kinkig situasjon..

[Gjest Gjest]

Jeg synes du tenker fornuftig rundt dette her, og tenker at det er greit å levere seddelen tilbake med beskjed (skriftlig hvis du ike greier å si det/vil diskutere) om at du føler det er feil at dere skal ha pengene så lenge det ikke er den "opprinnelige" 200-lappen som dukker opp. At du ikke mener å anklage noen og heller ikke "tenker ditt" om saken, men at spørsmålet var et ledd i leteaksjonen. Jeg synes det er litt viktig at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, samtidig mener jeg det er helt på sin plass å spørre jenta som har vært der om hun har fått med seg pengene.

[Gjest ts som har skværet opp]

Jeg kjørte innom dem i kveld. Faren åpnet opp, og ingen av jentene var tilstede under samtalen vår. Jeg begynte samtalen med at jeg ønsket å oppklare noen misforståelser, at det på ingen måte var ment som en anklage av datteren hans. Det var kun en del av leteaksjonen og spørsmål om hun visste hvor den kunne være eller om den ved et uhell hadde fått den med seg hjem. Jeg forklarte at slik som de hadde lekt så kunne det lett ha blitt igjen en seddel i en lomme.

Han forklarte hvorfor han hadde reagert som han gjorde. Det var jenta som først hadde følt seg anklaget, og da hadde han også følt det slik.

Deretter gav jeg han 200-lappen hans tilbake. Han ville ikke ta imot den. Ja, da får dere kaste den i papirsøpla da, sa jeg, og la den oppå en reklamehaug som lå ved døra. Så forklarte jeg hvorfor jeg ikke ville la jenta mi få den, at hun fikk ta tapet på sin egen kappe ettersom hun hadde brukt pengene i leken og at hun aldri vil lære at det ikke er lov å leke med pengene dersom hun bare får nye når hun mister noen. Jeg sa at dersom pengene dukker opp så er det vel og bra, og dersom de ikke dukker opp så er det ingen krise, men uansett så håper jeg hendelsen har vært en lærepenge for begge jentene.

Jeg tror nok han også var lettet og glad for at jeg kom. Så nå er det ingen sure miner og vi fortsetter som før.

[Gjest Gjest_Stine_*]

Uffameg - det er farlig å beskylde noen for å stjele slik du indirekte gjorde i dette tilfellet.

Tenk om pengene dukker opp på rommet til datteren din?

[Gjest Gjest]

Uffameg - det er farlig å beskylde noen for å stjele slik du indirekte gjorde i dette tilfellet.

Jeg har ikke beskyldt noen for å stjele hverken direkte eller indirekte.

Tenk om pengene dukker opp på rommet til datteren din?

Selvsagt håper jeg pengene dukker opp på rommet til datteren min. Det hadde jo vært det beste.

[Gjest ts som har skværet opp]

Jeg har ikke beskyldt noen for å stjele hverken direkte eller indirekte.

Selvsagt håper jeg pengene dukker opp på rommet til datteren min. Det hadde jo vært det beste.

glemte å skrive ts...

[Bobeline]

Hvorfor lærer du ikke datteren din å spare ved hjelp av en sparegris og en bankkonto? Dette er langt tryggere plassering av penger, og en får renter på beløpet. Og en sparegris tillater ikke like mye lek som en lommebok gjør

Endret 8. februar 2010 av Bobeline

[Berentsens]

Må lære meg å lese hele tråden ser jeg. Flott å lese at det ordnet seg for dere.

Endret 8. februar 2010 av Berentsens

[litle_my]

Jeg kjørte innom dem i kveld. Faren åpnet opp, og ingen av jentene var tilstede under samtalen vår. Jeg begynte samtalen med at jeg ønsket å oppklare noen misforståelser, at det på ingen måte var ment som en anklage av datteren hans. Det var kun en del av leteaksjonen og spørsmål om hun visste hvor den kunne være eller om den ved et uhell hadde fått den med seg hjem. Jeg forklarte at slik som de hadde lekt så kunne det lett ha blitt igjen en seddel i en lomme.

Han forklarte hvorfor han hadde reagert som han gjorde. Det var jenta som først hadde følt seg anklaget, og da hadde han også følt det slik.

Deretter gav jeg han 200-lappen hans tilbake. Han ville ikke ta imot den. Ja, da får dere kaste den i papirsøpla da, sa jeg, og la den oppå en reklamehaug som lå ved døra. Så forklarte jeg hvorfor jeg ikke ville la jenta mi få den, at hun fikk ta tapet på sin egen kappe ettersom hun hadde brukt pengene i leken og at hun aldri vil lære at det ikke er lov å leke med pengene dersom hun bare får nye når hun mister noen. Jeg sa at dersom pengene dukker opp så er det vel og bra, og dersom de ikke dukker opp så er det ingen krise, men uansett så håper jeg hendelsen har vært en lærepenge for begge jentene.

