Allskens syndromer

[Gjest Gjest]

Hei, jeg skal nå skrive et innlegg om ting jeg har lagt merke til ved meg selv. Jeg føler meg ikke normalt på en millimeter, og har tenkt meg til legen for å få klarhet i hva som kan være "galt" med meg. Men jeg vil gjerne på forhånd ha en anelse eller pekepinn om hva det kan være så han bare kan teste meg eller spørre spørsmål.

Jeg missliker å omgås andre og gjør alt i min makt for å unngå mennesker. (forutenom online) Har lenge trodd at jeg har sosial angst, men jeg vet ikke helt. Jeg kvier meg til selve situasjonen der folk forventer at jeg skal kunne snakke med de. Dette gjelder bare folk jeg ikke har nært forhold med. Med samboeren min kan jeg jabbe løs i evigheter, og kan bli irritabel og rastløs om han ikke jabber litt tilbake.

Før hadde jeg noen venninner jeg kunne være litt hyper med, og prate om forskjellig, men når jeg ble eldre (over 1-3 års periode) føltes alt så mye mer anstrengt ut, og har nå kuttet kontakten med dem. Sist igår gjor jeg mitt beste for å ikke møte på min gamle lærer fordi jeg har ingenting jeg vil si til vedkommende. Jeg dårlig kommunikasjon med alle andre enn samboeren min.

Når jeg var ung er jeg blitt fortalt at jeg holdt meg for meg selv (i barnehagen), og at de noen ganger fant meg sovende i "kosekroken". Alltid hatt livlig fantasi, og leste masse bøker i tennårene. Nå starter jeg en bok, men klarer aldri å fullføre den, og går og tenker på den boken hele tiden. Får litt dårlig samvittighet for å ikke lese den ferdig. Jeg har alltid vært sjenert, og ville helst synke i jorden framfor å bli valgt til å lese høyt i timen. Når jeg først satte i gang med lesingen gikk det helt greit, forutenom å rødme noe så inn i de grader. Det gjør jeg i alle situasjoner jeg opplever som ubehaglig, som feks andre som forventer at jeg skal si noe. Jeg har veldig store problemer med å uttale meg munntlig om hvordan jeg opplever ting. Jeg glemmer alltid å si noe som er vesentlig for emnet.

Angående å glemme, så er jeg grusom der. Samboer må gjerne gjenta 3-4 ganger feks når han skal begynne på jobb, for hjernen min følger rett og slett ikke med. Han sier mandag til det tidspunkt, tirsdag til det tidspunkt, men alt blir ei suppe i hodet mitt. Noen ganger kan jeg sitte her alene og tenke "hvor ble det av han?" også ender jeg ofte opp med å måtte ringe ham og spørre igjen.

Av interesser og hobbyer så liker jeg/kan like mildt sakt alt? Jeg har prøvd mye rart, men aldri holdt meg til noe. Jeg blir så fort lei. Ofte blir jeg utmattet også, jeg tenker så mye på emnet at jeg sitter i transe nærmest, for også nesten gi blaffen i alt det og starte på noe nytt.

Jeg kan bli veldig engasjert i emner, og lese veldig mye om det (før jeg blir lei og går videre). Derfor er jeg kanskje mer kunnskapsrik, uten å være smart, enn mange andre. Folk kommer ofte til meg uansett problem. Data, bil, sminke, møbler.. You name it.

Jeg lærer også ting veldig fort. Om noen viser visuelt hvordan noe gjøres detaljert, kopierer jeg det veldig kjapt (har gått mekanisk fag). Derfor anser jeg meg selv som veldig brukbar, forutenom alle de andre problemene.

Jeg sover mye når jeg først sover. Jeg har ofte vansker med å sovne, og når jeg først gjør det, kan jeg bli liggende i 10-15 timer. Det er som om sengen holder meg fast noen ganger, jeg vil stå opp, men får det ikke til. Ikke alltid jeg føler med ordentlig utvilt heller, sjeldent egentlig. Jeg kan i perioder sitte oppe i 24 timer, uten å ense trøtthet.

Ang jobbing så starter jeg alltid med super motivasjon for å så falle sammen, blir liggende under dynen og griner når jeg helst da skal møte opp på jobb. Usikker på grunnen. Etter en slik episode klarer jeg ikke se sjefen, og jeg møter aldri opp igjen. Da begynner søken på ny jobb og slik fortsetter det. Jeg startet å skulke skole på barneskolen. Jeg ville heller gå rundt å tenke på ting, fantasere litt, puste frisk luft, framfor å se på en tavle og omgås klassekamerater. Når jeg skulket lå jeg sjeldent i senga og sov, jeg gikk heller en tur i fjellet o.l, for jeg elsker naturen. Utdanningsmessig har jeg prøvd et par linjer, men sluttet etterhvert. Jeg begynte å gi blaffen i det jeg holdt på med.

