Enebarn

[Mamaloco]

Jeg er så takknemlig for at jeg selv har tre søsken og kan ikke se for meg annet enn å ha minst to barn selv. Elsket oppveksten med søsken å leke med. Kjæresten kommer også fra en familie med mange søsken. Derfor har det aldri vært snakk om at sønnen vår skulle bli enebarn. Jeg kan jo ikke si jeg vet hvordan det er å være enebarn, så jeg mener det jeg gjør på grunnlag av vår oppvekst Jeg har ingen spesielle meninger om det, annet enn at dette er slik vi vil ha det

Som mange andre sier her, folk må få mene og bestemme hva de vil om dette også. Respekterer selvfølgelig de som ikke ønsker mer enn ett barn, eller dee som ikke kan få flere barn.

[Fandenivoldsk]

Jeg er enebarn, går helt fint det.. vet jo ikke om annet orker ikke bruke tid på å syns synd på meg selv fordi jeg ikke har søsken. Har en stor familie og søskenbarn jeg har vært veldig nær i hele oppveksten da, så det har nesten føltes som søsken

[AnonymBruker]

søsken har ofte litt lite respekt for mitt og ditt, legge på plass hvis man låner å sånn.

enebarn har oftere større problemer med å ta hensyn til, å samkjøre med andre.

selv er jeg enebarn, men har enda ikke møtt det mennesket som ikke har følt trangen til å gi meg et langt foredrag om alle gunnene til at de ikke tror meg/blir overraska...

selv ønsker jeg meg enten ett eller mange(5-6), men jeg er vel litt for gammel til at jeg får tid til så mange..

[Eidi_81]

Jeg har alltid før tenkt at jeg vil ha to barn eller ingen, men i det sorte falt mer ned på kanskje bare ett. De sier jo at en en som en og to er som ti... Og jeg tror vi kan bli gode foreldre til en...

Nå har vi ingen foreløpig så da er det sagt.

Jeg er yngst av to, men har aldri vært supernær venninne med søsteren min, til tross for at de bare er et par år mellom oss. Vi er forskjellige og nå bor vi å hver vår kant av landet. Når foreldrene våre blir eldre er det nok meg det meste vil falle på, i og med hun har flyttet langt vekk fra barndomshjemmet. Sånn sett er det liten forskjell fra å være enebarn. Mannen min er enebarn og han har ingen traumer med det. (eneste er at svigerforeldrene mine gjerne ønsker seg barnebarn og det er bare en som kan oppfylle eller knuse de drømmene)

[cilja]

Venner som er enebarn forteller at det var tungt å bære all oppmerksomheten fra foreldrene i oppveksten. Har man flere barn får ikke hvert enkelt barn foreldrenes fulle oppmerksomhet på samme vis som et enebarn får. Det er naturlig for foreldre å fokusere på barnet eller barna, og dette fokuset blir mer konsentrert når det er bare ett barn.

Det er klart man ikke skal legge seg oppi hvorfor noen har bare ett barn, og jeg har full forståelse for at folk blir ampre når andre kommer med uønskede råd og meninger.

Jeg føler meg heldig som har klart å få to barn og vi håper vi kan få ett til. Personlig ville jeg ikke valgt å få bare ett barn så lenge muligheten var der for å få flere.

[Gjest youlookslashy]

Jeg syntes det er veldig greit å være enebarn, og trives utrolig godt med det. Det jeg er mer bekymret for er når besteforeldrene mine går bort, og den dagen mine egne foreldre kanskje blir syke - hva gjør man da? Det syntes jeg er litt ekkelt å tenke på... bortsettfra det kan jeg ikke tenke meg noe annet som er dumt med å være enebarn bortsettfra litt kjedelige ferier med mor og far osv.

[Gjest imli]

Eg kunne aldri tenkt meg å berre få ein unge. Er frå ein stor familie, og takknemleg for det. Har to ungar, og føler meg absolutt ikkje "ferdig". For min del er to altfor lite. Vil ha minst ein, helst to til.

Kva andre folk gjer, får vere opp til dei.

[Mohini]

Vi har en datter og har ikke under noen omstendigheter lyst på flere og pga. det blir vi kalt egoistiske og vi blir nærmest stemplet som barnemishandlere for at vi ikke vil gi datteren vår søsken.

For vår del holder det i massevis og vi trives veldig godt med den hverdagen vi har, uten så mye stress som jeg ser mange kjente med flere barn har.

Det eneste vi er redd for er at datteren vår skal vokse opp med et savn etter søsken og at hun kommer til å føle seg "alene" når hun blir voksen.

At hun skal sitte med et savn etter søsken å dele ting med og at det blir ensomt og tungt for henne når vi blir gamle.

Om hun mot all for modning skulle få søsken, så blir det i såfall for hennes del og ikke for vår og vi føler også det blir feil å sette et barn til verden på det grunnlaget.

Det skal ikke være enkelt..

