PMS

[Gjest Gjest_Stine_*]

Jeg har endelig i en alder av 40 år fått anledning til å reise bort og være for meg selv en lang periode, langt borte fra hverdagens stress og jag. Jeg skriver her for å lufte mine tanker om en erkjennelse jeg begynner å komme fram til.

Jeg er en oppegående dame med et stort hjerte, en god porson humor og med beina godt plantet på jorden. Jeg har nok opplevd mer sorg og smerte enn de fleste, men jeg har et ukuelig pågangsmot og lar meg ikke lett knekke.

MEN: Så langt tilbake jeg kan huske har jeg hatt perioder der jeg knapt har kjent meg selv igjen. Perioder som har vært så preget av usikkerhet, redsel, melankoli, irritasjon og sterke reaksjoner, at jeg har begynt å lure på om jeg har kvalifisert til å få en psykiatrisk diagnose.

Jeg har jo ganske lenge vært klar over at jeg er premenstruell, i form av at jeg blir lettere irritert, tar lettere til tårene, er plaget av ømme bryster, lett hodepine, luft i magen, noe magesmerter, men det er noe jeg har regnet som normalt, og som ikke har ødelagt noe verken for meg selv eller omgivelsene så lenge jeg har vært bevisst på det.

Men jeg er altså nå iferd med å komme til den erkjennelsen at det er så mye mer enn det. Jeg kom hit (på aleneferien min) for 5 uker siden, og når jeg har vært alene på denne måten uten for mye ytre stimuli, har jeg begynt å se meg selv og hvordan min egen psyke endrer seg uten at noe utenfra har bidratt til det.

Det er ikke lett å sette ord på dette, når erkjennelsen er såpass ny for meg.

Som jeg nevnte over har jeg så lenge jeg kan huske hatt perioder der jeg knapt kjenner meg selv igjen (skjønner ikke hva som går av meg). I disse periodene har jeg lett kommet i konflikt med andre, gjort impulsive handlinger, blitt lettere hypokondrisk, hengt meg opp i ting, følt meg depressiv, vært svingende i humør o.s.v. Når jeg nå ser tilbake på mitt voksne liv, har dette alltid vært i uken før menstruasjon. Konflikter har eskalert, forhold tatt slutt o.s.v

Man er liksom vant til å tenke at det å være premenstruell innebærer det at man gråter lettere, blir lettere irritabel og har fysiske håndfaste plager og ikke mer enn det. Men når man tenker etter, så kanskje det ikke er så rart om også resten av psyken skulle bli rammet, og kanskje også for noen i den grad at man omtrent ikke er seg selv?

Jeg skal prøve meg på å liste opp forandringen som har skjedd med meg de siste par-tre dagene, selv om det ikke er enkelt fordi ingen dager er like, og jeg ikke med sikkerhet kan vite hvordan jeg ville ha reagert på de samme problemstillingene om de inntraff for 4 dager siden, men altså:

FRYKT:

Jeg har ikke irrasjonell frykt som at månen skal dette i hodet på meg, men akkurat i denne situajonen har jeg frykt for at hyttetaket skal ramle i hodet på meg. Det er ingen grunnløs frykt, da det er minst en meter snø på det, men etter å ha snakket med hytteeier som forsikrer meg om at taket er konstruert for enda større mengder, klarer jeg altså ikke å legge det fra meg. Jeg henger meg fullstendig opp i det. Hadde jeg hatt rygg til det, tror jeg jeg hadde stått opp i går natt, hatt på hodelykt og begynt å måke taket. Jeg skvetter til om det knetter litt, og ser etter om taket er begynt å bule ned. Altså: Opphengt.

Jeg kjente en ruglete prikk bak i nakken, slet den av. Det var svart. Så begynner jeg å tenke: Hunden min gikk løs her litt i går, den var nedom en stall. Kan den ha fått flått og så har jeg fått den over på meg? Området i nakken er rødt og sårt. Neei, det blir vel det neste.

Jeg kunne fortsatt i det evinnelige. Den ene saken etter den andre dukker opp, og jeg henger meg opp i det, og greier ikke slippe taket før det er kommet noe nytt jeg kan bekymre meg over. Ikke noe av det er totalt irrasjonelt. Neida, alt er noe som faktisk KAN skje, og kan være en realitet. Saken er at det tar overhånd inne i mitt hode og hemmer livskvaliteten min.

MELANKOLI:

Jeg kan, omtrent uten forvarsel, begynne å grave meg ned i enkelthendelser fra barndommen (som var vond). Vri og vende på hver stein for å finne et slags svar på hvorfor ting gikk så galt. Jeg kan endatil våkne med hodet fylt av et vondt minne, og gå som i ørske flere timer fylt av dette.

