Sterk personlighet

[Pokahonta]

Vampen, tusen takk for et flott innlegg! Dette skal jeg lese et par ganger, jeg har mye å hente på å prøve å ta litt mindre plass tror jeg.

enig!

[Gjest Vampen]

Phu, godt å se at dere skjønte hva jeg ville frem til.. jeg var usikker på om jeg skulle svare, for jeg var redd for å fremstå som en eller annen "bitter sjel med komplekser".

Men som sagt, jeg kjenner meg igjen på det personlige plan, så jeg er på ingen måte ute etter å "ta noen". Da hadde jeg isåfall kastet fjell i glasshus.

Når jeg ser tilbake på sånn jeg var før, så slår det med meg at jeg på et eller annet vis hadde bundet dette med å ta stor plass, være midtpunkt osv, veldig tett opptil identiteten min. Det var på en måte slik jeg var, og jeg kunne ikke skjønne hvordan folk skulle forstå hvem jeg var om jeg tonet det ned. Det ironiske er at selv om jeg virket selvsikker og "usårbar" så var jeg på ingen måte det. Jeg syntes også det å være den sterke personligheten som tok stor plass kunne være fryktelig slitsomt i perioder.. både fordi jeg merket at det virket inn på folk rundt meg på en måte jeg ikke likte, f.eks ved at forhold og vennskap ikke fungerte som jeg ville. Eller ved at det var slitsomt å være den som alltid ble lagt merke til, fordi det også fort kan medføre en del negativ oppmerksomhet. Den som alle ser når de kommer inn i et rom, som ikke er redd for å le høyt og dele sine tanker og som tar større plass enn "alle andre" er jo naturlig nok lettere å mislike enn den stille og rolige i hjørnet. Det var liksom sjelden noen ikke hadde en mening om meg.. noen elsket meg og syntes jeg var spennende, andre tålte meg ikke, selv om jeg aldri hadde gjort de noe. Det var slitsomt i perioder, å alltid være den alle visste hvem var, og som alle hadde en mening om.

Nå vet jeg ikke om dette er ting bare jeg har følt på, eller om det virker kjent. Jeg tar det allikevel med, iom at denne tråden handler om frustrasjoner rundt forhold, og ønsket om å bli tatt for den man er.

Det jeg syntes er morsomt er at til tross for at jeg en gang følte at være den som tok stor plass og var rommets naturlige midtpunkt var en måte å vise hvem jeg var på, så viser det seg at i dag, til tross for at jeg har tonet veldig ned, så skjønner folk fortsatt hvem jeg er. Jeg føler meg også langt sterkere og mer selvsikker i dag, enn jeg gjorde for noen år siden. Det var godt å føle at nye bekjentskaper forstod hvem jeg var og hva jeg stod for på en måte som jeg var komfortabel med, uten at jeg selv hadde gjort noe særlig ut av meg. For å ta et eksempel, jeg trenger ikke å fortelle at jeg har reist mye og bodd i utlandet, folk skjønner det allikevel på grunn av en del perspektiver og info som kommer frem litt underveis. Jeg tror kanskje folk syntes det er litt mindre skremmende og mer naturlig når slike ting kommer litt sånn etterhvert?

Jeg føler altså fortsatt at jeg er meg 100%, den eneste forskjellen er at det er langt mer behagelig å være meg når ikke alle har en mening om meg hele tiden.. Det har også gjort ting som samarbeid lettere, iom at jeg har blitt flinkere til å tilpasse meg. Om jeg er i en gruppe med andre jeg vil beskrive som sterke personligheter, så vet jeg på en måte at de klarer å hevde seg selv, så da føles det naturlig å være frempå og ta plass. Om jeg derimot havner i gruppe med folk som tar mindre plass, kanskje er litt sjenert eller hva det måtte være, så toner jeg det ned. For å gi de en sjanse til å komme med sitt.

Jeg tror nemlig at alle, uansett hvor mye de gjør ut av seg eller ikke, har et behov for å bli sett og være et midtpunkt nå og da. Er det egentlig noen som liker å være den som alltid sitter i skyggen? Jeg tror ikke det.. så det at jeg nå har funnet måter å gi plass til andre, gjør nok at disse menneskene syntes jeg er langt mer sympatisk enn de syntes før.

