Hvordan takle at mamma skal dø?

[Gjest Gjest]

Vi har nå fått vite at mamma har kreft og at hun skal dø. Sannsynligvis ganske snart. Jeg er helt ødelagt og aner ikke hva jeg skal gjøre!

Jeg og mamma er kjempenære, hun er som min beste venninne, og den jeg alltid ringer til først om det skulle være noe, enten for hjelp eller for å fortelle gladnyheter. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre uten henne. Jeg tenker også mye på pappa, de har vært gift i 30 år, hvordan skal han klare seg uten henne? Å komme hjem til tomt hus hver eneste dag?

Jeg jobber for tiden i en stressende jobb, og skal begynne på et ganske hardt studie til høsten. Men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom hverdagen. Jeg kan ikke skjønne at det her noen gang skal kunne føles bra igjen, og det kommer jo til å vare en stund med først sjokk på grunn av beskjeden vi fikk, så en lang og tung sykdomsperiode før hun til slutt blir borte for godt. Økonomisk sett så har jeg rett og slett ikke mulighet til å bruke lange tider på å komme meg over og igjennom dette. Mamma sier at jeg ikke skal være så lei meg, at det er livets gang og alt det der, og at jeg må fokusere på de planene jeg har for livet, og fortsette slik jeg hadde tenkt selv om det kanskje blir tungt i en periode. Men jeg vet ikke om jeg vil klare det. Alt er bare helt forferdelig akkurat nå.

Noen som har vært igjennom dette og som kan gi meg litt tips? Når dere mistet foreldrene deres, hva skulle dere ønske dere hadde gjort og hvordan? Hvordan gjør dere det med den ene som blir igjen? Har tenkt på psykolog, men føler at det hjelper jo ikke å prate om det heller, uansett hvor mye jeg prater vil jo mamma fortsatt være syk, og om ikke alt for lenge, borte for alltid...

[påtuppa]

Huff dette var leit å høre om. Jeg har ingen råd til konkret hvordan å takle det, både fordi det er en sorgprosess du må gjennom uansett, og fordi alle har forskjellige måter å takle ting på. Selv mistet jeg pappa da jeg var ti, men det er jo en forskjell på hvordan barn og voksne takler døden, så jeg har ikke noen egenerfaringer å råde med.

Blir det så tungt at du sliter med å komme deg gjennom hverdagen, er det kanskje greit å snakke med en psykolog, men det viktigste tror jeg må være å snakke godt sammen i familien, ta vare på hverandre og gled dere over de gode minnene dere deler med din mor. Det er nå en gang slik at alle må forlate livet en gang, men man er allikevel aldri helt forberedt på det når det skjer med ens nærmeste. Jeg håper du kommer deg gjennom dette på en, etter omstendighetene, god måte!

[Gjest ts]

Huff dette var leit å høre om. Jeg har ingen råd til konkret hvordan å takle det, både fordi det er en sorgprosess du må gjennom uansett, og fordi alle har forskjellige måter å takle ting på. Selv mistet jeg pappa da jeg var ti, men det er jo en forskjell på hvordan barn og voksne takler døden, så jeg har ikke noen egenerfaringer å råde med.

Blir det så tungt at du sliter med å komme deg gjennom hverdagen, er det kanskje greit å snakke med en psykolog, men det viktigste tror jeg må være å snakke godt sammen i familien, ta vare på hverandre og gled dere over de gode minnene dere deler med din mor. Det er nå en gang slik at alle må forlate livet en gang, men man er allikevel aldri helt forberedt på det når det skjer med ens nærmeste. Jeg håper du kommer deg gjennom dette på en, etter omstendighetene, god måte!

Takk for svar!Pappa er liksom ikke helt den snakkesalige typen, han holder ting veldig inne i seg. Er forsåvidt litt sånn selv og. Broren min bor i en annen kant av landet, og har ikke et like nært forhold til foreldrene mine som jeg har, så vet ikke helt hvor mye han kommer til å være til stede. Han har jo familie, jobb og alle sine forpliktelser der borte som han må ta vare på også.

