"Jobbklubbkurs" og sosial angst

[Gjest begynnende_nerver]

Eg har sosial angst. Eg liker ikkje store mengder folk. Eg liker ikkje bli satt med fremmede. Når eg skal ting (til lege, møter, det meste som har med offentlige etater som f.eks NAV eller ligningskontoret) får eg skikkelig nerver, eller angst er vel rette ordet. Eg blir dårlig i magen og får "løs" mage, må komme meg på do så fort som mulig og vel.. Ja, eg trenger vel ikkje forklare meir om det.

Nå har NAV skrevet meg opp til "jobbklubbkurs". Eg var på informasjonsmøtet (og det var lite kjekt, var 20 folk der (fleire narkomane, som gjør det enda verre for eg liker ikkje slike) og eg hadde mest lyst til å bare løpe ut derfra) og eg hadde vondt i magen før og under heile møtet.

Dette skal vare i 3 uker som er obligatoriske + 3 uker til som er "valgfrie". 36 personer skal på kurset. Og eg får heilt hetta allerede av å tenke på det. Eg må sitte blant de, bli intervjuet av ein ukjent fyr som blir brakt inn, bli "riktig så godt kjent" med de som holder kurset (slik som de så fint sa).

I oktober - november i fjor var eg med på datakortkurs. Eg overlevde ca 4 uker med det, men bare fordi eg fikk være i fred og jobbe på egenhånd så eg blei ferdig kjapt.

På jobbklubbkurset må man jobbe 50% på egenhånd og 50 % i gruppe. Skal lære bruke PC og skrive CV og søknader. Det kan eg allerede. Det er tross alt ikkje så komplisert å finne standard mal for CV på internett.

Eg vil ikkje, orker ikkje, klarer ikkje. Eg kjenner ingen der, rundt 10 av folka er narkomane, og eg vil mest sannsynlig havne i gruppe med de. Eg er kanskje pessimistisk men sånn er eg bare, eg har egentlig mest lyst å gjemme meg under dyna i de ukene.

Eg kan ikkje si at eg ikkje vil fordi hun som er ansvarlig hos NAV er ei som ofte blir referert til som "heksa" eller "bitcha". Det er få som liker hun. Få som vil ha ho som saksbehandler. Derfor blir ho satt til å overse slike prosjekter o.l. Dessverre har hun jobbet hos NAV ganske lenge og det har kanskje tatt sitt av ho. For det virker ikkje som ho bryr seg om folkene, ho vil bare få folk ut av håret hennes så fort som mulig (som er grunnen til at folk ikkje vil ha ho). Sier eg ifra til ho så blir eg bare fullstendig overkjørt.

Noe som forsåvidt er vanlig, eg har litt problemer med å stå opp for meg sjøl når det kommer til slike ting og slike folk. Eg lar de "herse" med meg og overkjøre meg fullstendig. Det har skjedd før, og det hjelper ikkje akkurat på angsten eg opplever når eg blir innkalt til møter.

Eg har tenkt på det og eg kommer ikkje til å møte til dette nye kurset. De sa at om folk ikkje møtte til første dag ville de miste plassen sin. Så eg lar være å møte. Dessverre er nedsiden at de kan ta fra meg dagpengene. Det syns eg er litt urettferdig. Eg var flink og møtte til forrige kurset, hvor mange falt fra underveis eller lot være å møte opp uten at det fikk noen følger for dem. Og det samme kommer til å skje denne gang. Om mange unnlot å møte kunne det være de valgte la være å holde kurset.

Om eg mister dagpengene (og de blir fryst i 6-8uker) så mister eg ganske mye penger eg og min samboer er avhengige av.

