Småbarnsmødre, selvrealisering og dobbelt-arbeid

[Monica1968]

Jo da, jeg innser absolutt at karrieren kan være en viktig del av livet, jeg har selv femårig høyskoleutdannelse, og pleier å si at jeg lever for å jobbe(ikke helt bokstavelig ment, selvsagt).

Det jeg imidlertid ikke kan forstå, er at man, dersom begge parter i forholdet lever og ånder for karrieren sin, absolutt skal ha barn. En av vår tids største utfordringer, er befolkningseksplosjonen, så hvorfor skal en få barn hvis en ikke har tenkt til å gi dem førsteprioitet i livet sitt?

Hva angår at det er økonomisk frigjørende(at småbarnsmødre arbeider utenfor hjemmet), kan jeg for så vidt være enig, men man kan vel i prinsippet fint ha en høy utdannelse, som man også bruker(med unntak av under småbarnsperioden), selv om man ikke jobber når barna er helt små? Jeg er for, ja, jeg vil simpelthen oppmuntre til, at mødre med barn som har nådd skolealder, bør begynne å jobbe utenfor hjemmet igjen.

Men igjen, hvis karrieren er ens førsteprioitet i livet, hvorfor skal en ha barn? Har det blitt en "Skal ha"-kultur her i landet?

Endret 23. januar 2010 av Rachel1968

[Monica1968]

Dobbelpost

Endret 23. januar 2010 av Rachel1968

[Rosalie]

Nå har kvinner aldri vært hjemmeværende og ikke-arbeidende, hvis man ser bort fra den øvre middelklasse og opp. Men i dag i forskjell til tidligere, er kvinnene i pensjonsgivende arbeid og har ordnede arbeidsforhold i stedet for å jobbe sort for andre.

Tidsklemma handler vel mer om at man i tillegg til jobb og familie skal bruke tid på egenpleie og pleiing av vennskap i større grad enn tidligere.

[Gjest Gjest]

Det jeg imidlertid ikke skjønner, er kvinner som har små barn(under skolealder) OG jobber fulltid. Jeg har ikke barn selv, men jeg har for lengst forstått at å være i tidsklemmen er "in"-men jeg kan virkelig ikke skjønne at dere vireklig vil ha det slik, likevel?

Jeg vil ikke ha det slik. Men hva mener du at jeg skal gjøre? Forlange at mannen skal forsørge meg? Hva om han slett ikke har lyst til det? (det VET jeg at han ikke vil -han vil ha materielle goder og dersom vi skal jobbe mindre enn to fulle stillinger vil også ha få lov til å jobbe noe redusert)

[Shade]

Men hvorfor forutsetter du at det er mødrene som skal være hjemme hvis man velger at en av partene skal jobbe redusert eller ikke i det hele tatt?

Jeg gleder meg til den dagen det er like naturlig og, ikke minst, like godtatt at mannen velger å være hjemme med barn

[Gjest Gjest]

En av vår tids største utfordringer, er befolkningseksplosjonen, så hvorfor skal en få barn hvis en ikke har tenkt til å gi dem førsteprioitet i livet sitt?

Hvorfor kan man ikke prioritere flere ting på en gang, barn og karriere? Hvorfor er det mødre som skal få dette ønsket om å trappe ned pga av barn? Dersom man jobber 100% så burde man ikke få barn fordi man ikke ønsker dem nok? Dersom man velger å være hjemme så er man plutselig en mye mer dedikert forelder?

Jeg synest du trekker en del slutninger som ikke helt henger sammen.

[~white lady~]

Nå har kvinner aldri vært hjemmeværende og ikke-arbeidende, hvis man ser bort fra den øvre middelklasse og opp. Men i dag i forskjell til tidligere, er kvinnene i pensjonsgivende arbeid og har ordnede arbeidsforhold i stedet for å jobbe sort for andre.

Tidsklemma handler vel mer om at man i tillegg til jobb og familie skal bruke tid på egenpleie og pleiing av vennskap i større grad enn tidligere.

Tror du traff spikeren på hodet der!

[mysan]

Mange sier at de gjør det fordi de ikke har råd, ikke fordi de nødvendigvis ikke vil selv. Det jeg ikke helt forstår da, er hvordan man hadde råd til å være hjemmeværende for tretti-førti år siden. Vi har jo mye bedre råd nå enn vi hadde da.