[AnonymBruker]

Folk kan gjøre som de vil, selv ville jeg ikke hatt enebarn. Men det kommer veldig an på foreldrene. Jeg synes ikke at barn skal bli så bortskjemt at de alltid har rett og alltid får det de peker på. At foreldrene slipper alt de har i hendene bare unger sier noe etc.

Barn har godt av å lære seg folkeskikk og det at de ikke bestandig går først. Det sparer de for mye senere når de begynner i barnehage/skole.

Men så er det jo sånn da, at foreldre som bare får et barn, lar alt dreie seg om barnet. Det er kanskje naturlig, men jeg synes likevel ikke noe om det. Så det er veldig stor forskjell på oppdragelsen på enebarn, og det er vel et større problem det enn at folk velger å få bare ett barn. Min mening

I alle dager, det var da svært til bombastiske uttalelser!

Hvor er automatikken i at enebarn er bortskjemte, alltid har rett og alltid får det de peker på? Hvem sa at foreldre til enebarn slipper alt de har i hendene bare ungene sier noe? Hvor har du det fra at enebarn ikke lærer seg folkeskikk?

"Så er det jo sånn da, at foreldre som bare får et barn, lar alt dreie seg om barnet."

Er det sånn? Hvor har du det fra? Så utrolig fordomsfull du er!

Du skriver at det er "veldig stor forskjell på oppdragelsen på enebarn" og at det er "et større problem enn at folk velger å få bare ett barn". Hva i alle dager mener du med det?

Min eksmann var enebarn. Han stortrivdes som enebarn i oppveksten, savnet aldri søsken. Det savnet kom først da han ble voksen. Sa blant annet at tenkte en del på at han kom til å føle ansvaret for foreldrene veldig tungt når de etterhvert ble gamle. Jeg tror det er mange voksne enebarn som tenker og føler det slik. Og at det på sett og vis kan være litt ensomt. Ingen fettere og kusiner til barna, ingen tanter og onkler.

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn.

Jeg var tidvis ensom da jeg vokste opp, men lærte meg aktiviteter som fungerte for en. Blandt annet er jeg veldig glad i å lese.

Som kom livet som ung voksen. Studier, fest og fanteri. Helt fint.

Gikk også helt fint da jeg ble gift og fikk barn.

Så ble det skillsmisse. Gikk jo fint det også for jeg hadde jo ungene.

Foreldre ble gamle og fikk et omsorgsbehov. Det var jeg alene om. Ikke en gang noen å ringe til som delte min bekymring. Så kom skrøpligheten og sykdom. Fortsatt var jeg helt alene om det. Dødsfall og begravelse og det å rydde ut av et hjem. Sa jeg noe til venner så skjønte de ikke hva jeg sto oppe i. Enten så hadde de søsken eller så levde fortsatt foreldrene deres.

Nå. Er jeg helt alene. Det er ingen jeg kan støtte meg til. Ingen som deler min historie. Ingen som bare er der for meg fordi vi har felles gener. Unger lever sitt liv. Jeg har gode venner, men jeg har aldri følt meg så alene noen gang.

NN

[Tigerlily]

Jeg er enebarn. Eller - jeg har to halvsøsken, som er nesten dobbelt så gamle som meg, som alltid har bodd i en helt annen landsdel og som jeg absolutt ikke har noe forhold til (eller ønsker å ha noe forhold til, for den saks skyld).

Og jeg - jeg er den der stereotypiske "helt alene" som det refereres til her, alles skrekk i forhold til enebarn. Foreldrene mine er døde, begge to, og i en alder av 26 har jeg på en måte ingen (og har ikke hatt noen siden jeg var 18, forsåvidt). Er det tungt? Har det vært tungt? Ja, så absolutt! Man har virkelig ingen å støtte seg på, man har ingen å dele slike tunge ting med og man er helt alene om 90% av sine barndomsminner. Ingen som kan mimre om ting som ble sagt og gjort, som kan fortelle historiene bak bildene i albumet, og alle store familiebegivenheter blir jo totalamputert. La oss ikke snakke om julen, for å si det sånn...

Nå har jeg vært heldig i det at jeg har hatt en fantastisk kjæreste (nå min bestevenn) og har en fantastisk forlovede, slik at jeg har to "ekstrafamilier". Men savnet er der, alltid, hele tiden. Det er det som er faren med å ha et enebarn, man vet jo aldri hva som kan skje (joda, krisemaksimering, jeg vet!). Husker forsåvidt også utrolig mye dødtid fra da jeg var barn, mye lesing av bøker, tegning av tegninger og generelt stille aktiviteter & mye kjedsomhet. Fikk heller ikke ha med meg venner på ferie, og husker at jeg misunte alle vennene mine søsknene deres. De hadde i alle fall noen å sloss (underholde) seg med!

Aldri i verden om jeg skal ha enebarn. Om jeg må, adopterer jeg barn nr 2 og 3 om det ser ut til å bare bli ett biologisk.

