Hvordan kondolere til nære personer?

[Gjest KA]

Kjæresten min og familien hans mistet nylig et ungt familiemedlem i en ulykke. De er i sjokk og sorg over hva som har hendt. Hvordan kan jeg som "ikke-pårørende" i den forstand få uttrykkt at jeg føler med dem og synes det hele er helt forferdelig uten at det virker dumt/overfladisk/ som "tomme ord".. Dette er så vanskelig.

Ordet "Kondolerer" er liksom så formelt og upersonlig.. mens det å prøve å få det til å høres ut som jeg veit hva de går igjennom også blir feil. huff.. noen som kan hjelpe meg?

Har du mistet noen? Hvordan foretrakk du at de rundt deg oppførte seg o.l. ?

[Gjest Gjest]

Dette har jeg også lurt på... På engelsk kan man jo si "I´m sorry". Men det er liksom ikke noe tilsvarende som passer å si på norsk, som jeg vet. Enig i at "kondolerer" blir for formelt.

[Gjest mr mr]

Kjæresten min og familien hans mistet nylig et ungt familiemedlem i en ulykke. De er i sjokk og sorg over hva som har hendt. Hvordan kan jeg som "ikke-pårørende" i den forstand få uttrykkt at jeg føler med dem og synes det hele er helt forferdelig uten at det virker dumt/overfladisk/ som "tomme ord".. Dette er så vanskelig.

Ordet "Kondolerer" er liksom så formelt og upersonlig.. mens det å prøve å få det til å høres ut som jeg veit hva de går igjennom også blir feil. huff.. noen som kan hjelpe meg?

Har du mistet noen? Hvordan foretrakk du at de rundt deg oppførte seg o.l. ?

LITT formell kan man faktisk tillate seg å være avogtil.

Det krever litt av deg, men er noe man bør gjøre i enkelte tilfeller.

Det beste er å dra på besøk til de. Når dere møtes gir du de en klem hvis det føles naturlig (eller bare tar de i handa), og sier noe sånn som "huff, dette var grusomt. Hvordan går det med dere? Jeg tenker sånn på dere" eller "Dette var grusomt. Jeg aner ikke hva jeg skal si"

Vær ærlig. Alle synes dette er vanskelig

Kondolerer er nok for de fleste et merkelig og unaturlig ord.

Og, for all del: GLEM sms i slike sammenhenger. Elektroniske hilsner og kondolanser er IKKE personlige og varmer lite

[Gjest sø]

Og, for all del: GLEM sms i slike sammenhenger. Elektroniske hilsner og kondolanser er IKKE personlige og varmer lite

Jeg synes SMS er kjempeflott. Er ikke så veldig verbal i triste sammenhenger (feks når min mor døde) og orker ikke snakke med alle, ihvertfall ikke over telefon.

Men selvsagt, hvis man har muligheten er det beste å dra på besøk og være der for de etterlatte. Er ikke så viktig hva man sier i grunn.

[Gjest caramiacaramella]

Jeg synes også det er vanskelig å finne ord i slike situasjoner Føler alt høres tomt ut og ikke er nok, på en måte. Jeg pleier vel for det meste å si "jeg er så lei for det" eller "jeg er så lei meg på dine vegne". Er vel den norske oversettelsen av "I'm sorry" på engelsk forsåvidt.

[Gjest Gjest_hei_*]

hei,

så leit å høre TS!

ja, dette med dødsfall er aldri enkelt. personlig mistet jeg to besteforeldre med 1 mnd mellomrom ifjor (de var gift og klarte seg ikke uten hverandre, så synes det var fint de fikk "gå sammen" :rødme: ).

disse to dødsfallene var første gang jeg mistet noen så nærme og også første gang jeg var den som fikk høre "kondolerer". personlig liker jeg ikke å bruke dette ordet og har unngått det sålenge det har passet seg. da sier jeg heller; "jeg beklager det som har skjedd" "dette var utrolig trist å høre om". i denne sammenhengen gir man ofte en god klem og man gråter en skvett, da betyr det plutselig ikke så veldig mye hva man sier, men mer at man er der og deler sorgen sammen med de som har mistet sine kjære.

pappa og jeg snakket om dette med bruket av ordet kondolerer, (det var han som mistet sine foreldre) og vi hadde begge tenkt tanken at kondolerer var litt stivt.

det var flere som sa kondolerer til meg, og jeg tok meg selvsagt ikke nært av det, men synes det ble litt stivt og jeg merket også ofte at de som sa det følte seg ille til mote/ikke var komforabel med ordet. jeg synes også det var vanskelig å svare på det og det ble som regel ett "takk" (selvsagt alt ettersom hvem som sa dette).

i kirken (begravelsen) derimot, befant det seg flere folk der som jeg ikke visste hvem var, de kom opp til meg og kondolerte. synes det passet seg bedre da det kom fra ikke kjente/fjerne folk.

altså; uansett hva folk måtte si forsto jeg jo selvsagt at alt var godt ment, og det viktigste var at de var der for meg, men jeg synes altså at "kondolerer" er litt stivt når man er rundt nære venner/familie. hos litt mer fjerne folk derimot passet deg seg bedre. men dette blir nå kun min mening...

i bunn og grunn, tror ingen tar seg nær av hva man sier/ordlegger seg. det viktigste er at man står sammen om sorgen!

[Rampolina]

Dette var leit å høre

Jeg har ei venninne som mistet barnet sitt og jeg husker enda veldig godt hva jeg sa for jeg hadde grublet så lenge på det, men ikke kommet med noe svar.. Jeg endte opp med å hive begge armene rundt henne og si :"Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg ANER virkelig ikke."