Jeg tror nok han også var lettet og glad for at jeg kom. Så nå er det ingen sure miner og vi fortsetter som før.

Åh, godt jobba! Så tøff og flink du var!

[Gjest Gjest_lone_*]

Jeg må si jeg blir litt forundret over du/dere som mener det eneste jeg kan si hvis jeg leverer den tilbake er at den har dukket opp.

Mener dere virkelig at jeg skal lyve???

Skal jeg gi signaler til barna om at det er greit å lyve, for jenta mi vet jo at den ikke har dukket opp, og dersom venninna har tatt den så vet jo hun også at jeg lyver?

Det er ikke greit å lyve, men det er ikke ok å komme med anklager heller, eller noe som kan tolkes som anklager. Jeg vet ikke hva som er verst, tror anklager er litt verre en løgn?

Jeg kan jo ikke la det ligge heller. Hvem skal ha 200-lappen han kom med da? Ikke jenta mi hvertfall. Da lærer hun jo hvertfall ikke hvorfor det ikke er lov å leke med penger. Da gjør det jo ingenting om penger kommer bort, for hun får jo bare nye likevel...

Og jeg skal jo heller ikke ha den 200-lappen.

Hvorfor kan det ikke være ditt barn som har lurt unna pengene? Hvordan kan du være sikker på det?

I tillegg ønsker jeg å skvære opp. Jeg syns det var utrivelig at han dro i sinne på den måten. Ser for meg at det kan bli litt pinlig eller trykket stemning dersom vi senere møtes blant andre folk, noe som helt sikkert vil skje før eller siden. Den familien er omgangsvenner med faren min, stemora mi og småsøskene mine, noe som også gir situasjonen en ekstra bismak.

Og det at det ikke forundrer meg om hun har tatt den, betyr IKKE at jeg anklager henne for å ha gjort det. Seddelen kan like godt være her et sted. Telefonen til venninna var jo bare et ledd i

leteaksjonen.

Det var ikke så kritisk at du måtte ringe pga. en tohundrelapp? Du kunne ventet og sett om venninnen kom tilbake med penger, eller lett videre, evt. kan det være din datter har rotet bort pengene sine, men ikke tør fortelle det til deg?

Jeg prøver på ingen måte å ro meg ut av noe. Jeg vil bare oppklare en misforståelse. Forholdet oss i mellom er ikke nærmere enn at vi har barn i samme klasse og at han er en barndomskompis og omgangsvenn med faren min, så noe bestevennforhold med han har jeg ikke noe planer om å oppnå.

Det er pinlig for deg, men det er verre for barna.

Jeg synes du tenker fornuftig rundt dette her, og tenker at det er greit å levere seddelen tilbake med beskjed (skriftlig hvis du ike greier å si det/vil diskutere) om at du føler det er feil at dere skal ha pengene så lenge det ikke er den "opprinnelige" 200-lappen som dukker opp. At du ikke mener å anklage noen og heller ikke "tenker ditt" om saken, men at spørsmålet var et ledd i leteaksjonen. Jeg synes det er litt viktig at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, samtidig mener jeg det er helt på sin plass å spørre jenta som har vært der om hun har fått med seg pengene.

Men det hastet ikke og å spørre er det samme som å beskylde når ting blir borte.

Jeg kjørte innom dem i kveld. Faren åpnet opp, og ingen av jentene var tilstede under samtalen vår. Jeg begynte samtalen med at jeg ønsket å oppklare noen misforståelser, at det på ingen måte var ment som en anklage av datteren hans. Det var kun en del av leteaksjonen og spørsmål om hun visste hvor den kunne være eller om den ved et uhell hadde fått den med seg hjem. Jeg forklarte at slik som de hadde lekt så kunne det lett ha blitt igjen en seddel i en lomme.

Han forklarte hvorfor han hadde reagert som han gjorde. Det var jenta som først hadde følt seg anklaget, og da hadde han også følt det slik.

