Til alle foreldre som har barn i barnehage alder

[Gjest Malena]

Så dere mener altså at grunnen til at vi opplever SÅ mye større problemer blant barn og unge idag skyldes at vi er mer obs på symptomene, dårligere inneklime på skolene, og at hjelpeapparatet er større?

Hvorfor er vi så redde for å innrømme at vi kanskje hadde det bedre før når en av foreldrene var hjemme? Hvorfor kan vi ikke være såpass ærlige at vi tør tenke over om det er bra for små barn - ofte helt fra 1-årsalderen og bli dratt opp av sengen og ut for å kjøre til barnehagen eller dagmamma? Og dermed være adskilt fra foreldrene ofte i 7-8 timer hver dag? Hvorfor skal "alle" barna oppdras av barnehage-ansatte som har lest de samme pedagogisk riktige bøkene, hva gjør dette med barn som individ? Er det ikke mulig at foreldre har problemer med å være konsekvente i barneoppdragelsen for å dekke over sin dårlige samvittighet?

Spesielt SV og AP har i alle år gått veldig hardt ut med at det skal være barnehageplass for alle og at det å få "mor tilbake til kjøkkenbenken" er et nederlag. Det skal brukes tusenvis av statlige kroner på å subsidiere barnehageplasser i stedet for kanskje å legge forholdene bedre til rette for at en av foreldrene skal ha en mulighet til å være hjemme mens barna er små. Ordningen med kontantstøtte synes jeg i utgangspunktet er bra - og den har fått urimelig mye pepper etter mine begreper. Økonomien til småbarnsforeldre kunne vært gjort bedre ved at man f.eks. fikk enda lavere beskatning i skatteklasse 2. Det er mye som kan gjøres - men da må man selvsagt først tørre innrømme at det er foreldrene selv som best kan oppdra sine egne barn og at det å bruke mer tid på barna er å invistere i framtiden.

[Væren]

Ordningen med kontantstøtte synes jeg i utgangspunktet er bra - og den har fått urimelig mye pepper etter mine begreper.

Etter mine begreper har denne tullete ordningen fått som fortjent!

Ta f.eks. min svoger og svigerinne; de var kjempefornøyd med kontantstøtten! De gikk begge i full jobb og tjente svært bra, hennes mor passet barnet deres - gratis - og gjorde alt som het husarbeid, og de flirte fornøyd over å få sånn max uttelling... Kontantstøtten ble en ren netto for dem!

Ble jeg provosert? Jepp! :evil:

Nå synes jeg likevel denne tråden er på full fart "ut i åkeren", og holder på å utvikle seg til en debatt om foreldre skal være hjemmeværende eller ikke, og det var vel ikke helt meningen?

[Gjest Malena]

Jeg bare mener at vi kanskje må se ting i en helhet for å få svar på det som Blåmann tar opp i starten her. Han mener at foreldre er altfor ettergivende for barna sine. Jeg bare og si hva jeg tror er grunnen.

Og i motsetning til mange andre så mener jeg at det bør være en valgfrihet når det gjelder hvordan man vil styre livet sitt som småbarnsforeldre. Da synes jeg det er positivt med kontantstøtte - men selvsagt bør enda flere ting gjøres for å bedre livet for hjemmeværende foreldre. Bl.a. så bør satsene for skatteklasse 2 bedres betraktelig. Hvorfor skal staten kun sponse de som velger barnehage for barna sine? Er det riktig at staten skal bestemme hva at det eneste rette er alle småbarnsforeldre i arbeid og alle barn i barnehage?

[Væren]

Er det riktig at staten skal bestemme hva at det eneste rette er alle småbarnsforeldre i arbeid og alle barn i barnehage?

Nei, selvfølgelig ikke! Jeg er helt enig med deg at alle burde ha en reell valgfrihet, og mener på ingen måte at alle barn "skal" i barnehage - selv om jeg som førskolelærer selvsagt mener at de aller fleste har veldig stort utbytte av et barnehageopphold!

Kontantstøtten fungerer da heller ikke særlig optimalt slik jeg ser det pr. i dag, men det blir en annen diskusjon...

Jeg synes det er mer interessant å diskutere hva som er viktig i forhold til oppdragelse og grensesetting, og hvordan man setter grenser på en positiv måte - enn å diskutere for og mot kontantstøtte og for og i mot hjemmeværende foreldre.

[Gjest Anonymous]

Mange foreldre har problemer med å sette grenser for barnet sitt. Dette ser jeg i overalt hvor jeg går. Ser det daglig at foreldre er i vanskelige situiasjoner når de skal hente og levere i barnehagen. Dette går stort sett på at foreldre ikke setter grenser for sine egne barn, og dermed havner de slitsomme situiasjoner og dagen blir dårlig for barn og foreldre. Ser at det er veldig vanlig at ungene bestemmer det meste og foreldrene ender opp med å ha en tjenerrolle ovenfor sine barn. Håper at dere som har "vanskelige" og egenrådige barn svare, så kan vi diskutere hvorfor det er sånn. Jeg mener at all uønsket oppførsel er foreldrenes skyld (så lenge det ikke skyldes sykdom). Mener og at mange foreldre bør stramme seg opp og tenke over hvem som virkelig bestemmer.

Men HVEM av foredrene er det som "bestemmer" over barnet?

Tror det er veldig viktig at begge foreldrene kommuniserer godt og er enige om barneoppdragelsen. At de er trygge på seg selv og foreldrerollen.

Da jeg var nybakt mor følte jeg at jeg stod på "tå hev" for mitt barn hele tiden, jeg ble stressa og klarte ikke å slappe av..Dette ble ikke bedre av å ha en samboer som aldri stilte opp, men som "kommanderte" meg og fikk meg til å føle meg usikker og utilstrekkelig, til å være slave for min egen unge. Jeg var og ble så engstelig når ungen skrek...redd for å gjøre noe galt, for å bli kritisert...

Jeg er litt mere avlappa nå(som alenemor), men noe av dette sitter kanskje igjen....?