Så eg vurderer gå til lege og få sjukemelding. Ein kompis som skulle på kurset fikk det (selv om han verken er sjuk eller har grunn til sjukemelding, han gidder bare ikkje og med rett unnskyldning slapp han unna). Problemet er at eg er dårlig til å snakke for meg sjøl, blir som sagt overkjørt og eg aner ikkje hvordan eg skal legge fram problemet mitt uten å virke som eg faker det, for det gjør eg virkelig ikkje. Eg er bare redd legen ikkje skal tro på meg og sende meg avgårde "tomhendt".

Om noen har noen råd til meg hadde eg satt stor pris på det.

De som velger si at eg bare får komme meg på kurset eller kommer med stygge kommentarer kan egentlig bare la være, for eg kommer ikkje til å gidde svare på det.

[LaFemme]

Har du snakket med saksbehandleren din på NAV om dette? Gått til psykolog for å få hjelp?

[vidvandre]

Don't worry, det går greit Det er folk som er i samme situasjon som deg, og de er nok ikke så høye i hatten de heller. Finn deg ei eller en du synes ser hyggelig ut og heng deg på ham/henne. Sjansen er stor for at det kan bli ok om du finner noen du kan passe sammen med.

[Gjest Acudabar]

Dette trenger du ikke finne deg i. Antar du har en diagnose? Med mindre du har det har du dessverre ikke mye du skulle ha sagt, siden NAV ikke kan gå utifra hvordan du føler deg, kun om du har dokumenterte problemer som krever tilrettelegging.

Om du ikke har diagnose, kom deg til lege fort som fy og skaff deg henvisning til psykolog.

Om du har diagnose så må du forklare at å sende deg på kurset vil virke mot sin hensikt. Fortell at du ikke er frisk nok til å klare noe sånt. Om du har en idiot av en saksbehandler kan du be om å få snakke med hans/hennes overordnede, eller få hjelp av legen din til å forklare situasjonen. Noe som kan være veldig fint er å ta med deg en venn eller et familiemedlem når du skal snakke med saksbehandler. De er som regel greiere å ha med å gjøre når du har med deg noen som kan backe deg opp og være vitne til hva som blir sagt. Min venninne ble ikke tatt på alvor hos NAV før jeg ble med henne på et møte. Hun, slik som du, var redd for å si fra. Du må selvsagt regne med å presse deg selv til ting som er ubehagelig, men å hoppe rett uti noe med så mange ustabile individer rundt deg (ja, vært på slike kurs selv) kan forverre situasjonene din ytterlige, og bør unngås.

[Gjest Gjest_kiwi_*]

Don't worry, det går greit Det er folk som er i samme situasjon som deg, og de er nok ikke så høye i hatten de heller. Finn deg ei eller en du synes ser hyggelig ut og heng deg på ham/henne. Sjansen er stor for at det kan bli ok om du finner noen du kan passe sammen med.

Fy faen så idiotisk svar du kom med her?? Skjønner du ikek at trådstarter ikek bare kan riste dette av seg og SATSE på at han/hun komemr til å finne noen man bare kan HENGE seg på?? du virker ikke veldig forståelsesfull eller at du skjønnr hvordan ts hardet. Dust

Til uka som kommer nå, så ringer du legen din, drar dit, og forteller NØYAKTIG det du forteller her. Du har angst, du burde være sykemeldt og IKKE arb.ledig. Tro meg, om ikke legen din sykemelder deg og henviser deg til en poliklinikk med psykiatriske sykepleiere elelr psykolog slik at du kan få jobebt med dette, ja da bytter du fastlege og forklarer dette til den nye fastlegen.

Du skal IKKE ut i arb.livet. Du skal på behandling og bli kvitt detta faenskapet av angst du har.

Ikek hør på de andre som sier at du bare skal dra og du må bare bite det i deg. De skjønner ikke. Men du og jeg skjønner. Og følg mitt råd, det er det eneste gode for deg nå.

[Gjest Gjest]

Gjør som noen sier her, få med deg noen i familien eller en annen du kjenner godt med deg når du skal til saksbehandleren din.

Har aldri hatt behov for det selv, men jeg går ut ifra at det også skulle være mulig å få bytte saksbehandler (uten å si noe sikkert)?

