Overgrep

[Gjest Gjest84]

Litt usikker på om jeg poster dette innlegget på riktig plass, men... Logget ut - orker ikke tanken på at noen vet om det her egentlig...

Tingen er den at jeg mistenker at jeg ble misbrukt som liten jente/tenåring av en nær slektning. Tror det skjedde på barneskolen og tidligere. Er 25 nå.

Jeg har vel alltid innbilt meg seg at jeg var ferdig med det, men så flyttet jeg for meg selv for halvannet år siden og gikk i bryllupet hans (vi bor ikke så langt i fra hverandre nå). Veldig dum ide, selvsagt, ser jo den nå. Jeg kjente meg helt uvel og kvalm da prøvde ta på meg. Ikke noe seksuelt egentlig, bare litt klemming og sånn. Det føltest likevel så veldig feil. Søsteren min har kommentert hvor 'klåfingret' han er, noe mamma bare bortforklarte med at 'han er bare så glad i dere'. Jeg hadde lyst å bare gråte! Hovudgrunnen til at jeg ikke har fortalt det til noen er pga frykten for ikke å bli trodd.

Eg ønsker ikke sympati, ønsker ikke å bli 'dillet' med, men det hadde vært greit at noen av mine nære visste det og skjønte hvorfor jeg reagerer som jeg gjør i noen situasjoner.

Jeg har en nær kollega som jeg stoler veldig mye på, og jeg tror han har skjønt at det er noe galt. Han har sat at han er der for meg og at jeg kan snakke med han om jeg trenger det. Men jeg vet ikke om jeg orker tanken på at noen vet det...

Spørsmålet mitt til dere er vel egentlig: er det noen her inne som har opplevd det samme og har tips/erfaring for hvordan jeg skal komme meg videre? JEg ønsker virkelig ikke å leve inne i min egen boble og synest synd på meg selv. Jeg har lyst på kjæreste og kunne fungere normalt med en gutt.

Tror jeg trenger å vite hva som har skjedd. JEg husker ikke noe konkret, men har bare følelser og merkelige reaksjoner på ulike situasjoner. Er det noen som har erfaring med hypnose el. l.?

Uff, dette ble litt langt... Vet ikke om jeg har klart å formulere meg som jeg ville, men blir veldig glad om noen av dere har noen råd

[Gjest Gjest]

Er nok ikke så mye til hjelp, men har hatt samme opplevelse som deg. Jeg husker hva som skjedde, men har i årenes løp lukket det vekk. Hver gang tankene på dette kommer frem i hodet mitt så bare lukker jeg de vekk igjen, vet ikke helt hvordan jeg gjør det har bare lært meg opp til det gjennom årene. I motsetning til deg vil jeg ikke vite, jeg vil ikke tenke på det og jeg vil ihvertfall ikke snakke om det!

Men bare så du vet det så er det flere i din situasjon, og jeg tenker på deg! Hvis du føler at du må snakke om det synes jeg du skal prøve en psykolog. Der kan du jo si alt du vil, få gode råd, men hun/han har taushetsplikt slik at du kan være trygg på at det ikke kommer videre, før du eventuelt vil det selv.

For meg har det aldri vært aktuelt å snakke om det, når jeg var liten skjønte jeg ikke helt hva som foregikk, og trodde jo at jeg gjorde noe galt. Så ble det bare skam. Nå er det en del år siden, og siden han er i nær familie, og vi har alvorlig sykdom i familien, tør jeg ikke ta det opp i frykt for hva som kommer til å skje med familien min da. Så av hensyn til alle de andre tar jeg det ikke opp. Og meg selv. For jeg tror ikke jeg hadde taklet at det plutselig kom frem i lyset på den måten. Men dette er MIN måte å takle det på, sier absoltt ikke at dette er riktig for deg, i din situasjon. Føl litt på hva du tenker og vil, og prøv en time hos psykolog. Viktig at du finner en du liker, og som du føler at du kan stole på.

[Hanselot]

De som har erfaring med å komme seg videre livet sier ofte at det lønner seg å prate det ihjel. Man er da avhengig av å ha noen å prate om det med.

Faen Heller

[lulle]

Enig med siste innlegg. Har inntrykk av at de som kommer "lettest" utav det er de som prater om det. Har i tillegg sett noen vanskelige eks på ettervirkninger som kommer i voksen alder (gjerne mellom 30 og 40) på noen som har holdt det for seg selv. Dette er selvsagt bare en subjektiv oppfattning, og sikkert veldig mange som klarer seg fint selv om de ikke prater om det

[Gjest Gjest84]

Tusen takk for svar! Jeg blir faktisk litt rørt. Dere er skjønne Tror nok jeg har litt troen på det å snakke det i hel, men tviler på at jeg går til psykolog. Jeg har ett par nære venner som jeg stoler 100% og hvis jeg noen gang manner meg nok opp så er det nok de som jeg snakker med. Likevel er jeg usikker på om jeg skal gjøre det. Det blir jo på en måte en byrde for de å bære på noe sånt også...

