Single menn over 35 på Sukker...hva er detvegentlig med dem?

[Gjest loveli]

Jeg var sammen med en på den alderen, og han registrerte seg på sukker.no etter bruddet.

Han hadde god økonomi, egen leilighet, var ryddig, snill, omtenksom...

MEN; Jævelig kjedelig å snakke med, dum (han fremsto som smart, men når du ble godt kjent med han så...) og

DÅRLIG i senga!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Min erfaring :gjeiper:

[Gjest mannegjesten]

Jeg er ei nysingel jente på 35 år. Jeg har registrert meg på sukker og brevene strømmer inn.Det er selvfølgelig hyggelig!

Men; jeg er nok litt fordomsfull og skeptisk. For hva er EGENTLIG årsaken når menn som ser ok ut er fremdeles single i en alder av 35-45 år? Noen er jo ærlige og sier på egent initiativ at de er veldig kresne, mens andre ganger merker jeg selv fort hva som er årsaken..!

Men hva tenker dere? Er de psykopater, sære, spesielle, fæle...eller er det rett og slett oppegående menn som har vært uheldige eller for opptatte med kariere til å ha funnet en partner? Og bær man være skeptisk når en mann er 40 år og bare har småforhold og kanskje et par års samboerforhold bak seg?

Opplys meg pliiis, så jeg ikke går i fella. For det gidder jeg ikke...

Bare slapp av. Når man er 40 og fremdeles ikke har gått i fella så er det ingen fare for at de vil prøve seg på deg heller

[Gjest Gjest_Mann_*]

Jeg er mer skeptisk til alle de kvinnene i midten av 30 årene som har gått inn og ut av forhold/samboerskap siden tenårene. Da lurer ihvertfall jeg hva som feiler de. Hvorfor greier de ikke holde på en mann? Hvorfor går de etter feil menn hele tiden? Hvorfor går de i samme fella hver gang? (har de ikke selvinnsikt/lærer aldri?) Greier de ikke holde seg til en mann? (blir lei etter et par år?) Hvis de har alltid rotet seg borti menn som ikke passer og nærmer seg 40, hvorfor skulle jeg da tro at nå har de truffet den rette. Slike kvinner gir ingen troverdighet hos meg ihvertfall. Da vil jeg heller møte en jente som har hatt noen ons eller et par faste elskere i vente på den rette. Ville følt meg mer spesiell da, enn med en jente som bare surrer rundt uten mål og mening og flytter inn og ut med ulike menn.

[Gjest Gjest_femina_*]

Jeg kan bare svare for meg selv. Intill tyve års alderen hadde jeg noen ons, en elskerinne og en "feriekjæreste". Alle disse var blant de aller peneste damenei min omgangskrets. Etter jeg fylte tyve ble jeg plaget av fryktelig sterk sosial og genrell angst og til dels depresjon. Dette gjorde det veldig vanskelig for meg i forhold til damer og fra da av hadde jeg vel sex i snitt en gang annet hvert år. Da var det altid fordi jeg ikke bare fikk servert dama i fanget, men fordi hun nærmest overfalt meg. Jeg turte stort sett aldri prøve meg på noen og jeg var vettskremt for å ha sex. Jeg merket alikevel at det var ganske mange damer som var interesert, men det klarte jeg ikke gjøre noe med. Da jeg ble ca. 29 så komm jeg over angsten min fullstendig. Da ønsket jeg for det første å leve livet og ta igjen for det som var tapt og for det andre så ønkset jeg å ha noen år hvor alt var ukomplisert og jeg kunne puste lettet ut. Derfor ville jeg ikke ha noen kjæreste eller involvere meg følelsesmessig med noen fordi det vill kune innebære for mye vanskelige følelser og risiko. Etter 10 års helvete ville jeg bare ha det bra og trygt en stund. Så da ble det en haug med ons og elskerinner. Et par av disse kunne jeg nok blitt sammen med om jeg var yngre, men jeg stengte av følelsene helt. Nå er jeg 34 og begynner seriøst å se etter en kjæreste. Jeg tror ikke det skal bli vanskelig å bli forelsket nå som jeg har fjernet "skjoldet" jeg har brukt til å holde slike følelser unna. Jeg var kjempeforelsket i en dame i begynnelsen av universitetstiden og i feriflørten min i tenårene så jeg er klart i stand til det. På alle andre parametere for attraktivitet skårer jeg veldig bra. Utdannelse, karriere, utseende, utadvnedthet (etter at jeg komme over angsten), poppulæritet hos venner, orden på ting, vakre kvinner tiltrekkes lett av meg etc. Jeg tror heller ikke at min manglende forholdserfaring har gjort meg alt for grønn i forhold til hvordan leve med en dame. Jeg har hatt et par veldig nære venniner som jeg har levd så tett på over tid og fått slik innsikt i livet til og forholdene til at jeg tror det kompenserer en del. Jeg har dessuten hatt en drøss med elskerinner de siste årene og selv om det er langt fra et samboerforhold så er det mye "forholdsmanagement" i det også. Uten en relativt god forståelse for kvinners psyke hadde jeg ikke klart å tiltrekke og holde på disse elskerinnene heller.

