Dere med barn

[Gjest Syrin_Ulven]

Eg bare lurer, eg har merka at mange unge jenter (spesielt fra 16-22), med barn lar/ber barna sine kalle vennene eller bestevennene deres for tante (evt onkel for guttevenner).. Hvorfor? Hva er vitsen når de ikkje er tante eller onkel til barnet? Burde ikkje det vært forbeholdt til de som faktisk er tante/onkel? :klø: Eg bare lurer altså, syns bare det er rart og noe eg ikkje hadde villa gjort sjøl..

[LaFemme]

Kan ikke prate for andre, og har ikke barn selv, men jeg er "tante" til 2 barn. Grunnen til dette er fordi mødrene er utrolig nære venninner av meg som jeg regner mer som familie. Har kjent de siden barndommen og vi omgåes hverandre og hverandres familier som de skulle være våre egne. Så det faller seg rett og slett naturlig.

[Meaty]

Venninna mi gjorde det en stund da hun ble mamma, fordi hun ikke har søsken og ikke hadde kontakt med familien til samboeren sin. Det synes jeg var koselig. Men da hun plutselig begynte å ha kontakt med samboerens søster, da var jeg ikke "tante" lenger...

Tillegg: Er det noe rarere å kalle venninner for tante, enn å bruke ordet om de som jobber i barnehage?

Endret 30. januar 2010 av Meaty

[The Kitten]

Jeg har aldri skjønt det jeg heller. En venninne er per definisjon ikke en tante uansett hvor gode venner hun og moren til barnet er. Uansett så må folk få gjøre som de vil, jeg tar ikke akkurat skade av at noen kaller venninnen for tante. Hvis de vil ha det sånn så gjerne for meg.

[LaFemme]

En venninne er per definisjon ikke en tante uansett hvor gode venner hun og moren til barnet er.

Så når kan man kalle seg tante? Kun når det er biologiske bånd?

Min samboer har ikke mye biologisk familie, men har fosterfamilie. De er like mye tanter, onkler, besteforeldre og søsken som hvis de delte samme gener.

På et tidspunkt (for noen) så blir faktisk venner som familie. Kan ikke skjønne at det skal være så rart for noen.

[The Kitten]

Så når kan man kalle seg tante? Kun når det er biologiske bånd?

Min samboer har ikke mye biologisk familie, men har fosterfamilie. De er like mye tanter, onkler, besteforeldre og søsken som hvis de delte samme gener.

På et tidspunkt (for noen) så blir faktisk venner som familie. Kan ikke skjønne at det skal være så rart for noen.

Nei, det har jeg ikke sagt. Du skjønte vel hva jeg mente, men er bare ute etter å krangle ikke sant?

[LaFemme]

Nei, det har jeg ikke sagt. Du skjønte vel hva jeg mente, men er bare ute etter å krangle ikke sant?

Jepp, spikeren på hodet der, Kitten.

[Pjukset]

Jeg er "tante" for barnet til ei venninne. Jeg har vært der siden hun ble født og har vært en viktig person i livet hennes. Venninnen min har jeg kjent siden vi var små, og hun har ikke annen familie enn sine egne foreldre. Barnefaren eller hans familie har aldri tatt del i barnets liv.

Jeg har heller ingen søsken, og med de sterke båndene jeg har til barnemoren og barnet (som er 10 år), så er det både naturlig og fint for meg å være "tante" til henne. Jeg ville ikke omtalt meg som "tante" for noen av mine andre venners barn.

[Bellatrix]

Når man omtaler nære venner for tante eller onkel så går det vel under begrepet filletante/onkel?

[Pjukset]

Når man omtaler nære venner for tante eller onkel så går det vel under begrepet filletante/onkel?

Ja i teorien gjør det nok det, men jeg har aldri brukt den termonologien selv. Min inngiftete(og fraskilte) tante er såkallt filletante, men jeg har alltid kallt henne tante, og vil alltid kalle henne tante selv om hun ikke er gift med onkel lenger.

Jeg tror dette med "tanter og onkler" blant venner og deres barn kanskje er en mer vanlig tittel å bruke for de som ikke har særlig familie fra før. Jeg tror ikke tante-tittelen er noe man deler ut til hvem som helst, slik som andre roller er dette noe man må gjøre seg fortjent til.

Det blir egentlig litt som om jeg ikke skulle kalt pappa for pappa, for han er strengt tatt ikke min biologiske far, og han har heller aldri adoptert meg. Men han er likevel pappa'n min, for han har hatt papparollen i mitt liv.

[Bellatrix]

Det blir egentlig litt som om jeg ikke skulle kalt pappa for pappa, for han er strengt tatt ikke min biologiske far, og han har heller aldri adoptert meg. Men han er likevel pappa'n min, for han har hatt papparollen i mitt liv.

Men han er kanskje stefaren din, og ikke bare en kompis av moren din?

[Pjukset]

Men han er kanskje stefaren din, og ikke bare en kompis av moren din?

Ja, men jeg kaller han ikke stefar, jeg kaller han pappa. De gikk forøvrig fra hverandre også lenge før jeg ble voksen, men han var da fortsatt pappa.