Aner ikke hvor lang tid det da eventuelt skulle ta før du fikk en ny en, men det gjør de jo på NAV.

Hvis du ikke har diagnose, men legen din vet om at du sliter med angst kan legen din kanskje hjelpe til med å forklare situasjonen din til nav (som også tidligere nevnt).

Lykke til.

[Gjest Acudabar]

Har aldri hatt behov for det selv, men jeg går ut ifra at det også skulle være mulig å få bytte saksbehandler (uten å si noe sikkert)?

Aner ikke hvor lang tid det da eventuelt skulle ta før du fikk en ny en, men det gjør de jo på NAV.

Hos NAV er det (stort sett) mulig å bytte saksbehandler kun i teori og ikke i praksis. Hadde selv en av verstingene som saksbehandler. Hun hadde fått utrolig mange klager, men fikk bli i jobben kun pga. at hun var så flink til å få folk ut i arbeid (les: presse psykisk syke mennesker ut i jobb, koste hva det koste ville) De returnerete jo fort da, sykere enn før, men på papiret ser det jo veldig fint ut å ha "hjulpet noen til å finne seg en jobb". Prøvde å få byttet flere ganger, men det ble aldri gjort noe med. Man skal være sterk for å være syk hos NAV, gitt.

[Gjest Gjest]

Don't worry, det går greit Det er folk som er i samme situasjon som deg, og de er nok ikke så høye i hatten de heller. Finn deg ei eller en du synes ser hyggelig ut og heng deg på ham/henne. Sjansen er stor for at det kan bli ok om du finner noen du kan passe sammen med.

Signerer denne :-)

Har selv drevet jobbklubbkurs i regi av NAV (på anbud, arbeider ikke for NAV)Jada, vi har hatt alle typer mennesker der på kurs, fra rengjøringsarbeidere til ingeniører og tilogmed en professor en gang! Mange skjebner. Ville egentlig bare si at narkomane er mennesker det også :-) Med en ofte veldig trist skjebne.

Synes du skal gå jeg, vi fikk alltid til et hyggelig miljø på mine 3 ukers kurs, med godt samhold, og mye latter og morsomt. Første 2-3 dagene er alle usikre og mener de ikke hører til på kurset, men etterhvert når folk føler seg trygge, så kom smilene og trivselen. I uke 3 så var det mange som ikke ønsket at kurset skulle slutte! Ofte personer med sosial angst, som nå hadde funnet en plass der de følte seg trygge og trivdes.

Jeg blir litt lei av alle disse som mener du og andre som deg må løpe å sykemelde deg / må ikke finne i å bli behandlet slik / komme deg til psykolog. Hvor er det blitt av å pushe seg litt, prøve å se hvordan det går, vokse på det man gjennomfører og få følelse av mestring og økt selvtillit. Ting som vil gjøre deg sterkere slik at du kan ha et liv du vil være tilfreds med! Er det ikke det du vil? er det ikke det vi alle vil? Mestre hverdagen og livet.

[Gjest ts]

Har du snakket med saksbehandleren din på NAV om dette? Gått til psykolog for å få hjelp?

Nei, min saksbehandler kommer bare til å si at eg burde gå på kurset så det hjelper lite. Eg har ikkje gått til psykolog.

Dette trenger du ikke finne deg i. Antar du har en diagnose? Med mindre du har det har du dessverre ikke mye du skulle ha sagt, siden NAV ikke kan gå utifra hvordan du føler deg, kun om du har dokumenterte problemer som krever tilrettelegging.

Om du ikke har diagnose, kom deg til lege fort som fy og skaff deg henvisning til psykolog.