Jeg tipper det er en del flere som ligner litt på meg. I tråden fem hemmeligheter i seksualitetsforumet er det flere menn som ikke debuterte før de var fra 23-33, men som siden har hatt både flust med damer og forhold. Det er en del som har en eller annen hang up de ikke kommer over. I tillegg tror jeg du har litt spesielle typer som har kjørt beinhardt på med ett eller annet prosjekt som har gjort at damer ikke passer inn. Litt sånn Lars Monsen typer som bruker 20 årene på bare fjellklatring for å bestige mont everst eller lignende.

see what I mean?

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg er ei nysingel jente på 35 år. Jeg har registrert meg på sukker og brevene strømmer inn.Det er selvfølgelig hyggelig!

Og bær man være skeptisk når en mann er 40 år og bare har småforhold og kanskje et par års samboerforhold bak seg?

Et par års samboerforhold og en del småforhold er da ikke så aller verst eller? Det er like mange grunner som det finnes folk: de har ikke funnet den rette, de har ikke realistiske forventninger og følgelig etablerer seg ikke, de har reist rundt og aldri slått seg "til ro" lenge et sted, de har vært altoppslukt i jobb, de har kun likt personer som har vært opptatt i forhold eller som ikke har hatt de rette følelsene tilbake, etc.

[Cordelia]

Det er like mange grunner som det finnes folk: de har ikke funnet den rette, de har ikke realistiske forventninger og følgelig etablerer seg ikke, de har reist rundt og aldri slått seg "til ro" lenge et sted, de har vært altoppslukt i jobb, de har kun likt personer som har vært opptatt i forhold eller som ikke har hatt de rette følelsene tilbake, etc.

Akkurat, det finnes mange fornuftige forklaringer. Psykopater, "særinger" etc. finner man da både i faste forhold like mye som hos single.

[Gjest kvinne som fant en sånn mann..]

Jeg fant en singel mann på 35+, som hadde noen korte forhold bak seg, men aldri vært samboer før. Han prøvde div datingtjenester på nett, men vi møttes i omgangskretsen via felles venner.

Han mangler erfaring fra samboerskap, og det merker jeg. Men likevel er dette en snill og omtenksom mann. Men han er som menn flest ingen tankeleser, og han har ikke "lært" av erfaring heller. Men jeg er en sånn kvinne som sier fra når det er noe, jeg går ikke rundt og sier "ingenting" når det er noe.

Så i dag bor vi sammen, og dette er hans lengste forhold. Og han elsker hver dag sier han.

Så menn uten erfaring skal du ikke være skeptisk over, noen av de er skjulte skatter. Min kjære er en fantastisk mann, og jeg syns det er rart at ingen har sett det før meg. Jeg føler meg utrolig priviligert

[Gjest mann36]

Til TS

Jeg er slike ein mann. Mener jeg ikke er ein raring eller sær. Men er nok blitt litt "broken" siden jeg har blitt vandt til å klare meg aleine og har ikke budd samen med noen.

Har nok mye med ungdomårene å gjøre. Flyttet til nyt sted. Min markedsverdi var vel ikke spesilet høg på den tiden. Min far og mor var ikke lykklige samen og det var mye krangling og skillsmisse.

Har vansklig for å bli betatt, forlesket har vært det 1 gang. Min markedsverdi har steget betraktlig siden jeg var ung da. Flere som har vært forelsket i meg på min tidligere arbeidsplass. Men jeg synes det var slitsomt. pga av humørsvingninger og vingling fra damenes side, dei tester meg mye. Skiftet jobb ble for mye av det gode....hadde sluttet nesten å feste med dei og gå ut på byen, men begynte å feste med den nye jobbgjengen.

For ei uke siden på fest snakket jeg mye med søstra til ei eg jobbet med...og helt ut av det blå, ville ho jeg jobbet med ha meg med heim til seg. Vart satt ut, og takket nei. Siden jeg rett og slett har for lite erfaring med damer.

