Sosial angst og depresjon

[Gjest Gjest]

Jeg er en jente på 15 (blir 16) og jeg sliter veldig mye med angst.

Jeg har vel vært sjenert optrent hele livet mitt, men det var da jeg startet på ungdomsskolen det virkelig ble ikke. Det har bare blitt værre og værre gradivis med tiden, og jeg orker ikke å tenke på hvor ille det kan bli om noen år hvis hvis angsten blir enda verre nå.

Bare det å dra på skolen er et stort mareritt for meg, jeg gruer meg hver dag for jeg er så redd om jeg skal få noen kommentarer fra folk, at det er fremføring, gruppearbeid el. så jeg er mye borte fra skolen. mest av tiden min sitter jeg bare inne på rommet mitt og isolerer meg totalt, har ingen venner jeg kan være med eller snakke med.. Jeg blir så sjalu når jeg ser/hører om de andre i klassen som har det morsomt med venner, er ute å fester osv.

Jeg klarer heller ikke skolearbeid, jeg kan jo egentlig bedre men jeg klarer det bare ikke! jeg får rett og slett ikke til noe som helst, jeg er helt håpløs.

På skolen så sitter jeg bare der uten å si noe soe som helst og stirrer i veggen. men likevel føler jeg at alle stirrer på meg og tenker at jeg er så rar og stille... hvis jeg først si noe til noen så ender det bare med at jeg driter meg ut og sier noe dumt, og da tenker jeg på den hendelsen i flere uker/mnd etterpå fordi jeg angrer så mye. jeg klarer bare ikke å kotrollere tankene mine, de bare kommer... Og når jeg er i sosiale situsajoner, så sitter jeg bare å skjelver, svetter i hendene, får kramper, blir tør i munnen osv.

Det værste er at jeg faktisk egentlig ikke er den kjedleige, stille, rare personen som alle tror. Jeg er EGENTLIG det helt motsatte, jeg er egentlig utadvendt og livlig, men jeg klarer bare ikke å vise meg frem. det går bare ikke!! jeg klarer ikke å bli kjent med folk. Jeg føler meg så innesperret i meg selv og helt hjelpesløs, for jeg aner vrikelig ikke hva jeg skal gjøre. Å ta livet av meg selv frister så utrolig mye noenganger, og hvis det ikke blir bedre snart så tror jeg kanskje at det kan gå galt... jeg er ikke den personen som jeg var før, har blitt så sliten, gidder ikke å gjøre noe som helst lenger og ser ikke poenget i å gjøre noe som helst. Jeg får aldri gjort noe ferdig heller, fullfører aldri noe som helst.

Jeg har forresten "snakket" litt med legen om detten for noen mnd siden (hadde skrevet ned på papir og ga det til han) , han fortalte meg litt om dette her, men det virket ikke som om han tok meg særiøst og at han bare trodde at jeg slet med litt sjenase.. og han sa bare at jeg kanskje burde skaffe meg en psykolog. men jeg trodde at det var slik at legen ga henvisning til psykolog?? jeg klarer jo ikke å skaffe meg en psykolog på egenhånd? (vil ikke at foreldrene mine skal vite noe om dette) jeg fikk heller ikke noe ny time hos han senere og har ikke hørt noe fra han.

Jeg har også snakket litt med helsesøster på skolen, var hos henne 2 ganger og hun forsto jo problemet mitt, men jeg har ikke snakket med henne siden høst nå og det virker som om hun har glemt meg helt.

og jeg tør ikke å kontakte henne IGJEN!

Hva skal jeg gjøre videre nå?? har egentlig bare gitt opp nå, for det finnes jo ingen utvei.. er så lei av å ikke få noe ut av livet og bare sitte alene hele tiden..

[Gjest Frk Krok]

Jeg blir fortvilet over at du ikke har fått bedre hjelp av de voksne fagfolkene du har oppsøkt!

Når du sliter med angst i den graden du gjør, så kalles det en angstlidelse. Sosial angstlidelse og sosial fobi er to navn på samme lidelse. En angstlidelse er en sykdom, altså noe helt annet enn sjenanse, og ikke noe du vokser av deg. Du trenger heller ikke være sjenert for å ha sosial fobi, hvem som helst kan rammes av det.

Jeg har ikke noe bedre råd enn at du forsøker å oppsøke hjelp igjen. Ja jeg vet hvor vanskelig det er! Jeg kunne ha skrevet innlegget ditt når jeg var yngre. Nå er jeg mye eldre og uføretrygdet pga sosial fobi. Vi får håpe ditt liv går i en annen retning...

