Til alle foreldre som har barn i barnehage alder

[Gjest Coolaid]

Mange foreldre har problemer med å sette grenser for barnet sitt. Dette ser jeg i overalt hvor jeg går. Ser det daglig at foreldre er i vanskelige situiasjoner når de skal hente og levere i barnehagen. Dette går stort sett på at foreldre ikke setter grenser for sine egne barn, og dermed havner de slitsomme situiasjoner og dagen blir dårlig for barn og foreldre. Ser at det er veldig vanlig at ungene bestemmer det meste og foreldrene ender opp med å ha en tjenerrolle ovenfor sine barn. Håper at dere som har "vanskelige" og egenrådige barn svare, så kan vi diskutere hvorfor det er sånn. Jeg mener at all uønsket oppførsel er foreldrenes skyld (så lenge det ikke skyldes sykdom). Mener og at mange foreldre bør stramme seg opp og tenke over hvem som virkelig bestemmer.

[Gjest mattahara]

I hva slags situasjoner da??

Spesifiser det litt mer.... ( er jo tross alt fredag kveld å hjernen har tatt fri)

[Gjest Gresshoppesang]

Jeg er uenig med deg at all dårlig atferd er foreldrenes skyld.

Barn i alle aldre prøver ut grenser. Noen ganger blir det kalt negativ atferd.

Å sette grenser er selvfølgelig viktig.

Men klokken halv åtte krangler ikke jeg på om at mitt barn skal få bære med seg appelsinen inn på avdelingen eller om den skal ligge i fruktkurven i gangen.

Men jeg går fra barnet selv om det sutrer litt for at jeg skal gå.

Skyldes da denne sutringen min atferd ?

Jeg setter jo grensen i og med at jeg går selv om barnet sutrer ?

[Gjest Coolaid]

Hei Gresshoppesang, kanskje jeg ikke fikk frem det jeg ville med innlegget mitt,prøver igjen. Tenker mest på de foreldre som lar barnet bestemme alt. Eksempel fra virkeligheten: En jente på 3 år vil ikke ta på skoene sine. Pappaen prøver å lokke, lure, love tegnefilm, kjefte osv. Til slutt sier pappaen at:" ska pappa bære deg hjem da?" Det syns ungen selvfølgelig er gøy og får sitte oppå skuldrene til pappaen. Et annet eksempel: Et barn nekter å gå frå barnehagen,skriker og hyler. Vil ikke gå hjem, skal kjøre hjem. Moren har ikke bilen med. Etter 10 minutter med hylling går moren hjem og henter bilen for så å hente ungen en gang til i barnehagen. Dette er to sanne eksempler, med de viser virkelig hvem som bestemmer. Syns dette er for gale. Disse foreldrene klager over at ungene deres er så vanskelig. Syns ikke det er rart i det hele tatt, foreldrene legger jo opp til at ungene kan herse med dem når de vil. Grensesetting er vanskelig for foreldre og veldig ofte tar barnet styringen i hjemmet. Eksemplene nevnt virker kanskje ekstreme men gjennom jobben min i barnehagen ser jeg slike tilfeller daglig. Det blir dersverre mer og mer vanlig.

[:-) anna]

Er dette virkelig et problem?!!!

Ja da er jeg visst flink til å sette grenser likvel da.. jeg som trodde jeg var så elendig.

Jeg skal være den først til å innrømme at jeg lar barnet mitt vinne noen slag - men det er bevisst fra min side. Og jeg velger de slagene der konsekvensene ikke blir så store. Jeg vil at han skal lære at han også kan få rett.

Så da kan han for eksempel bestemme at han vil ha på de blå sokkene ikke de gule. Eller at han ikke vil ha på seg jakke når vi skal ut i bilen...

Det han IKKE får er å gå uten sko, eller stå opp igjen når han har lagt seg (om ikke han er syk eller noe) få godteri på butikken, få saft på flaska når han skal sove.... sånne ting.

[Gjest Coolaid]

Ja dette er virkelig et problem. Kjenner du noen som jobber barnehage kan de sikkert fortelle deg en masse sånne eksempler.

[Gjest Gresshoppesang]

Ok, Blåmann. Nå kom det bedre fram hva du mente.

Og nå skjønner jeg hva du snakker om når atferd er foreldrenes egen skyld.

Tror det er sunt å la barnet vinne noen slag slik som Anna sier.

Etter som årene går har jeg blitt flinkere til å tenke meg om også før jeg setter grenser. Hva er det viktig å sette grenser på og hvor kan man ha slingringsmonn.

Feks ikke krangle om en appelsin kl 7.30, men husker en periode en av våre ikke ville gå hjem fra barnehagen.

I stedet for å dra barnet hylende ut i bilen ( og ødelegge ettermiddagen for oss begge ) sa jeg at jeg kunne hente det andre barnet eller handle først og så komme og hente han etterpå. Sa dette noen ganger til h*n en gang sa " bare gå du ". Jeg gikk og kom tilbake og hentet barnet like før barnehagen stengte. Det var siste gangen, hehe.

