voksent barn boende hjemme "sukk"

[Gjest Gjest_Stine_*]

Mannen min har ei datter på 20 år som har bodd hos oss ca halvparten av tiden de siste årene. Moren til denne jenta bor i samme by som oss. Jenta går nå på skole en annen by og bor på internat, men vurderer å flytte hjem til neste år for å bo hos oss i stede for å gå videre på skole. Hun vet hva hun har lyst å studere men jeg tror hun syntes ett år fra pikerommet er nok og at hun nå vil hjem til foreldrene. Hun er en uselvstendig 20 åring som ikke har noe ønske om å bli voksen eller stå på egne ben. Dette er hennes egne ord og både vi og moren hennes erkjenner at hun ikke er spesielt moden, på noen måte.

Dette er til stor frustrasjon for begge foreldrene men likevel støtter faren opp om at hun skal flytte hjem til oss til neste år. Hun og moren har et litt dårlig forhold så hun blir nok boende hos oss. Hun vurderer å skaffe seg jobb, men problemet er at hun ikke så lett skaffer seg jobb pga umodenhet og at hun ser det som behagelig at foreldrene gir henne det hun trenger. Og det gjør de jo, hun får jo stort sett alt hun trenger og ønsker uten en gang å måtte hjelpe til hjemme.

Jeg har lyst at foreldrene (faren) skal tvinge henne til å bli mer selvstendig, både av mine egoistiske grunner (det er slitsomt å ha et voksent barn boende hjemme som tror hun er på hotell) og at det vil hjelpe henne til å måtte bli selvstendig. Sånn som det er i dag så har hun et lite sosialt liv, hun trives best hjemme på pikerommet, er aldri på fest og gidder ikke treffe venner.

Men jeg vet ikke om jeg er urimelig, kan man "nekte" en 20 åring å flytte hjem og hva kan man i såfall kreve av henne om hun flytter hjem (eks en symbolsk husleie, oppgaver osv)? Hun krever mye plass og jeg har syntes dette siste året har vært fredelig og kjenner meg matt med tanke på å ha henne tilbake fulltid. Antar det bare er mine onde stemor-tanker og holder de mest for meg selv. Men vil gjerne vite hva dere andre tenker!

[Gjest Basun]

Synes absolutt ikke 20 er for gammelt til å bo hjemme. Selv flyttet jeg ut da jeg var 16, men jeg var tidlig moden. Mange av mine venner i midten og slutten av 20-årene bor hjemme hos foreldre. Noen for å studere, andre for å spare opp penger til fremtidig sted å bo. Mange flytter ikke ut før de har en annen å bo sammen med. Vet at jeg ikke ville flyttet ut så fort om jeg ikke hadde hatt kjæresten å flytte sammen med. Skjønner at det er verre for deg siden det ikke er ditt eget barn, men har du valgt en mann med barn fra før så må du regne med å strekke deg litt der. Om du skulle nekte vil jeg tro at han får et rimelig anstrengt forhold til deg.

Symbolsk husleie er helt greit når hun er over 20 mener jeg. Det er også rimelig å forvente at hun hjelper til litt i huset. Foreslår at dere setter dere ned sammen og snakker om det praktiske rundt at hun flytter inn på fulltid. Si på forhånd klart ifra hva som ikke er akseptert, så kan dere lettere unngå problemer i fremtiden. Det er ikke sikkert det blir så ille som du tror. Hvis alle anstrenger seg litt kan det kanskje til og med bli hyggelig?

[Gjest Gjest]

Synes ikke mannen skal kreve husleie av sin egen datter. Men å gjøre husarbeid, lage middag iblant, handle inn og ta del i familien er viktig. Hvis det var din datter, ville du kanskje forstått mer.

[Snop]

På grunn av at hun er så umoden og har et direkte behov for å lære seg selvstendighet synes jeg at HVIS hun skal få flytte hjem må det være en forutsetning at hun betaler feks 1000kr i måneden og dermed blir hun også nødt til å få seg jobb.