Du, TS, nevner bla at du har hatt problemer med en mann fordi han ikke taklet at "vennene hans likte deg bedre enn han". Vel, er det så rart? Sånn egentlig? Jeg tror jeg også hadde blitt ganske grinete om mine venner plutselig like kjæresten bedre enn meg.. Det kan være både flott og slitsomt å ha en kjæreste som tar stor plass. Man kan til en viss grad tåle å være i skyggen, men noen ting (som egne venner) er kanskje blandt de man forventer å slippe å være den som står i skyggen. Om man er den "svake personligheten" (i mangel på bedre uttrykk) i et forhold, så tror jeg det er ekstra viktig å ha noen områder hvor man selv er midtpunkt og stjerne. Selvfølgelig vil man også at vennene skal like kjæresten, men når de liker kjæresten bedre enn en selv.. vel, det er neppe en god følelse. Jeg legger til noen smil, for jeg mener egentlig ikke at du har gjort noe "galt" TS. Resultatet var jo neppe det du hadde planlagt. Men jeg nevner det som et eksempel på situasjoner hvor man kanskje kan vinne på å tone det ned. Om man finner en partner som syntes det er greit at man tar mye plass, og er det naturlige midtpunkt, så tror jeg man kommer langt om man i tillegg finner slike situasjoner hvor man lar den andre være midtpunktet. Om han f.eks lar deg være midtpunktet ellers, så klarer du kanskje å tone ned og la han være midtpunktet når dere er sammen med hans venner? Slik at han også har områder i livet hvor han kan føle at han ikke står i skyggen.

Jeg har som sagt følt problemene med stor personlighet og forhold selv. Om det er til noen trøst, så er jeg i dag inne i et lanvarig forhold med verdens beste mann.. Det var flaks at jeg møtte han etter at jeg hadde funnet ut at jeg kunne ta mindre plass, for han tar jaggu meg mye plass selv. Jeg har kort sagt funnet en mannlig utgave av meg selv.. Og hadde vi ikke funnet måter å tone det ned på, så hadde det ikke vært plass til oss begge under samme tak. Vi løser det så enkelt som at vi har situasjoner som er hans, hvor jeg toner meg ned og lar han være midtpunktet, og på samme måte er det situasjoner hvor han lar meg være midtpunktet. Det faller seg egentlig helt naturlig. At vi begge tar stor plass, og har måttet finne måter å fungere sammen, har nok også hjulpet mye på hvor mye plass jeg tar ellers også. Jeg kan forresten fortsatt ta ganske mye plass her hjemme til tider, noe han syntes er helt greit. Så, bare så det er sagt, det er nok av menn som setter pris på "sånne som oss" også.

[Gjest Gjest]

Jeg er selvfølgelig oppegående nok til å tenke at jeg ikke kunne holdt ut med så usikre menn i lengden.

Nettopp derfor har du ikke en sterk personlighet.

Sterke menn kan fint leve med enten en sterk eller en usikker kvinne. En sterk mann har så stor selvtillit og så stor forståelsesfullhet for svake mennesker at han kan støtte partneren og få henne til å føle seg verdifull. Han holder et høyt nivå i yrkeslivet, men tilpasser sitt ego i familielivet slik at kona føler seg så lykkelig som mulig.

Dere har langt å gå, svake kvinner.

[Gjest Diane]

Nettopp derfor har du ikke en sterk personlighet.

Sterke menn kan fint leve med enten en sterk eller en usikker kvinne. En sterk mann har så stor selvtillit og så stor forståelsesfullhet for svake mennesker at han kan støtte partneren og få henne til å føle seg verdifull. Han holder et høyt nivå i yrkeslivet, men tilpasser sitt ego i familielivet slik at kona føler seg så lykkelig som mulig.

Dere har langt å gå, svake kvinner.

Er jeg svak fordi jeg ikke hadde taklet en fyr som ikke hadde respekt for det jeg gjorde? Jeg tenker at når man har brukt mange år på å utdanne seg innen et fagområde, så sier det litt om hvor opptatt man er av det. Derfor er det viktig for meg at en eventuell partner klarer å sette pris på også den siden av meg, ettersom det for meg, iallfall i dag, er en ganske stor del av dagliglivet.

