Slankeopperasjon

[susann88]

Hei jeg lurer på om noen har tatt en Slankeopperasjon og jeg vil gjerne diskutere litt rundt det jeg er 21 år gammel og veier 174 kg jeg har stått på vente liste i snart 4 år. hva må jeg gjøre for å få den osv

Innlegget er endret iht. Kvinneguidens regler. Skya (mod)

Endret 27. januar 2010 av Skya

[bergans]

Det er nok ingen tvil om at du er overvektig og trenger hjelp.

Nå vet ikke jeg hvilken type operasjon du tenker på, men fakta er at det er få kompetansesentre på dette i Norge. Fordi flere og flere blir sykelig overvektige så forlenges ventelistene, og det fort. Det tilbyes ikke gastric banding ("strikk rundt deler av magesekken") i Norge. En ventetid på fire-fem år er dessverre ikke uvanlig.

Du er veldig ung, og enhver profesjonell vil forsikre seg om at du har hatt muligheten til å prøve alle andre alternativ før operasjon blir neste steg. Enhver operasjon medfører risiko, og gastric bypass er et stort inngrep, selv om det idag gjennomføres ved hjelp av kikhullskirurgi (laparoskopi).

Kravet for å i det hele tatt komme på venteliste er en vedvarende KMI på over 40, noe du oppfyller så fremt vekten du anga er korrekt (selv om du ikke nevner høyde her). Å gjennomføre en operasjon privat vil koste i Norge koste min NOK 150 000, men endel velger å prøve dette utenfor landets grenser. Man skal dog huske på at ikke alle behandlingssteder i utlandet er seriøse og man kan få problemer med forsikring i slike tilfeller.

Selv om jeg personlig er i mot enhver form for medikamentell behandling av overvekt, så kan det ha en snøballeffekt hos noen (initierer vekttap som igjen gjør det lettere å forandre livsstil). Nå har nettopp alle medikamenter med sibutramin blitt trukket fra markedet grunnet bivirkningene, men rimonabant (acomplia) er kanskje et alternativ å tenke på hvis dette ikke allerede har blitt prøvd (i samband med livsstilsendring, trening og kostholdsveiledning selvsagt).

[Gjest ~Fantabulous_kitten~]

Heisann

Vil bare komme med noen kommentarer... forloveden min er også på venteliste, han har ventet i fem år. Forhåpentligvis får han operasjonen i år.

Også til poenget: en annen grunn til at det er lange ventetider i Norge, er at sykehusene bare får dekket halve operasjonsbeløpet av staten. Da gjennomføres det færre operasjoner.

Hvis du har vært på venteliste i fire år, går jeg ut ifra at du har fått et slikt brev om forventet ventetid, og en dato for når du kan forvente behandling? Jeg vet ikke om du er klar over det, men behandlingen det er snakk om i dette brevet er det forberedende kurset du må igjennom. Dessverre kan dette slå ut slik at når du har deltatt på kurset, må du likevel vente flere år på operasjon, men i systemet står du "under behandling", mao: forventet ventetid er innfridd.

Om du derimot ikke har startet opp noen form for behandling innen datoen som står i brevet, kan du sjekke ut private alternativer. Jeg er dessverre ikke sikker på om du der må betale halve beløpet selv, ettersom staten bare betaler halve for offentlige sykehus.

Og angående operasjon i utlandet. Her kommer det selvfølgelig an på hvilket sykehus du velger, men dødeligheten er som regel høyere. Nå er jo visstnok flere av legene som jobber med dette i utlandet utdannet i Norge (har ingen litteratur på dette som jeg kan henvise til), men dødeligheten er som sagt noe høyere. I Norge tror jeg dødeligheten er på rundt én per hundrede som opereres. Mulig det ikke stemmer, men det ligger rundt der iaff.

Hmm, nå må jeg også si at det med ventetiden kommer an på hvor i landet/hvilket sykehus du skal opereres med (som med alle andre inngrep). I tillegg er det endel rot innad i sykehusene. Min tidligere nevnte forlovede ble i desember 2009 lovet av legen på sykehuset operasjon innen fire måneder. Idag fikk han et brev i posten, hvor det sto at han måtte komme på et mestringskurs (hvilket han deltok på for over et år siden, men ved et annet sykehus) i april. Mao, én måned etter lovet operasjon.