[Hetheru]

Kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg var veldig utadvendt før jeg begynte på skolen, men så ble jeg bare mer og mer innesluttet i meg selv. Klarte ikke skolearbeid og var mye borte, hadde bare en venninne. Jeg snakket ikke med noen om det, (bortsett fra mine foreldre, som ikke forstod meg helt grunnet manglende info på dette området), og jeg visste ikke om at det fantes angstlidelser, (og hvilke symptomer de hadde,) før jeg var 18! Jeg er nå 50% sykemeldt pga dette.

Jeg vil anbefale at du forteller dette til dine foreldre, og får deg en psykolog. Skriv det ned på en lapp og gi den til de. Si at du gjerne vil bli forstått, og at du trenger hjelp. Finn gjerne litt info på nettet. (Det er altfor lite informasjon om psykiske lidelser i skolen, og ellers.)

Angst kan bli mye verre med årene, og isolasjon er ihvertfall ingen løsning. Det gjør den faktisk verre.

Hvis du kontakter en psykolog kan du få hjelp til å takle problemene dine og utfordre deg på en sunn måte. Kanskje medisiner er et alternativ en periode, men ikke spør etter disse. Man vil jo helst ikke bli avhengig av slike. I mine øyne er et liv uten medisiner det beste. Går selv på Cipralex for tiden, men håpet er å slutte med den etterhvert. Dette er en mild antidepresiv som også virker mot angsten.

Jeg vet det er vanskelig å fortelle slikt til sine foreldre, men jeg tror det er det beste å gjøre. Å være alene med noe sånt er bare vondt.

Ønsker deg all lykke videre, og håper at du kan bli den sosiale jenta du egentlig er. Jeg tror du klarer det

[Gjest Gjest]

Jeg fikk angst når jeg var 17, og det føltes umulig å fortelle det til noen, men jeg forstod at jeg måtte gjøre det. Å være helt alene om problemene er ekstra vanskelig. Jeg ville heller ikke si noe til mine foreldre, for jeg ville ikke at de skulle bli bekymret for meg. Be legen om en henvisning til psykolog. Du kan også bytte lege, det er dessverre nødvendig enkelte ganger.

Ikke gi opp. Det finnes hjelp og du er sterk som har fortalt det til helsesøster og lege. At de ikke har hjulpet deg, er trist å lese. Derfor bør du bytte lege eller kreve at legen gir deg en henvisning til psykolog, gjerne på DPS.

http://www.mentalhelse.no/?module=Articles...icShow;ID=11784

[Poppzy]

Du må selv be om hjelp. Verken lege eller helsesøster har tatt deg seriøst.

Jeg syns du skal fortelle det til dine foreldre. Ta de med deg til legen eller helsesøster. Du bør bli henvist til BUP/BUA (barne- og ungdomspsykiatri) siden du er under 18 år.

[Gjest Gjest]

Hei, du som sliter, men som skal få det bedre!

Du har vært flink, som har tatt første steget!

Det er ikke mange som klarer å ta opp sånne ting med leger og helsesøstre, når de er så unge som deg. Jeg har selv slitt med det, og jeg er mye eldre enn deg! Men jeg fikk hjelp til slutt, og alt løste seg! Men jeg byttet lege, og traff en kvinnelig lege, som virkelig skjønte hvordan jeg hadde det!

Synd at ikke legen din, og helsesøster, helt har skjønt alvoret i det du har fortalt dem... Men ikke gi opp for det, selv om det er tungt for øyeblikket...!

Har du fortalt legen eller helsesøster at du av og til har tenkt på å ta livet ditt!? Det er en veldig viktig opplysning, som får de fleste i helsevesenet til å reagere...! Du blir nødt til å si det som det er! Først da får du den hjelpen du trenger... Når du ikke holder tilbake noe... Ellers tror de bare du sliter med sjenerthet... Men DET er ingen sykdom... Det er derimot sosial angst og depresjon!

Å bytte til en annen, kanskje kvinnelig, lege, ville være lurt, tror jeg... Noen leger forstår bare sympomene, men ser ikke mennesket bak... Kvinner forstår ofte også pskologiske ting bedre enn menn...

Kanskje du skulle prøvd helsesøster en gang til? Det er jobben hennes å hjelpe barn og ungdom, så du skal ikke være redd for å "plage" henne... Kanskje du kunne skrevet et helt ærlig brev til henne, der du ikke legger skjul på noe...? Og der du skriver at du virkelig trenger hjelp!

