voksent barn boende hjemme "sukk"

[Gjest Feline.]

Jeg vurderte av ulike grunner å flytte hjem et år etter at jeg var ferdig med bacheloren min (var da 21 år). Og da spurte jeg foreldrene mine om lov, siden jeg ikke synes det er en selvfølge at man bare kan flytte hjem og bo gratis hos foreldrene når man er over 20 år. Jeg fikk selvfølgelig lov til å flytte hjem, mamma ville blitt kjempeglad sa hun. Jeg måtte ikke betalt husleie, men at man gjør en del husarbeid er jo bare å forvente! Husarbeid og å lage middag én dag i uken har jeg gjort siden jeg begynte på ungdomsskolen... Nå ble det slik at jeg ikke flyttet hjem det året, og er egentlig glad for det -hadde nok gått litt på veggene etter å ha blitt vant til å bo for meg selv

Jeg ville snakket med faren til jenta og avtalt regler og evt. oppgaver hun skal ha i huset dersom hun flytter hjem... Og at han skal si fra om reglene til henne, det skal du slippe å gjøre

[Gjest Basun]

Det er en ting i tiden jeg ikke skjønner. Det er så mange unge uten den "driven" til å ønske å greie seg selv.....og det finner jeg merkelig.

Hva kommer det av?

Jeg har hørt flere har sagt at det er så godt å bo hjemme. Det er lettvint osv. Mens de selv ikke har noe ønske om å være selvstendig.

Jeg mener man må stille krav. Kanskje er det det som er feil hos mange - at de ikke har noen krav til seg som gjør at de vil se løsninger som de ordner selv?

Dette har ikke noe med ste-foreldre/foreldre å gjøre. Hadde jeg et barn på 20 år som bodde på internatskole og studerte - så hadde ikke mitt hjem vært åpent før barnet hadde hatt en plan. Det hadde vært uaktuelt å støtte opp om å slutte å studere uten å ha noe annet å gå til. Det handler om å stille krav, kreve utholdenhet (om de ikke har det), presse de som ikke presser seg selv. La dem stå ansvarlig for sine handlinger osv.

Still krav - det er mitt råd. Krav til en plan for fremtiden. Det er klart at hvis barnet skal studere nærme hjemmet - så er man behjelpelig - men man følger en plan - har ett mål. Og det mener jeg foreldre kan være behjelpelig med. Men å støtte opp om ting som ikke har noe mål.....det ser jeg ingen hensikt i. Det handler om å lære å komme videre og greie seg og se fremover.

Jeg ser av det du skriver at du mener det godt, men er det noe rart at unge mennesker blir utbrent i dag når man tenker på hvor mange krav som stilles til dem? På jobben skal man yte 200%, man skal være sosial og helst gå ut på byen med venner hver helg, for ikke å snakke om at man alltid er tilgjengelig på mobil/internett. Man er kanskje avhengig av å jobbe hardt for å få gode karakterer for å komme inn på skoler man er interessert i eller få seg en god jobb. Man skal ha kontroll på alt i livet sitt og være selvstendig i en alder av 20 år. Det er mange som rett og slett trenger et hvileår, ellers kan de risikere å møte veggen.

Det er bare fint å oppfordre og forsøke å motivere avkommet til å gjøre noe matnyttig, men å presse noen synes jeg er over streken. Hva om de ikke trenger mer pushing? Kanskje de trenger tid til å finne ut hvor veien videre skal gå. Kanskje de trenger å bare være hos noen som bryr seg og forstår en periode? Man slutter ikke å være foreldre når barnet har passert 18, og hjemmet bør alltid være åpent for ham/henne synes jeg. Det betyr ikke at man skal sy puter under armene på dem og fungere som et hotell, men man skal heller ikke kreve at de skal være 100% motiverte og har staket ut kursen videre i livet for å få lov til å bo der.

Det er et paradoks at barn blir voksne så altfor tidlig i dag, men er unge mye lenger enn tidligere generasjoner.

[Rosalie]

Jeg klarer virkelig ikke å se at å stille krav om at man ikke skal være dagdriver og at man selv må skaffe midler til tak over hodet og mat på bordet er med på å gjøre folk utbrente. Er vel alt det andre man driver med som brenner en ut.