Hvis det gjør meg svak får jeg heller være det.

[Gjest KateW]

Dette er jo helt utenom tema. TS sier selv at hun tar stor plass, så da skjønner jeg ikke hva det har med saken å gjøre at DU ikke tar det. Hvis du hadde bedt meg om å beskrive deg hadde ikke jeg brukt ordet ydmyk. Kanskje det siste ordet som ville falt meg inn.

Når man leser et innlegg hvor det er flere fellestrekk og mye som ikke er felles, er ofte lett å bruke egen situasjon som forståelses-bakgrunn. Jeg har opplevd lignende reaksjoner som Pokha, og da prøver jeg å forstå om vi opplever det samme basert på personlighet eller ikke. Utifra tråden ser jeg at vi har opplevd like ting, men har ulike måter og ulike utgangspunkt.

Rett og slett.

Forøvrig ville jeg aldri bedt deg om å beskrive meg, fordi du ikke kjenner meg. Det er dessverre en stor misforståelse at kvinner som har god selvfølelse og selvtillitt ikke kan være ydmyke. Det er milevidt mellom å være innbilsk og ha god selvtillit hos veldig veldig mange. Selv om man ikke kan ha god selvfølelse på KG, uten å bli satt i en bås som innbilsk med prinsessesyndrom....

[I Grosny]

Er jeg svak fordi jeg ikke hadde taklet en fyr som ikke hadde respekt for det jeg gjorde? Jeg tenker at når man har brukt mange år på å utdanne seg innen et fagområde, så sier det litt om hvor opptatt man er av det. Derfor er det viktig for meg at en eventuell partner klarer å sette pris på også den siden av meg, ettersom det for meg, iallfall i dag, er en ganske stor del av dagliglivet.

Hvis det gjør meg svak får jeg heller være det.

Nå har ikke jeg lest hele debatten her, men når en ikke har respekt for sentrale faglige kunnskaper som man har brukt årevis på å tilegne seg, så er det så ille at vedkommende ikke bør være kjæreste.

Et forhold der man ikke får respekt, ikke engang den respekten man absolutt fortjener, er usunt og nedbrytende.

Din svakhet var at du ikke klarte å selge inn din kompetanse for den gubben, og han var enda svakere som ikke klarte å ta det til seg. Den type svakhet som du viste da er veldig typisk for dyktige fagfolk. Man er sterkere som fagmenneske enn som salgskommunikatør.

[I Grosny]

og hvordan reagerer den med sterk personlighet sammenlignet med den med svak? Bare lurte..

Den sterke dør med ro og verdighet, mens den svake trygler og ber, og angir alle sine venner og slektninger.

[Gjest J]

(...)Om jeg derimot havner i gruppe med folk som tar mindre plass, kanskje er litt sjenert eller hva det måtte være, så toner jeg det ned. For å gi de en sjanse til å komme med sitt.

Jeg tror nemlig at alle, uansett hvor mye de gjør ut av seg eller ikke, har et behov for å bli sett og være et midtpunkt nå og da.(...)

Jeg har aldri tenkt at det å ta mye plass har noen sammenheng med å ha en sterk personlighet, men mer med å være utadvendt å gjøre. En mer tilbakeholden person kan ha like sterk og særpreget personlighet. Jeg er enig i at alle har et behov for å bli sett, men personlig har jeg egentlig aldri behov for å være midtpunkt, selv om jeg ikke er sjenert.

Er man utadvendt kommer man vel lettere i kontakt med mennesker og er lettere å plassere, og jeg kan sette pris på folk som gir mye av seg selv i grupper. Men jeg kan også bli sliten og irritert av mennesker som tar mye plass, og kunne ikke vært sammen med en sånn person fordi vi ville vært for ulike. Jeg ville også blitt skremt av en som fremsto som veldig vellykket, for det er lettere å vise fram svakhetene sine for en person som ikke fremstår som perfekt.

Hvis ts føler at hun er en person som tar mye plass tror jeg absolutt hun vil tjene på å prøve å holde litt mer tilbake. Men uansett tror jeg det er lurt å prøve å finne noen som har litt lik personlighet som en selv.

[Gjest judy]

Mye interessant her.. jeg kan jo komme med mine erfaringer, som garantert ikke vil gjøre at det blir noen konklusjon - bare et par perspektiver.