[Vera Vinge]

Jeg ville ikke ha planlagt å bare få ett barn, om jeg kunne få flere. Jeg vil ønske å gi mine fremtidige barn den gleden det (vanligvis) er å ha søsken. Jeg har selv stått oppi en del vanskelige familiegreier, og er veldig glad for at jeg har hatt broren min da, selv om jeg som eldstemann alltid har ordnet mest med de greiene der. En støtte er det uansett. Når jeg tenker på foreldre som med tid og stunder sikkert vil trenge hjelp osv, er det fint å kunne være flere om det. I tillegg var det utrolig koselig å alltid ha en lekekamerat i nærheten da vi var små (det er også bare to år mellom oss).

Men, ting kan skje. Har man f.eks. et veldig tøft første svangerskap, eller man får et barn med kollikk og syns det er veldig tøft, eller man bare syns det å få barn er et større sjokk en man var forberedt på eller andre vanskelige greier oppstår, kan man jo endre synet på det. Jeg syns ikke folk bør gi sine første barn søsken for en hver pris - man bør jo ha overskudd og lyst til det.

Jeg tror også som andre sier, at det med hvor bortskjemte enebarn blir, handler mest om foreldrene. Man kan også sørge for at barna får sosial trening ved tett kontakt med sine søskenbarn, legge opp til at de får ha med venner mye med hjem, på ferier osv.

[Gjest Moi]

Leser i flere meldinger at andre mener ditt og datt om våre valg. Hvis det er slik, er dette noe vi ikke kan forandre på. Vi kan ikke forandre på alle de andre. Men vi kan jobbe med oss selv og finne ut hvorfor vi bryr oss om hva andre tenker.... Hvorfor ikke bare være trygge i våre egne valg? Jeg snakker mest for meg selv... Jeg har en sønn som ikke ser ut til å få søsken fordi det ikke ser ut til at vi får det til. Jer er 40 år ... Lurer på om jeg skal bruke krefter på å forsøke igjen etter flere spontanaborter som gjør meg deprimert, eller om jeg skal bruke mer energi på den fantastiske lille gutten jeg er så heldig å ha fått ...

Kjenner på meg at folk mener og tror mye rart, og tar meg mer nær av det på dårlige dager enn på gode.... På de gode har jeg mer selvtillit, og da vet jeg selv hva jeg er verd og trenger ikke andres aksept for å være glad i meg selv og fornøyd med mine valg. dette valget om å forsøke ny graviditet eller ikke, er ikke tatt, men jeg vet det er kun jeg og mannen min som kan vurdere og bestemme. En gynekoloh kan selvsagt komme med råd ... Hva valget enn blir, vil det videre handle om å gjøre det beste ut av det man har :-)

[Norbertine]

Når jeg (forhåpentligvis) får flere barn, er det jo først og fremst fordi jeg (og mannen) har lyst på flere barn, ikke fordi at sønnen vår skal få søsken, så sånn sett er jo det like egoistisk.

Samtidig har jeg en mor som har vokst opp som enebarn, og absolutt skulle ønsket seg søsken. Hun har nok følt seg litt ensom, ikke bare som barn, men også f.eks da foreldrene ble skilt, da de var syke, og da de døde, og hun ikke hadde noen å dele det med. Jeg tror nok de fleste ønsker seg søsken. Men om man bare vil ha et barn, er det sikkert ikke lurt å få et til som ikke er ønsket bare for barnets skyld.

[Gjest glemt å logge in]

Jeg kommer alltid til å tenke på eks-kjæresten min når jeg snubler over enebarnsdiskusjoner. Jeg mener at alle må få velge selv, det er ikke sikkert at søsken kommer overens heller, men da han plutselig døde i ung alder var min aller første tanke; Men de har jo bare han! Ikke at man skal "sikre" seg eller at sorgen blir mindre, men det føles på ett vis så sårbart. (Jeg vet at det ikke er et argument for å få flere barn, men det er den tanken som dukker opp hver gang.)

[Gjest regine]

Dere som er så fordomsfulle mot enebarn: Livet blir ikke alltid som man hadde tenkt. Jeg har alltid ment jeg skulle ha flere barn, gjerne 3. Har imidlertid "bare" ett. Flere årsaker til det, bla. styggt brudd med hans far, som jeg brukte år på å komme gjennom.

og ja - det er et savn. Men sånn har det altså blitt.

Så sitter man der, det tar tid før en treffer en ny, man er skremt pga tidligere opplevelser, årene går. Nå har jeg ny mann, men er vel strengt tatt for gammel til flere barn. Dessuten er ikke mannen særlig positiv til det heller. Et nytt barn nå ville heller ikke bli et "ordentlig" søsken til barnet jeg har, fordi aldersforkskjellen ville bli altfor stor.

Jeg ser at ungen kan få det tomt i voksen alder - men det får jeg ikke gjort noe med. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi livet ikke alltid blir som man tenker.