Han ringte jo og kjeftet, og svaret fra sykepleieren han snakket med var: "jamen han legen du har snakket med er ikke ansatt på vår avdeling".... Så han forventer ikke noen operasjon i år heller, egentlig.

Noe skummelt her: mange som venter på slike operasjoner, opplever gjerne depresjon etc, pga situasjonen de befinner seg i. Men om de blir sykemeldt pga dette, er det faktisk grunn til at operasjon ikke blir gjennomført! Mao: blir du deprimert fordi du har mange følgesykdommer som du vet du blir kvitt etter en operasjon, og ikke mottar noen som helst pålitelig info om når en slik operasjon vil finne sted (min forlovede har fått slike beskjeder flere ganger, som så er trukket tilbake), og ender med sykemelding: da går du lenger bak i køen!

Helt sinnsykt, men men... helsenorge på sitt beste.

Ettersom du har vært på venteliste i fire år; har du følgesykdommer som gjør at du går fremover i køen? Eventuelt, har du tilstander som gjør at det ikke er trygt å opereres på nåværende tidspunkt? Har du fått forberedende behandling/vært på kurs?

[susann88]

Heisann

Vil bare komme med noen kommentarer... forloveden min er også på venteliste, han har ventet i fem år. Forhåpentligvis får han operasjonen i år.

Også til poenget: en annen grunn til at det er lange ventetider i Norge, er at sykehusene bare får dekket halve operasjonsbeløpet av staten. Da gjennomføres det færre operasjoner.

Hvis du har vært på venteliste i fire år, går jeg ut ifra at du har fått et slikt brev om forventet ventetid, og en dato for når du kan forvente behandling? Jeg vet ikke om du er klar over det, men behandlingen det er snakk om i dette brevet er det forberedende kurset du må igjennom. Dessverre kan dette slå ut slik at når du har deltatt på kurset, må du likevel vente flere år på operasjon, men i systemet står du "under behandling", mao: forventet ventetid er innfridd.

Om du derimot ikke har startet opp noen form for behandling innen datoen som står i brevet, kan du sjekke ut private alternativer. Jeg er dessverre ikke sikker på om du der må betale halve beløpet selv, ettersom staten bare betaler halve for offentlige sykehus.

Og angående operasjon i utlandet. Her kommer det selvfølgelig an på hvilket sykehus du velger, men dødeligheten er som regel høyere. Nå er jo visstnok flere av legene som jobber med dette i utlandet utdannet i Norge (har ingen litteratur på dette som jeg kan henvise til), men dødeligheten er som sagt noe høyere. I Norge tror jeg dødeligheten er på rundt én per hundrede som opereres. Mulig det ikke stemmer, men det ligger rundt der iaff.

Hmm, nå må jeg også si at det med ventetiden kommer an på hvor i landet/hvilket sykehus du skal opereres med (som med alle andre inngrep). I tillegg er det endel rot innad i sykehusene. Min tidligere nevnte forlovede ble i desember 2009 lovet av legen på sykehuset operasjon innen fire måneder. Idag fikk han et brev i posten, hvor det sto at han måtte komme på et mestringskurs (hvilket han deltok på for over et år siden, men ved et annet sykehus) i april. Mao, én måned etter lovet operasjon.

Han ringte jo og kjeftet, og svaret fra sykepleieren han snakket med var: "jamen han legen du har snakket med er ikke ansatt på vår avdeling".... Så han forventer ikke noen operasjon i år heller, egentlig.

Noe skummelt her: mange som venter på slike operasjoner, opplever gjerne depresjon etc, pga situasjonen de befinner seg i. Men om de blir sykemeldt pga dette, er det faktisk grunn til at operasjon ikke blir gjennomført! Mao: blir du deprimert fordi du har mange følgesykdommer som du vet du blir kvitt etter en operasjon, og ikke mottar noen som helst pålitelig info om når en slik operasjon vil finne sted (min forlovede har fått slike beskjeder flere ganger, som så er trukket tilbake), og ender med sykemelding: da går du lenger bak i køen!

Helt sinnsykt, men men... helsenorge på sitt beste.

Ettersom du har vært på venteliste i fire år; har du følgesykdommer som gjør at du går fremover i køen? Eventuelt, har du tilstander som gjør at det ikke er trygt å opereres på nåværende tidspunkt? Har du fått forberedende behandling/vært på kurs?