Ofc nu snakker hun ikke med meg mer, og dei skulle ha fest i dag hos ein arbeidskollega, som er god venn av ho. Og jeg er svartelistet sukk ingen fest i dag eller fremover med dei....

Har vanskelig til å stole på folk og spesielt damer ser det ut som. Og jeg mangler mye erfaring fra dating og ons. Som jeg aldri lykkes med da jeg var yngre og prøvde.

Hender titt og ofte damer tar kontakt med meg på facebook. og jeg har fått ein god del friends requests fra damer jeg ikke kjenner pga av profil biletet mitt (trur jeg). Og har fått mange fine komentarer på det.

Men har fått for mange sperrer opp gjennom årene..."korfor skulle ho ville ha ons med meg, er jo so mange andre som har større pikk enn meg + erfaring", "ho er jo so skjønn og pen korfor skulle ho ønske å bli min kjæreste ho kan få noen som er mye penere enn meg, med ein betre jobb"

Er vel litt mer enn "litt Broken" trur jeg :o(

PS synes jeg er veldig flink på mange felt annen enn hos damer, er ikke sjenert går bort og prater lett med folk. Men jeg må si,,,,at jeg synes og fleste damer jeg treffer er kjedlige til tider.

[Gjest J35]

Jeg er ei nysingel jente på 35 år. Jeg har registrert meg på sukker og brevene strømmer inn.Det er selvfølgelig hyggelig!

Men; jeg er nok litt fordomsfull og skeptisk. For hva er EGENTLIG årsaken når menn som ser ok ut er fremdeles single i en alder av 35-45 år?

At de er kresne, de vil ha en dame som ikke kun er ute etter én ting, de vil ha en med intelligens og intellekt, blablabla.

Du sier brevene strømmer inn- du kan jo lete og lese profiler selv?

[Gjest Gjest]

Akkurat, det finnes mange fornuftige forklaringer. Psykopater, "særinger" etc. finner man da både i faste forhold like mye som hos single.

I følge forsksning jeg har lest gjør psykopater det langt bedre enn gjennomsnittsmannen når det gjelder å kapre damer.

[Gjest Gjestefrøken]

At de er kresne, de vil ha en dame som ikke kun er ute etter én ting, de vil ha en med intelligens og intellekt, blablabla.

Du sier brevene strømmer inn- du kan jo lete og lese profiler selv?

Det er jo det jeg gjør... Men man får så mange brev at det faktisk er litt av en jobb å sile ut.... Og det er heller ikke lett å merke om det er noe rart på bakgrunn av den profil...man må jo ofte møtes først...

[Gjest KateW]

Min erfaring fra Sukker er snarere at mennene i den aldersgruppen du nevner ofte blir litt Awestruck når det er så mange damer som er single og interessert i dem. At de blir Serial-Daters, går på date og tenker, "Hm, hun var jo skikkelig bra, men kanskje jeg kan finne enda bedre om jeg går på date med EN dame til?"

Disse mennene har enten aldri funnet den rette, og ønsker seg den store forelskelsen, eller de er nylig ut av langvarig forhold, og fryder seg over feedbacken og oppmerksomheten datingen gir dem.

Jeg sier nå ikke at "alle" menn er sånn, eller at "ingen" damer er sånn. Dette er tendensen jeg har sett endel av i den aldersgruppen du nevner.

Psykopater og galninger, nope, de finner damene IRL og er gode på det.

Mitt tips? Ikke studer profiler for mye, bare kast deg ut i et par kaffetreff om det er dette du vil. Og vær oppmerksom på at det er endel serialdating og oppmerksomhetsbehov der ute, og learn by doing.

[Gjest Gjest]

Min erfaring fra Sukker er snarere at mennene i den aldersgruppen du nevner ofte blir litt Awestruck når det er så mange damer som er single og interessert i dem. At de blir Serial-Daters, går på date og tenker, "Hm, hun var jo skikkelig bra, men kanskje jeg kan finne enda bedre om jeg går på date med EN dame til?"

Disse mennene har enten aldri funnet den rette, og ønsker seg den store forelskelsen, eller de er nylig ut av langvarig forhold, og fryder seg over feedbacken og oppmerksomheten datingen gir dem.

Jeg sier nå ikke at "alle" menn er sånn, eller at "ingen" damer er sånn. Dette er tendensen jeg har sett endel av i den aldersgruppen du nevner.

Psykopater og galninger, nope, de finner damene IRL og er gode på det.

Mitt tips? Ikke studer profiler for mye, bare kast deg ut i et par kaffetreff om det er dette du vil. Og vær oppmerksom på at det er endel serialdating og oppmerksomhetsbehov der ute, og learn by doing.