Av en eller annen grunn vil du ikke fortelle foreldrene dine at du sliter... Hvis det er fordi det "feiler" dem noe; som alkohol-/rusmisbruk, voldelighet, alvorlig psykiatrisk sykdom eller andre store problemer, så er det kanskje ikke så lett... Men likevel ikke håpløst...!

Men hvis de er noenlunde normale og snille mennesker, og du "bare" ikke vil plage dem med dine problemer, eller tror de blir misfornøyde hvis du ikke er perfekt, så skal du ikke grue deg for å si fra til dem...! Det tåler de!

Selv om dere skulle være sure på hverandre, eller krangler mye hjemme, så spiller det ingen rolle, i forhold til det du sliter med nå... Det skjønner nok de også...

Men hvis det føles bedre å gå til noen andre først... Har du en annen person, enn foreldrene dine, som du stoler på? En tante, søster, bestemor, lærer el.l, som du kunne betrodd deg til? Og som kunne hjulpet deg videre hos lege/psykolog, eller med å fortelle det til foreldrene dine?

Hvis ikke, syns jeg du skal si det til den av foreldrene dine du føler deg nærmest, på tomannshånd... Det blir kanskje litt voldsomt å skulle stå overfor begge to, og fortelle at man føler seg helt mislykket og redd...Og at man trenger hjelp! For det gjør du...!

Man kan ikke klare å slite med noe som dette helt alene...

Det fortjener du ikke!

Be mamma eller pappa komme inn på rommet ditt en kveld. Da er det som oftest lettest å få til en fortrolig atmosfære, og ordene en vil si kommer lettere. Bare begynn med å si at du har noe å fortelle...

Bruk den tid du trenger... Og ikke legg skjul på noe! Spesielt ikke dette med selvmordstanker! Det vil kanskje skremme dem, og gjøre dem lei seg en stund, men langt fra så lei seg som de ville blitt, dersom du plutselig en dag ble borte!!!!! Håper du virkelig forstår det!

Selv er jeg en voksen dame på 40 år...

Da jeg var 19 år, fikk jeg en depresjon, som varte i 2 år. Jeg fikk ikke noe hjelp, verken fra helsevesenet eller mine foreldre, av den ene enkle grunn: Jeg spurte aldri om hjelp! Jeg håpte at alle skulle legge merke til, og forstå, hvor vanskelig jeg hadde det, men det er ikke alltid lett for andre, selv ikke for en mor...

Jeg har vært mye sinna på mora mi, fordi hun aldri la merke til hvordan jeg hadde det da, og har hatt det også seinere i livet... Depresjon kan gå over av seg selv, men det tar ofte lang tid... Bortkastet lang tid, som du kunne ha brukt til å leve og ha det gøyt!

Jeg har spurt mora mi, etter at jeg ble voksen, hvorfor hun ikke hjalp meg... Svaret jeg fikk var at hun visste ikke at jeg hadde hatt det så slitsomt...Men at hun ville gjort hva som helst for å hjelpe meg, hvis hun hadde visst hvordan jeg hadde det...

Kanskje du er som meg; prøver å late som ingenting hjemme, slik at de ikke skal skjønne noe...? Samtidig som man skulle ønske at de skjønte ALT, uten at man måtte fortelle det...

Jeg har 3 døtre selv nå... Hvis en av dem hadde slitt sånn som du gjør nå, så hadde jeg gjort ALT som sto i min makt, ja, ofret livet om jeg så måtte, for at de skulle slippe å leve med angst og depresjon...!

Foreldrene dine ELSKER DEG! Uansett om de er travelt opptatt, sure, sinte, stressa eller opptatt av seg og sitt... Uansett om du er sjenert, føler deg mislykka, dårlig på skolen, eller teit i sosiale sammenhenger... Som forelder vil man bare at barna skal ha det bra, men man er bare et menneske, og klarer ikke alltid å få med seg det man burde ha oppfattet om barna sine... Der må du hjelpe dem litt, og fortelle hvordan du har det! De vil bare ditt beste! De ville nok ofret hva som helst for å ikke miste deg!!! Men kanskje de ikke er flinke nok til å la deg forstå det...?

Hvis DU var din egen BESTEVENN, hva ville du rådet deg selv til da? Ville du sagt: Hei, BESTEVENN, bare gi opp! Du er helt mislykka! Det er ingen som bryr seg! Dette klarer du ikke!

NEI!