Jeg har vel også det en kan kalle en sterk personlighet. Ikke at jeg tar stor plass overalt, langt i fra - kan være midtpunktet når jeg føler for det, men trives kanskje best i bakgrunnen. Men jeg fremstår som veldig selvsikker, bl a fordi jeg sier ting rett ut der andre ville vært mer høflige/beskjedne/redde. Personligheten skinner sterkt igjennom, for å si det på den måten. Med fare for å virke innbilsk her så oppfattes jeg også som veldig pen og nesten uhyre smart. Og folk har brukt ordet "skummel" om meg.

Jeg har vært borti menn hvor problemet tydelig har vært at de er usikre, eller har et lite sjalusiproblem. Det krever faktisk bittelitt av mannen å ha en sterk, populær dame. Har de lav selvfølelse så hjelper det ikke å føle at dama er "for bra" for dem, man speiler seg gjerne litt i sin kjære og det er viktig å føle at man har nok å tilby selv.

Men jeg har også opplevd det omvendte. Det at førsteinntrykket kanskje er at jeg er dronninga på haugen har kommet tilbake for å bite meg i rompa når menn blir bedre kjent med meg. Jeg har mine svakheter og personlige problemer, hvis en mann har falt for meg nettopp fordi jeg er "sterk" så får han en liten smell når han oppdager at jeg f eks har vinterdepresjoner. Jeg er ikke den klippen han vil ha, den dama det er null stress med og som skal utfylle hans mangler, jeg trenger selv en klippe.

Jeg har nå en kjæreste som ikke blir skremt hverken av min sterke side eller min sårbare side, så de finnes jo da

[Gjest Gjest_hei_*]

Pussig at folk tror skjønnhet og intelligens er noen som helst årsak til å bli kalt skummel. Jeg har møtt mange vakre og lynende smarte mennesker (ok, kanskje ikke så mange) Men sånne mennesker er utrolig herlig å ha rundt seg, da de bidrar med så mye positivt!

Mens de helt ordinære menneskene som foreksempel har gått et par år ekstra på skole og derfor er bastante og rigide i måten de fører seg på, fordi de er så mye "smartere" enn alle andre og har så mye mer "rett" hele tiden hva gjelder både fakta og meninger - disse menneskene kan lett bli stemplet som "skumle" i forsøk på å forklare hvorfor man helt enkelt unngår å innvolvere seg videre, uten å tråkke noen for hardt på tærne. Men da er det strengt talt verken skjønnheten eller intelligensen som er årsak til det, men heller den aggressive/bombastiske og lite ydmyke måten de bruker til å fremme selvet på.

Tror mange av de ikke er klar over det selv, og det blir de jo heller aldri når de tror at de blir kalt "skumle" fordi de er så forferdelig vakre eller har så og så stor konto.

Det er ikke normalt å bli redd for pene mennesker eller mennesker med mye penger, heller tvert i mot! Så hvis du stadig vekk kommer til skade for å "skremme" folk så tror jeg kanskje det er på tide me litt selvransakelse, også forbi sitt eget ytre...

[Gjest judy]

Pussig at folk tror skjønnhet og intelligens er noen som helst årsak til å bli kalt skummel.

Jeg tror faktisk det kan være det for folk som er veldig usikre på sin egen skjønnhet/intelligens. Men det kommer jo helt klart mest på utstråling og personlighet (som jo også er temaet her).

Jeg tror dog du tar litt feil i din teori. I min erfaring så er smarte mennesker veldig ydmyke, det er de som er usikre på sin intelligens som er bastante og bombastiske når det er noe (de tror) de kan. Og disse blir langt i fra oppfattet som skumle, heller latterlige.

Det er faktisk nettopp de menneskene du beskriver som misliker at folk er smartere enn dem.

Du er sikkert en smart person selv siden du foretrekker "jevnsmarte" eller smartere, men det finnes faktisk andre som kanskje føler seg litt dumme generelt og ikke føler de strekker til om parteren er veldig intelligent/intellektuell.

[Gjest Gjest_hei_*]

Jeg tror dog du tar litt feil i din teori. I min erfaring så er smarte mennesker veldig ydmyke, det er de som er usikre på sin intelligens som er bastante og bombastiske når det er noe (de tror) de kan. Og disse blir langt i fra oppfattet som skumle, heller latterlige.

