanskje ikke ble sånn som dere hadde sett for dere..

(men det gjør det jo aldri uansett.. :wink: )

Kos deg med vesle Henning.. :kose:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:grinele: Blir helt rørt jeg Zianta! Tusen takk for at du delte din fødselsopplevelse med oss!

Håper dere storkoser dere med lille Henning Nikolai!

Stoor :klem: fra Madden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du fått barn Zianta?? for en utrolig rørende historie :grine: og så bra at alt gikk fint til slutt :-)

Kos deg masse hjemme i den nærmeste tiden. Den går fort, og du får den aldri igjen :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lagt inn noen nye bilder av det lille mirakelet vårt.

BILDER

Dagene går bare helt utrolig for unna.

Selv om det ikke skjer så mye hver dag.

Det blir stort sett amme, skifte bleie og sove igjen og igjen.

Litt rydding og tv titting inn i mellom.

Lille gutt har ikke noen døgn rytme ennå,

i hvert fall ikke noen som passer meg. :-?

Han vil ha mat ca. hver 2-3. time om natten,

men om dagen kan han sove 3-4 timer i stekk.

Har fått en sønn som er B-menneske.

På mandag var vi forresten på sykehuset og veide lille gull.

Bare for å se at han fikk i seg nok mat fra meg.

Han hadde da gått opp det han gikk ned,

så han veide mer enn det han gjorde da han ble født.

Dagens vekt på mandag var 2940 gr.

Når det gjelder min vekt så veier jeg allerede 1,2 kg mindre nå 15 dager etter fødselen enn før jeg ble gravid. Men jeg hadde jo litt å gå på allerede fra før. Syntes jeg er ganske slapp i fisken så det skal bli godt å begynne å trene igjen. Må bare komme meg gjennom 6 ukers kontrollen og et par uker til pga keisersnittet. Og så kommer jeg til å fortsette på "Hold vekten kurs" hos Grete Roede. Jeg har gått der under hele svangerskapet og la bare på meg 9 kg totalt.

Nei nå piper lille gull.............

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ååå, så nydelig han er, Zianta!!

Høres ut som du koser deg og så håper jeg at lille gutt snart får en døgnrytme som passer mor :wink:

*april gleder seg ennå mer til å bli mamma*

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for hilsener Veronal og April.

Det er ikke lenge før dere kommer etter.

I dag hadde vi hjemmebesøk fra helsestasjonen.

En kjempe koselig helsesøster som var her i 1,5 timer.

Henning ble veid og han vokser sakte men sikkert.

Nå viste vekten 2950 gr.

Navelen hans ser helt fin ut og alt annet så bra ut.

Neste kontroll er på helsestasjonen om 2 uker.

Tenk i morgen er han allerede blitt 3 uker :o

Hvor blir det av tiden??

Selv om det ikke skjer så veldig mye hver dag,

så flyter dagene av sted.

Jeg lever i min egen lille "amme-boble".

Klem fra

Zianta :klem:

PS! Nytt bilde er lagt ut også

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ops, ser plutselig at jeg verken har vært innom og gratulert deg eller lest fødselshistorien din tidligere :oops:

Gratulerer så mye!!! :klappe:

Du får kose deg med Henning i ammeboblen din :ler:

Jeg hadde selv aldri trodd at det gikk ann å bli så tåkete :wink:

Flotte bilder!

Klem fra Murmel :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så nydelig en prins dere har fått Zianta! :hjerte:

Og for en fin fødselshistorie, når ting ble som de ble.

Koz dere masse med lilleprinsen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for hilsener Murmeldyret, Cielo og Pondusa,

og tilbakemeldinger på bildene.

Det varmer et stolt mors hjerte. :hjerter:

:cry: Jeg sitter her og tårene triller for Lillen og familien.

Håper av hele mitt hjerte at alt går bra med Hokus. :dagensrose:

Vet ikke hva jeg ville gjort dersom noe skulle hende med Henning. Uff nei! Vil ikke tenke på det en gang.

Tenk i går var han blitt 3 uker allerede. :D

Tiden flyr av sted når man har det gøy.

Zianta

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...