Jeg kan plutselig være såå nær ved å kontakte eksen (som jeg skal være glad ikke er min mer) fordi jeg er nostalgisk og føler akutt behov for å få en slags forklaring ut av han.

Jeg blir ukritisk med hvem jeg betror mine innerste tanker til, og kan finne på å sende svært personlige og dype meldinger til mennesker jeg ellers ikke har en slik relasjon til.

Med mye mer..

IRRITASJON:

Jeg blir grenseløst irritert over ting jeg ellers ikke ville ha reagert særlig på. Akkurat nå bråker pc`vifta mi noe så inn i h... at jeg tror jeg klikker snart. Dunker jeg borti noe så jeg får litt vondt, spruter det eder og galle ut av meg. Folk irriterer meg, været irriterer meg, er det for kaldt inne irriterer det meg, er det for varmt irriterer det meg. O.s.v o.s.v (men som nevnt, dette er noe mange kjenner til, og som jeg også har vært bevisst på en stund.

PROBLEMER MED Å TA AVGJØRELSER:

Å ta valg, spesielt større, er så og si umulig. Det blir fullstendig kaos i hodet, og jeg føler ikke jeg tenker klart i det hele tatt. Det blir helt blankt. Så blir jeg lei meg, irritert og trist fordi jeg ikke klarer det..

ANGST:

Jeg kan få noe som minner om angstanfall i forbindelse med den redselen og det jeg henger meg opp i (nevnt over). Kan føle at jeg mister taket helt. Det varer ikke mer enn noen minutter, men oppleves skremmende.

SELVBEBREIDELSE:

Jeg bebreider meg selv for alle mine håpløse valg, for min dømmesyke, for min svakhet o.s.v

LETTERE PARANOID:

Jeg blir opphengt i hva folk tenker om meg, og tror de fleste tenker ille om meg på grunn av det ene eller det andre.

SKIFTER LYNSNART MENING OM DE RUNDT MEG:

En kan være engel det ene øyeblikket, og idiot i det neste i mine tanker.

SKIFTENDE SINNELAG:

Jeg kan gå fra nesten hemmende redsel overfor noen ting, til overmot i andre saker på kort tid.

IMPULSIVITET:

Veien fra en idè (som oftest ikke så fornuftig) blir uendelig mye kortere.

Jeg merker at jeg kunne fortsatt i det uendelige, og dette innlegget er langt nok som det er. Men jeg vil få med at dette har et slags mønster:

Ca en uke før mens kan jeg bli oppstemt, i stunder nesten euforisk. Så begynner angsten og melankolien gradvis å komme snikende, før depresjon og sinne blir det mest framtredende, samtidig med at de fysiske plagene øker på.

Dagen etter mensen starter, er jeg i en slags "nedtur", d.v.s der alt slipper taket (som om luften går ut av ballongen på en måte). Deretter blir jeg gradvis meg selv, og er stabil og helt normal med normale sorger og gleder som hører livet til, helt til 1 uke før mens og det er igang igjen.

Jeg tar ingen hormonpreparater nå, spiser sunt, sover nok og lever regelmessig. Jeg gikk på p-pillen i yngre år, og det har aldri vært verre enn da.

Nå har jeg skrevet langt og lenge, og har du orket å lese, så er jeg takknemlig for det. Så kanskje noen har noen tanker omkring det jeg har skrevet, har tilsvarende erfaringer, eller har råd og tips å komme med!

[Gjest Gjest]

Vekommen i klubben. Innlegget ditt beskriver meg til minste detalj. Desverre er det slik at det finnes omtrent ikke hjelp å få for disse plagene. Hos lege blir man automatisk utredet for psykiske diagnoser, alt fra bipolar til schizofren...omtrent, og den eneste hjelpen man blir tilbudt etter det er lykkepiller. Enten å stå konstant på en eller annen pille, eller delvis ifm. plagene.

Det er dessuten utrolig vanskelig å nå frem til andre som ikke har dette problemet. Fordi de fleste kjenne seg igjen i et par punkter, har erfart at det varer en dag eller to og så er det greit.

Om du som meg, har en mann som faktisk SKJØNNER hva du forteller, så kan du prise deg lykkelig. Men viljen til å skjønne kommer jo av uendelig kjærlighet. Og det kan man knapt forvente av en sjef eller en venninne...

Jeg har forsøk alle mulige remedier, alt fra naturmedisin til alle mulige typer behandlinger. Ikke noe hjelper. Det eneste som har gitt meg bedre livskvalitet i forhold til dette er at jeg har innsett, og godtatt at dette er meg, en del av meg. Og at jeg i den sammenhengen tar hensynt til meg selv når det står på som verst. Ved å unngå å sette meg selv i situasjoner jeg ikke mestrer så bra når det står på som verst. Enten det er sosiale sammenhenger eller å bestå på en prøve.

