Angst

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på hvordan andre som sliter med angstanfall takler det? Jeg har sosial angst, og er ofte nær ved å få anfall, men klarer noen ganger å holde det tilbake. Men hvis det kommer får jeg en rømningsfølelse,og må rømme, det er eneste mulighet. Er det sånn med dere andre og? Det passer jo ikke å rømme fra alle situasjoner, og jeg vil ikke at NOEN skal se at jeg får anfall ,og det er umulig å skjule det hvis jeg får det blant folk, for jeg blir omtrent helt hysterisk. Har lest andre steder om noen som skrev at de ikke behøvde å skule det for folk, men jeg skjønner ikke hvordan det er mulig..

[Gjest Gjest]

Jeg har også angst, men ikke så alvorlig som du tror jeg. Uansett, jeg har ingen god måte å bli kvitt det på. Jeg gikk til psykolog en stund og det ble bedre av det. Hvis noen har tips mot angst så vil jeg også gjerne høre

[Gjest lulua]

har sliti noen år med angst jeg også .. var kjempe plaga av det for to år siden.. men det er mye bedre nå da..

hvordan kjennes angstanfallet ditt ut da?

[Troilltøva]

hei der..jeg har vært akkurat likens som du, hadde grusomt med angst for bare noen år siden men har greid og komme meg ut av angsthelvette heldigvis.

jeg gikk også til psykolog, og hadde en psykriatisk hjelpepleier.

det som hjalp meg mest var kognitiv terapi med den psykriatiske hjelpepleieren, hun var kjempe flink i jobben sin og greide og få meg til og snu på mine tanker rundt angsten og var med meg på og overvinne den. så kognitiv terapi er og anbefale

men vær forberedt på mye jobbing med deg selv, det er slettes ikke lett men absolutt verdt det

masse lykke til

[Gjest lulua]

hei der..jeg har vært akkurat likens som du, hadde grusomt med angst for bare noen år siden men har greid og komme meg ut av angsthelvette heldigvis.

jeg gikk også til psykolog, og hadde en psykriatisk hjelpepleier.

det som hjalp meg mest var kognitiv terapi med den psykriatiske hjelpepleieren, hun var kjempe flink i jobben sin og greide og få meg til og snu på mine tanker rundt angsten og var med meg på og overvinne den. så kognitiv terapi er og anbefale

men vær forberedt på mye jobbing med deg selv, det er slettes ikke lett men absolutt verdt det

masse lykke til

samme her, var kognetiv terapi som hjalp meg også

[aline]

For meg var jeg ihvertfall nødt til å akseptere at noen kanskje så det, det å akseptere angsten, tørre å la den være der, tørre å gråte selv om jeg er ute blant folk om jeg må, tørre å risikere å kaste opp (som er noe av det min angst har satt seg på), tørre å stå i situasjonen selv om jeg altså risikerer å "plage" andre.

Har vært klar over angsten min i kanskje 5-6 år tenker jeg, har gått til psykolog, vært langtidssykemeldt og gått/går fremdeles til akupunktur for det.

I tillegg har jeg til slutt (nå for ett halvt år siden ca) "krøpet til korset" og bedt om beroligende til nødstilfeller. Det er veldig sjeldent jeg bruker de, men jeg nekter i det lengste å la angsten hindre meg å gjøre det jeg virkelig ønsker, så da kan jeg ta en beroligende om jeg absolutt føler jeg trenger det for å klare å ikke rømme, dette er gjerne i veldig spesielle situasjoner dog.

tror alle har sin måte å håndtere angsten sin på, men for meg er altså det å akseptere den viktig. Både å akseptere at den er der, aksetere at den kommer og akseptere at det kanskje kan bli oppdaget av andre. Og også det å tørre å føle på den, være bevisst hva som skjer i kroppen min når jeg får anfall, tørre å sitte tilbake og tenke over hvordan den herjer.