Det er det mamma sier og, at vi må huske på de gode tingene. Har jo tross alt hatt mange gode år, det er jo bare nå det blir en veldig dårlig periode. Og det er jo det jeg ønsker også, at jeg skal kunne tenke på mamma med glede selv om hun ikke er her lengre. Men jeg vet ikke om jeg noen gang vil klare det. Jeg er rett og slett blitt helt ødelagt av dette. Jeg har å grått sammenhengende i 17 timer, snakker jeg med mamma så blir hun bare kjempelei seg, så jeg tør ikke ringe henne mer heller. Har tatt ut ferie denne uken, for hadde ikke klart å jobbe, alt jeg klarer er bare å gråte. Men jeg vil jo ikke det, jeg vil være hos mamma å trøste henne (skal jo ikke være nødvcendig at hun trøster meg nå!!!), og ha det koselig den siste tiden. Men ett eller annet har startet inni meg, og jeg klarer ikke slutte å gråte...

[blitza]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg.

Det eneste jeg føler at jeg kan gjøre nå er å være sammen med henne så mye som mulig, støtte når det trengs, og bare være til stede. Hvordan livet blir etterpå, det vet jeg ikke, og jeg orker ikke tenke på det ennå, det er for vanskelig.

Jeg tror ikke hverken din eller min mamma ønsker at vi skal slutte å leve så vanlig som mulig, slutte å være glade eller slutte å se fremover.

Men det er vanskelig å vite at man skal miste noen man er så glad i....

[Gjest Gjest_Ellen_*]

Hei..

Føler med deg, har også et slikt forhold til min mor, og klarer ikkje engang å forestille meg tanken.. Utenkelig!

Har ingen erfaring med å miste noen så nære i voksen alder, men har nylig fått høre at det finnes en slags velferdspermisjon for å skulle kunne ta seg av dødssyke/døende foreldre. Det trur eg skal være oppmot 2-3 mnd med lønn.. Tror kanskje det er den sjuke som har den og kan fordele den til sine nærmeste? Er ikkje helt sikker.. Kontakt nav og spør de eller søk litt på nettet, så kanskje du kan få tatt deg litt fri og vært sammen med din mor uten at det trenger å gå ut over økonomien..

Varme tanker sendes deg i denne grusomme tida.

[Hanselot]

Jeg har ingen gode svar da alle mennesker er forskjellige. Selv rakk jeg ikke stort da min far døde etter å ha vært i koma i 2 uker. Og det er mye jeg angrer på at jeg ikke gjorde eller spurte om. (Vi var ikke så nær) Det er 13 år siden nå, og jeg vet mer om ham nå enn hva jeg noen gang gjorde på den tiden, men har dessverre fortsatt mange spørsmål jeg ville ha stilt nå...

Bruk så mye tid sammen med henne og familien som mulig, forsikre deg om at du ikke gjør noe du angrer på i ettertid. Feks om du skulle finne på å gjøre noe annet i stedet for å besøke henne, tenk ihvertfall over åssen person du er så du ikke om 10 år går og angrer på det du ikke rakk/gjorde. Dersom det går litt tid vil dere kanskje komme til ett punkt hvor også du kan 'akseptere' døden. Ellers må du dessverre bare gå igjennom sorgprosessen som alle andre, men jeg tror at det blir litt 'enklere' på sikt for folk som har mulighet til å forberede seg på døden.

Husk bare at hun er ikke død enda

[Gjest Gjest]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg.

Det eneste jeg føler at jeg kan gjøre nå er å være sammen med henne så mye som mulig, støtte når det trengs, og bare være til stede. Hvordan livet blir etterpå, det vet jeg ikke, og jeg orker ikke tenke på det ennå, det er for vanskelig.

Jeg tror ikke hverken din eller min mamma ønsker at vi skal slutte å leve så vanlig som mulig, slutte å være glade eller slutte å se fremover.

Men det er vanskelig å vite at man skal miste noen man er så glad i....

Det er det jeg tenker at jeg vil også, men nå som jeg er så ødealgt føler jeg at jeg bare gjør alt verre. Vil jo ikke at jeg skal gjøre henne mer redd og lei seg enn det hun allerede er... Og det er akkurat det moren min sier, men alt har på en måte bare blitt beksvart! Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten mammaen min i det hele tatt.

Nå er som sagt dette her ganske nytt. Mamma har vært syk en stund, og vi visste jo at det ikke så bra ut, men er først nå vi har fått beskjed om hvor ille det er, og det virkelig har gått opp for meg at hun faktisk skal dø! Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan det kan være mulig at jeg noen gang skal kunne føle lykke igjen, og skulle så ønske at jeg kunne ta det her på en mer avbalansert måte, slik at jeg kunne være der 11% for mamme resten av tiden, og deretter bare tenke på alt det gode vi har hatt sammen.