Dernest har jeg regulert kostholdet mitt; sukker er min verste fiende! Og jeg har begynt å trene. Ikke lett dametrim, men skikkelig tungt. Lange økter med kardio (løping-sykling) og vektløftning. Jeg har fått hjelp av instruktør til å sette opp et program og hun hjelper meg å endre på det jevnlig for max effekt.

Etter dette har plagene minsket i omfang. Jeg kan en sjelden gang "tillate meg" å la det skli ut, med rødvin, sjokolade og lange grinetokter. Om jeg vet at jeg bare skal være hjemme. Men jevnt over lever jeg så "asketisk" jeg makter, for å beholde kontrollen.

Uansett synes jeg du skal ta en utskrift av ditt glimrende innlegg og ta med til legen din. Det KAN jo være at du har en lege som vet noe og har noe å tilby.

Jeg er fryktelig glad for å lese at jeg ikke er alene.... Bare det hjelper mye. Selv om jeg skulle ønske du slapp.

[Gjest TS Stine]

Hei!

Nå er det leeenge siden jeg startet denne tråden, men jeg håper du som svarte meg fremdeles er her. Jeg rakk nemlig akkurat å lese svaret ditt før pc`en streiket.

Nå har jeg nettopp vært igjennom en ny "helvetesuke" og er helt matt.. Så lenge alt er ved det vante når disse personlighetsforandringene inntreffer, så er det jo på en måte overkommelig, men denne gangen har det vært helt ekstremt. Så mye press på jobben og fra alle kanter, totalrenovering av bad, pluss at jeg sliter med sterke smerter etter en ulykke. Det blir rent for mye..

Det hjelper jo lite hvor mye en vet hva det skyldes, så lenge en står maktesløs når det kommer til å gjøre noe ved det. Jeg har hatt 3 våkenetter hvor jeg har ligget for meg selv og forbannet verden og alle dens innbyggere, og da i særdeleshet alle håndverkere som er ute av stand til å ta imot en beskjed og faktisk fatte den. Jeg tar meg så krafig sammen (ja bokstavelig talt biter tennene sammen), at jeg tror kommunikasjonen har gått noenlunde bra, og blir derfor overrasket når jeg får noe negativt tilbake igjen..

Har jeg vært "streng" med noen på jobben, blir jeg syk av skyldfølelse bare minutter etterpå, og føler meg som et uhyre. Det er likevel ikke verst for alle rundt meg dog, de kan jo bare gå hjem (eller ut) og ta fri fra meg, mens jeg må leve med meg hele tiden.

Jeg kan som sagt takle disse grenseløse følelsessvigningene og forsterkede følelsene så lenge jeg har muligheter til å trekke pusten og fordøye ting underveis. Det er når stresset vedvarer i dager, og jeg ikke får "pusterom" at det tar fullstendig av. Jeg har bare lyst å krype inn i en varm favn, eller i det minste ned i et varmt bad og gråååte, men nei da, det skal det ikke være rom for!

Nå, når jeg er inne i "landingsfasen" som jeg kaller slutten av PMS-perioden kjenner jeg virkelig hvor hardt kropp og psyke får kjørt seg i denne perioden. Spenningsnivået har vært så høyt, at smertene liksom har "hopet seg opp" og ligger nå klar til å skylle over meg. Søvnen har det vært dårlig med og (kanskje ikke så rart, med alle disse bekymringene jeg ikke klarer å slippe taket i), så jeg er på etterskudd med det meste.

Føles litt som å ha vært igjennom en livskrise (sorg, tap e.lign), bare at det her er snakk om 1 g. pr. mnd, året rundt..

Det var mitt hjertesukk for i dag..

[Gjest AnonymBruker]

jeg kjenner meg så igjen i det første innlegget ditt! Det er først det siste året jeg har tenkt på at jeg kanskje har en sterk form for PMS, for det er som du beskriver ikke et lett ubehag(som de fleste vel har i forbindelse med dette) Jeg kan reagere helt ute av proposjoner, og så hvis jeg tenker meg om, så er det alltid i en viss periode før menstruasjon. Problemet mitt er og at dette gjelder store deler av livet, siden jeg får disse symptomene omtrent to uker før, så jeg har det sånn "halvparten" av tiden kan du si...

[Gjest TS Stine]

Hei!

Du får være velkommen i klubben du også da!