En 20-åring er voksen. Og ja visst, så skal foreldrene fortsette å stille opp. Men ikke på samme måten som man gjorde for barnet før det ble voksent. Det vil være å gjøre både en selv og barnet n bjørnetjeneste.

Er det rart at unge nyutdannete sliter når de skal ut i arbeidslivet i dag, når de ikke en gang har lært seg at de må yte for å få noe tilbake?

[Rosalie]

Syns for øvrig denne artikkelen kaster lys over problemstillingen.

Endret 2. februar 2010 av Wadjet

[Gjest AnneShirley]

Jeg synes heller ikke 20 åringer bør kunne forvente å bo hos foreldrene gratis og uten å bidra. (med mindre det foreligger helt spesielle grunner, selvfølgelig).

På et tidspunkt da de fleste jevnaldrende enten studerer, jobber, er i militæret eller lignende, ser jeg ingen grunn til man skal "gjøre ingenting".

[Gjest hovedinnlegger]

Vi vet jo ikke om hun har planlagt å drive dank? Håper ikke hun leser denne tråden. Å bli avvist pga at man har vært lat og kanskje slitt med depresjon og bli stemplet som lat når det kanskje er andre årsaker?

En annen ting er at far kan oppmuntre henne til å gå aktivt inn for jobbsøking. Vi vet ingenting om henne, men ts har utlevert at hun går på folkehøyskole, at biomor bor på samme sted og synes ikke noe om slik utlevering på et forum på nett.

Alle fortjener en ny sjanse. Nå er hun 20 og stemor vet vel ikke hvilke planer hun har eller om hun har forandret seg. Hvis 20-åringen ikke har lært fra hjemmet å bidra med husarbeid, er det ikke hennes feil men noe galt med oppdragelsen.

Hovedinnlegger her.

Huff, svaret ditt ga meg skikkelig dårlig samvittighet og til tross for mange andre typer svar angret jeg umiddelbart på hele innlegget. Ja det er vel å utlevere, men temaet er tabu her hjemme og om jeg blander meg borti oppdragelsen og har meninger om denne jenta så føler jeg at det blir tolket i verste mening. Så for det meste godtar jeg hva det måtte være. Jeg har dessuten aldri tenkt at hun ikke er velkommen hjem mer, for det er hun selvsagt. Dette er hennes hjem og jeg er glad i henne selv om jeg synes det er naturlig å stille noen krav til henne også. Ser i grunnen ingen motsetning i det.

[Shade]

Hovedinnlegger her.

Huff, svaret ditt ga meg skikkelig dårlig samvittighet og til tross for mange andre typer svar angret jeg umiddelbart på hele innlegget. Ja det er vel å utlevere, men temaet er tabu her hjemme og om jeg blander meg borti oppdragelsen og har meninger om denne jenta så føler jeg at det blir tolket i verste mening. Så for det meste godtar jeg hva det måtte være. Jeg har dessuten aldri tenkt at hun ikke er velkommen hjem mer, for det er hun selvsagt. Dette er hennes hjem og jeg er glad i henne selv om jeg synes det er naturlig å stille noen krav til henne også. Ser i grunnen ingen motsetning i det.

Ah, da ligger kanskje mye av problemet i at du ikke får "lov" til å stille noen krav til henne?

Har du prøvd å snakke med far om dette? Gjerne lage en avtale om at hvis hun flytter hjem igjen så må hun ta sin del av plikter

[Gjest Gjest]

I Italia er problemet med unge menn som bor hjemme økende.

De kalles mambo.

Tror det er mange krav til unge i dag. De har vanskelig med å komme inn på boligmarkedet og opplever sterkere press og større forventninger. Samfunnet har endret seg de siste tiårene, og en 20 åring som vil ta et hvileår fra studier blir sett rart på. For hva vil alle andre tro.

Hva med å oppmuntre til å få seg jobb, istedet for å dømme? Med jobb har hun en sjanse til å leie en bolig. Uten jobb og rett fra en folkehøyskole er det få muligheter også på leiemarkedet.