Deretter gav jeg han 200-lappen hans tilbake. Han ville ikke ta imot den. Ja, da får dere kaste den i papirsøpla da, sa jeg, og la den oppå en reklamehaug som lå ved døra. Så forklarte jeg hvorfor jeg ikke ville la jenta mi få den, at hun fikk ta tapet på sin egen kappe ettersom hun hadde brukt pengene i leken og at hun aldri vil lære at det ikke er lov å leke med pengene dersom hun bare får nye når hun mister noen. Jeg sa at dersom pengene dukker opp så er det vel og bra, og dersom de ikke dukker opp så er det ingen krise, men uansett så håper jeg hendelsen har vært en lærepenge for begge jentene.

Jeg tror nok han også var lettet og glad for at jeg kom. Så nå er det ingen sure miner og vi fortsetter som før.

Det er bra saken løste seg. Legg det hele bak deg nå, men du må kanskje forklare datterens venninne at du ikke mente det på den måten, dvs beklage hvis hun følte det slik og fortelle at det bare var et spørsmål og at du håper dere kan glemme det.

Uffameg - det er farlig å beskylde noen for å stjele slik du indirekte gjorde i dette tilfellet.

Tenk om pengene dukker opp på rommet til datteren din?

Eller om datteren selv har rotet bort penger, men man vil helst tro det beste om sine egne barn. Historien endte jo bra for de voksne, men jeg synes barna skal ha en forklaring og så legger de det hele bak seg. Hvem av jentene som har tatt seddelen, er det ingen som vet. Men de får seg en lærepenge av dette. Datteren blir flinkere til å passe på pengene sine og ikke leke med dem, og begge ser at det er greit å oppklare ting og at det er viktig å beklage hvis man har gjort eller sagt noe som kan bli misforstått.

[Tobbi]

Men det hastet ikke og å spørre er det samme som å beskylde når ting blir borte.

Den der skjønner jeg ikke. Som ts har forklart så kan det jo hende at noe blir med ved et uhell under lek. F.eks. hvis jenta som var på besøk hadde puttet den i lomma under leken og glemt å ta den ut igjen. Eller kanskje jenta som var på besøk husket at hun hadde lagt pengen et spesielt sted på rommet. Hvis det er å beskylde noen bare man spør da har jeg visst beskyldt mange for mye rart i årenes løp.

Jeg synes ts har ordnet opp i dette på en flott måte ved å oppsøke jentas far og understreke at det ikke var meningen å mistenke henne, at hun bare ville spørre om jenta kunne vite hvor pengen var.

[Gjest i vårt tilfelle]

Min datter oppdaget at mobilen hennes var forsvunnet etter at hennes venninne var dratt hjem. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre for det er vanskelig å beskylde noen uten å være sikker. Det vi valgte å gjøre var å dra hjem til henne og spørre om hun hadde sett mobilen og om hun hadde sett hvor den eventuelt ble lagt, i tilfelle min datter hadde glemt seg bort og lagt den på feil sted. Vi tok med sønnen vår sin mobil som er helt lik for å vise hvordan de så ut. Vi kom ikke med noen beskyldninger, venninnen nektet for å ha sett mobilen så klart. Og da var det ikke stort vi kunne gjøre.

Men sent på kvelden fikk vi en telefon fra hennes far som fortalte at de hadde funnet en mobil i lommen hennes og om de kunne komme og levere den. Da de kom med den så takket vi og gjorde ikke mer ut av det. Vennskapet er over så klart, vi snakket også med læreren om episoden i tilfelle det skulle bli noe bråk om det i etterkant. Det har det ikke blitt men de to jentene snakker ikke sammen, de bare tolerer hverandre.

Huff, det er ikke noe moro med sånt.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg fikk en lignende telefon fra en mor i min sønns nye klasse, og syntes det var ubehagelig. Det hadde vært flere barn til stede hjemme hos en klassekamerat, og noe hadde forsvunnet. Selv om moren sa hun hadde spurt flere foreldre samme spørsmål, vet jeg at iallefall to barns foreldre ikke var blitt oppringt. Jeg følte da (sikkert irrasjonellt) at hun mistenkte min sønn da han er ny i klassen og gjør mye ut av seg. Jeg er ikke fremmed for at barn stjeler, men det har til nå aldri vært min sønn som har tatt, mens han har blitt frastjålet flere leker og spill.