[LetThemEatCake]

Jag blev inlagd på sjukhus när jag var 9 för panikångest.. Men idag mår jag relativt bra, jag har lärt mig att tackla ångesten. Det bästa (för mig) brukar vara att distrahera mig med något, typ lägga ett pussel, städa, fokusera på andningen, vad som helst där du är sysselsatt helt enkelt. Först och främst måste man inse att det inte är farligt, att det bara är en fölelse. Det är först när du har accepterat fölelsen och att den finns där som du kan gå vidare. Ingen lever utan angst, hur gärna man än skulle vilja. Angst är inget att skämmas för, det är naturlig och drabbar nästan alla.

Något som brukar fungera väldigt bra är att prata med någon. Ring till en vän och berätta vad som händer, hur du känner. Mer än så behöver det inte vara, ibland räcker det med att sätta ord på fölelserna.

[Gjest Gjest]

Takk for svar:)

Jeg har hatt angst i ganske mange år, uten å fortelle det til noen. Og ingen har visst om det heller. Men de siste årene har det blitt værre, og jeg har fortalt det til 2 stk. Jeg har aldri angst når jeg er alene, er bare når jeg er med folk, og spesielt hvis jeg får oppmerksomhet. Noen ganger går det greit, men er nervøs nesten hele tiden med folk. Jeg fikk et anfall på jobb en gang, jobbet i butikk. Nå kan jeg til og med kjenne at det kommer når jeg sitter på skolen og hører på at læreren prater, og jeg ikke har oppmerksomhet, og sånn har det aldri vært før. Men jeg har klart å "presse" det tilbake. Har ikke hatt anfall så ofte, men er ofte jeg kjenner at det begynner (blir svimmel og får hjertebank), og så klarer jeg å få det til å gå over. Hvis jeg får et anfall så får jeg hjertebank, blir svimmel, blir veldg redd, og rømmer fra situasjonen. Og det er så vanskelig, for det passer ikke når man er med folk..

[Gjest asanti]

Siden jeg var liten har jeg hatt angst, sikkert den rareste form for angst å. Jeg er redd folk som drikker eller er syke. Redd for at noen skal kaste opp. Om jeg ser noen som brekker seg rømmer kroppen min før jeg klarer å reagere på hva som faktisk skjer.

Nå har jeg hatt denne angsten i 15 år uten å ha fått hjelp. Angstanfall kommer ikke ofte, men jeg vet at det er der og jeg har akseptert at den er der. Lever hverdagen som den er, men prøver så godt jeg kan å holde meg unna situsjoner som angsten kan komme av.

Eneste problemet med angsten er at den påvirker forholdet med min samboer. Jeg klarer ikke at han drikker så mye. Har store problemer med å sove når noen jeg bor sammen med har drukket.

I ett år nå har jeg endelig fått time hos psykolog, er spent på hvordan det blir å gå. Egentlig har jeg ikke hatt lyst til å gå til psykolog for jeg har klart meg fint. Men når man bor sammen med noen å problemet rammer dem å så gjør man det man må. Håper det vil hjelpe litt.

[Gjest Gjest]

Jeg sliter vedlig mye med sosial angst, men har ikke hatt noe panikkanfall før. men kan det bare plutselig komme en dag?

For hvis jeg feks. får oppmerksomhet når det er mange folk rundt, så blir jeg helt varm inni meg, begynner å skjelve og svette, og det føles som om jeg nesten mister følesen i bena og bare skal falle sammen og jeg får problemer med å puste og svelge.

kan dette bli enda verre og utvikle seg til panikkanfall da?

[Gjest Emmanuelle]

Jeg så på "the doctors" og der rådet de folk til å holde pusten og telle til 4.

Det skal ta av brodden til man kan tenke litt klart, og har hjulpet både meg og flere jeg kjenner til å beholde roen til man evt kommer seg bort fra den ubehagelige situasjonen

Sier ikke det er en enkel løsning, men det kan hjelpe.