Om du har diagnose så må du forklare at å sende deg på kurset vil virke mot sin hensikt. Fortell at du ikke er frisk nok til å klare noe sånt. Om du har en idiot av en saksbehandler kan du be om å få snakke med hans/hennes overordnede, eller få hjelp av legen din til å forklare situasjonen. Noe som kan være veldig fint er å ta med deg en venn eller et familiemedlem når du skal snakke med saksbehandler. De er som regel greiere å ha med å gjøre når du har med deg noen som kan backe deg opp og være vitne til hva som blir sagt. Min venninne ble ikke tatt på alvor hos NAV før jeg ble med henne på et møte. Hun, slik som du, var redd for å si fra. Du må selvsagt regne med å presse deg selv til ting som er ubehagelig, men å hoppe rett uti noe med så mange ustabile individer rundt deg (ja, vært på slike kurs selv) kan forverre situasjonene din ytterlige, og bør unngås.

Eg har ingen diagnose nei, det er derfor eg ikkje har fått sykemelding fra før. Eg skal til lege og forsøke få, men eg er noe skeptisk til psykolog (og for å være heilt ærlig så vil eg unngå det, for eg er usikker). Aner ikkje hva eg skal si heller, til legen altså. Hvordan eg skal legge det fram for å få diagnose og sjukemelding, uten å virke som ein tulling som bare vil slippe unna kurs av latskap.

Gjør som noen sier her, få med deg noen i familien eller en annen du kjenner godt med deg når du skal til saksbehandleren din.

Har aldri hatt behov for det selv, men jeg går ut ifra at det også skulle være mulig å få bytte saksbehandler (uten å si noe sikkert)?

Aner ikke hvor lang tid det da eventuelt skulle ta før du fikk en ny en, men det gjør de jo på NAV.

Hvis du ikke har diagnose, men legen din vet om at du sliter med angst kan legen din kanskje hjelpe til med å forklare situasjonen din til nav (som også tidligere nevnt).

Lykke til.

Eg har tatt med sambo (siden han er meir opplyst på hva de har lov til å ikkje) til NAV før og snakket med hun som har ansvar for dette kurset (i forbindelse med det andre kurset eg var på), det går ikkje an å snakke med ho og det enda med at sambo blei sinna fordi ho gjorde ting ho egentlig ikkje hadde lov til og hørte ikkje etter på det vi sa. Så han måtte bare forlate lokalet før han blei hissig. Min saksbehandler er ei anna dame men ho har ikkje ansvar for dette kurset og vil likevel bare si at eg må på kurs.

Hos NAV er det (stort sett) mulig å bytte saksbehandler kun i teori og ikke i praksis. Hadde selv en av verstingene som saksbehandler. Hun hadde fått utrolig mange klager, men fikk bli i jobben kun pga. at hun var så flink til å få folk ut i arbeid (les: presse psykisk syke mennesker ut i jobb, koste hva det koste ville) De returnerete jo fort da, sykere enn før, men på papiret ser det jo veldig fint ut å ha "hjulpet noen til å finne seg en jobb". Prøvde å få byttet flere ganger, men det ble aldri gjort noe med. Man skal være sterk for å være syk hos NAV, gitt.

Eg veit det. Sånn er det her også. Og akkurat slik er denne dama som har ansvar for kurset.

[LaFemme]

Saksbehandler tar deg kanskje mer seriøst hvis du går til en psykolog som kan gi deg en diagnose. Å ikke møte opp på jobbkurs og la være å dra til psykolog fordi du er skeptisk kan gi inntrykk av at du prøver å sluntre unna. Legen din kommer nok til å råde deg til det samme. Du slipper nok ikke unna dette kurset hvis du ikke vil motta hjelp.

[Gjest Acudabar]

Som jeg sa tidligere så kan ikke NAV forholde seg til hvordan du føler deg, de forholder seg til dokumenterte problemer, og det er jo logisk nok. Skjønner også din frykt for å dra til psykologen, men dette er noe du må gjøre for å få orden på livet ditt og ikke minst for å slippe å gå rundt å være redd. Snakk med legen, ta gjerne med deg sambo, og si det akkurat som det er uten å pynte på noe. Du vil få henvisning til psykolog for utredning, og når han/hun har funnet ut hva du faktisk lider av kan dere ta det derfra.