Hvordan reagerte du da dere fikk vite det? Vet dere hvor lenge hun har igjen? Jeg har en bruker her, men er ikke så ofte innlogget. Om du kunne tenke deg å pm'e er det bare å si fra...

Sender deg en i hvertfall!

Hei..

Føler med deg, har også et slikt forhold til min mor, og klarer ikkje engang å forestille meg tanken.. Utenkelig!

Har ingen erfaring med å miste noen så nære i voksen alder, men har nylig fått høre at det finnes en slags velferdspermisjon for å skulle kunne ta seg av dødssyke/døende foreldre. Det trur eg skal være oppmot 2-3 mnd med lønn.. Tror kanskje det er den sjuke som har den og kan fordele den til sine nærmeste? Er ikkje helt sikker.. Kontakt nav og spør de eller søk litt på nettet, så kanskje du kan få tatt deg litt fri og vært sammen med din mor uten at det trenger å gå ut over økonomien..

Varme tanker sendes deg i denne grusomme tida.

Takk. Får se litt når vi får litt mer klarhet i ting, blir vel pappa som eventuelt tar mesteaprten av denne i og med at de bor sammen. Skal undersøke litt nærmere, tusen takk for tips!

Jeg har ingen gode svar da alle mennesker er forskjellige. Selv rakk jeg ikke stort da min far døde etter å ha vært i koma i 2 uker. Og det er mye jeg angrer på at jeg ikke gjorde eller spurte om. (Vi var ikke så nær) Det er 13 år siden nå, og jeg vet mer om ham nå enn hva jeg noen gang gjorde på den tiden, men har dessverre fortsatt mange spørsmål jeg ville ha stilt nå...

Bruk så mye tid sammen med henne og familien som mulig, forsikre deg om at du ikke gjør noe du angrer på i ettertid. Feks om du skulle finne på å gjøre noe annet i stedet for å besøke henne, tenk ihvertfall over åssen person du er så du ikke om 10 år går og angrer på det du ikke rakk/gjorde. Dersom det går litt tid vil dere kanskje komme til ett punkt hvor også du kan 'akseptere' døden. Ellers må du dessverre bare gå igjennom sorgprosessen som alle andre, men jeg tror at det blir litt 'enklere' på sikt for folk som har mulighet til å forberede seg på døden.

Husk bare at hun er ikke død enda

Takk for svar! Det siste du sa der er det jeg tenker veldig mye på og. Når jeg reagerer såpass sterkt allerede, hvordan i alle dager skal jeg klare meg den dagen hun faktisk er borte!

Og jeg ønsker jo å bruke tiden vi har igjen på koselige ting. Selv om hun ikke orker så mye, er det jo mye vi kan gjøre for henne, og bare være der. Men i denne tilstanden her blir det bare tull. Jeg kan ikke dra hjem til henne nå sånn jeg er. Har som sagt grått i timesvis, men for et par timer siden kom det ikke flere tårer. Jeg sitter nå bare og hikster, gråter uten tårer, hele ansiktet mitt er opphovnet og sårt, og jeg tror kanskje ikke jeg hjelper så mye på situasjonen akkurat nå ihvertfall. Vet de sitter hjemme med noen av venninnene til mamma nå, de har masse levende lys og har egentlig en ganske fin stemning, og da ønsker ikke jeg å komme inn som et vrak og bare ødelegge alt... Jeg klarer rett og slett ikke å være sterk nå, men det er jo det mamma trenger...

[blitza]

Om du kunne tenke deg å pm'e er det bare å si fra...

Gjerne det. Liker ikke å legge ut for mye info på nett.

[Gjest Gjest]

var i akkurat samme situasjon som deg for et år siden, vi fikk beskjed om at moren min hadde uhelbredelig kreft i desember 08, hun døde i juni 09.. Det har vært og er fortsatt tungt, men livet må gå videre. Mitt beste tips er å bruke mye tid sammen, snakke om de gode opplevelsene, finn på ting mens formen er god.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan det kan være mulig at jeg noen gang skal kunne føle lykke igjen

Du kommer til å kjenne lykke igjen, og du kommer til å storle over morsomme episoder du har delt med moren din. Men dette trenger du ikke å tenke på eller forstå nå.

Nå skal du stille de spørsmålene det er viktig for deg å få svar på.

Hun skal fortelle deg historier fra sitt eget liv, som gjør at du kan gjenfortelle disse til barnebarna hennes senere.

også skal dere rydde opp i bilder.