I 13 års alderen ble synet mitt plutselig svakere, klarte ikke lenger å lese alt på tavlen. Jeg er blitt ganske lyssky, dvs det svir i øynene mine når jeg ser i dagslyset. Etter en stund kan jeg bli vandt med det. Har også litt dårlig nattessyn. Jeg har veldig ofte hodepiner, det er som om noe tar tak innvendig og drar innover. Det kan gjøre ekstemt vondt, slik at jeg må lukke øynene og puste rolig, i et par sekunder for og så gå over til generel smerte. Noen ganger varer det 5 minutter, andre kan det vare hele dagen. Ofte værst i panneregion eller tinning.

Jeg liker tanken på å være spontan og sporty, men slik blir det. I tankene.

Fysiske smerter har jeg ikke så mye av, har begynt å jogge og håper jeg holder meg til det. Har alltid drevet med litt styrketrening.

Ernæringsmessig så spiser jeg ganske sunt og variert, og snop bare i helgene.

Har sikkert glemt mye nå, selvom jeg har lest over innlegget ørten ganger.

Takk for alle innspill (om noen gidder å lese alt)

[Gjest ts]

Ang "forutenom online". Det faktisk ofte jeg kvier meg til å måtte hilse på folk på MSN og lignende. Spesielt på et online spill jeg spiller. Vil helst bare holde på alene.

[Gjest ts]

Her kommer jeg på nye ting hele tiden gitt. Jeg blir fort stiv i muskler og ledd av å stå/sitte stille i en liten periode.

Har også selvmordstanker, men hadde aldri faktisk gjort noe slikt. Jeg bare tenker hvor mye "lettere" det hadde vært.

[Gjest Gjest_Maj_*]

Skal prøve å svare

Mye av det du nevner, som at du var sjenert i oppveksten, las bøker, holdt deg for deg selv, problemer med å møte folk som kan hende å forvente å snakke med deg, kjenner jeg meg igjen i. Det hørest virkelig ut som sosialangst og depresjon, og du bør snakke med fastlegen din om det.

Denne diskusjonen her på forumet tror jeg du bør lese, det kan hjelpe deg med å forstå og finne andre som har det slik.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=383147

Og tror også at du har migrene, jeg har aldri opplevd det, men det ser slik ut i fraa det du skriver.

bestill deg dobbeltime med fastlegen din, beste tipset jeg kan gi

Lykke til

[Gjest Eleksir]

Synes du er veldig flink til å beskrive hvordan du har det og hva det gjør med deg.

Mye av det du skriver høres ut som meg selv, fort fokusert på en ting for så begynne på noe nytt, holder meg for meg selv, trøtt, sover fort 13 timer, har ingen spesielle interesser, skulke for å være for meg selv, drømmende, tenker mye, er likevel ikke deprimert.

Det jeg synes du må høre med en lege, om du ikke har gjort det allerede er synet ditt, det kan være så mangt bl.a. migrene da lysstoffrør ikke er øynenes beste venn dersom du har det. Og selvmordstanker, dette må du ta tak i, snakk med en lege.

Jeg orker ikke small-talk og unngår dette, alltid. Kan nok virke avvisende men det gir meg svært lite. Da smiler jeg og kutter samtalen med "ja" og "vet ikke".

Er det slik at du skulle ønske du bare kunne reise rundt i verden, sove når du vil, ikke tenke på jobb eller studier, ta deg en tur på fjellet når du ønsker. Bare nyte livet uten alt maset?

[Gjest ts]

Takk for svar

Jeg vet ikke heilt det med depresjoner, jeg er egentlig ei veldig glad jente. Leker i snøen og tøyser, smiler veldig mye. Det har vel med det at jeg ønsker å føle meg fri. Slik situasjonen er nå, så er jobbing et fengsel uten like (har riktig nok bare prøvd yrker jeg selv har klart å skaffe, renhold/butikk). Og tankene om et lite studielån jeg har klart å dra på meg. Jeg føler meg aldri tilfredsstilt og synes ikke lønnen er verdt det på en måte. Noe som er fryktelig synd, for jeg vil jo tjene mine egne penger.

Jeg har også store vansker med å følge rutiner. Som det å stå opp kl 06.00 og komme hjem 16.00 hver dag, fordi jeg ikke trives med å gjøre det.

Har litt klump i halsen nå, av å "prate" om dette.

Du har vel rett siste gjest, jeg ønsker å gjøre det jeg vil når jeg vil. Rettere sagt, jeg klarer ikke i det lange løp å være bundet til visse tider og ting. Har prøvd og feilet så mange ganger nå. Jeg bryter avtaler i hytt og pine fordi alt i meg sier nei. Har prøvd å oppsøke psykolog, men møtte aldri opp pga kostnader og fordi jeg egentlig ikke vil snakke med noen som jobber med sånt, ikke munntlig eller "face-to-face" ihvertfall.