Du ville sagt: Kjære (navnet ditt), du skal ikke går rundt og ha det sånn som du har det! Det fortjener du ikke! Jeg vet at du er sprudlende og utadvendt inni deg, og at det er det som er ditt egentlige JEG! Jeg ser deg for den du er, min BESTEVENN! Du er verdifull! Du skal leve det livet du fortjener! Og du må la oss som er glade i deg, få hjelpe deg! :-)

Jeg er sikker på at mora og faren din vil gjøre hva som helst for å hjelpe deg! Bare du tør å ta skrittet og si det til dem! Du skal ikke være redd for at du plager dem, eller legger byrder over på dem... Det er det som er "jobben" deres som foreldre; å hjelpe deg, så du får et godt liv! Kanskje de ser at du sliter, men ikke tør å spørre deg hva som er galt... Kanskje de er redd for å invadere ditt privatliv? Eller at du skal bli sinna eller lei deg...?

Det er tøft...Men man må bare bestemme seg: Nå skal jeg fortelle det! Jeg kan ikke skjønne annet enn at foreldrene din vil sette stor pris på den tillit du viser dem, ved å la dem får hjelpe deg med det du sliter med... De er sannsynligvis ikke proffe på temaet, men de er proffe på å være DINE foreldre, og på å være glade i DEG, uansett hva...

Kjære deg! Selv om jeg ikke vet hvem du er, føler jeg med deg! Jeg ønsker deg ALT GODT! Det er mange, mange, som har det slik som deg. Du er ikke alene! Og alt kommer til å ordne seg! Våg å tro på det!

Jeg er ikke noen religiøs person, men jeg er overbevist om at vi alle har noen som passer på oss... Selv om vi ikke tror på noe, så er de der... Du har også en skytsengel, som er med deg alltid! Be den trøste deg når alt føles tungt og vanskelig...

"Langt der fremme

ser jeg at skyene revner,

og sola bryter igjennom.

Dit skal jeg!

For uansett hvor tungt livet kan fortone seg

og hvor mange mørke skyer som truer i horisonten,

skinner det alltid en klar sol bak der et sted.

Og hvert lille solglimt vi klarer å ta til oss,

hjelper oss til å ta enda et skritt på den vanskelige veien…

Tilbake til livet!"

Lykke til! Livet venter på deg!

Hilsen en som har vært der du er nå, og kommet gjennom det... :-)

PS. Du kan også prøve denne. De kan hjelpe deg videre...

Røde Kors- telefonen for barn og ungdom

Mandag-fredag: 14.00-20.00

Gratis grønt nummer 800 33 321

[Gjest Gjest]

Mental Helse har en hjelpetelefon og en nettjeneste:

Alltid åpen. Noen å snakke med, noen å skrive til.

Hjelpetelefonen: 116 123

Nettjenesten: www.sidetmedord.no

Telefontjenesten er gratis

Nettjenesten er gratis

Lykke til!

[Gjest _Hufsa_]

Hei!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver da jeg har slitt med dette selv så lenge jeg kan huske.

Det jeg har funnet mye hjelp i er å ta i bruk en veldig hjelpsom teknikk i å forandre på tankemønsteret som jeg fant her: http://www.thework.com

Ellers har jeg også funnet hjelp i denne siden: http://www.socialanxiety.co.uk/

Denne siden er drevet av en psykolog som har slitt med sosial angst selv, har kommet ut av det og ønsker å hjelpe andre med det samme.

Og så vil jeg nevne at jeg har funnet mye trøst i å følge med videobloggingen til denne jenta som også jobber med å komme seg ut av sosial angst.

http://www.youtube.com/user/JaneyfromKorea

[Gjest Gjest]

Stakkars stakkars deg

Dette er som å lese om datteren min. Hun er på samme alder og sliter med akkurat det samme som deg. Heldigvis fortalte hun meg hvordan hun hadde det, jeg trodde det bare var tenåringstrass, hun var sur og mutt.

Da hun fortalte meg, og det var ikke mye hun sa, så forsto jeg jo så mye mere. Og heldigvis så ville hun snakke med meg, sånn at jeg kunne kontakte folk som kan dette, og jeg snakket med skolen , slik at de også skulle forstå hvordan hun hadde det.

Jeg visste ikke hva som foregikk, så jeg ble veldig glad da hun sa det til meg. Det er ikke alltid vi foreldre klarer å se alle signalene selv om vi burde det...

Snakk med foreldrene dine, eller læreren, vis gjerne det du har skrivd her.

Du må ha hjelp, før det blir for sent. Og selv om det er vanskelig, så blir det lettere etterhvert.

Lykke til

[Gjest lykkelitn]

Jeg er en jente på 15 (blir 16) og jeg sliter veldig mye med angst.