Regner med at du kommer til å havne i en angstgruppe etterhvert, og der er de flinke til å sette sammen små grupper med mennesker som passer sammen. I ditt tilfelle vil det f.eks bare være kvinner, maks 10 personer. Noen har kommet lenger enn deg, og noen er antageligvis mer redde enn det du er. Alle har det samme problemet og målet er at man skal lære å mestre angsten. Ingen tvinger deg til å snakke, men det kommer som regel av seg selv. Du vil bli utfordret til å gjøre ting du synes er ubehagelig, men aldri tvunget. Du får bedre innblikk i hvorfor du reagerer som du gjør, og tips om teknikker som kan dempe angsten. Jeg skjønner at du ikke har lyst, men dette er noe som må til hvis du skal komme deg videre. Det er hjelp å få, men du må ta det første steget selv

[Gjest Gjest_hei_*]

Eg har sosial angst. Eg liker ikkje store mengder folk. Eg liker ikkje bli satt med fremmede. Når eg skal ting (til lege, møter, det meste som har med offentlige etater som f.eks NAV eller ligningskontoret) får eg skikkelig nerver, eller angst er vel rette ordet. Eg blir dårlig i magen og får "løs" mage, må komme meg på do så fort som mulig og vel.. Ja, eg trenger vel ikkje forklare meir om det.

Nå har NAV skrevet meg opp til "jobbklubbkurs". Eg var på informasjonsmøtet (og det var lite kjekt, var 20 folk der (fleire narkomane, som gjør det enda verre for eg liker ikkje slike) og eg hadde mest lyst til å bare løpe ut derfra) og eg hadde vondt i magen før og under heile møtet.

Dette skal vare i 3 uker som er obligatoriske + 3 uker til som er "valgfrie". 36 personer skal på kurset. Og eg får heilt hetta allerede av å tenke på det. Eg må sitte blant de, bli intervjuet av ein ukjent fyr som blir brakt inn, bli "riktig så godt kjent" med de som holder kurset (slik som de så fint sa).

I oktober - november i fjor var eg med på datakortkurs. Eg overlevde ca 4 uker med det, men bare fordi eg fikk være i fred og jobbe på egenhånd så eg blei ferdig kjapt.

På jobbklubbkurset må man jobbe 50% på egenhånd og 50 % i gruppe. Skal lære bruke PC og skrive CV og søknader. Det kan eg allerede. Det er tross alt ikkje så komplisert å finne standard mal for CV på internett.

Eg vil ikkje, orker ikkje, klarer ikkje. Eg kjenner ingen der, rundt 10 av folka er narkomane, og eg vil mest sannsynlig havne i gruppe med de. Eg er kanskje pessimistisk men sånn er eg bare, eg har egentlig mest lyst å gjemme meg under dyna i de ukene.

Eg kan ikkje si at eg ikkje vil fordi hun som er ansvarlig hos NAV er ei som ofte blir referert til som "heksa" eller "bitcha". Det er få som liker hun. Få som vil ha ho som saksbehandler. Derfor blir ho satt til å overse slike prosjekter o.l. Dessverre har hun jobbet hos NAV ganske lenge og det har kanskje tatt sitt av ho. For det virker ikkje som ho bryr seg om folkene, ho vil bare få folk ut av håret hennes så fort som mulig (som er grunnen til at folk ikkje vil ha ho). Sier eg ifra til ho så blir eg bare fullstendig overkjørt.

Noe som forsåvidt er vanlig, eg har litt problemer med å stå opp for meg sjøl når det kommer til slike ting og slike folk. Eg lar de "herse" med meg og overkjøre meg fullstendig. Det har skjedd før, og det hjelper ikkje akkurat på angsten eg opplever når eg blir innkalt til møter.