Nei, det kan ikke sammenlignes med "vanlige" PMS plager som de aller fleste menstruerende kvinner erfarer (som humørsvigninger, lettere for å ty til tårer, oppblåsthet og ubehag o.s.v.) Dette er mer som å være på grensen til psykose en gang i måneden..

Skulle jeg stilt en diagnose på meg selv, så ville det blitt Borderline, men kun omlag 10 dager i måneden altså..

Jeg akter ikke å starte på antidepressiva p.g.a dette, og hormonpreparater er også uaktuelt for min del.

Jeg satser på den naturlige veien. Nå går det jo den naturlige veien her likevel, for det blir jo overgangsalder en gang.. Men altså noen trasige år igjen..

Jeg får ta tak i det og tenke grundig over hvordan jeg skal gripe problemet fatt, bare jeg får hjernen til å spille på lag igjen..

[Gjest Gjest]

Hatt det sånn siden tenårene selv. Slitt med angst nesten hele livet og tidvis slitt med depresjon, men har ofte merket at angsten ofte blir verre før mensen når det har vært moderat eller lite før dette, eller jeg kan plutselig få angst i PMS-tiden når jeg før dette har vært fri for den i en periode.

[Gjest AnonymBruker]

er det noen som har noen råd til å lette dette på en naturlig måte(uten antidepressiva og hormonpreparater)?

[Gjest AnonymBruker]

Lurer også på om noen har forslag til ting som kan hjelpe. Jeg blir på grensen til suicidal pga pms, og det er ikke noe særlig. Pluss blir helt skrullete, utilregnelig, deprimert, sint, irritabel, gråter i timesvis osv osv osv. HVER måned. Ikke noe særlig. Det verste er å akulle forklare dette til omverden. "PMS" er jo liksom et litt lattervekkende fenomen, og det er jo bare å spise litt sjokolade så går det over... Har heldigvis en forståelsesfull engel til mann.

[Gjest AnonymBruker]

Ja, det er slitsomt, det er sikkert og visst! Jeg tviler vel egentlig på at det finnes naturmedisin ala urter o.l som kan hjelpe, for dette er jo hormonelt betinget. Det er jo endel helsekostpreparater som hevdes å hjelpe på PMS plager, men da er det mest det fysiske ubehaget det går på.

Hun som svarte meg først, hadde imidlertid noen gode råd. Fysisk aktivitet tror jeg sterkt på, ikke minst fordi det demper spenningsnivået i kroppen og øker endorfinmengden.

Selv er jeg forhindret fra å bedrive denslags for tiden, og det merkes. Likevel hjelper også dette bare til en viss grad.

En kan jo selvsagt prøve å være veldig bevisst på når perioden kommer, og "legge opp løpet" deretter, men det er nå engang slik her i livet at stress og press kommer når en minst venter det. Livet er som kjent uforutsigbart..

Jeg lurer på om det ikke er hjernen vår som er ekstra vàr for de hormonelle forandringene som får oss fullstendig ute av balanse.. Vi får holde tråden i live, og se om vi kommer opp med noe etterhvert. Flere hjerner tenker bedre enn en! Iallefall en PMS-hjerne..

[Gjest pms-trollet]

Melder meg inn i klubben jeg også Kjenner meg veldig godt igjen i dette. Har som ts, registrert de samme endringene i psyken før menstruasjonen. Ca en uke før mensen, kjennes det liksom ut som en ballong som gradvis blir større og større, en ballong som gradvis blir fylt opp mer og mer med grums og dritt, og som til slutt sprekker ved dag 2 i menstruasjonen.

Kjenner godt igjen det med å bli ukritisk og irrasjonell.

I tillegg til det vanlige, med irritasjon og gråtetokter, sliter jeg også med mer alvorlige personlighetsforandringer. Jeg kan f.eks ta ufornuftige avgjørelser, eller få heftige raseriutbrudd som innebærer selvskading (ikke kutting) etc. Jeg blir også utrolig klønete, ikke bare det at jeg snubler og skaller, men jeg plundrer mer med ting jeg ellers får til, f.eks det å dra igjen en glidelås eller knyte skoene. Jeg blir også mer rotete, og glemmer hvor jeg har lagt lommeboken eller nøkleknippet.

Ellers får jeg også mer angst, og er mer eller mindre paranoid. Jeg kom også til å tenke på at det var i pms periodene, at ting virkelig toppet seg med min voldelige eks. Kombinasjonen av sårbar psyke, og voldelig mann, er rett og slett katastrofalt.

Dette er bare noen av plagene jeg har. Men jeg kjenner meg godt igjen i det som er skrevet her. Godt å vite at man ikke er helt alene. Men jeg skulle ønske man kunne ha forsket mer på dette, slik at man fant opp en kur.