I tillegg til dette må du være i fysisk aktivitet. Gå gjerne en rask tur på en time hver dag med avslappende musikk på øret.

Og pass på at du får i deg sunn mat og drikke.

Dette for at du skal ruste deg mest mulig til de utfordringene som kommer.

Når det gjelder kreft, så er det ofte sånn at det faktisk er sykdomsperioden som er verst...når døden kommer er mange ofte så slitne at de på en måte ikke kommer lenger ned i "kjelleren" enn de allerede er.

Men dette med fysisk aktivitet og sunt kosthold er nå det aller viktigste du kan gjøre for deg selv og moren din.

Også bør dere forsøke å le så mye som mulig begge to...hver eneste dag.

Du vil klare deg videre. Forsøk heller å fokusere på alt det gode moren din har bidratt med i livet ditt, og at nettopp det har gjort deg til det mennesket du er, og at du av samme grunn vil komme deg gjennom dette. Hvis hun får visshet om at du vil klare deg videre, så blir det enklere for henne også.

[Gjest Gjest_André]

I denne tråden skrev jeg litt om mine erfaringer med min mors sykdom og bortgang. Kanskje det kan være litt til hjelp.

Link.

[Gjest Gjest_gulla_*]

Du vet at hun skal dø.

Ta den praten og still de spørsmålene som er viktig for deg. Jeg gjorde ikke det og har en del spørsmål jeg aldri vil få svar på.

Dersom hun orker så prat om hennes død, hvordan hun ønsker begravelsen osv.

Jeg forsto ikke at min mor skulle dø så fort. Det gikk utrolig kjapt. Bare 3 dager. Jeg trodde jeg hadde litt mere tid. Iallfall en dag eller to.

Heldigvis så hadde vi snakket mye på forhånd. Hun hadde gitt meg noen føringer vedr. begravelsen. Blandt annet at folk skulle ha mat. Jeg kunne ikke annet enn å gjøre det hun ønsket selv om jeg overhode ikke kunne skjønne hvordan jeg skulle orke. Hun visste hva hun gjorde for det var utrolig godt å ha familien rundt seg etterpå.

Jeg savner henne daglig. Jeg kjenner på alt jeg burde ha gjort for henne mens hun levde. Jeg tenker noen tanker og får kanskje litt tårer i øynene, men jeg synker ikke ned i sorgen. Ikke nå lenger.

Det er en del av livet. Man går sin vei og finner ut etter hvert hvordan man skal overleve selv.

Jeg kan ikke si noe om hvordan støtte faren din da jeg kun hadde min mor og heller ikke søsken.

[Gjest Gjest_Gulla_*]

Glemte en ting.

Da mamma døde så var jeg snar om å be legen om beroligende. Første og eneste gangen i livet mitt. Jeg hadde stor nytte av medisinen i de nærmeste dagene. Dager da jeg måtte være oppegående i forhold til begravelsebyrå, prest, selve begravelsen mm. Den siste tabletten (av 10) ble spart til urnenedsettelsen. Uten den medisinen hadde jeg aldri klart å gjennomføre det hele.

[Gjest Gjest_norah_*]

har flere venner som går gjennom det samme.

moren til den ene fikk kreftdiagonse og beskjed om kort levetid for et par år siden - men hun lever enda.

hun er veldig syk, men faktisk så hadde de nok ikke trodd det skulle gå så lang tid som til nå - og det er ingen umiddelbare tegn på ekstrem forverring.

noe behandling har ikke virket overhodet, annen har virket bedre.

hun var helt knekt i starten, men fortsatte livet sitt selv om hun bodde i en annen by pga studier.

moren gav henne klar beskjed om at det var uaktuelt å avbryte studiene, noe som jo er bra siden hun kom gjennom med kjempebra karakterer.

stort sett gjør de som vanlige familier: familiebesøk, krangling, koselige stunder.

men i tillegg kommer de alvorlige samtalene da, og de har alle sin måte å gjøre det på.

jeg tror ikke det er blitt lettere med tiden, men jeg tror sjokket til en viss grad har gått over.

hun snakker ihvertfall om endel andre ting også, og kan bli glad over småting, glede seg til annet.

har flere venner som har mistet nære til kreft, både foreldre og søsken.

for noen har det gått veldig raskt, andre har levd i ti år med aggresiv kreft pga ung alder.

jeg tror bare du må gå gjennom fasene slik som de kommer.

jeg tror også du vil oppdage at du kanksje klarer mer i hverdagen enn du tror - de fleste gjør det.

akkurat nå kan det virke viktig å ta seg helt fri fra verden, men for mange er det jobb/studier og annet som holder dem oppe.

det er viktig å ha et pustested - det trenger helt sikkert moren din også.

det finnes støttegrupper i kreftforeningen - tror det kan være til stor hjelp å treffe andre som går gjennom det samme.

det eneste vi vet er at vi alle kommer til å dø på den ene eller den andre måten, og jeg tror ikke svaret på å vite det på forhånd er å slutte å leve livet sitt, hverken som den syke eller pårørende.