Synes foreldre bør stille opp i overganger mellom to skoler eller jobb f.eks.

[Gjest Gjest]

Hovedinnlegger her.

Huff, svaret ditt ga meg skikkelig dårlig samvittighet og til tross for mange andre typer svar angret jeg umiddelbart på hele innlegget. Ja det er vel å utlevere, men temaet er tabu her hjemme og om jeg blander meg borti oppdragelsen og har meninger om denne jenta så føler jeg at det blir tolket i verste mening. Så for det meste godtar jeg hva det måtte være. Jeg har dessuten aldri tenkt at hun ikke er velkommen hjem mer, for det er hun selvsagt. Dette er hennes hjem og jeg er glad i henne selv om jeg synes det er naturlig å stille noen krav til henne også. Ser i grunnen ingen motsetning i det.

Det er bra hvis det stilles noen regler, men la hennes far gjøre det hvis ikke du og hun kan prate om problemer? Jeg ville snakket med henne som om jeg var biomoren hennes selv om jeg ville blitt upopulær, men det er enkelt å si siden jeg aldri har vært i din rolle. Det er motsetning i å stille seg helt på sidelinja som stemor og å gå inn i dialog, men det er måten det gjøres på. Hun vil merke om du går og irriterer deg uten å si noe selv om det ikke er sikkert hun vet hva som er grunnen, og nå trenger du ikke gå via biofar, siden hun er 20 og ikke et barn mer.

Likevel ville jeg valgt mine ord, siden barndomshjem er et fristed også for valper på 20 år. Hun har sikkert ikke tenkt å bli boende der de neste tyve årene, men hvor skal hun flytte etter et år på fh.skole og uten jobb? Hun kommer ikke inn på leiemarkedet uten jobb. Ta en ting av gangen. Det kan ikke være drømmmesituasjonen for henne å måtte flytte hjem.

[Gjest Gjest]

Synes ikke mannen skal kreve husleie av sin egen datter. Men å gjøre husarbeid, lage middag iblant, handle inn og ta del i familien er viktig. Hvis det var din datter, ville du kanskje forstått mer.

Du kan være sikker på at om dette gjaldt egne barn så hadde dei måtta få seg ein jobb og betale for seg heime.Fra dei er atten år om dei ikkje går på skule.

Kva pokker skal du underholde eit vokse menneskje for??

Og har barnet spesielle behov så får det få seg ei omsorgsbustad av kommuna.

Det er UNATURLIG å ha gratispassajerar i heimen.

Kva skulle denne jenta lære og bli meir moden av om ho flytta inn på jenterommet og blei der værande???

Da eg budde heime hos mine foreldre fra eg var 18 år, jobba eg og betalte husleige til mine foreldre.

Kvifor skal "barn" no tildags syast puter under armane.

[Gjest Gjest]

Kva pokker skal du underholde eit vokse menneskje for??

Og har barnet spesielle behov så får det få seg ei omsorgsbustad av kommuna.

Fordi det er ditt eget kjøtt og blod som du har valgt å sette til verden og ta ansvar for så lenge det trengs. Vet du forresten hvor mye som skal til for å få omsorgsbolig? Da snakker vi veldig alvorlige problemer.... Mange som har sterkt handicappede barn får knapt nok avløsning. Vet du at en omsorgsbolig aldri kan erstatte en familie som elsker deg? Men det er jo typisk at alle skal realisere seg selv nå for tiden. "Nå har jeg vært mor i 20 år, så nå får h*n klare seg selv. Barnerommet kan jo bare omgjøres til hobbyrom"

[Gjest Gjest]

Jeg hadde ikke latt min EGEN datter flytte hjem igjen hvis årsaken var latskap som det ser ut som her. Hun hadde kun fått flytte hjem på visse betingelser som at hun skaffet seg jobb, bidro til husholdningen og tok sin tørn i huset. Om hun hadde vært umoden og trengte hjelp til å komme i gang med alt dette, så hadde jeg selvfølgelig hjulpet henne med det, men hun skulle nok værsågod fått ta sin del av pliktene.

