Dårlig samvittighet pga samlivsbrudd

[Gjest Gjest]

Tusen takk for at du delte historien din med meg. Du virker som ei utrolig sterk dame og du gir meg inspirasjon til å bli det samme.

Han sier jeg er det beste som har hendt han og han er min drømmemann, det er derfor alt dette blir så vanskelig. Jeg prøver å være tålmodig og gi han den tiden han trenger, men jeg merker at det er veldig vanskelig til tider. Ei venninne av meg sier at hvis det er ment at det skal være oss, så ordner alt seg til slutt. Flere der ute som tror på skjebnen? I ditt tilfelle gjest, så stemte det jo:)

Han skal forresten til psykolog til uka da. Er så stolt av han for at han tar i mot hjelp!! Så håper psykologen kan hjelpe han å rydde opp i tankene hans. Hadde mannen din noen utenforstående å prate med gjest?

Nei, min hadde ingen å snakke med. Ikke fordi det ikke var noen han kunne snakke med, men han er nok av den formening at det hjelper ikke å snakke med utenforstående. Der er jo mennesker heldigvis forskjellige, så hvis din synes det er greit å gå til psykolog, så tror jeg at han kan ha god hjelp av det. Hvis han har deg å snake med er det også veldig viktig, hvis du klarer det. For du må ta vare på deg selv oppi alt sammen og ikke bli selvutslettende.

Vi snakket jo sammen, bortsett fra den første gangen han gikk tilbake, så han hadde jo meg å snakke med.

Jeg skal ikke legge skjul på at det var vanskelig og vondt. Heller ike at jeg var rasende på han mang en gang og ba han om å dra en viss plass! Hadde vel ikke vært menneske ellers.

Å jo, jeg tror nok på skjebnen, men jeg tror også på å hjelpe skjebnen litt på vei.

Det viktigste for han nå tror jeg er å klare å innse at datteren hans vil ha naturlige trass, lei seg episoder og de behøver ikke nødvendigvis være relatert til at foreldrene har gått fra hverandre.

Det er også viktig at han vet at barn heller ikke har godt av å vokse opp hod foreldre som ikke har det bra sammen. Unger er utrolig vare for stemninger, så ofte får de det bedre ved at foreldrene går hver til sitt.

Unger er også fantastisk fleksible og venneer seg raskt til forandringer, så lenge foreldrene takler det på en voksen måte. Så om han klarer å være glad og naturlig når han har henne, så vil det ikke vare lenge før hun har glemt at foreldrene har levd sammen og vent seg til at pappa er der for henne likevel.

unger som er så små, klarer ikke å tenke barover på det som har vært og de klarer heller ikke ennå å tenke fremover på det som skal bli.

Og hvis det er sånn at han ikke har noen følelser for moren, så vil det ikke fungere i lengden likevel og ungen vil før eller senere oppleve at de går fra hverandre. Min mening er at det er bedre og går raskere over når de er så små som hun er, enn når de er eldre. Det bør han tenke på.

Så syns jeg faktisk at han bør være takknemlig for at han har en som stiller opp for han og prøver å hjelpe han, men det er det ikke sikkert han ser akkurat nå så klart.

Han må også passe seg for å bli selvmedlidende. Det er svært lite konstruktivt.

[Gjest Trist]

Vi skal separeres nå, og selv om det er hun som vil gå så sliter jeg veldig med samvittigheten. Sliter mest pga dumme ting jeg gjorde som chatting og dårlig humør. I tillegg er jeg veldig bekymra for barna. Redd for hvordan de takler det. Mitt største ønske i hele verden er at vi flytter sammen igjen. Elsker henne enormt, og sliter med å takle hverdagen uten henne.

[AnonymBruker]

Siste gjest, hva i all verden mener du? Svarer på en gammel tråd, og pluteslig er kjønnene byttet om. Hun vil gå? Det var jo en hun som startet tråden.

[Gjest Gjest]

Hei TS ,jeg er en voksen mann med nesten voksne barn.

Det som kan være problemet han er at når datter er borte føler han at han har sviktet henne.Han må forbedre sitt selvbilde så at han klarer og ordne alt for sin datter minst like bra som BM.Blir han tråkket nok på av BM blir han usikker,dette er gammel taktikk. Kan si det er en slags skjult mobbing etter samme medtode om på arbeidsplasser. Ligger noe der som gjør han tenker på det hele tiden og det sliter han ut. Dette kan forsterkes av barnemors kommentarer. Han får til stadighet høre han gjør feil med datter. Han burde gjøre slik og slik lyder ofte kommentarer på. Tror han må distansere seg fra dette. Ringer eller sender BM beskjeder på sms må han bare overse dette. Ikke ta tlf.eller svare på sms uten det gjelder konkrete ting om samver.Du kan si han føler seg som en reservepappa som er fratatt sin innflytelde som pappa. Dette er også reelt da han har samvær og BM har makten over barnet og hun kan styre det meste som bostedsforelder. Far kan som oftest bare utale seg uten at det trenges taes til følge. Det å vite dette er ikke bra for den psykiske helsen til BF.Bare det å vite at BM kan flytte hvor hun vil i landet kan gnage og slite mye på far. Det trenger ikke alltid være slik at mor tenker gjøre det men det ligger der hele tiden.

Ikke sikkert alle her ser på dette her med blide øyner men det får være.

Det er i grunnen fint andre kvinner kan se hvordan menn reagerer på dette området. De blir ofte beskyldt for å stikke unna alt.

Fortsetter dette for mannen i denne historien må han også stikke langt avsted for å beskytte seg selv for tankene som plager han. Får han ikke hjelp er det en grense for hvor mye han tåler. Vet positivt det er kvinner som bruker denne uthalingstakktikken slik de skal få ha barna selv når de ser far sliter litt. Dette i stedet for å hjelpe han.