Jeg har vært på kurs og jg har snakket med en lege, siden jeg har ADHD har ikke legen så veldig lyst til å opperere meg, jeg veide 160 kg og begynnte å slanke meg. jeg gikk ned 25 kg og holdt meg nede i ca 2 år noe som er veldig bra for meg. jeg kom til time og legen sa at han ikke hadde noe lyst til å opperere meg , ble jeg så knust innvendig at etter litt over et år la jeg på meg til å veie 174 kg. problemet er ikke at jeg føler meg så overvektig , bortsett fra på bilder og når jeg skal handle klær, men nå i det siste føler jeg virkelig at jeg ikke orker stort, jeg har alltid vært aktiv hatt god selvtillit hatt kjærester osv. men nå har det gått opp et lys! jeg veier faktisk 174 kg :-(

[Gjest Gjest]

Hva med http://www.easylife.no/

[Gjest Gjest]

Selv om jeg personlig er i mot enhver form for medikamentell behandling av overvekt, så kan det ha en snøballeffekt hos noen (initierer vekttap som igjen gjør det lettere å forandre livsstil). Nå har nettopp alle medikamenter med sibutramin blitt trukket fra markedet grunnet bivirkningene, men rimonabant (acomplia) er kanskje et alternativ å tenke på hvis dette ikke allerede har blitt prøvd (i samband med livsstilsendring, trening og kostholdsveiledning selvsagt).

Desverre er det slik at Xenical er det eneste legemiddelet mot overvekt som er igjen på markedet om dagen og det har jo noen fæle bivirkninger.

[Gjest Gjest]

Kan det være et alternativ for deg å reise til en klinikk, noe som ligner på denne: http://www.evjeklinikken.no/ Det kan jo være en mulighet mens du venter på operasjon.

[Gjest Gjest_hei_*]

Håper alle dere som står i kø for fedme-operasjon benytter tiden før kirurgisk intervensjon til å gå ned flest mulig kilo slik at inngrepet blir mindre risikofylt for dere. Lykke til!

[Gjest ~Fantabulous_kitten~]

Håper alle dere som står i kø for fedme-operasjon benytter tiden før kirurgisk intervensjon til å gå ned flest mulig kilo slik at inngrepet blir mindre risikofylt for dere. Lykke til!

Hei der

Det har seg en gang slik at om man først befinner seg i en slik kø, så er det slik at man ikke klarer å gå nevneverdig ned i vekt på egenhånd. En slik operasjon blir sett på som "siste utvei". Derfor mange som står i slik kø opplever at livet er "satt på vent", fordi de vet at livet (og vekten) ikke blir lettere før de har gjennomgått en risikofylt operasjon.

Jeg mener ikke å virke sur ellernoe mot deg, men jeg er så lei av alle de som tror at operasjon er en "lettvint løsning. Det er jo bare å slanke seg". (Sier ikke at du mener det, blir bare litt provosert....). Er jo en grunn til at man er i denne køen....

Også må jeg også si at selvfølgelig er det bra om man klarer å gå ned noen kilo, for å bedre sjansene for en vellykket (og tryggere gjennomføring) av operasjon, men slike utsagn blir altfor lett misforstått.

Endret 27. januar 2010 av ~Fantabulous_kitten~

[Gjest Gjest_hei_*]

Hei der

Det har seg en gang slik at om man først befinner seg i en slik kø, så er det slik at man ikke klarer å gå nevneverdig ned i vekt på egenhånd. En slik operasjon blir sett på som "siste utvei". Derfor mange som står i slik kø opplever at livet er "satt på vent", fordi de vet at livet (og vekten) ikke blir lettere før de har gjennomgått en risikofylt operasjon.

Jeg mener ikke å virke sur ellernoe mot deg, men jeg er så lei av alle de som tror at operasjon er en "lettvint løsning. Det er jo bare å slanke seg". (Sier ikke at du mener det, blir bare litt provosert....). Er jo en grunn til at man er i denne køen....

Også må jeg også si at selvfølgelig er det bra om man klarer å gå ned noen kilo, for å bedre sjansene for en vellykket (og tryggere gjennomføring) av operasjon, men slike utsagn blir altfor lett misforstått.

Jeg mener på ingen måte at "det bare er til å slanke seg", men de færreste er overvektige pga underliggende sykdom. De fleste går ned i vekt dersom de hadde fulgt en kostholdsplan med lavere energiinntak enn energiforbruk-det største problemet er å forbli slik fordi viljen gjerne ikke er sterk nok og det er det som fører til helseskadelig overvekt.