Det er å gjøre ungene en bjørnetjeneste å sy puter under armene på dem når de har blitt voksne. Vi ender opp med å oppdra en gjeng med egoistiske, tankeløse drittunger som kun er opptatt av seg selv og de er ingen tjent med, hverken de eller vi som foreldre.

Man kan ikke fortsette å ha ansvaret for et voksent menneske i all evighet. Det handler om å gjøre dem i stand til å klare seg selv, ikke i stand til å ta i mot hjelp og slippe å gjøre noe!!

Men jeg ville også sjekket ut dettte at hun helst holder seg hjemme og har lite/ingen venner. Hva kan ligge bak dette? er hun kanskje deprimert? Det er ingen enkel sak og oppdage og den beste måten og opdage det på vil nok være å få henne hjem for å kunne observere henne. Men å kreve at hun bidrar hadde jeg slett ikke hatt noen problemer med og det ville jeg snakket med faren hennes om.

[The Kitten]

Jeg bor hjemme mens jeg studerer i hjembyen min. Etter avtale med mine foreldre betaler jeg ikke husleie, støm eller mat. Alle andre utgifter betaler jeg selv.

Dette går bra for oss fordi jeg gjør husarbeid (som man bør kunne forvente), tar hensyn til mine foreldre og gjør noe fornuftig om dagene.

Hadde jeg bare drevet dank ville jeg ikke fått bo hjemme, og det forstår jeg veldig godt.

[Gjest Gjest_Robotkalle_*]

(..)det vil hjelpe henne til å måtte bli selvstendig. Sånn som det er i dag så har hun et lite sosialt liv, hun trives best hjemme på pikerommet, er aldri på fest og gidder ikke treffe venner.

Du har helt rett, men som stemor er dette et vepsebol å stikke hånda inn i. Dattera hans har kanskje en avhengig personlighetsforstyrrelse, eller en type angstforstyrrelse, evt begge deler.

Fikk meg til å tenke på en artikkel jeg leste om hikikomori i NY Times, Shutting themselves in. Les på eget ansvar. Triste greier.

[LilleBille]

Synes det er helt urimelig at "unger" på 20 skal bare leve på foreldrene. Hos meg hadde det vært helt uaktuelt.

Så lenge de går på skole/studerer behøver de ikke betale - men må bidra med diverse plikter. Studerer de ikke - får de sørge for å jobbe for å kunne bidra. At de da skal betale for seg er rimelig.

Dette har jeg gjennomført og begge mine synes dette er helt greit.

Begynner de å jobbe synes jeg det er en selvfølge at de betaler for seg - feks. 20% av inntekten - og at de sørger for å dekke alle sine egne utgifter. Alternativt kan jo foreldrene sette pengene på sparekonto (om de har råd til det) - som ungdommen får med seg til studier/huskjøp el. senere.

Desverre er det så mange foreldre som gjør ungene sine den bjørnetjenesten å sy puter under armene på dem - og betaler alt for dem, evt. lar dem bruke alt de tjener på fest, shopping og morro. Hva ender vi da opp med? Uansvarlige unge som ikke har vett på økonomi - og dermed ikke kan ta vare på seg selv.

[Sola^]

Foreldrene mine forsørga barna sine ut vgs...etter det var det vårt eige ansvar. Det ikkje noko feil med å ta husleige. I tillegg skal det vere sjølvsagt at ein vaksen person deltar i husarbeidet på lik linje med resten. Så lenge ho ikkje har jobb og dermed ikkje kan betale huseleige kan det å ta alt husarbeidet vere "betaling" inntil jobben er i boks.

Å sy puter under armene hennar er ikkje noko ho kjem til å få nytte av i vaksenlivet.

[Gjest Gjest]

Hvor mange av dere som svarer i denne tråden har barn på cirka 20 år?

Høres ut som mange er vokst opp med foreldre som har sparket dere ut fra heimen. Hvis en 20-åring ikke har flyttet ut enda, men har planer og er jobbsøkende, da er det vel greit? Mens en som har gått på folkehøyskole, ikke får komme hjem for mer enn en liten ferie?

[LilleBille]

Hvor mange av dere som svarer i denne tråden har barn på cirka 20 år?

