Småbarnsmødre, selvrealisering og dobbelt-arbeid

[Monica1968]

Jeg kommer fra Brasil, og har, i de drøyt 20 årene jeg har bodd i Norge, vært veldig positivt overrasket over likestillingens sterke stilling i samfunnet, gjennomgående sett(med det mener jeg alt i fra høy utdanning til høye stillinger, og at kvinner kan ta det som tidligere var "mannfolkjobber"-og omvendt).

Det jeg imidlertid ikke skjønner, er kvinner som har små barn(under skolealder) OG jobber fulltid. Jeg har ikke barn selv, men jeg har for lengst forstått at å være i tidsklemmen er "in"-men jeg kan virkelig ikke skjønne at dere vireklig vil ha det slik, likevel?

Jeg forsvarer på ingen måte kvinners situasjon på 50-tallet, hvor en gjerne automatisk ble hjemmeværende resten av livet etter å ha giftet seg, men jeg kan, enn så lenge, heller ikke skjønne at tidsklemmen, 9-16 jobb for begge og 2 barn(som ikke er noe mindre enn de fikk på 50-tallet)kan være det helt store?

[Tabris]

Mange sier at de gjør det fordi de ikke har råd, ikke fordi de nødvendigvis ikke vil selv. Det jeg ikke helt forstår da, er hvordan man hadde råd til å være hjemmeværende for tretti-førti år siden. Vi har jo mye bedre råd nå enn vi hadde da.

[Nadine]

Mange sier at de gjør det fordi de ikke har råd, ikke fordi de nødvendigvis ikke vil selv. Det jeg ikke helt forstår da, er hvordan man hadde råd til å være hjemmeværende for tretti-førti år siden. Vi har jo mye bedre råd nå enn vi hadde da.

Alle som er to, har råd til at en er hjemmeværende. Uansett.

Problemet er bare at det fører til at man må gi opp flere goder, som få er villig til å gi opp.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det slik at det slik at man skal ha ett automatisk ønske om å være hjemme? Dersom man har stamina og lyst så ser jeg ikke noe galt med å fortsette jobben selv med barn under skolealder.

Jeg skjønner at man har lyst til å beholde jobb/karriere selv etter at man har fått barn. Jeg skjønner også dem som ønsker å trappe ned for å få bedre tid.

[Harlekin]

Jeg tror at mange har skaffet seg lån før de fikk barn, som gjør at de ikke har mulighet til at én av dem blir hjemmeværende. Det er ikke bare bare å selge leilighet/hus osv. og skaffe seg noe billigere.

Det kan også være dem, deriblant meg, som mener at de ikke er nødvendig at en av foreldrene skal være fullstendig hjemmeværende for at barna skal ha det bra. Jobbe redusert vil jeg, hvis jeg får mulighet.

[Nadine]

Jeg tror at mange har skaffet seg lån før de fikk barn, som gjør at de ikke har mulighet til at én av dem blir hjemmeværende. Det er ikke bare bare å selge leilighet/hus osv. og skaffe seg noe billigere.

Det kan også være dem, deriblant meg, som mener at de ikke er nødvendig at en av foreldrene skal være fullstendig hjemmeværende for at barna skal ha det bra. Jobbe redusert vil jeg, hvis jeg får mulighet.

Jeg vil heller ikke være hjemmeværende, sa bare at alle har muligheten til å være hjemme Vet om flere som har solgt hus, og funnet en billig leilighet for å være hjemme. Så det går faktisk an.

[Gjest Gjest]

Siden vi er på skråblikk, må jeg nesten si meg enig med trådstarter om at det er "in" å være i "tidsklemma".

I alle fall å klage over den....

En hypotetisk situasjon:

Mor og far har to barn. Den yngste er 3, eldste er 5.

Begge går i barnehagen, og mor og far jobber begge 100%.

Eldstemann spiller fotball, der mor er lagleder, og nå vil yngstebarnet begynne å danse balett, noe som også krever organisering.

Begge foreldrene klager over at de har så liten tid til å trene, liten tid til å være sosiale, de er så slitne, de er så trette, de har ikke tid til hverandre...osv

Men så foreslår noen at en av dem kan redusere sin stilling noe. Ikke nødvendigvis ned til 50 %, men kanskje til 80%...

Men den reaksjonen man får da, viser at de ikke ønsker å redusere stillingen, de ønsker ikke å få bedre tid.... de ønsker å leve i "tidsklemma", eller i alle fall å klage over den.

Hvor er logikken?

[Gjest *Mim*]

Jeg har jobbet hundre prosent i hver småbarnsperiode. Det har gått fint fordi mannen min har vært mye hjemme. Jeg har ikke hatt tid til andre ting enn jobb og familie, men egotid kan jeg få mye av seinere.