[blitza]

Alle skal dø en dag

Hvis du ikke har et bedre svar, så la være å svare. Hvordan tror du det føles for noen som vet de skal miste noen de er glad i? For meg var det et iskaldt og motbydelig svar. Vi vet alle at vi skal dø en dag. Men for oss som vet hva det er å være glad i noen så er tanken på det likevel for jævli.

TS vil ha trøst og råd om hvordan hun skal takle dette, ikke en kald bemerkning om at alle skal dø.

[Gjest Gjest_jente22_*]

hei. uff dette var trist og lese, og jeg vil du skal vite at jeg føler med deg og din familie.

Jeg har vært i samme situasjon som deg siden i høst. faren min har lungekreft med spredning til hjernen, og vi fikk vite i høst at han bare har måneder igjen.

Dette kom som et stort sjokk, og jeg var veldig lei meg å gråt mye i begynnelsen. Det hjelper å snakke om det, til venner og familie. selv går jeg også til en helsesøster som har jobbet mye med ungdommer i sorg. Ikke vær redd for å åpne deg. Jeg fant fort ut hvem som virkelig var mine venner, for det var en del som trakk seg unna. Det var også veldig vondt. Men dem sier jo det, at det er i vonde tider du ser hvem dine venner er.

Sjokket har lagt seg nå. Og jeg greier å se framover, å glede meg over ting igjen. Jeg jobber, og skal begynne på skole igjen til høsten. Faren min lever enda, men han er veldig veldig dårlig og sliten. Hjernesvulsten påvirker han også en del. Vi håper at han snart skal få slippe. For det er en vond situasjon for oss alle.

Jeg vet ikke om dette hjalp noe. Men jeg håper at det hjelper deg å se at det finnes andre i din situasjon. Jeg vet ikke hva slags råd jeg kan gi deg, annet enn å bruk tiden som hjelp. Snakk om det. Bruk tid med familien din, men fokuser også på din framtid. Det er viktig både for deg og moren din.

Du kan også søke om permisjon for å være hos henne.

Klem fra jente 22

[Strenge Frk.Gerd]

En sorgprosess og hvordan man opplever denne og håndterer det er veldig individuellt.

Det er derfor vanskelig å komme med råd som virkelig passer for enhver.

Dette er forøvrig en bra artikkel om sorgprosess: http://www.ywbb.org/forums/showflat.php?Ca...ge=2#Post365088

Jeg har nylig mistet min mor, som jeg var veldig nær.. Samt 2 andre veldig nære familiemedlemmer, samboer og mormor (som jeg vokste opp hos).

Jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig å la være å gråte nå. Men husk du har styrke inni deg som kommer ut etterhvert.. akkurat nå er smerten rå, trøstesløs og det hele er uforståelig.. men etterhvert så kommer forsvarsverkene opp.

Det er ekstremt vondt å miste noen man er glad i.

For meg, rent personlig så har det vært en prosess på godt og vondt. Det første dødsfallet rev meg ut av trygge omstendigheter. Jeg var tvunget til å tenke nytt, se ting i et annet perspektiv.

Jeg valgte å se fremover så godt det lot seg gjøre, jeg fikk et annet forhold til livet i seg selv- alle de tingene jeg tidligere hadde tatt for gitt. Høres klisjé ut å skulle begynne å "lukte på blomstene" fordi man har opplevd noe tøft. Men det ligger noe i det. Nyte livet, mens man har det.. omfavne menneskene rundt seg mens man har de. Gråte ut når det er behov for det, smile og le når det er behov for det.

Det kommer en dag når sorgen mildner. Det er også trist på en måte..

[Heart7086]

Ville så gjerne sende deg en PM, men oppdaget at du bare var gjest

Vi fikk beskjed i juni at mamma hadde kreft, med full spredning.