Dersom hun ikke har økonomisk behov for en jobb vil hun heller ikke være motivert til det, og hun vil da heller ikke være en effektiv søker. Kjenner hun derimot presset til det blir hun gjerne det.

Jeg er 23 og vet at jeg er hjertelig velkommen hjem til mine foreldre når som helst dersom det trengs, men det er fordi de vet at jeg er en ansvarsfull person, jeg hadde nok ikke fått lov til det dersom det var fordi jeg kun ville henge hjemme for å slippe å jobbe.

[Shade]

Det er jo hjemmet hennes så hun bør jo få komme hjem hvis hun vil det. Og jeg synes ikke det er helt riktig å kreve at hun må jobbe for å betale husleie. men vil hun ha penger til ting og tang får hun tjene de selv.

Får hun seg en jobb kan hun godt betale en symbolsk sum. Har lest her inne om foreldre som har lagt til side "husleien" fra barna som de så har fått igjen når de skal ut på boligmarkede. Det er jo en hyggelig overaskelse

Men så klart, gi hun plikter!

Vil hun ha rene klær får hun være med å vaske hun og.

Vil hun ha varm middag får hun være med å lage mat eller rydde.

Osv.

Og hvis hun ikke bidrar så ikke gjør tingene for henne!

Hun er 20 år, ingen grunn til at dere skal oppvarte henne

[Gjest Gjest]

I utgangspunktet synes jeg at man ikke skulle nekte datteren å flytte hjem, men hennes situasjon tisier at det beste for henne nok er å bo for seg selv. Hva er planene hennes for fremtiden, og fullførte hun den utdannelsen hun begynte på? I innlegget ditt ser det ut som om hun ga seg på halvveien?

Når det er slik som du beskriver situasjonen, at hun ikke hjelper til hjemme og ikke har lett for å få seg jobb, ser det ut til at hun trenger en kraftig vekker. Jeg er enig i Tutta Løvensvans' forslag.

[onyx]

Jeg synes ikke at en 20-åring skal kunne forvente å få flytte hjem til "hotell mamma/pappa" bare fordi hun ikke gidder ta ansvar for seg selv. Hun er faktisk et voksent menneske og må bare lære seg å ta ansvar selv om hun sikkert blir både sur og bitter. Min niese på 20 (som da hadde sløvet hjemme på pikerommet i 1 år) fikk selv beskjed av sin far at skulle hun fortsette å bo hjemme hadde hun 2 alternativer; få seg en jobb eller begynne på utdanning! Punktum finale. Skriking og tenners gnissel, datttera dro til mor... Det viste seg å ikke være så gøy som antatt og nå har hun skaffet seg både en jobb, begynt på skole og tatt lappe. Kjempeglad og stolt over seg selv for endelig å ta ansvar! Og nå får hun bo hos far også.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke at en 20-åring skal kunne forvente å få flytte hjem til "hotell mamma/pappa" bare fordi hun ikke gidder ta ansvar for seg selv. Hun er faktisk et voksent menneske og må bare lære seg å ta ansvar selv om hun sikkert blir både sur og bitter. Min niese på 20 (som da hadde sløvet hjemme på pikerommet i 1 år) fikk selv beskjed av sin far at skulle hun fortsette å bo hjemme hadde hun 2 alternativer; få seg en jobb eller begynne på utdanning! Punktum finale. Skriking og tenners gnissel, datttera dro til mor... Det viste seg å ikke være så gøy som antatt og nå har hun skaffet seg både en jobb, begynt på skole og tatt lappe. Kjempeglad og stolt over seg selv for endelig å ta ansvar! Og nå får hun bo hos far også.

Enig med onyx jeg. Og nå må slutte med dette ond-stemor tullet i hver en tråd! Da jeg "måtte" bo hjemme i en periode mellom studier og jobb, var det en selvfølge å bidra. Jeg kunne bare bidra med en symbolsk sum pr. måned, men jeg sto for mye av "driften" av huset. Dette fordi jeg ville det selv. Men man kjenner jo best sine egne barn og må betrakte hver enkelt situasjon individuelt. Trenger jenta et "push" til selvstendighet og til å ta tak i livet sitt, ville nok jeg også stilt ultimatum om jobb eller skole. Barna mine må gjerne bo hjemme lenge, men de får ikke bo på hotell!!