Men som jeg prøver å forklare, så skal det mye mer til enn å bare være "ei venninne" for å få tildelt en tante-tittel.

[Bellatrix]

Ja, men jeg kaller han ikke stefar, jeg kaller han pappa. De gikk forøvrig fra hverandre også lenge før jeg ble voksen, men han var da fortsatt pappa.

Men som jeg prøver å forklare, så skal det mye mer til enn å bare være "ei venninne" for å få tildelt en tante-tittel.

Jeg skjønner at det kan være tungvint for barn å si både filletante og stefar, selv om det er det disse personene du snakker om er.

[Pjukset]

Jeg skjønner at det kan være tungvint for barn å si både filletante og stefar, selv om det er det disse personene du snakker om er.

Poenget er at man ikke ser på disse personene som stefar eller filletante, derfor omtaler man de heller ikke som det. Det har ikke noe med tungvint å gjøre, det har med følelser å gjøre. Jeg har venner med stefedre som blir omtalt som stefar fordi de ikke ser på den personen som noe annet enn stefar. Jeg har aldri sett på pappa som stefar, jeg ser på han som min ordentlige pappa. Akkurat som ungen til venninna mi som anser meg som ei ordentlig tante.

Forstår du forskjellen?

[Bellatrix]

Poenget er at man ikke ser på disse personene som stefar eller filletante, derfor omtaler man de heller ikke som det. Det har ikke noe med tungvint å gjøre, det har med følelser å gjøre. Jeg har venner med stefedre som blir omtalt som stefar fordi de ikke ser på den personen som noe annet enn stefar. Jeg har aldri sett på pappa som stefar, jeg ser på han som min ordentlige pappa. Akkurat som ungen til venninna mi som anser meg som ei ordentlig tante.

Forstår du forskjellen?

Jeg skjønner poenget ditt, men ordbokdefinisjonen av tante beskriver ingen følelser. Den beskriver kun en relasjon, altså at en tante er søsteren til mamma/pappa eller hun som er gift med broren til mamma/pappa.

Endret 31. januar 2010 av Bellatrix

[Bellatrix]

Ordbokdefinisjonen er sltså sånn som jeg nettopp beskrev den, men jeg vet om folk som bruker ordet tante om koselige gamle damer. Jeg vet om en dame som alle bare kaller tante Olga, selv om ingen jeg kjenner er i slekt med henne. Så har man barnehagetante, et ord som er blitt brukt lenge om barnehageansatte. Hvorfor dette fenomenet vet jeg ikke. Kanskje noen språkvitere har svaret?

[Pjukset]

Jeg skjønner poenget ditt, men ordbok definisjonen av tante beskriver ingen følelser. Den beskriver kun en relasjon, altså at en tante er søsteren til mamma/pappa eller hun som er gift med broren til mamma/pappa.

Ordbok definisjon og en enkelts persons definisjon trenger ikke være det samme. Det er følelser og omstendigheter som spiller en rolle, og det betyr ikke at det ene over det andre er noe mer eller mindre verdt.

[Gjest Glør]

Jeg synes det er helt greit, både tante, pappa eller bestemor er ord som først og fremst beskriver en funksjon og en følelsesmessig tilknytning, og genetisk tilknytning er uten verdi så lenge funksjonen ikke er der. At barn kaller en nær venninne av mor for tante, når hun fungerer som tante er det samme som at ett adoptert barn kaller de nye foreldrene for mamma og pappa, fordi de har overtatt foreldrefunksjonen.

[Cæmis]

Jeg er også "tante"...men som sagt over er vel det korrekte begrepet i teorien filletante,,,,jeg vil tro barnet når det vokser opp skjønner forskjell på TANTE (biologisk) og tante som i god venn av familien som alltid her vært der.

Tror ikke det skal gi store problemer i oppveksten, ig jeg synes det er hyggelig å bli kalt tante for det er jo en gest på en måte...

[Gjest Gjest]

Akkurat bruken av ordet tante ser jeg på som et ikke-problem, nesten samme hvem det brukes om (vet dog at det ofte er upopulært å kalle barnehageansatte for det). Selv titulerer jeg ikke engang alle "ekte" tanter og onkler med dette, selv om det faktisk er de jeg bare kaller ved navn jeg har hatt mest/nærest kontakt med, mens pappa har vokst opp med å kalle flere venner og fjernere slektninger av familien for tante og onkel. Jeg er tante til et barn som har to tanter med samme navn, og for at barnet skal klare å skille mellom oss i samtaler hadde det kanskje vært like greit at en av oss ikke ble kalt tante, samtidig ER det jo stas å være tante . Særlig små barn har jo heller ikke noen forståelse av slektskapet og om tante er søster, inngiftet, venninne, filletante eller noe annet, så for meg er egentlig tante og onkel en betegnelse på en voksen (stort sett, aldersforskjellen kan jo bli komisk noen ganger) person som er i livet til barnet over lang tid, enten via slektsbånd og/eller vennskap med familien. Jeg synes det er litt rart når enkelte foreldre kaller meg tante første og omtrent eneste gang jeg møter barnet deres, men kan ikke si jeg har opplevd det så ofte...