Mitt råd var rett og slett ikke annet enn godt ment, da jeg vet at det er en viss risiko forbundet med inngrepet. Bare det å spise sunt og mosjonere mer i forkant av operasjonen-uten at man nødvendigvis går ned i vekt- øker sjansene for en vellykket operasjon og det var det jeg mente.

[Gjest ~Fantabulous_kitten~]

Jeg mener på ingen måte at "det bare er til å slanke seg", men de færreste er overvektige pga underliggende sykdom. De fleste går ned i vekt dersom de hadde fulgt en kostholdsplan med lavere energiinntak enn energiforbruk-det største problemet er å forbli slik fordi viljen gjerne ikke er sterk nok og det er det som fører til helseskadelig overvekt.

Mitt råd var rett og slett ikke annet enn godt ment, da jeg vet at det er en viss risiko forbundet med inngrepet. Bare det å spise sunt og mosjonere mer i forkant av operasjonen-uten at man nødvendigvis går ned i vekt- øker sjansene for en vellykket operasjon og det var det jeg mente.

Jepp, derfor jeg skrev at jeg ikke mente å virke sur på deg pga innlegget ditt, bare at slike innlegg veldig fort kan misforstås. Og selvfølgelig, mange overvektige er nok skyld i det selv, det kommer man ikke unna, men det er da virkelig mange av dem som ikke kan noe for det også. Genetiske forhold, for eksempel. Mange sliter også med sykdommer som krever medisiner hvor bivirkninger er at man går opp i vekt. Akkurat det er jeg ikke så mye inni, men den genetiske delen, er både sikker og visst.

Et problem for mange overvektige, er også at på tv (kroneksempel: Doug Heffernan i "Kongen av Queens") fremstilles overvektige mennesker som mennesker som utelukkende har spist seg store. Det er ikke så vidt jeg vet laget mange filmer/serier hvor situasjonen fremstilles annerledes. Det er vel ikke underholdning nok. Men så er man en helt da om man klarer å slanke seg 50-60 kilo. Dette hjelper ikke dem som kanskje veier 150 kilo, spiser små og sunne måltider, men likevel ikke går ned i vekt. Jeg vil også nevne at om man først er såpass overvektig, er det ikke bare bare å trene heller. Min forlovede ville trene, og begynte også, men fikk streng beskjed av legen at det måtte han ikke finne på! Det var ikke pga anstrengelser på hjertet, men på leddene. Han ble faktisk tilbydd handicappass til å ha i bilen, så han skulle slippe å gå så mye. Dette takket han "nei" til.

Som sagt: mente ikke i det hele tatt å "kjefte" på deg, godt å vite at du ikke er blant dem som mener man "bare kan ta seg sammen"

[Gjest Gjest]

Men sefølgelig har de spist seg store! Det er noen regler som er temmelig universelle, og energiloven er en av dem.

[Gjest Gjest_hei_*]

Jepp, derfor jeg skrev at jeg ikke mente å virke sur på deg pga innlegget ditt, bare at slike innlegg veldig fort kan misforstås. Og selvfølgelig, mange overvektige er nok skyld i det selv, det kommer man ikke unna, men det er da virkelig mange av dem som ikke kan noe for det også. Genetiske forhold, for eksempel. Mange sliter også med sykdommer som krever medisiner hvor bivirkninger er at man går opp i vekt. Akkurat det er jeg ikke så mye inni, men den genetiske delen, er både sikker og visst.

Et problem for mange overvektige, er også at på tv (kroneksempel: Doug Heffernan i "Kongen av Queens") fremstilles overvektige mennesker som mennesker som utelukkende har spist seg store. Det er ikke så vidt jeg vet laget mange filmer/serier hvor situasjonen fremstilles annerledes. Det er vel ikke underholdning nok. Men så er man en helt da om man klarer å slanke seg 50-60 kilo. Dette hjelper ikke dem som kanskje veier 150 kilo, spiser små og sunne måltider, men likevel ikke går ned i vekt. Jeg vil også nevne at om man først er såpass overvektig, er det ikke bare bare å trene heller. Min forlovede ville trene, og begynte også, men fikk streng beskjed av legen at det måtte han ikke finne på! Det var ikke pga anstrengelser på hjertet, men på leddene. Han ble faktisk tilbydd handicappass til å ha i bilen, så han skulle slippe å gå så mye. Dette takket han "nei" til.