[Wildy]

Synes nesten jeg ser mye av det motsatte i min omgangskrekts, hvor flere og flere par velger at en ( eller begge) jobber redusert en tid for å være mere hjemme med barn under skolealder.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor spørsmålet her er hvofro kvinner ikek velger å være hjemme? Hva med far?

[Gjest Gjest]

Alle som er to, har råd til at en er hjemmeværende. Uansett.

Problemet er bare at det fører til at man må gi opp flere goder, som få er villig til å gi opp.

Også må man gjerne bo litt grisgrendt.

Her jeg bor hadde jeg ikke hatt sjans til å dekke utgiftene med min inntekt alene

[Gjest Blush]

Også må man gjerne bo litt grisgrendot.

Her jeg bor hadde jeg ikke hatt sjans til å dekke utgiftene med min inntekt alene

Stemmer.. her måtte vi ha flytta såpass langt vekk for å finne noe billigere enn det vi har, at det ville betydd både jobbskifte og lang reisevei for å besøke venner og familie. Det er goder jeg føler ikke er verdt å ofre for å være hjemme, når barnet mitt faktisk trives i barnehage. Det ideelle for meg ville vært å jobbe redusert, og det kunne jeg fått til nå som renta er lav, men hva med når den stiger?

Klart vi kunne fått det til om vi absolutt ville, men det ville krevd større offer enn restaurantmiddager og dyre medlemsskap på treningssenter. Vi lever godt, men svært nøkternt sånn som vi har det nå mens begge jobber fullt. Jeg ser ikke på det som et reellt valg å flytte langt fra familien, ikke ha penger til å legge av hver måned i tilfelle noe skulle skje osv "bare" for å få være mer hjemme.

[Gjest Gjest]

Jeg vil heller ikke være hjemmeværende, sa bare at alle har muligheten til å være hjemme Vet om flere som har solgt hus, og funnet en billig leilighet for å være hjemme. Så det går faktisk an.

Men nå har flere undersøkelser vist at barn (i skolealder) blit ansett som fattige om de ikke har mobiltelefon og egen pc, og om de ikke har vært i fornøyelsesparker og ferier i utlandet. Det er en belastning for barn å gå på skolen og fortelle om at de har vært hjemme i ferien eller på hyttetur fordi de da stemples som fattige av andre barn. Dersom man ikke er med på en eller flere fritidsaktivitetet fungerer det på samme måte.

Dette har altså ikke bare med foreldre å gjøre men samfunnet generellt. I dag er det mange krav til barn og familier om alt de skal gjøre, og det går faktisk ut over barnet i sin sosiale sammenheng dersom foreldrene ikke kan oppfylle dette.

Trist, men sannt.

[tineline]

Men er man nødt til å befeste disse holdningene ved å gi dem alt de ber om? Jeg tror barn kan fortelle om den eventyrerske overnattingen i skauen (i gapahuk for å gjøre det gratis) til sine venner og få mange beundrende blikk, jeg. Men det krever jo litt av foreldre å underholde barna kanskje. Litt mer enn å la karuseller ta jobben.

[Gjest Hans72]

De gjør det vel stort sett fordi de ser seg nødt til det av økonomiske hensyn, ikke fordi de egentlig vil.

Ja, de fikk råd til at mor var hjemmeværende for noen tiår siden, men da var det også enklere å brødfø en familie på en vanlig inntekt, kravene var mindre(til luksus, størrelse osv.)og iom. at de aller fleste hadde en nokså begrenset kjøpekraft, fikk vi ikke dagens matrealistiske jag, som jeg kaller det.

[Gjest Gjest]

Som du selv sier, her har likestillingen kommet langt.

Mannen henter i barnehagen hver dag og lager middag, slik at jeg kan jobbe og først være hjemme til middag på bordet kl 18. Om morgenen er det jeg som leverer og har god tid med barn, mens han er på jobb kl 7. Husarbeid, og andre ting i huset, tar hushjelp og handverkere seg av.

Jeg identifiserer meg primært med yrket mitt, sekundært med rollen som mor. Økonomisk kunne en av oss vært hjemme, men ingen ønsker det. Dersom jeg hadde måttet redusere tiden på jobben, eller ikke jobbet for den neste forfremmelsen, ville jeg nok følt meg ganske tom.

Tidsklemma mener jeg er ganske oppskrytt, man prioriterer jo selv hva man bruker tid på. Jeg ser bla ikke på TV, og bruker som sagt ikke noe tid på husarbeid bortsett fra litt rydding. Og lever livet mitt akkurat slik jeg ønsker å ha det.

[Monica1968]

Det jeg ikke skjønner er hvorfor spørsmålet her er hvofro kvinner ikek velger å være hjemme? Hva med far?