Men hva kan fastlegen min gjøre da? Og hva bør jeg si? Sist sendte han meg til psykolog, og det var det, fordi jeg ikke følte for, eller klarte ikke, å fortelle stort mer annet enn at jeg tror jeg sliter med sosial angst.

Jeg har ingen anelse hvor jeg skal begynne igrunn.. Har ikke lyst til å sitte på et offentlig kontor å prate om meg selv (Nav), og ikke vite hva som skal sies, og jeg kommer garantert til å gråte. Argh, jeg hater når jeg begynner med det. Føler meg som en svekling.

[Aeryn]

Kanskje du har ADD, eller ADHD uoppmerksom type som det egentlig heter?

ADD medfører bl.a. problemer med å styre oppmerksomheten, slik at man enten er altfor fokusert på noe (kalles hyperfokus) eller så er man helt uinteressert. Og at man fort mister interessen og stadig begynner på noe nytt.

ADD kan også gi sosiale vansker, og det er ikke uvanlig å få psykiske problemer (som f.eks tanker om selvmord) når man lever med udiagnostisert ADD.

Endret 17. januar 2010 av Aeryn

[Gjest ts]

Ja, jeg har lest litt om ADD og kjenner meg godt igjen. Men leste også at fastlegen min ikke kan utrede om jeg har det eller ikke. Hvor blir jeg henvendt da, og noen som vet hva det koster? Evt kontakte noen selv uten å gå via legen.

Og hvordan foregår slike tester? Spør de meg om ting, eller må jeg si alt selv? I så fall bør jeg sikkert printe ut det jeg har skrevet her.

[Gjest Eleksir]

Kjenner meg igjen i det med jobben, blir ofte "drittjobber" fordi man ikke enda har en utdannelse til jobber med en fornuftig lønn, som igjen fører til at man mistrives i jobben, rutinene og vil helst bare rømme fra alt.

Jeg ser heller ikke for meg et langt liv i den samme jobben, 9-16 jobb, 2,3 barn, stasjonsvogn og samme rutiner dag ut og dag inn. Ønsker å jobbe med noe som er spennende, når det ikke er det lenger vil jeg skifte beite til noe nytt. Frustrerende i grunn.

Fastlegen din kan finne ut hva som er galt med øynene dine, ev. henvise deg til øyelege. Slik at du kan få svar og slipper bekymringene over hva det kan være og ev. få behandling. Føler du det er vanskelig å snakke med legen, kan du bytte til en annen lege. Jeg har selv vært hos flere leger, men ikke vært helt komfortabel med disse og byttet, har nå den perfekte legen for meg. Kan snakke om akkurat det jeg sliter med og blir hørt og får gode råd på veien. Jeg har også hatt gråten i halsen hos legen, men jeg fikk også hjelp.

Noe du kan gjøre dersom du synes det er vanskelig å brette seg ut hos legen er å skrive et brev og ta det med til legen, skriv i brevet at det er vanskelig for deg å si alt uten at du skal bryte sammen. Fortell ham/henne hva du føler og hva dette gjør med deg. På den måten kan du få ut alt du vil si uten at du sier det direkte og knekker sammen. Det du skriver her nå er veldig fint, detaljert og vil gi legen en pekepinn.

Det samme kan du gjøre dersom legen din henviser deg videre til psykolog, brev for å komme igang, psykologen vil jo i bunn og grunn bare snakke med deg, og få deg selv til å tenke annerledes på ting. Han vil ikke rote rundt i hjernen din for så å koke opp en sinnsyk diagnose du blir stemplet med. Sier ikke at det er det du tenker på heller, bare nevner det for min egen del

[Gjest ts]

Okey, har nå komt frem til at jeg må snakke (gi han "brev") med legen så han kan sette meg på venteliste til poliklinikk. Litt flaut, for jeg har bedt han om å sette meg på venteliste før også, men jeg møtte ikke opp.. Men den legetimen som tar å snakke med han går under frikort-ordningen?

Siden jeg ikke lever på egne midler lurer jeg på om jeg kan få noe pengestøtte mens jeg venter på utredning også. Siden egenandel er nesten 2000,-. Må jeg ty til sosialstøtte da mon tro..

Jeg lurer på så mye, liker å vite ting i forveien

Likte de siste setningene dine eliksir :fniser:

[Gjest Eleksir]

Så flott at du har kommet frem til det.

Nå er ikke jeg så bereist i frikort-jungelen men jeg har funnet frem noe her fra nav, kanskje det kan være til hjelp.