Jeg har vel vært sjenert optrent hele livet mitt, men det var da jeg startet på ungdomsskolen det virkelig ble ikke. Det har bare blitt værre og værre gradivis med tiden, og jeg orker ikke å tenke på hvor ille det kan bli om noen år hvis hvis angsten blir enda verre nå.

Bare det å dra på skolen er et stort mareritt for meg, jeg gruer meg hver dag for jeg er så redd om jeg skal få noen kommentarer fra folk, at det er fremføring, gruppearbeid el. så jeg er mye borte fra skolen. mest av tiden min sitter jeg bare inne på rommet mitt og isolerer meg totalt, har ingen venner jeg kan være med eller snakke med.. Jeg blir så sjalu når jeg ser/hører om de andre i klassen som har det morsomt med venner, er ute å fester osv.

Jeg klarer heller ikke skolearbeid, jeg kan jo egentlig bedre men jeg klarer det bare ikke! jeg får rett og slett ikke til noe som helst, jeg er helt håpløs.

På skolen så sitter jeg bare der uten å si noe soe som helst og stirrer i veggen. men likevel føler jeg at alle stirrer på meg og tenker at jeg er så rar og stille... hvis jeg først si noe til noen så ender det bare med at jeg driter meg ut og sier noe dumt, og da tenker jeg på den hendelsen i flere uker/mnd etterpå fordi jeg angrer så mye. jeg klarer bare ikke å kotrollere tankene mine, de bare kommer... Og når jeg er i sosiale situsajoner, så sitter jeg bare å skjelver, svetter i hendene, får kramper, blir tør i munnen osv.

Det værste er at jeg faktisk egentlig ikke er den kjedleige, stille, rare personen som alle tror. Jeg er EGENTLIG det helt motsatte, jeg er egentlig utadvendt og livlig, men jeg klarer bare ikke å vise meg frem. det går bare ikke!! jeg klarer ikke å bli kjent med folk. Jeg føler meg så innesperret i meg selv og helt hjelpesløs, for jeg aner vrikelig ikke hva jeg skal gjøre. Å ta livet av meg selv frister så utrolig mye noenganger, og hvis det ikke blir bedre snart så tror jeg kanskje at det kan gå galt... jeg er ikke den personen som jeg var før, har blitt så sliten, gidder ikke å gjøre noe som helst lenger og ser ikke poenget i å gjøre noe som helst. Jeg får aldri gjort noe ferdig heller, fullfører aldri noe som helst.

Jeg har forresten "snakket" litt med legen om detten for noen mnd siden (hadde skrevet ned på papir og ga det til han) , han fortalte meg litt om dette her, men det virket ikke som om han tok meg særiøst og at han bare trodde at jeg slet med litt sjenase.. og han sa bare at jeg kanskje burde skaffe meg en psykolog. men jeg trodde at det var slik at legen ga henvisning til psykolog?? jeg klarer jo ikke å skaffe meg en psykolog på egenhånd? (vil ikke at foreldrene mine skal vite noe om dette) jeg fikk heller ikke noe ny time hos han senere og har ikke hørt noe fra han.

Jeg har også snakket litt med helsesøster på skolen, var hos henne 2 ganger og hun forsto jo problemet mitt, men jeg har ikke snakket med henne siden høst nå og det virker som om hun har glemt meg helt.

og jeg tør ikke å kontakte henne IGJEN!

Hva skal jeg gjøre videre nå?? har egentlig bare gitt opp nå, for det finnes jo ingen utvei.. er så lei av å ikke få noe ut av livet og bare sitte alene hele tiden..

selv om du kansje ikke har så lyst, så er det beste du kan gjøre, å ta dette opp med enten en forelder, eller en annen voksen person som du stoler på. tante, eller eldre søster. du skjønner hva jeg mener:) du trenger hjelp for å bli bedre, akkurat som man trenger behandling for en brukket arm:)

[Gjest Gjest_gjest_*]

Skjønner det du skriver her. Har hatt det slik så lenge jeg kan huske, og har det fortsatt slik, så kan ikke komme med så mange tips. Men når du tror du sier noe dumt så må du ikke tenke på det i mange uker, det er ingen som husker det så lenge, bare du

Håper det går bedre med deg og at du finner noen å snakke med

[Gjest Gjest]

Prøv å dra til legen din enda en gang, og print ut det du har skrevet her og gi det til han! du kan gjerne overdrive litt, bare han forstår at du har et problem!!

På meg virker det som om du har et så stort problem, at det kanskje kunne være aktuelt med medisiner..

Du må ihvertfall få skaffet en psykolog..