Ja, hva med far? Det er vel gjerne slik at det, i småbarnstiden, er mor som er den aller viktigste omsorgspersonen(selv om man absolutt ikke skal undervurdere fars rolle)for de fleste barn, både ut ifra et sosialt, historisk og biologisk perspektiv, og dermed anser jeg det som mest naturlig at mor er hjemmeværende/deltidsarbeidende i denne perioden.

Likestillingen, ja...Det er klart at dagens situasjon er veldig likestilt, men jeg skjønner like fullt ikke at dere vil ha det slik. For hva er egentlig så kvinnefrigjørende med å være småbarnsmor, heltidsarbeide(og gjerne dobbeltarbeide) og i tidsklemmen, samtidig som man har like mange barn som 50-tallets hjemmeværende kvinner hadde?

Slik jeg ser det, er den eneste forskjellen på kvinners stilling på 50-tallet og nå på dette området, at dagens småbarnsmødre har to jobber-50-tallets hadde en(jobb+barn og husarbeid kontra barn og husarbeid(og man kanselvsagt godt nyansere litt i forbindelse med at vi i dag har mange flere hjelpemidler i hjemmet enn hva 50-talls-generasjonen hadde, men vi er jo på skråblikk ).

Endret 23. januar 2010 av Rachel1968

[Gjest Gjest]

Det er jo frigjørende i den forstand at man ikke trenger å bli værende i et dårlig ekteskap fordi man ikke har penger. Eller at man trenger å gifte seg for å overleve økonomisk. Eller at man kan velge selv om livet skal bestå av barn og husarbeid, eller jobb og alt det medfører. (De fleste kombinerer jo da, men noen velger bort det ene eller det andre)

Det er altså ikke lenger automatikk i hva du skal gjøre med livet ditt basert på hva du har mellom beina. Og det er jo et gode, sånn teoretisk i alle fall.

[Gjest *smak*]

Kan ikke forstå at noen jobber kan være så interessante at det er viktigst i livet. Nå er jo verden sånn at alle må jobbe for at samfunnet skal gå rundt.. Men at jobb blir viktigere enn å realisere seg selv, gjøre ting som gir en noe, bestemme over sin egen tid etc.. Tror folk blir kunstig fornøyde når de har en karriere, fordi det skrives overalt at om du har karriere da er du vellykket og dermed er vi mennesker så enkle at vi tenker at: ja jeg har karriere, jeg er vellykket eller jeg har ikke karriere dermed er jeg ikke vellykket, dermed er livet mitt også mislykket.

[Tabris]

Du har et poeng, *smak*, men mange vil jo føle at de nettopp realiserer seg selv gjennom jobben, at det er det som gir dem noe. Når det er sagt så synes jeg likevel ikke at det bør overstyre alt annet hvis det - i noen tilfeller - faktisk ender opp med å gå utover barna.

[Gjest Gjest]

Det å ikke innse at en jobb kan være en viktig del av livet, og at andre realiserer seg selv gjennom jobb, er jo ganske sneversynt i seg selv. Mitt inntrykk er at det er lavtutdannede mennesker i kjedelige rutinejobber som kommer med slike uttalelser.

Jeg gleder meg til hver dag på jobb. Elsker utfordringene jeg får, elsker det å måtte være fagelig oppdatert, og alltid være beredt på å lede ett møte eller gi råd til klienter.

Jeg elsker all reisingen jobben min innebærer. I januar har jeg både vært i New York og København. Neste måned står bla Berlin på planen.

Jeg elsker alle pengene jeg tjener. Som gjør at jeg kan ha hushjelp og arbeidskraft til å gjøre alt jeg ikke har lyst til å gjøre selv i huset. Som gjør at jeg kan kjøpe de klærne og møblene jeg vil uten å tenke på pris. Som gjør at jeg kan ta med familien på lange og flote ferieturer.

Jeg vet barna mine liker å ha en lykkelig og ambisiøs mor. Jeg har masse kvalitetstid med dem. Lager frokost og matpakke til dem hver dag, har rolige morgener med dem. Jeg eller mannen bruker tid med dem hver kveld, og da mener jeg med dem, ikke hele familien foran TV'en. I helgene setter vi alltid av en dag der hele familien drar på tur, for så å lage en god middag sammen og kose oss på kvelden.

Ja, jeg realiserer meg gjennom jobben, og kunne aldri se for meg å jobbe redusert, men det har ingenting å si for hvor flink mor du er. Det er mange som jobber redusert som likevel ikke bruker tid med barna. De maser om tidsklemme og dårlig råd, de sitter og stirrer på TV'en, er parkert i sofaen hele helgen uten å ta med barna ut av huset. Serverer ferdigmat som uncle bens og frossenpizza. Gidder aldri å finne frem et brettspill, bruke tid på et hobbyprosjekt med barna, lære barna matlaging...