Hm, jeg ville tro dette er en nokså presis beskrivelse av damenes erfaring med nettdating, jfr. høna over som kan fortelle at meldingene "bare strømmer inn". Egentlig tror jeg det er et fåtall menn som er forunt mye oppmerksomhet på f.eks. Sukker.

[Gjest KateW]

Og et fåtall damer, meldingene strømmer ikke inn hos meg, heller. Med mindre man har helt ny profil, da er man mer interessant rett og slett.

[Gjest Gjest]

Og et fåtall damer, meldingene strømmer ikke inn hos meg, heller. Med mindre man har helt ny profil, da er man mer interessant rett og slett.

Du som er en slik lekkerbisken (innbiller jeg meg)?

[Gjest KateW]

Jeg tror det har med nyhetsinteresse å gjøre, jeg. Prøvde et annet sted, der fikk jeg sytti mailer på tjue minutter. Jeg får ikke så mange nå, for å si det pent.

[Gjest fisk]

Ja, må man virkelig det? Håper ikke det...

Men litt sunn skepsis er sikkert lurt

Kanskje det er noen single menn over 35 uten laaaaaaaang forholdserfaring her inne som kan opplyse oss!

Litt sunn skepsis er bare sunt!

Jeg er en av disse mistenkelige fyrene du kan treffe på slike sider (34 år). Jeg har bra jobb, får respons fra mange på slike sider, blir sjekket opp på byen, har sett mye av verden, variert bakgrunn og erfaring, oppdatert på hva som skjer i verden, kunnskapstørst. Jeg har en naturlig organisk utvikling i jobbsammenheng, dvs. organisasjon og ledere løfter meg opp, og jeg gjør ikke karriere ved hjelp av spisse albuer og psykopati. Kvinner jeg jobber med kan komme til meg på jobben for å drøfte relasjonelle jobbproblemer, så folk ser på meg som en person som også har en viss grad av emosjonell og sosial intelligens. Jeg kan til og med gi råd til venner i parforhold (men så klart, det blir jo ikke råd jeg vet av egen erfaring fungerer, men jeg føler jeg har empati nok til å evne å sette meg inn i deres utfordringer, i kombinasjon med faglig ballast)! Jeg blir lyttet til og folk har tillit til meg.

Men mitt lengste forhold er ikke lenger enn ett år. Og det er nå seks år siden det tok slutt.

Det er nok mange årsaker til at jeg er singel, men som mye annet startet det nok i barndommen. Jeg tipper jeg kan telle ros og antall klemmer med fingrer og tær jeg har på kroppen, så fra tidlig av har nok dette med nærhet og raushet vært lite naturlig for meg. Så jeg var som ung veldig usikker på meg selv, og spesielt i forhold til jenter, og selv om jeg i tenårene var sammen med skolens peneste jente, følte jeg aldri at jeg var bra nok. Jeg syntes rett og slett at jeg var for kjedelig og uaktuell for jenter, og sluttet å forsøke å prøve meg på dem. Generelt var jeg veldig lite fornøyd med livet på den tiden, og drømte hele tiden om hvor fantastisk livet skulle bli når jeg ble voksen, så jeg vendte meg til å planlegge og å se framover i ti-årsperspektiv og ikke nyte nuet. Siden jeg også vokste opp i et ganske dårlig miljø, valgte jeg etter hvert å kutte all kontakt med tidligere venner, og ble vidar-venneløs i niendeklasse.

I tillegg til slik generell usikkerhet, så kicket puberteten skikkelig inn på videregående med kviser fra en annen verden. Problemet var så ille at selv små barn som enda ikke hadde blitt sosialisert til å dyrke skjønnhet reagerte på det. Så jeg gikk fra en som faktisk var sammen med de peneste jentene da jeg var yngre, men fortsatt hadde dårlig selvtillit, til å bli en som ikke akkurat fikk enda bedre selvtillit av noen hundre kviser i ansiktet. Framfor å løse problemet med riktig medisinering, løste jeg det problemet med å slutte å se meg selv i speilet. Og jeg fortsatt å drømme om at alt ville bli bedre om ti år, og at hvis jeg bare fortsatte å unngå å se meg selv, konsentrerte meg om trening og all kunnskap i verden, kunne jeg bli en person jentene ville like i 20-årene.

Mitt største problem er nok at jeg i en viktig del av livet mitt ble så vant med å drømme meg vekk, mens jeg ventet på livet mitt skulle starte om ti år, at jeg rett og slett fortsatte med å drømme meg vekk og ikke gripe sjansene når de kom. Jeg er rett og slett for lite kresen, og ser meg fornøyd med det. Jeg unner meg rett og slett ikke noe bedre enn det jeg har pr. tid.