Nei, ikke hvis du leser en gang til. Jeg skrev egentlig akkurat det samme som du sa nå

[Mirkshadow]

Jeg har også en veldig sterk personlighet og jeg ville aldri tatt ei dame som var noe "svakere" enn meg. Det har jeg gjort før og "balansen" i forholdet var skjør fra dag en. Det gjør jeg aldri igjen. Faktisk syns jeg sjenerte jenter har blitt litt turn-off etter at jeg innså dette. Jeg trenger ei sterk jente. Ikke minst ei jenter med såpass bein i nesa at hu tør å ta en ordentlig krangel med meg. Alle andre jenter har blitt oppløst i tårer og holdt seg unna etterpå.

[Gjest XXena]

Din svakhet var at du ikke klarte å selge inn din kompetanse for den gubben, og han var enda svakere som ikke klarte å ta det til seg. Den type svakhet som du viste da er veldig typisk for dyktige fagfolk. Man er sterkere som fagmenneske enn som salgskommunikatør.

Men, jeg er unenig her. Fordi med meg og min eks var det sånn at han eeeelsket at jeg var ambisiøs. Sååå kult å ha ei dame som hadde tanker og visjoner. Det var først da han innså at ambisiøs ville si at han også måtte ta hensyn til meg, og at jeg også ble lagt merke til for det jeg gjorde, at han ikke taklet det lenger.

[Gjest judy]

Nei, ikke hvis du leser en gang til. Jeg skrev egentlig akkurat det samme som du sa nå

Ikke egentlig. Oppfatter det som at poenget ditt er at de ordinære og bombastiske menneskene er de som blir kalt "skumle", ikke de du kaller for lynende smarte.

Jeg mener det er omvendt, at de lynende intelligente kan virke truende på noen og at de ordinære som prøver å være smarte blir enten oppfattet som pretensiøse eller umodne og på ingen måte skumle.

Det er forøvrig ikke en direkte frykt for andres intelligens, mer en frykt for egen mangel på det. Altså å bli avslørt som dum, ikke være en stimulerende samtalepartner, at man ikke kan diskutere med kjæresten, ikke har nok å tilby henne, ikke får tilfredsstilt behovet for å lære henne noe eller hjelpe henne eller bare rett og slett være smartere enn henne osv. Igjen så er dette forbeholdt de som er usikre på seg selv.

Men intelligens er bare en av mange mulige faktorer, et par av de som synes jeg har vært skummel har basert det bare på et førsteinntrykk hvor de omtrent ikke har snakket med meg engang.

[Gjest Gjest]

Jeg har også en veldig sterk personlighet og jeg ville aldri tatt ei dame som var noe "svakere" enn meg. Det har jeg gjort før og "balansen" i forholdet var skjør fra dag en. Det gjør jeg aldri igjen. Faktisk syns jeg sjenerte jenter har blitt litt turn-off etter at jeg innså dette. Jeg trenger ei sterk jente. Ikke minst ei jenter med såpass bein i nesa at hu tør å ta en ordentlig krangel med meg. Alle andre jenter har blitt oppløst i tårer og holdt seg unna etterpå.

Jeg er en sjenert jente utad, sammen med fremmede og i grupper. Men sammen med folk jeg kjenner er jeg ikke så veldig sjenert. Jeg er veldig bestemt og tøff ved konfrontasjoner. Så du skal ikke dømme alle sjenerte jenter.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg er det man kaller en sterk personlighet. Det betyr ikke at jeg ikke er trist eller lei meg eller følsom..

Men jeg er nok en som sees tydelig i rommet. Jeg har et ok (noen sier veldig bra) utseende, er høy, slank, ler høyt og prater min del. Jeg er ganske flink til å spørre folk spørsmål og få folk til å føle seg inkludert. Jeg får folk til å le og skaper liv.

Dette får gutter til å bli veldig fasinert i begynnelsen, og jeg kan få gutter til å falle hardt for meg.. Men, etter en stund, blir de redde for å havne i skyggen og stikker....

Gutter. Er det vanskelig med sterke jenter?

Jeg kommenterer, selv om du kun ønsker svar fra menn.