[FangeLiv]

Synes da så absolutt at hun må bidra hvis hun skal bo hos dere. Selv om hun er umoden så er hun jo pr. def. voksen og bør behandles som det. Det vil si å stille krav til å bidra der hun bor. Jeg flyttet da jeg var 17, men frem til nå (25) har jeg bodd i peroider hos mor og far i forbindelse med jobbing på hjemstedet. Perioder fra en til tre uker. Mine foreldre vil ikke ta imot husleie, men selvfølgelig bidrar jeg med å handle, lage middag, vaske badet, vaske tøy osv. Grunnen til at jeg såkladt gjør dette er jo at foreldrene mine i sin tid lærte meg å være omtenksom og ikke kreve service fra andre. Det må stedatteren din også lære. Selv om du ikke er mora så lever du jo i samme familie og har mye du skulle ha sagt. Mange fedre er veldig myke overfor døtrene sine (hender jeg minner min mann på at han må sette hvertfall NOEN grenser for datteren vår så hun ikke skal bli et bortskjemt krevende monster :gjeiper: ). Ta det opp med mannen din og fokuser på hans ansvar til å bidra til at jenta hans skal klare seg her i verden. Dine tanker om at det er slitsomt og krevende å ha en voksen unge i hus er helt berettigede, og kan hende har faren noen av de samme tankene. Men du trenger ikke å ta det opp fra den synsvinkelen, særlig ikke hvis temaet er litt ømt.

[Rosalie]

Dersom dere lar henne flytte inn igjen, bør hun betale for kost og losji. Ellers blir dere aldri kvitt henne. Hun har godt av å lære at ting ikke er gratis, heller ikke hos mamma og pappa.

Broren min fikk forresten ikke lov til å flytte inn igjen hos foreldrene mine når han først hadde flyttet ut. Han vurderte det en periode, og da var foreldrene mine veldig klar på at de gjerne hjalp han med å finne en hyel han kunne flytte inn på. Og han måtte gjerne komme på kaffebesøk et par ganger i uka, men at å flytte inn igjen på gutterommet var uaktuelt.

[Gjest Rekaaa]

Når man er 20 bor man ikke lenger hjemme som om det var et "hotell", hun bør betale for seg og om hun ikke skal studere bør det være et minstekrav at hun skaffer seg en fulltidsjobb. Hun har tydeligvis mye å lære og som foreldre/steforeldre så bør dere "tvinge" virkeligheten på henne. Voksne mennesker har ikke muligheten til å gå dag ut og dag inn uten jobb, man er nødt til å forholde seg til virkeligheten selv om man er umoden.

[Gjest Gjest]

jeg bodde hjemme et år etter å først ha flyttet ut, det var mest pga høye husleier og at det var en mulighet for å unngå studielån på et studium jeg var usikker på (selvsagt en luksusproblemstilling), jeg trivdes med å bo for meg selv. Dessuten hadde jeg lagt opp tilstrekkelig penger til at foreldrene mine ikke måtte underholde meg, jeg studerte på fulltid og jobbet seriøst med fagene. Noe slikt mener jeg er et minimum for å bo hjemme i voksen alder, og det er uansett ikke noe en kan forvente av alle foreldre. Jeg er over 30 nå, og vet at jeg hadde vært velkommen til å bo hos dem om det var krise, men ikke uten at det var på kort sikt og jeg aktivt lette etter andre løsninger... om man betaler leie eller ei synes jeg er _litt_ underordnet, men å få inn noen penger selv, enten det er studielån man vil jo også få en viss stipendandel når man består eksamen), sparepenger eller jobb synes jeg er et minimum. Modenheten har ikke godt av å gå hjemme og bli forsørget i hvert fall! Og jeg tror man mye lettere går hverandre på nervene om den ene parten ikke bidrar med noe eller er i gang med noe som på sikt gjør det lettere å flytte ut (som utdanning). Husarbeid o.l er det også logisk at man er med på.