Ettersom jeg vasker klærne, rydder rommet, tømmer sekken, osv har jeg god kontroll, og kan si med nesten 100% sikkerhet at han ikke har stjålet noe fra denne familien. Problemet er at man føler seg mistenkt uansett hvordan det blir formulert. Regner med at foreldrene til jenta er ekstra oppmerksom fra nå av, det er iallefall jeg. Vi kan jo aldri være helt trygge på at barn ikke fristes til å ta fra andre. Syntes du rodde situasjonen fint i land!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg fikk en lignende telefon fra en mor i min sønns nye klasse, og syntes det var ubehagelig. Det hadde vært flere barn til stede hjemme hos en klassekamerat, og noe hadde forsvunnet. Selv om moren sa hun hadde spurt flere foreldre samme spørsmål, vet jeg at iallefall to barns foreldre ikke var blitt oppringt. Jeg følte da (sikkert irrasjonellt) at hun mistenkte min sønn da han er ny i klassen og gjør mye ut av seg. Jeg er ikke fremmed for at barn stjeler, men det har til nå aldri vært min sønn som har tatt, mens han har blitt frastjålet flere leker og spill.

Ettersom jeg vasker klærne, rydder rommet, tømmer sekken, osv har jeg god kontroll, og kan si med nesten 100% sikkerhet at han ikke har stjålet noe fra denne familien. Problemet er at man føler seg mistenkt uansett hvordan det blir formulert. Regner med at foreldrene til jenta er ekstra oppmerksom fra nå av, det er iallefall jeg. Vi kan jo aldri være helt trygge på at barn ikke fristes til å ta fra andre. Syntes du rodde situasjonen fint i land!

Ps! Min sønn ble forresten loppet for penger to ganger i løpet av første uken på skolen. De lå i jakken utenfor klasserommet. Han måtte lære seg at nå som vi hadde flyttet til et snobbestrøk (!!) måtte vi passe på!!

[Gjest ts]

Det er pinlig for deg, men det er verre for barna.

Det er ikke pinlig for meg. Jeg vil heller si at jeg er litt flau på hans vegne.. Å reagere så oppfarende på at en 9-åring spør dattera hans om hun har fått med seg en 200-lapp hjem, uten å oppklare hva vi foreldre mener om saken, er etter min oppfatning ikke veldig voksent.

Jeg vil tro barna har lært mer enn de har tatt skade av hendelsen. De har møttes på skolen to dager etter hendelsen nå, og episoden har ikke vært nevnt.

Men det hastet ikke og å spørre er det samme som å beskylde når ting blir borte.

Når ble å spørre det samme som å beskylde når ting blir borte?

Ingen spurte om hun hadde TATT den.

Det er bra saken løste seg. Legg det hele bak deg nå, men du må kanskje forklare datterens venninne at du ikke mente det på den måten, dvs beklage hvis hun følte det slik og fortelle at det bare var et spørsmål og at du håper dere kan glemme det.

Jeg går ut fra at faren har snakket med jenta om det og forklart at det var en misforståelse.

Jeg har snakket med jenta mi om "oppklaringen".

Eller om datteren selv har rotet bort penger, men man vil helst tro det beste om sine egne barn.

Hadde jeg vært en sånn type som alltid tror det beste om mitt barn, så hadde jeg trolig ikke latt den familien få vite at pengene er borte i det heletatt. Da hadde jeg jo sikkert hatt en anelse om at vi kunne møte en slik reaksjon..

Og jeg har aldri sagt eller ment at min datter er uskyldig i forsvinningen.

Nettopp fordi jeg ikke tror det beste om mitt barn handlet vi på denne måten. Hvis ting forsvinner hos folk når min datter er på besøk, så ønsker jeg å vite det, uten at det behøver å bety at jeg tror hun anklages for tyveri. Jeg ville nok vært mer fokusert på å hjelpe til med å oppklare hendelsesforløpet og finne det som var borte, enten det har havnet hos oss eller var der det hørte hjemme. Da de møtte opp på trappa her den kvelden, så trodde jeg seriøst at de kom fordi han ønsket at jenta skulle hjelpe til å lete. Og da han åpna med å si at dette var en ekkel situasjon, så trodde jeg han mente at han syntes det var ekkelt at pengene forsvant da datteren hans var her, ikke at det hadde noe med anklagelser å gjøre.

Hvem av jentene som har tatt seddelen, er det ingen som vet.

Nå er det jo ikke sikkert noen har tatt den, den kan fremdeles ligge på rommet et sted.

[Gjest Gjest]

Det er ikke pinlig for meg. Jeg vil heller si at jeg er litt flau på hans vegne.. Å reagere så oppfarende på at en 9-åring spør dattera hans om hun har fått med seg en 200-lapp hjem, uten å oppklare hva vi foreldre mener om saken, er etter min oppfatning ikke veldig voksent.

Godt at saken løste seg, og sikkert den beste måten du kunne løst den på slik det hadde utviklet seg.