Du mener en som får andre til å le og føle seg inkludert er en "sterk personlighet"? Slik har jeg ikke vurdert det selv, men...ok.

Kan det rett og slett være at det blir for mye? Kanskje det går an å moderere seg litt - og fortsette å være som du er, men la andre få slippe til også. En skulle ikke tro at gutter blir redde for deg bare fordi du får andre til å le og er en humørspreder - men kanskje du er det så mye at de andre føler seg overkjørt og da tar folk gjerne avstand.

En sterk personlighet slipper andre til.

En dominerende personlighet suger energien ut av andre uten å tilføre så mye tilbake.

[Gjest Gjest_frøken_*]

Jeg kjenner ei som har en sterk personlighet i den betydningen som det virker som du mener, pokahontas. Hun tiltrekker seg folk fordi hun er så åpen og leende og veldig i sitt ess i store sosiale sammenkomster. Hennes problem (evt mitt problem med henne) er at det blir veldig mye. Alt skal liksom være sånn på høygir hele tiden, alle skal hilses på og snakkes med (noe som medfører at hun gjerne glemmer de hun egentlig gikk ut med), morsomheter kommer på rekke og rad, det skråles og vitses konstant og latteren sitter veldig løst.

Noen liker det vel, men jeg er en av dem som synes det er kjempegøy å gå ut med henne kanskje 1 gang i mnd men helst ikke oftere. Å være kjæreste med henne hadde vært jævlig slitsomt.

Nå vet jeg ikke om du er sånn ts, men det er gjerne noe å tenke på hvis du er

Forøvrig er det ikke min definisjon av sterk personlighet heller, langt ifra. Mange av de som ler høyest og er mest omgjengelige er ofte de tommeste skallene. Sterk personlighet er mer å være seg selv på godt og vondt, "to hold your own" uavhengig av situasjonen og folkene rundt deg, ha sterke meninger og ikke være redd for å si dem. Sånne folk synes veldig mange er skumle, fordi de kan oppfattes som uhøflige og tilbøyelige til å bite hodet av deg hvis du sier/gjør noe "feil". Det er litt tryggere med folk som nikker og smiler og prøver å få deg til å le heller.

[Gjest Diane]

Nå har ikke jeg lest hele debatten her, men når en ikke har respekt for sentrale faglige kunnskaper som man har brukt årevis på å tilegne seg, så er det så ille at vedkommende ikke bør være kjæreste.

Et forhold der man ikke får respekt, ikke engang den respekten man absolutt fortjener, er usunt og nedbrytende.

Din svakhet var at du ikke klarte å selge inn din kompetanse for den gubben, og han var enda svakere som ikke klarte å ta det til seg. Den type svakhet som du viste da er veldig typisk for dyktige fagfolk. Man er sterkere som fagmenneske enn som salgskommunikatør.

Det er mulig at jeg ikke lyktes med å vise ham hvor mye jeg brenner for jobben min, men når man holder på å bli kjent med noen, synes jeg ikke at sånne ting skal oppta så mye tid. Jeg er mer interessert i å bli kjent med ham, hva han brenner for, og dele flere sider av meg selv (ikke bare karrierebiten). Men jeg tror, at det lille jeg snakker om den, viser at jeg brenner for det fagfeltet jeg har endt opp i. Det er iallfall det jeg får høre av venner, kolleger, folk jeg studerer sammen med etc...

Jeg må for øvrig si at jeg ikke kjenner meg helt igjen i mye av det som kommer frem her. Jeg er ikke festens midtpunkt, jeg søker ikke oppmerksomhet, og jeg trives best i samtaler med en eller to personer. I større grupper sier jeg kun noe når jeg føler at jeg har noe å bidra med, og såfremt det ikke er veldig nære venner, er ikke det så ofte.

[Gjest Gjest_Steinar40_*]

Mennesker som bruker reising som argument for å sette seg selv over andre har jeg null resepekt for.

Man kan reise verden rundt så mange ganger man bare vil. Men det er ikke sikkert man blir noe mer vidsynt og reflektert for det.

Artig med folk som reiser i hovedsak bare for å kunne skryte av det.

Mange tør ikke engang spise den lokale maten og spiser bare på McDonald's etc. Det hele blir rimelig patetisk, ja.