[Zealuu]

Jeg ser ikke det store problemet med at en 20-åring bor hjemme, men det er et nokså åpenbart problem at noen på den alderen fremdeles forventer hotellservice i heimen, som om de fremdeles skulle vært i barneskolealder.

[Chiyo]

Hjemme hos oss er alle barn velkommen. Jeg bor nå hjemme (men skal flytte ut is August) og så har jeg en eldre bror som sliter med å få jobb nå som han er ferdig med utdanningen sin. Siden jeg er arbeids ledig og ganske ung enda får jeg bo der helt gratis, men min bror har en liten jobb. Det vil si han tjener ikke like mye som andre. Han betaler 1000 kroner i husleie. Det syns jeg er greit. Han bor hos foreldrene våre, spiser middag med oss, trenger ikke å tenke på vann og elektrisitet osv.

Jeg syns at foreldre (selv om de ikke må) burde hjelpe barna sine til og med når de er voksen. Jeg håper virkelig at denne jenta får dette tilbudet også. Blir litt trist av å tenke på at det ikke er ale som er velkommen hjem til mamma og pappa når de trenger hjelp.

PS. Dessuten er ikke 20 år gammelt. Det er mange som velger å bo hos foreldrene når de studerer.

[Gjest Gjest]

Hjemme hos oss er alle barn velkommen. Jeg bor nå hjemme (men skal flytte ut is August) og så har jeg en eldre bror som sliter med å få jobb nå som han er ferdig med utdanningen sin. Siden jeg er arbeids ledig og ganske ung enda får jeg bo der helt gratis, men min bror har en liten jobb. Det vil si han tjener ikke like mye som andre. Han betaler 1000 kroner i husleie. Det syns jeg er greit. Han bor hos foreldrene våre, spiser middag med oss, trenger ikke å tenke på vann og elektrisitet osv.

Jeg syns at foreldre (selv om de ikke må) burde hjelpe barna sine til og med når de er voksen. Jeg håper virkelig at denne jenta får dette tilbudet også. Blir litt trist av å tenke på at det ikke er ale som er velkommen hjem til mamma og pappa når de trenger hjelp.

PS. Dessuten er ikke 20 år gammelt. Det er mange som velger å bo hos foreldrene når de studerer.

Siterer denne. Er man tyve er det bare fire år siden man gikk på ungdomskolen.

[Snop]

Jeg syns at foreldre (selv om de ikke må) burde hjelpe barna sine til og med når de er voksen.

Så klart foreldre burde hjelpe barna sine, men å la en umoden 20-åring gå hjemme så hun slipper å jobbe uten noen annen grunn enn at hun ikke har lyst er det motsatte av å hjelpe. Det er å gjøre henne en bjørnetjeneste.

[Snop]

Siterer denne. Er man tyve er det bare fire år siden man gikk på ungdomskolen.

Fem år, men ok.

Man er ikke barn lenger, man er ikke engang tenåring, man er voksen. Det er meningen at man skal lære seg å bli selvstendig i løpet av disse årene, man skal jo ikke være på samme sted i livet som når man gikk ut av ungdomsskolen!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Mannen min har ei datter på 20 år som har bodd hos oss ca halvparten av tiden de siste årene. Moren til denne jenta bor i samme by som oss. Jenta går nå på skole en annen by og bor på internat, men vurderer å flytte hjem til neste år for å bo hos oss i stede for å gå videre på skole. Hun vet hva hun har lyst å studere men jeg tror hun syntes ett år fra pikerommet er nok og at hun nå vil hjem til foreldrene. Hun er en uselvstendig 20 åring som ikke har noe ønske om å bli voksen eller stå på egne ben. Dette er hennes egne ord og både vi og moren hennes erkjenner at hun ikke er spesielt moden, på noen måte.

Dette er til stor frustrasjon for begge foreldrene men likevel støtter faren opp om at hun skal flytte hjem til oss til neste år. Hun og moren har et litt dårlig forhold så hun blir nok boende hos oss. Hun vurderer å skaffe seg jobb, men problemet er at hun ikke så lett skaffer seg jobb pga umodenhet og at hun ser det som behagelig at foreldrene gir henne det hun trenger. Og det gjør de jo, hun får jo stort sett alt hun trenger og ønsker uten en gang å måtte hjelpe til hjemme.