Hun døde nå rett før jul(oj, er faktisk en stund siden; 14.11.09. En dato jeg aldri vil glemme!)

Jeg vet veldig godt hvordan du har det, du skal ihvertfall vite at du ikke er alene!

Mamma var veldig redd, hun ville ikke dø, hun ville ikke ha vondt, og var generellt sett vettskremt, selv om hun visste hvilken vei det ville gå!

Pappa er litt som din pappa, en mann som ikke sier så mye, ikke gråter, og bare sier "at livet går videre".

Når hun døde kom det som et sjokk både på oss og folkene på sykehuset(hun lå der de siste ukene, med grusomme smerter pga blodforgiftning, kreften og luft i magen).

Vær for all del forsiktig med å besøke henne om du er syk, og vær forsiktig med denne influensavaksinen(min mor ble syk pga denne).

Men prøv å være sammen med dine foreldre så mye du kan, prøv å sørg for ikke å angre på noe de siste månedene hennes!

Om de har mulighet så ta de med bort, på ferie, et eller annet.

Min mor fikk sitt ønske oppfylt, om en tur til varmere strøk, og denne turen unte jeg henne sååå mye! Ønsker din mor seg noe slikt så gi henne det, så langt du kan selvsagt!

Ta deg tid til å tenke, bekymre deg for den "dumme" jobben senere, familien er mye Viktigere!

Jeg var heldig, og jobber ikke, og vet at jeg aldri i livet har kunnet klare det heller! Jeg er derfor veldig glad for at jeg kunne være så mye sammen med henne, bare det å sitte å stryke henne når hun lå på sykehuset, bare det å kunne være sammen med henne å se på TV, se på henne når hun endelig klarte å slappe av litt å sove!

Småting som dette betyr så mye i ettertid!

Håper det går bra med deg, vit at jeg tenker på deg, hvem du nå enn er og at du ikke er alene!

Om du vil, er det bare å sende Pm, om du registrerer deg

En stooooooor til deg!

Endret 7. februar 2010 av Heart7086

[Lilia]

Jeg skjønner du føler deg hjelpesløs i en så trist situasjon. Selv mistet jeg broren min da jeg var 13 og mistet moren min i 2006, broren min tok sitt liv og moren min døde brått 58 år gammel. jeg fikk ikke sagt farvel til noen av dem.

Moren din har rett at det er livets gang, du og jeg skal dit også, jeg er troende, vet ikke om du er?

Men vi vet at det er livets gang og det er en grunn til at vi skal dø, at vi alle skal samme vei. Jeg tror ikke det er for ingenting. Dette er sikkert ikke noen trøst, men tro meg det vil bli bedre med årene, smerten vil blekne, men du vil alltid savne henne.

Det jeg angrer på når det gjelder min mor var at jeg ikke fikk sagt hvor glad jeg var i henne, at jeg ikke fikk mer tid sammen med henne ( hun var pasient på et ( bokollektiv).

Jeg vet ikke helt hvordan du tenker, hva du føler du ikke har fått gjort eller sagt. Men du har gode nære bånd til din mor og jeg tror at når de bedre dagene kommer da smerten avtar, så vil du huske mer av de gode stundene, kanskje du kan le gjennom sorgen.

Det som gir meg trøst er at når man tenker på at vi alle skal samme vei, så er det jo en rar ting på tenke på, hvorfor skal vi alle samme vei liksom, det må være en grunn. At vi skal se våre kjære igjen. Jeg tror ikke det er noen mening i at vi skal leve bare for å forgjeves dø.

Jeg vet du har det vondt nå, jeg hadde vondt og har ennå vondt av og til, men det vil bli bedre.

Stoooor klem fra meg!

Endret 7. februar 2010 av Lilia

[Gjest ts]

TS her... Vil bare takke dere så veldig mye for at dere skriver her! Har vært mye i det siste, og har ikke hatt så mye tid til å sitte her inne. Er over den verste kneika nå, har ihvertfall sluttet å gråte. Mamma er inne i en god periode akkurat nå, men ting er ganske uvisst, så mens det nå ihvertfall er litt positivt, prøver jeg å unngå å tenke på døden så veldig mye. Men kikker innom her nå og da, og om noen andre ønsker å snakke ut om sin historie her, er det bare å sette i gang altså! Ikke være redd for å kuppe tråden eller noe!

Heart7086, jeg har en bruker her, skal sette meg ned i løpet av en av de neste dagene og sende deg en PM!