Føler faktisk at det hjelper bare å si det til dere også. Får i gang tankeprosessen. Er lei av å synest synd på meg selv og har vel gått litt over i den 'sint-på-den-drittsekken-som-gjorde-dette-mot-meg'-fasen hvis det finnes noe sånt.

Jeg har på en måte ikke noe å huske (har blokket alt ute), kanskje det er enklere sånn. Ikke F om noen skal få gjøre noe sånt mot meg igjen! Og Han skal aldri få ta del i livet mitt og ødelegge meg!

Takk igjen. Det varmer at noen faktisk tar seg tid å svare meg. Veldig takknemlig

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen erfaring med å ha blitt misbrukt fra noen i nær familie, men jeg ble voldtatt for 7 år siden. Det tok lang tid før jeg turte å fortelle det til noen, var redd for å ikke bli trodd, avvist og ville heller ikke bli dullet med å ha masse sympati. Det gikk veldig greit i mange år, fullførte studier, fikk meg jobb osv, men plutselig var det som det gikk hull ett eller annet sted, og jeg gikk inn i en dyp depresjon. Jeg fortrengte rett og slett alt som hadde skjedd.

Ble da sykemeldt over en lang tid, og gikk til samtaleterapi hos en psykiatrisk sykepleier. Dette var til stor hjelp for meg, så jeg vil anbefale å snakke om det med noen.

Og til slutt så vil jeg bare sende deg en

Håper du finner den måten som er best å takle det på for deg. Det som funker for noen, funker ikke for alle.

[The Kitten]

Litt usikker på om jeg poster dette innlegget på riktig plass, men... Logget ut - orker ikke tanken på at noen vet om det her egentlig...

Tingen er den at jeg mistenker at jeg ble misbrukt som liten jente/tenåring av en nær slektning. Tror det skjedde på barneskolen og tidligere. Er 25 nå.

Jeg har vel alltid innbilt meg seg at jeg var ferdig med det, men så flyttet jeg for meg selv for halvannet år siden og gikk i bryllupet hans (vi bor ikke så langt i fra hverandre nå). Veldig dum ide, selvsagt, ser jo den nå. Jeg kjente meg helt uvel og kvalm da prøvde ta på meg. Ikke noe seksuelt egentlig, bare litt klemming og sånn. Det føltest likevel så veldig feil. Søsteren min har kommentert hvor 'klåfingret' han er, noe mamma bare bortforklarte med at 'han er bare så glad i dere'. Jeg hadde lyst å bare gråte! Hovudgrunnen til at jeg ikke har fortalt det til noen er pga frykten for ikke å bli trodd.

Eg ønsker ikke sympati, ønsker ikke å bli 'dillet' med, men det hadde vært greit at noen av mine nære visste det og skjønte hvorfor jeg reagerer som jeg gjør i noen situasjoner.

Jeg har en nær kollega som jeg stoler veldig mye på, og jeg tror han har skjønt at det er noe galt. Han har sat at han er der for meg og at jeg kan snakke med han om jeg trenger det. Men jeg vet ikke om jeg orker tanken på at noen vet det...

Spørsmålet mitt til dere er vel egentlig: er det noen her inne som har opplevd det samme og har tips/erfaring for hvordan jeg skal komme meg videre? JEg ønsker virkelig ikke å leve inne i min egen boble og synest synd på meg selv. Jeg har lyst på kjæreste og kunne fungere normalt med en gutt.

Tror jeg trenger å vite hva som har skjedd. JEg husker ikke noe konkret, men har bare følelser og merkelige reaksjoner på ulike situasjoner. Er det noen som har erfaring med hypnose el. l.?

Uff, dette ble litt langt... Vet ikke om jeg har klart å formulere meg som jeg ville, men blir veldig glad om noen av dere har noen råd

Å fortelle noen hva som har skjedd kan sette i gang bearbeidingsprosessen. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en profesjonell for å få bearbeidet dette skikkelig.

[Hanselot]

Du bør også ha i bakhodet at det er personer du er trygg på at ikke forsvinner. Man hører stadig vekk om venner som plutselig forsvinner når man har behov for å prate om noe mer alvorlig enn sminke fra L'Oreal.

Selv om det ikke kan sammenlignes med hvordan du føler det så kan det være en beinhard mental påkjenning for den som blir fortalt historien. Høres ut som du har noen å stole på og det er fint.

Selv om man bør prate ting ihjel så syns jeg ikke man skal la alle sammen vite om det. Hold det til dine nærmeste i såfall, kanskje til og med kun til den du vil prate om det til. Ev. kjærester bør vel også få vite om det når det føles riktig.