Jeg har lyst at foreldrene (faren) skal tvinge henne til å bli mer selvstendig, både av mine egoistiske grunner (det er slitsomt å ha et voksent barn boende hjemme som tror hun er på hotell) og at det vil hjelpe henne til å måtte bli selvstendig. Sånn som det er i dag så har hun et lite sosialt liv, hun trives best hjemme på pikerommet, er aldri på fest og gidder ikke treffe venner.

Men jeg vet ikke om jeg er urimelig, kan man "nekte" en 20 åring å flytte hjem og hva kan man i såfall kreve av henne om hun flytter hjem (eks en symbolsk husleie, oppgaver osv)? Hun krever mye plass og jeg har syntes dette siste året har vært fredelig og kjenner meg matt med tanke på å ha henne tilbake fulltid. Antar det bare er mine onde stemor-tanker og holder de mest for meg selv. Men vil gjerne vite hva dere andre tenker!

Det er en ting i tiden jeg ikke skjønner. Det er så mange unge uten den "driven" til å ønske å greie seg selv.....og det finner jeg merkelig.

Hva kommer det av?

Jeg har hørt flere har sagt at det er så godt å bo hjemme. Det er lettvint osv. Mens de selv ikke har noe ønske om å være selvstendig.

Jeg mener man må stille krav. Kanskje er det det som er feil hos mange - at de ikke har noen krav til seg som gjør at de vil se løsninger som de ordner selv?

Dette har ikke noe med ste-foreldre/foreldre å gjøre. Hadde jeg et barn på 20 år som bodde på internatskole og studerte - så hadde ikke mitt hjem vært åpent før barnet hadde hatt en plan. Det hadde vært uaktuelt å støtte opp om å slutte å studere uten å ha noe annet å gå til. Det handler om å stille krav, kreve utholdenhet (om de ikke har det), presse de som ikke presser seg selv. La dem stå ansvarlig for sine handlinger osv.

Still krav - det er mitt råd. Krav til en plan for fremtiden. Det er klart at hvis barnet skal studere nærme hjemmet - så er man behjelpelig - men man følger en plan - har ett mål. Og det mener jeg foreldre kan være behjelpelig med. Men å støtte opp om ting som ikke har noe mål.....det ser jeg ingen hensikt i. Det handler om å lære å komme videre og greie seg og se fremover.

[tommeline]

Jeg syns vel at det er naturlig at hun får lov til å flytte hjem. Samtidig bør faren og moren (og du?) ta en prat med henne om hva planene hennes er. Å være 20 år og gjøre "ingenting" er jo ikke bra, så enten bør hun få seg en jobb (selv om hun er umoden er det da mye hun kan jobbe med, og det vil kanskje gjøre henne mer moden også) eller studere. Hvis hun har egen inntekt og bor hjemme syns jeg det er på sin plass å kreve "husleie". Om hun studerer får dere heller vurdere hva dere syns passer.

Uansett må man kunne forvente at hun tar sin del av husarbeid når hun bor hjemme. Og det må gå an å si rett ut.

[Gjest Gjest]

Vi vet jo ikke om hun har planlagt å drive dank? Håper ikke hun leser denne tråden. Å bli avvist pga at man har vært lat og kanskje slitt med depresjon og bli stemplet som lat når det kanskje er andre årsaker?

En annen ting er at far kan oppmuntre henne til å gå aktivt inn for jobbsøking. Vi vet ingenting om henne, men ts har utlevert at hun går på folkehøyskole, at biomor bor på samme sted og synes ikke noe om slik utlevering på et forum på nett.

Alle fortjener en ny sjanse. Nå er hun 20 og stemor vet vel ikke hvilke planer hun har eller om hun har forandret seg. Hvis 20-åringen ikke har lært fra hjemmet å bidra med husarbeid, er det ikke hennes feil men noe galt med oppdragelsen.