Når det er sagt, synes jeg du viser liten forståelse på faren til jenta sin reaksjon. Dette var en kinkig situasjon for dere begge, ikke bare for deg. Jeg kan godt skjønne at han følte det som at du beskyldte jenta hans for å stjele. Du har nok helt sikkert ikke brukt de ordene, men når man får en slik telefon; hvordan vil de fleste oppfatte det, uansett hvor godt man "pakker det inn"??

Er ikke helt sikker på at måten du håndterte det på var den mest riktige heller, og hvordan det kom ut og hvordan han som far oppfattet det, vet ingen. Ikke engang du. Tenk litt på det; hvordan ville du ha oppfattet det om det var omvendt?

Ikke at jeg har noen bedre forslag her og nå, men jeg kan forstå litt hvorfor han reagerte som han gjorde. At han var sint var nok ikke så hyggelig, men det kommer nok av frustrasjon og litt irritiasjon over å føle seg beskyldt for noe. Etter det jeg forstår var han ikke sånn da du snakket med han neste dag.

Så istedenfor å kalle hans reaksjon lite voksent, og være flau på hans vegne, burde du se på situasjonen som like kinkig (og kanskje pinlig) for dere begge. Du startet dette, tross alt.

Men hvis du foretrekker å gå rundt å tro at du var den eneste som håndterte dette korrekt, så gjerne for meg. Du har i så fall ikke lært noe som helst av dette. Innerst inne forstår du nok mer enn som så.

[Gjest Gjest]

Det var sikkert mye man kunne gjort, men ts løste i alle fall konflikten ved å møte opp og snakke med venninnens far. Om det er datteren eller venninnen som er skyld i at pengene er borte, får vi håpe de har lært av episoden. Når foreldre klarer samarbeide rundt en så kjedelig sak og forklare barna at alle opplevde dette litt forskjellig i starten, er det meste løst selv om ikke pengene kommer til rette.

[Gjest Gjest]

Når det er sagt, synes jeg du viser liten forståelse på faren til jenta sin reaksjon. Dette var en kinkig situasjon for dere begge, ikke bare for deg. Jeg kan godt skjønne at han følte det som at du beskyldte jenta hans for å stjele. Du har nok helt sikkert ikke brukt de ordene, men når man får en slik telefon; hvordan vil de fleste oppfatte det, uansett hvor godt man "pakker det inn"??

Er ikke helt sikker på at måten du håndterte det på var den mest riktige heller, og hvordan det kom ut og hvordan han som far oppfattet det, vet ingen. Ikke engang du. Tenk litt på det; hvordan ville du ha oppfattet det om det var omvendt?

Nå var det jo trådstarters datter som ringte til venninnen og spurte, ikke trådstarter selv. For alt denne faren visste, så behøvde ikke trådstarter ha visst om at datteren ringte til venninnen, så hvordan kan han trekke slutninger om hva hun som mor har ment før han har oppklart det med henne?

[Gjest Gjest]

Nå var det jo trådstarters datter som ringte til venninnen og spurte, ikke trådstarter selv. For alt denne faren visste, så behøvde ikke trådstarter ha visst om at datteren ringte til venninnen, så hvordan kan han trekke slutninger om hva hun som mor har ment før han har oppklart det med henne?

Poenget mitt blir det samme uansett hvem som ringte. Man føler seg nok litt "mistenkt" likevel. Men som sagt; jeg er ikke helt sikker på hva jeg selv ville gjort. Ville jo ikke at det skulle gått forbi i stillhet heller. Men poenget var å forstå litt denne farens følelser oppi det hele. Vi ville nok ha reagert litt sånn de fleste av oss, eller ville vi ikke??

[addict]

Synes du taklet situasjonen veldig bra jeg, TS!

[Kittykat]

Herlighet for en oppførsel. Jeg trodde ikke voksne oppførte seg sånn jeg... Hadde jeg vært forelderen til jenten som var på besøk, så hadde jeg ikke tatt det som en anklagelse av datteren min.

De lekte med pengene og 200,- var borte når leken var slutt. Enten har 200-lappen forsvunnet et eller annet sted inne på rommet eller så har venninnen tatt den. Det finnes bare 2 alternativer.

Vi har selv blitt spurt om det samme i en lignende situasjon, men det kunne aldri falt meg inn å reagert på samme måte som faren gjorde i dette tilfellet.

Jeg hadde levert pengene tilbake og sagt at det var ikke ment som en anklagelse. Da er faktisk du den voksne her. Så får hendelesen bare gå i glemmeboken. Er ikke vits i å lage stor diskusjon ut av det hvis det er sånn foreldrene reagerer. Shit happens, selv om det er surt noen ganger.