Overvektig sønn

[Gjest provosert]

Jeg er klar over at det ikke bare er beinbygningen som veier, men det går ikke ann å unnskylde en BMI på over 30 på at man er "kraftig" bygget, med mindre man er toppidrettsutøver - det var bare for å illustrere at det er en ganske vanlig unnskyldning hos de som er overvektige å skylde på at man er "kraftig" fra naturens side.

Nå var det sønnen som hadde bmi på over 30 da. Og det er også moren som har tatt tak i at sønnen er overvektig.

Mor omtalte seg selv som "rulten". Hun har ikke sagt et ord om sin egen BMI.

Jeg kjenner jeg blir provosert av måten denne moren blir møtt av mange av dere andre her. Og jeg blir provosert av skråsikkerheten og måten dere omtaler overvekt på. Overvektige "unnskylder seg" med at de er kraftig bygget er jo det som går igjen her. Bare i løpet av det korte innlegget jeg siterte er uttrykket unnskylde/skylde på brukt tre ganger.

Jeg tror det er en del her som bør ta en kraftig kikk på hvordan de tenker. Hvorfor tror dere overvektige føler at de må "skylde på noe" da?! Hvorfor er andre menneskers vekt et problem for dere? Hvorfor tror dere dere har rett til å mene noe om hvordan andre mennesker ser ut, og hvorfor de ser slik ut?

Folk blir jo åpenbart provosert av å se overvektige mennesker. De mener de har rett i å mene noe om hvordan andre mennesker burde se ut. Og mange mener visst også at ettersom man er slank selv så vet man "hvor enkelt det er å være tynn". Man har fasiten.

Kan noen av dere prøve å tenke dere inn i en situasjon der en blir møtt med slike kommentarer? Der alle mener at de vet langt bedre enn deg hva du skal gjøre for å løse dine problemer. Der folk mener noe om utseendet ditt og gjerne stiller deg til veggs for det. Og når du prøver å forklare deg (på tross av at dette jo faktisk ikke er noe noen har noe med. Din vekt er jo strengt tatt en privatsak) så blir du ikke hørt på heller. Du blir møtt med kommentarer som insinuerer at du er dum, lat og likegyldig. "sovepute" og "unnskyldninger" er mye brukte begrep. Jeg kjenner jeg blir mektig provosert. Ser dere ikke at når en setter igang på den måten så er det ekstremt lite konstruktivt. det handler ikke om kommunikasjon eller om problemløsning. det handler om at den ene parten, den som IKKE har problemet har behov for å få sagt sitt. Og når man stempler andre menneskers utsagt som unnskyldninger så tilkjennegir man ikke en evne til å lytte og prøve å forstå hva som er problemet.

At befolkningen blir mer overvektige fordi man spiser mindre sunn mat og lever mer stillesittende er ikke et frikort for hvem som helst til å mene hva man vil om andres utseende og eller problemer. Med slike holdninger som kommer frem i denne tråden er det jo ikke rart at barn blir mobbet for vekt eller andre ting ved utseendet sitt. Det er jo åpenbart bare å skjerpe seg. Og overvektige barn trenger at foreldrene skjerper seg. For så enkelt tror åpenbart mange at dette problemet er.

For å svare litt ordentlig til trådstarter:

Så fint at dere har tatt tak i situasjonen. Hadde jeg vært deg så hadde jeg ikke endret matvanene bare til barnet, men benyttet anledningen til å endre vanene for hele familien, og innført noen gode vaner (grønnsaksspising, søndagstur etc) rett og slett fordi dette er gode vaner for alle, og fordi det vil medføre mindre negativt fokus på guttens utseende. han skal jo beholde selvbildet oppe i dette også! Når det er sagt så stemmer det at gutter ofte er lubnere i prepuberteten. Det virker som om kroppene deres holder litt ekstra på ting, og sparer opp litt før de skal til å vokse 20 - 30 cm de nærmeste årene. I familien til mannen min har alle guttene vært slik. Ingen av disse er overvektige i dag. Så dermed kan det jo også være en kombinasjon av flere ting.

Arv har jo også en betydning. På tross av at flere hevder det her, så er det jo ikke slik at vi er skapt med de samme forutsetninger. Min bestemor var f.eks rund hele livet, på tross av at hun vokste opp i fattige kår, og de knapt hadde mat i perioder.

Jeg kommer fra en familie med en stor far og en liten tynn mor. Halvparten av søsknene har arvet far. Er kraftige og storbygde og legger lett på seg. Mens den andre halvparten ligner min mor og er spedbygde med en forbrenning som gjør at ingenting sitter. Vi er alle oppfostret på den den samme (veldig sunne) maten, og ingen av oss har vært mer eller mindre storspiste eller småspiste enn søsknene våre.