Som sagt: mente ikke i det hele tatt å "kjefte" på deg, godt å vite at du ikke er blant dem som mener man "bare kan ta seg sammen"

Nei, det er dritvanskelig å ta seg sammen. Jeg er selv overvektig og derfor jeg tør å skrive innlegget. Jeg har veid for mye siden barndom og har tidligere vært over 100 kg. Er nå lettere. Mitt problem er for lite mosjon og helt feil kosthold.

[Gjest Gjest_bobla_*]

Nei, det er dritvanskelig å ta seg sammen. Jeg er selv overvektig og derfor jeg tør å skrive innlegget. Jeg har veid for mye siden barndom og har tidligere vært over 100 kg. Er nå lettere. Mitt problem er for lite mosjon og helt feil kosthold.

Er enig med deg. Jeg har vært i omtrent samme situasjon. Det kan være vanskelig å gå ned i vekt. Veldig vanskelig. For å klare det, er det tvingende nødvendig å ha en god porsjon viljestyrke, motivasjon og viljen til å "ofre" et dårlig kosthold til fordel for et sundt over tid. Det koster, men det er ikke umulig.

Det finnes ingen snarveier til et slankere liv. En operasjon er heller ingen snarvei. Man må uansett legge om vanene sine, ellers vil magesekken kunne utvide seg igjen etter en tid. Hva har man da igjen for operasjonen? En operasjon vil selvfølgelig for mange være til god hjelp, og de fleste går jo ned etter en slik operasjon, men man må likevel fortsette å tenke på hva man putter i munnen.

[susann88]

Er enig med deg. Jeg har vært i omtrent samme situasjon. Det kan være vanskelig å gå ned i vekt. Veldig vanskelig. For å klare det, er det tvingende nødvendig å ha en god porsjon viljestyrke, motivasjon og viljen til å "ofre" et dårlig kosthold til fordel for et sundt over tid. Det koster, men det er ikke umulig.

Det finnes ingen snarveier til et slankere liv. En operasjon er heller ingen snarvei. Man må uansett legge om vanene sine, ellers vil magesekken kunne utvide seg igjen etter en tid. Hva har man da igjen for operasjonen? En operasjon vil selvfølgelig for mange være til god hjelp, og de fleste går jo ned etter en slik operasjon, men man må likevel fortsette å tenke på hva man putter i munnen.

Jeg har vært overvektig siden jeg var 5 år gammel ! hele livet jeg har slanket meg 50 ganger minst men klarer ikke å holde vekta nede, jeg var veldig aktiv, hadde veldig lang skolevei, hadde mange håndball treninger i uka, var flinkes i gym av jentene i klassen min osv, vi hadde alltid et sunt kosthold hjemme, ingen brus, godteri, saft og alt det der. men når dem hjemme var borte , kunne jeg gå i kjøleskapet for å spise en hel ost, eller koke ris, bare jeg fikk spise lissom . 2 ganger i mitt liv har jeg klart å gått ned 25 kg ca og gått opp igjen . og jeg vet hva jeg må gjøre, spise lite ofte sunt, drikke masse vann holde meg unna brus godteri,.. de derre S ene saus, sukker, søtningstoffer osv , men min eneste utvei er nå å opperere meg , snart veier jeg 200 kg . og da føler jeg at livet er slutt! å være ung , alle minner meg på , hvor pen jeg er og hvor vakker jeg hadde blitt osv . folk stopper meg på gaten og sier hvor vakker hår jeg har,øyne osv. så nevner de vekta . hørt det før!!! det som fikk meg til å gå ned i vekt sist gang var at de sa jeg måtte gå ned ca 16 kg og slutte å røyke . jeg gikk ned 25 kg og slutta å røyke . jeg elsket å trene fordi det var så gøy å se at jeg klarte mere! men det stoppet lissom der jeg holdt meg der i 2 år fram til legen sa at det var tvilsomt at de kom til å opperere, da mistet jeg allt i de ordene! følte jeg,. for jeg viste at det var den eneste løsningen siden jeg har prøvd å slanke meg siden jeg var 8 år,. ! Men jeg prøver igjen og igjen . jeg kan prøve hundre ganger! for jeg vet at jeg vil lykkes en gang! og da er det verdt det, men jeg lykkes ikke vis jeg ikke prøver !!!