Og det holdt i massevis.

Det er ingen som har noe "fornuftig" å si i slike situasjoner, jeg tror bare det verste man kan gjøre er å trekke seg helt vekk.

Da min bestefar døde så var det mange som sa : jeg er så lei meg" og "dette var trist". Dette funka helt fint. Som flere sier så er "kondolerer" et litt vanskelig ord.

Men om det er til "ukjente" så sier jeg det faktisk selv. Da er det liksom litt greiere...

Lykke til gjennom en tøff tid.

[Gjest Gjest_André]

Jeg mistet moren min.

I begravelsen ønsket jeg ikke å prate med noen som helst, fordi jeg innerst inne visste at ingen hadde noe vettugt å si.

Men... Jeg vet selv hvor vanskelig det er å være den andre i samtalen, den som liksom skal si noen trøstende ord. Det har tydeligvis flere av dere andre også opplevd. Det er ufattelig vanskelig å komme på noe klokt å si i en slik situasjon. Da ender man som oftest opp med "Kondolerer." Og det er helt greit, synes jeg.

Så, jeg tok hånden til de som rakk den fram. Jeg hørte på ordene til de som mente at de måtte si noe. Det var ingen vits i å gjøre det vanskelig for folk. Men jeg sa ingenting tilbake. Gav bare korte nikk.

Det var meg det. Jeg kan ikke snakke for andre.

[Tabris]

Jeg mistet min far for en del år siden. For meg var ikke det viktigste hva folk sa, men at de var der. F.eks kom to venninner av meg i begravelsen. Da alle tok kondolanse-runden etter kisten var senket ned, så sto de litt for seg selv og så litt brydde ut. De visste ikke helt hva de skulle si eller gjøre, men det betydde ingenting. Det eneste som betydde noe var at de var der.

[Sunshine]

Jeg har fått mange kondolanser den siste måneden, og det aller beste er når man sier det rett ut at man ikke vet hva man skal si.

Ingenting noen har sagt til meg har gjort mine tap bedre, og det beste er når de som tar kontakt sier det. Det aller beste noen har sagt til meg er "uff uff" før han ristet på hodet og gav meg en stor klem med tårer i øynene.

Jeg vet at alle som sier kondolerer mener det godt, men det er for meg et grusomt ord når det står alene.

Si at du er lei for at de må gjennom dette, at det er fryktelig og at du har ikke ord. Eller rett og slett si at du ikke vet hva du skal si, for dette er så fælt at ingen skulle måtte oppleve noe slikt.

Husk at uansett hva du sier kan du ikke gjøre det bedre bedre for dem nå. De trenger ikke høre at tiden leger alle sår, at det blir lettere etterhvert osv osv... Det eneste som kunne gjort det bedre for oss som har mistet noen er å få dem tilbake

Det du kan gjøre nå er å hjelpe til med daglige gjøremål. For oss var det alfa og omega at noen lagde frokost, kokte kaffe, hjalp til med småtteri som å handle, ringte rundt og informerte, og gjorde nødvendige ting hos de døde. Slike ting er fryktelig tunge å måtte gjøre når man sitter der i sjokk og vil helst bare eksistere.

Nå vet jeg ikke hvor lenge det er siden de mistet sin kjære, men jo kortere tid siden, jo viktigere er det å hjelpe til alt småtteri. Det skaper trygghet i kaoset.

Hvor mye du burde stille opp avhenger selvfølgelig av hvor godt du kjenner familien.

Endret 27. januar 2010 av Sunshine

[Gjest Bianca26]

Jeg syns sånn er såå vanskelig. Jeg syns det høres så tungt og upersonlig å si jeg kondolerer. Jeg skulle ønske det fantes en annen ting å si enn det. Er så mye lettere på engelsk, da kan man si im sorry, noe som høres mer oppriktig ut, men det kan man ikke si på norsk. nei jeg blir alltid ukomfortabel og usikker på hva jeg skal si til noen som har mistet en nær.

[Fjellrypa]

Jeg synes kondolerer er et bra ord. Jeg satte pris på å høre det, og bruker det lettere selv også nå.

[Gjest uten navn]

Jeg synes kondolerer er et bra ord. Jeg satte pris på å høre det, og bruker det lettere selv også nå.

Helt enig.

Jeg fikk høre ordet "kondolerer" av både nære og fjerne da jeg mistet faren min, og syntes at det var både trøstende og godt.

Ellers trenger man ikke å si så mye "klokt". De sørgende orker ofte ikke å snakke med alle om sorgen. Husk at de alltid har en eller flere å snakke med om den, og presten tilbyr dem i tillegg samtale og en sorggruppe hvis de ønsker det.

[Gjest Bianca26]

Jeg synes kondolerer er et bra ord. Jeg satte pris på å høre det, og bruker det lettere selv også nå.

jeg syns det ordet er utrolig tungt

[fink]

Da min barndomsvenninne mistet sin far nylig, avtalte vi å møtes. Vi begynte å grine begge to idet jeg åpnet døra for henne, så satt vi vel og holdt rundt hverandre en god stund. Jeg kjente ham ettersom hennes hjem var som mitt eget i barndommen, så det var trist. Jeg gråt da jeg fikk beskjeden om at han var død, men det var mest fordi jeg fikk så fryktelig vondt av min venninne.

Til litt fjernere relasjoner er vel kondolerer greit, men jeg sier gjerne noe mer hvis jeg i det hele tatt sier det.

" kondolerer, så utrolig trist å høre."

"Så fryktelig trist å høre om...., hvis du trenger noen å snakke med..."

Osv.