[Gjest heioghå]

Jeg er klar over at det ikke bare er beinbygningen som veier, men det går ikke ann å unnskylde en BMI på over 30 på at man er "kraftig" bygget, med mindre man er toppidrettsutøver - det var bare for å illustrere at det er en ganske vanlig unnskyldning hos de som er overvektige å skylde på at man er "kraftig" fra naturens side.

En BMI på over tretti kan unnskyldes med at man er kraftig bygget: Det er barnelærdom at 1 kg muskler har mindre masse enn 1 kg fett, da det har høyere tetthet. Derfor kan en godt trent, solid kar ha BMI på over 30 og likevel bli regnet som i normalt hold.

[Gjest Gjest]

Nå var det sønnen som hadde bmi på over 30 da. Og det er også moren som har tatt tak i at sønnen er overvektig.

Mor omtalte seg selv som "rulten". Hun har ikke sagt et ord om sin egen BMI.

Jeg kjenner jeg blir provosert av måten denne moren blir møtt av mange av dere andre her. Og jeg blir provosert av skråsikkerheten og måten dere omtaler overvekt på. Overvektige "unnskylder seg" med at de er kraftig bygget er jo det som går igjen her. Bare i løpet av det korte innlegget jeg siterte er uttrykket unnskylde/skylde på brukt tre ganger.

Jeg tror det er en del her som bør ta en kraftig kikk på hvordan de tenker. Hvorfor tror dere overvektige føler at de må "skylde på noe" da?! Hvorfor er andre menneskers vekt et problem for dere? Hvorfor tror dere dere har rett til å mene noe om hvordan andre mennesker ser ut, og hvorfor de ser slik ut?

Folk blir jo åpenbart provosert av å se overvektige mennesker. De mener de har rett i å mene noe om hvordan andre mennesker burde se ut. Og mange mener visst også at ettersom man er slank selv så vet man "hvor enkelt det er å være tynn". Man har fasiten.

Kan noen av dere prøve å tenke dere inn i en situasjon der en blir møtt med slike kommentarer? Der alle mener at de vet langt bedre enn deg hva du skal gjøre for å løse dine problemer. Der folk mener noe om utseendet ditt og gjerne stiller deg til veggs for det. Og når du prøver å forklare deg (på tross av at dette jo faktisk ikke er noe noen har noe med. Din vekt er jo strengt tatt en privatsak) så blir du ikke hørt på heller. Du blir møtt med kommentarer som insinuerer at du er dum, lat og likegyldig. "sovepute" og "unnskyldninger" er mye brukte begrep. Jeg kjenner jeg blir mektig provosert. Ser dere ikke at når en setter igang på den måten så er det ekstremt lite konstruktivt. det handler ikke om kommunikasjon eller om problemløsning. det handler om at den ene parten, den som IKKE har problemet har behov for å få sagt sitt. Og når man stempler andre menneskers utsagt som unnskyldninger så tilkjennegir man ikke en evne til å lytte og prøve å forstå hva som er problemet.

At befolkningen blir mer overvektige fordi man spiser mindre sunn mat og lever mer stillesittende er ikke et frikort for hvem som helst til å mene hva man vil om andres utseende og eller problemer. Med slike holdninger som kommer frem i denne tråden er det jo ikke rart at barn blir mobbet for vekt eller andre ting ved utseendet sitt. Det er jo åpenbart bare å skjerpe seg. Og overvektige barn trenger at foreldrene skjerper seg. For så enkelt tror åpenbart mange at dette problemet er.

For å svare litt ordentlig til trådstarter:

Så fint at dere har tatt tak i situasjonen. Hadde jeg vært deg så hadde jeg ikke endret matvanene bare til barnet, men benyttet anledningen til å endre vanene for hele familien, og innført noen gode vaner (grønnsaksspising, søndagstur etc) rett og slett fordi dette er gode vaner for alle, og fordi det vil medføre mindre negativt fokus på guttens utseende. han skal jo beholde selvbildet oppe i dette også! Når det er sagt så stemmer det at gutter ofte er lubnere i prepuberteten. Det virker som om kroppene deres holder litt ekstra på ting, og sparer opp litt før de skal til å vokse 20 - 30 cm de nærmeste årene. I familien til mannen min har alle guttene vært slik. Ingen av disse er overvektige i dag. Så dermed kan det jo også være en kombinasjon av flere ting.

Arv har jo også en betydning. På tross av at flere hevder det her, så er det jo ikke slik at vi er skapt med de samme forutsetninger. Min bestemor var f.eks rund hele livet, på tross av at hun vokste opp i fattige kår, og de knapt hadde mat i perioder.

Jeg kommer fra en familie med en stor far og en liten tynn mor. Halvparten av søsknene har arvet far. Er kraftige og storbygde og legger lett på seg. Mens den andre halvparten ligner min mor og er spedbygde med en forbrenning som gjør at ingenting sitter. Vi er alle oppfostret på den den samme (veldig sunne) maten, og ingen av oss har vært mer eller mindre storspiste eller småspiste enn søsknene våre.