Vi krever stor materiell velstand og komfort. Det som våre foreldre (mine foreldre er syttiårene nå), og forsåvidt til en viss grad også min generasjon (som er rundt femti nå) har brukt flere år på å skaffe oss av materielle goder, det skal de som er unge og nyetablerte ha fra dag en i dag. Sydenreiser minst en gang i året, og ellers hotellreiser i alle skoleferier er nesten også blitt standard, samt to biler. Minst. Da er det klart begge må jobbe.

Alle som er to, har råd til at en er hjemmeværende. Uansett.

Problemet er bare at det fører til at man må gi opp flere goder, som få er villig til å gi opp.

Ja, skulle tro det var fullt mulig. Ellers ville det jo vært plent umulig å leve på én inntekt, og vi er ganske mange i den situasjonen og som faktisk lever helt greit.

Siden vi er på skråblikk, må jeg nesten si meg enig med trådstarter om at det er "in" å være i "tidsklemma".

I alle fall å klage over den....

Det er nok in å klage over den, for da viser du hvor aktivt liv du har, og at du antakelig er både viktig og populær.

Kan ikke forstå at noen jobber kan være så interessante at det er viktigst i livet. Nå er jo verden sånn at alle må jobbe for at samfunnet skal gå rundt.. Men at jobb blir viktigere enn å realisere seg selv, gjøre ting som gir en noe, bestemme over sin egen tid etc.. Tror folk blir kunstig fornøyde når de har en karriere, fordi det skrives overalt at om du har karriere da er du vellykket og dermed er vi mennesker så enkle at vi tenker at: ja jeg har karriere, jeg er vellykket eller jeg har ikke karriere dermed er jeg ikke vellykket, dermed er livet mitt også mislykket.

Dette siste du skriver her, som jeg uthever, tror jeg er problemet blant mange unge i dag, som sliter med selvfølelse, selvmordstanker og andre psykiske problemer. Vellykkethet måles i penger og hvor lang utdannelse du har, og dermed er det altfor mange som faller igjennom. Det er tragisk.

Ellers er det også tragisk å se hvor mange flere urokråker og mistilpassede unger det finnes i dag i skolene. Jeg er redd det kan ha noe med å gjøre at de vokser opp i barnehagen og på SFO og ser altfor lite av foreldrene sine. Det var en som sa en gang at barna trenger kvantitet når det kommer til foreldrenes tilstedeværelse. De trenger at de ER der. Ikke at de underholder dem med grilling i tjue kuldegrader om vinteren og liner opp fritiden for dem fordi de på død og liv skal være så "gode" foreldre.

Har hørt en del hjertesukk fra barn som blir slitne av foreldrenes jag etter aktiviteter i helger og fritiden ellers, for å kompensere for at de ikke er tilstede ellers, og enda tristere sukk fra barn som sier: Mamma er aldri hjemme hun, fordi mor er opptatt med karrieren sin og jobber sent og tidlig.

[Gjest Gjest]

Jeg kommer fra Brasil, og har, i de drøyt 20 årene jeg har bodd i Norge, vært veldig positivt overrasket over likestillingens sterke stilling i samfunnet, gjennomgående sett(med det mener jeg alt i fra høy utdanning til høye stillinger, og at kvinner kan ta det som tidligere var "mannfolkjobber"-og omvendt).

Det jeg imidlertid ikke skjønner, er kvinner som har små barn(under skolealder) OG jobber fulltid. Jeg har ikke barn selv, men jeg har for lengst forstått at å være i tidsklemmen er "in"-men jeg kan virkelig ikke skjønne at dere vireklig vil ha det slik, likevel?

Jeg forsvarer på ingen måte kvinners situasjon på 50-tallet, hvor en gjerne automatisk ble hjemmeværende resten av livet etter å ha giftet seg, men jeg kan, enn så lenge, heller ikke skjønne at tidsklemmen, 9-16 jobb for begge og 2 barn(som ikke er noe mindre enn de fikk på 50-tallet)kan være det helt store?

Det første som slår meg med ditt spørsmål er: hvorfor skal JEG være hjemme med barna? Hvorfor skal JEG tape pensjonspoeng?