Så ja, i stedet for å bli forbanna og i all fall vise noe lidenskap ved ikke å godta at jeg ikke kan være den perfekte for en med din erfaring og bakgrunn, så føler jeg at jeg fortjener fortsatt å kaste bort ett år eller tre før jeg treffer noen. Eller aldri. Men ikke fordi jeg tror jeg ville vært en dårlig kjæreste. Jeg er sikker på at jeg ville vært en fantastisk en! Jeg er rett og slett så vant med å tenke at livet jeg fortjener skal jeg ikke få før et stykke inn i framtiden. Selv om jeg alt har kommet dit jeg følte jeg fortjente da jeg var 15.

[Xtra_lilje]

Jeg er ikke singel, men er nå sammen med en slik mann Han var 39 da jeg møtte ham, og hadde aldri hatt et seriøst forhold. Vi snakket ikke så mye om forholdshistorikken før vi hadde datet en stund, og jeg husker jeg syns det var utrolig sært at han ikke hatt et seriøst forhold før meg. Han er kjekk, snill, morsom, oppegående - ja, alt og mer til, så det var ikke noe som skulle tilsi at han ikke har hatt forhold. Som han sier selv, så er han særdeles sjenert og klønete overfor fremmede kvinner, så til de grader at han faktisk på et punkt rett og slett ga opp og henga seg til jobben, noe som førte til at han i en 10 års periode var på reisefot omtrent kontinuerlig; var hjemmom et par måneder i året. Og så gikk bare årene. Helt til den dagen han fikk nok av å reise, og ville hjem. Og vel - da møtte han meg

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke singel, men er nå sammen med en slik mann Han var 39 da jeg møtte ham, og hadde aldri hatt et seriøst forhold. Vi snakket ikke så mye om forholdshistorikken før vi hadde datet en stund, og jeg husker jeg syns det var utrolig sært at han ikke hatt et seriøst forhold før meg. Han er kjekk, snill, morsom, oppegående - ja, alt og mer til, så det var ikke noe som skulle tilsi at han ikke har hatt forhold. Som han sier selv, så er han særdeles sjenert og klønete overfor fremmede kvinner, så til de grader at han faktisk på et punkt rett og slett ga opp og henga seg til jobben, noe som førte til at han i en 10 års periode var på reisefot omtrent kontinuerlig; var hjemmom et par måneder i året. Og så gikk bare årene. Helt til den dagen han fikk nok av å reise, og ville hjem. Og vel - da møtte han meg

Skulle ønske det skjedde meg og jeg.

[kristian82]

Jeg er ei nysingel jente på 35 år. Jeg har registrert meg på sukker og brevene strømmer inn.Det er selvfølgelig hyggelig!

Men; jeg er nok litt fordomsfull og skeptisk. For hva er EGENTLIG årsaken når menn som ser ok ut er fremdeles single i en alder av 35-45 år? Noen er jo ærlige og sier på egent initiativ at de er veldig kresne, mens andre ganger merker jeg selv fort hva som er årsaken..!

Men hva tenker dere? Er de psykopater, sære, spesielle, fæle...eller er det rett og slett oppegående menn som har vært uheldige eller for opptatte med kariere til å ha funnet en partner? Og bær man være skeptisk når en mann er 40 år og bare har småforhold og kanskje et par års samboerforhold bak seg?

Opplys meg pliiis, så jeg ikke går i fella. For det gidder jeg ikke...

Men hva med deg selv da? Du også er jo på sukker og er i midten av 30 årene? Noe rart med deg ??

Nå er jeg laangt unna 35 år (takk gud)(et spark til dere oldiser) men jeg blir litt irritert på hvorfor folk skal måtte starte på minus? Hvorfor skal du/andre først gå ut i fra at noe må være feil med en person som ser bra ut og er singel? Hadde jeg merket tendenser til sånn holdning hadde jeg løpt min vei av rent prinsipp, i alle fall ikke vært interessert i å motbevise at du trodde feil om meg.

Grunner til at en er singel til en er 35 år kan vel være -

Jobbet mye, ikke hatt tid til et forhold? Ikke truffet den rette? Hatt et langt forhold som har blitt slutt? Prioritert reiser,ferier og opplevelser, men er nå klar for familie og slå seg til ro? Tatt lang utdannelse i Norge, eller utlandet og følt det har vært uforenlig med kjæreste? Sjenert og vanskeligheter med å åpne seg? Vært syk og ikke i form - kanskje ikke i 35 år da men - og har nå blitt frisk?

Endret 10. februar 2010 av kristian82