Eg har tenkt på det og eg kommer ikkje til å møte til dette nye kurset. De sa at om folk ikkje møtte til første dag ville de miste plassen sin. Så eg lar være å møte. Dessverre er nedsiden at de kan ta fra meg dagpengene. Det syns eg er litt urettferdig. Eg var flink og møtte til forrige kurset, hvor mange falt fra underveis eller lot være å møte opp uten at det fikk noen følger for dem. Og det samme kommer til å skje denne gang. Om mange unnlot å møte kunne det være de valgte la være å holde kurset.

Om eg mister dagpengene (og de blir fryst i 6-8uker) så mister eg ganske mye penger eg og min samboer er avhengige av.

Så eg vurderer gå til lege og få sjukemelding. Ein kompis som skulle på kurset fikk det (selv om han verken er sjuk eller har grunn til sjukemelding, han gidder bare ikkje og med rett unnskyldning slapp han unna). Problemet er at eg er dårlig til å snakke for meg sjøl, blir som sagt overkjørt og eg aner ikkje hvordan eg skal legge fram problemet mitt uten å virke som eg faker det, for det gjør eg virkelig ikkje. Eg er bare redd legen ikkje skal tro på meg og sende meg avgårde "tomhendt".

Om noen har noen råd til meg hadde eg satt stor pris på det.

De som velger si at eg bare får komme meg på kurset eller kommer med stygge kommentarer kan egentlig bare la være, for eg kommer ikkje til å gidde svare på det.

Hvilken jobb var det du hadde før du fikk dagpenger?

Kanskje du kan spørre om det er andre tiltak du kan bli satt på som gjør at du slipper store folkemengder o.l som trigger angsten?

Lurer forresten på hvordan du vet at rundt 10 stk av de 36 var narkomane? Er vel ganske vanskelig å se..

[Cayenne]

Du, jeg synes du skal snakke med fastlegen din. Jeg har selv en fastlege som jeg har oppfattet som kald og upersonlig, men da jeg en gang 'kvinnet' meg opp til å oppsøke henne med et personlig problem viste hun seg som et varmt medmenneske og ga meg den hjelpen jeg trengte

Ikke bekymre deg for at legen din skal oppfatte deg som lat eller hypokonder, leger vet faktisk som oftest hva de driver med og har nok hatt all slags folk som pasienter. Synes det virker unødvendig at du skal tvinge deg gjennom dette kurset her, og jeg tror muligens at legen din vil være enig?

Lykke til

[Gjest ts]

Hvilken jobb var det du hadde før du fikk dagpenger?

Kanskje du kan spørre om det er andre tiltak du kan bli satt på som gjør at du slipper store folkemengder o.l som trigger angsten?

Lurer forresten på hvordan du vet at rundt 10 stk av de 36 var narkomane? Er vel ganske vanskelig å se..

Jobbet på fabrikk som lærling/vikar, fikk sparken når krisa kom.

Eg bor i liten by så det er ikkje vansklig å vite hvem som er narkoman og ikkje.

[Gjest H]

Jobbet på fabrikk som lærling/vikar, fikk sparken når krisa kom.

Eg bor i liten by så det er ikkje vansklig å vite hvem som er narkoman og ikkje.

Jeg synes du skal prøve å gå første dagen. Si til deg selv at dette kan bli bra, og se det an. Blir det helt for jævlig ville jeg gått til legen og forklart situasjonen. Men det gir en utrolig stor mestringsfølelse dersom man klarer ting man i utgangspunktet ikke trodde man fikset. Og de narkomane er kanskje ikke så høye i hatten de heller? Det er nok svært mange som er nervøse og tenker som deg. Kanskje dette kurset faktisk blir hyggelig?