Vi har fint råd til at en av oss går hjemme og mottar kontantstøtte, men jeg er ikke villig til å tape pensjonspoeng da jeg har lang utdanning og trenger de årene som er igjen til å bygge meg opp en god pensjon.

[Monica1968]

Det første som slår meg med ditt spørsmål er: hvorfor skal JEG være hjemme med barna? Hvorfor skal JEG tape pensjonspoeng?

Vi har fint råd til at en av oss går hjemme og mottar kontantstøtte, men jeg er ikke villig til å tape pensjonspoeng da jeg har lang utdanning og trenger de årene som er igjen til å bygge meg opp en god pensjon.

Så vidt meg bekjent gir det faktisk full opptjening i pensjonspoeng(også med den nye pensjonsreformen)å være hjemme med barn under skolealder, og dermed faller argumentet på sin egen urimelighet.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde en 100% arbeidende mor når jeg var liten, tror ikke permisjonen var like lang som den er nå da heller. Hun har også vært 100% hjemmeværende med min bror. Jeg ble født under studier og med to studielån osv var, ar det nesten påkrevd at begge arbeidet.

Jeg tror ikke jeg gikk glipp av noe selv om min mor prioriterte både barn og karriere når jeg var liten. Og fra det min mor sier så tror jeg ikke hun ville gjort det anderledes om hun fikk gjøre det om igjen.

Hvorfor betyr det noe at enkelte vil organisere livet sitt på en annen måte en man selv har lyst til? Jeg tror ikke at barna taper på å ha arbeidende foreldre, ei heller tror jeg at stillingsprosent har noe å si for hvor gode foreldre man er eller hvor glad man er i barna sine. Jeg vet om foreldre, både hjemmeværende og arbeidende som ikke skulle hatt barn. Og jeg vet om tidsklemmeforeldre og hjemmeværende som er supre foreldre.

Jeg kommer til å prioritere jobb og barn når jeg kommer så langt, men jeg forstår at enkelte gjerne vil trappe også.

[Gjest Gjest]

Så vidt meg bekjent gir det faktisk full opptjening i pensjonspoeng(også med den nye pensjonsreformen)å være hjemme med barn under skolealder, og dermed faller argumentet på sin egen urimelighet.

Nei, kun opp til 4,5 G, i 2009 var 1 G = 72 000, dvs 4,5G= 330 000. som tannlege tjener jeg minst 400 000 i begynnelsen, pluss at jeg ellers ville steget fort i lønn og taper de årene på lønnsstigen.

[Gjest AnneShirley]

Jeg tror ikke jeg gikk glipp av noe selv om min mor prioriterte både barn og karriere når jeg var liten. Og fra det min mor sier så tror jeg ikke hun ville gjort det anderledes om hun fikk gjøre det om igjen.

Men det var da vel ikke bare din mor som prioriterte det. Hun var jo avhengig av at også din far prioriterte slik, nemlig at han var villig og i stand til å forsørge hele familien.

Jeg synes det er merkelig at dette av enkelte omtales som noe kvinner VELGER. Jeg kan ikke bare fritt velge å slutte å jobbe. Dette er store valg som begge foreldrene må legge opp sammen.

Vårt valg er i det tilfellet at vi har tenkt å jobbe litt redusert begge to -etter hvert (først må jeg jobbe 100% mhp neste permisjon).

[Gjest Gjest_Robotkalle_*]

(...)dermed er vi mennesker så enkle at vi tenker at: ja jeg har karriere, jeg er vellykket eller jeg har ikke karriere dermed er jeg ikke vellykket, dermed er livet mitt også mislykket.

That's life.

[Gjest Gjest]

Men det var da vel ikke bare din mor som prioriterte det. Hun var jo avhengig av at også din far prioriterte slik, nemlig at han var villig og i stand til å forsørge hele familien.

Jeg synes det er merkelig at dette av enkelte omtales som noe kvinner VELGER. Jeg kan ikke bare fritt velge å slutte å jobbe. Dette er store valg som begge foreldrene må legge opp sammen.

Vårt valg er i det tilfellet at vi har tenkt å jobbe litt redusert begge to -etter hvert (først må jeg jobbe 100% mhp neste permisjon).

Muligens jeg uttrykkte meg litt uklart, men både min mor og min far jobbet 100% når jeg var liten.