Høres ut som mange er vokst opp med foreldre som har sparket dere ut fra heimen. Hvis en 20-åring ikke har flyttet ut enda, men har planer og er jobbsøkende, da er det vel greit? Mens en som har gått på folkehøyskole, ikke får komme hjem for mer enn en liten ferie?

Jeg har og barna mine er helt enige at det er urimelig at de skulle kunne bo hjemme som dagdrivere.

[Gjest Gjest_berry_*]

Jeg hadde ikke latt min EGEN datter flytte hjem igjen hvis årsaken var latskap som det ser ut som her. Hun hadde kun fått flytte hjem på visse betingelser som at hun skaffet seg jobb, bidro til husholdningen og tok sin tørn i huset. Om hun hadde vært umoden og trengte hjelp til å komme i gang med alt dette, så hadde jeg selvfølgelig hjulpet henne med det, men hun skulle nok værsågod fått ta sin del av pliktene.

Det er å gjøre ungene en bjørnetjeneste å sy puter under armene på dem når de har blitt voksne. Vi ender opp med å oppdra en gjeng med egoistiske, tankeløse drittunger som kun er opptatt av seg selv og de er ingen tjent med, hverken de eller vi som foreldre.

Man kan ikke fortsette å ha ansvaret for et voksent menneske i all evighet. Det handler om å gjøre dem i stand til å klare seg selv, ikke i stand til å ta i mot hjelp og slippe å gjøre noe!!

Men jeg ville også sjekket ut dettte at hun helst holder seg hjemme og har lite/ingen venner. Hva kan ligge bak dette? er hun kanskje deprimert? Det er ingen enkel sak og oppdage og den beste måten og opdage det på vil nok være å få henne hjem for å kunne observere henne. Men å kreve at hun bidrar hadde jeg slett ikke hatt noen problemer med og det ville jeg snakket med faren hennes om.

kunne ikke sagt det bedre selv.

Fikk klar beskjed på 18års dagen at enten skaffet jeg meg jobb og betalte for meg eller så fortsatte jeg på skolen og fikk bo gratis hjemme, men med husarbeid plikter. Ellers måtte jeg flytte ut.

Jeg fikk meg jobb og flyttet ut fordi jeg ikke hadde peil på hva slags utdanning jeg ville ta og var veldig moden for å flytte for meg selv. (ble student seinere, men valgte å ikke flytte hjem)

Synes det var veldig fair og kommer til å gjøre det samme med min egen. Har imidlertid en stedatter som er 10år eldre og kan se at dette med stor sannsynlighet vil bli et problem med henne. Har dikutert dette med mannen og han er enig med meg, men er redd han ikke vil være like sterk i øyeblikket. Ser liksom for meg at jeg prøver å få vår datter til å ta ansvar som 18åring, mens 28åringen fortsatt bor hjemme uten jobb eller utdanning.

Men dette er noe jeg vil kreve at mannen min vil ta tak i og fronte dette burde være en sak som mor og far fronter. Det er virkelig ikke stemor sitt ansvar. Selvom stemor og far burde diskutere dette på forhånd og komme til enighet om hvor man synes lista ligger.

[Gjest am]

Jeg er 22 år og har akkurat flyttet ut hjemmefra. Har vært et år i militæret og brukte deretter 2 år på å finne ut hva jeg skulle studere. Å kunne bo hjemme og spare penger mens jeg fant ut hva jeg ville gjøre satt jeg stor pris på. Foreldrene mine har heller aldri hintet om at de vil ha meg ut og jeg føler meg alltid velkommen hjemme. Det er veldig godt

Nå skal det sies at jeg har hatt full jobb mens jeg har bodd hjemme, pluss at mor og far krever at jeg vasker hele huset en gang i uka.

Det har aldri vært et tema hos oss om jeg burde flytte ut siden jeg er i jobb. Men det er 100 % sikkert at de ikke ville godtatt at jeg bare danket hjemme som stedatteren til TS. Det er viktig at man føler seg velkommen i eget hjem, men samtidig skader det personen om hun/han hverken studerer eller jobber. Derfor må foreldre sette visse grenser.