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal prøve å gå første dagen. Si til deg selv at dette kan bli bra, og se det an. Blir det helt for jævlig ville jeg gått til legen og forklart situasjonen. Men det gir en utrolig stor mestringsfølelse dersom man klarer ting man i utgangspunktet ikke trodde man fikset. Og de narkomane er kanskje ikke så høye i hatten de heller? Det er nok svært mange som er nervøse og tenker som deg. Kanskje dette kurset faktisk blir hyggelig?

Siterer denne.

Du har fordommer mot narkomane, leger, psykologer?

Møt opp og får du panikkanfall, dør du ikke av det. Da kan du ringe Nav og forklare situasjonen, og be om en time hos legen. Ha fokus på deg selv og din situasjon og ikke på alle andre som "er der for å ødelegge livet ditt".

Har selv vært på kurs gjennom Nav, og klarte ikke møte opp andre dag pga angst og panikkanfall. Jeg ringte konsulenten og forklarte situasjonen. Fikk time hos legen som skrev ut en sykemelding og henvisning til psykolog.

Du må være ærlig med deg selv, før du kan være ærlig overfor andre. Du får ikke støtte hvis du hele tiden fraskriver deg ansvaret for egen helse, og legger skylden på andre. Ville kurset vært lettere for deg hvis det ikke var noen narkomane der, men ti fra asylmottaket?

[Gjest Gjest]

Siterer denne.

Du har fordommer mot narkomane, leger, psykologer?

Møt opp og får du panikkanfall, dør du ikke av det. Da kan du ringe Nav og forklare situasjonen, og be om en time hos legen. Ha fokus på deg selv og din situasjon og ikke på alle andre som "er der for å ødelegge livet ditt".

Har selv vært på kurs gjennom Nav, og klarte ikke møte opp andre dag pga angst og panikkanfall. Jeg ringte konsulenten og forklarte situasjonen. Fikk time hos legen som skrev ut en sykemelding og henvisning til psykolog.

Har også en del angst men har aldri mannet meg opp til å prate med en psykolog. Har derimot fått noe forståelse fra kursledere siden de allerede så at jeg var "litt sjenert". Hvis dere prater på to-mans så ville jeg kanskje fortalt at du har littvansker med enkelte ting slik at de skjønner at du ikke bare gjør deg vanskelig med vilje. Se ann kursleder(ne) først, men du vil bli overrasket over mange som er ut som "grettne" kjærringer og gubber egentlig ikke er det. Og de pleier å være nyttige i kontakt med nav. Du kommer forresten ikke til å være den eneste med angst på et slikt kurs. Det er bare å smile å være blid så er det sjelden det blir noe problemer. Håper uannsett at du kontakter legen din angående psykolog, hva nå enn annet du måtte bestemme deg for å gjøre og kommer deg ut av detta hælvetet.

Ps: Du kan banne på at de narkomane du er så redd for også har slitt med angst.

[Gjest Gjest]

Kan dere slutte å kalle dem for "de narkomane"???

Jeg jobber med rehabilitering av rusavhengige, og de er mennesker akkurat som alle oss andre!

[Gjest Acudabar]

Kan dere slutte å kalle dem for "de narkomane"???

Jeg jobber med rehabilitering av rusavhengige, og de er mennesker akkurat som alle oss andre!

Om hun kalte dem "menneskene" ville det jo vært litt vanskelig for oss å skjønne hva hun var redd for, da. Skjønner godt at TS er redd for narkomane. Visst er de mennesker; mange av dem svært ubehagelige sådan. Fint at du ser mennesket, men en spade er fortsatt en spade.

[Gjest Gjest_Kim_*]

Av og til må man nesten bare tåle å være sammen med mennesker som man ikke liker eller har fordommer mot. Det skjer på skoler/studier, og det skjer i arbeidslivet - slik er det bare.

Man må også av og til kunne gjøre ting som man ikke liker, og som mang gruer seg jævlig til. Flertallet av det norske folk liker nok f.eks. ikke å holde foredrag eller dra til tannlegen å rotfylle. Men noen ganger må man bare gjøre det likevel. Det er en del av det å bli voksen.