Jeg pleier å være konsekvent på det jeg sier jeg skal gjøre. Det vet barna, og nå når de begynner å bli større kan fryktene av min konsekvenstankegang høstes.

Har mange ganger tatt mine barn rasende og hylende ut av situasjoner når de ikke har fått det som de ville.

Grenser gjør barn trygge, men litt slingringsmonn synes jeg det må være.

[Gjest Coolaid]

Det er ikke de små lure triksene vi forelde gjør som er galt, men det er snakk om at barna styrer og dominerer foreldre. Dette blir mer og mer vanlig og det er det som jeg vil sette fokus på. Ønsker å høre fra foreldre som sliter med bestemte og sjefete barn.

[Væren]

Jeg har ikke så bestemte og sjefete barn, nettopp fordi det alltid har vært jeg og mannen min som har vært de voksne i vår familie; altså de som til syvende og sist skal bestemme! Sånn sett er det kanskje ikke meg du vil ha svar fra...

Men jeg tenkte at som førskolelærer med ekstra kursing på nettopp slike problemer, så ville jeg bare gå inn og gi deg litt støtte på det du stiller spørsmålstegn ved.

Jeg har tatt et kurs i foreldreveiledning for foreldre som sliter nettopp med dette som har med grensesetting i forhold til egne barn å gjøre. Ofte viser det seg at foreldre er usikre på sin egen foreldrerolle, og litt for redde for å markere tydelige grenser. Noen foreldre forsøker å bli "bestevenner" med barna sine, særlig ettersom barna blir litt større, i stedenfor å våge å være den ansvarlige voksne som tør å skjære gjennom - og kanskje ta upopulære avgjørelser.

I min jobb som pedagogisk leder i barnehage, føler jeg at mye av jobben min iblant går ut på å støtte foreldre i deres oppdragelse. Mange foreldre søker også etter konkrete råd om hvordan de skal takle spesielle konflikter som har oppstått mellom dem og deres håpefulle, eller det kan være situasjoner som har gått fullstendig i låsning, f.eks. avleveringsrutinen i barnehagen om morgenen som alltid blir en påkjenning både for barn og foreldre.

Det er den voksne som skal være "sjef", og det er ikke alltid små barn vet sitt eget beste! Som en litt forenklet regel kan vi bruke dette som eksempel: Det er mor eller far som skal bestemme om det er så kaldt ute at barnet må ha strømpebukse eller stillongs på seg, og ikke barnet! Men barnet må gjerne få bestemme om det vil ha den røde eller blå strømpebuksen!

Dette var altså en liten digresjon fra det du etterlyste, Blåmann, men jeg fikk bare lyst til å legge inn en kommentar i forhold til temaet. Håper det var OK!

Klem fra

[Gjest Mayamor]

Etter samlivsbruddet for 4,5 år siden var det en periode hvor jeg slet med min trassige 2 år gamle gutt...

Jeg var sliten og mye lei meg - det gjorde nok ikke saken bedre...

Da sa pedagogisk leder i barnehagen:

"Vær forberedt på å holde det du sier... "

F.eks: truer du med å avlyse julen - må du være forberedt på å gjøre akkuarat det...

Velg kampene med omhu.

Og som Væren så fint så det:Det er mor eller far som skal bestemme om det er så kaldt ute at barnet må ha strømpebukse eller stillongs på seg, og ikke barnet! Men barnet må gjerne få bestemme om det vil ha den røde eller blå strømpebuksen!

[Gjest utlogget nå]

Jeg er enig i at de eksemplene du nevner er hårreisende, og at det helt sikkert er et problem at menge foreldre har problemer med å sette grenser.

Men det jeg virkelig reagerer på i innlegget ditt, er denne holdningen hos en som faktisk jobber i barnehage:

Jeg mener at all uønsket oppførsel er foreldrenes skyld (så lenge det ikke skyldes sykdom).

Jeg har et såkalt vanskelig barn. Helt fra babyalderen har barnet mitt vært "annerledes" på en udefinerbar måte. Jeg orker ikke å skrive alt i detalj nå, men jeg vet at jeg har vært en veldig god og bevisst mor. At mitt barn har oppført seg dårlig skyldes faktisk ikke at jeg har vært dårlig til å sette grenser.

PPT har vært inne i bildet hele veien, og jeg har møtt mange ansatte i barnehage, skole og PPT med samme holdning som deg; "Det er mors skyld!". I tillegg har jeg selvfølgelig møtt denne holdningen ute blant "vanlige folk", men jeg reagerer mest på å møte den hos de som skal være profesjonelle.

For å gjøre en lang historie kort: Det tok oss tolv år før vi fikk anerkjennelse. Legen fra BUP som har undersøkt og kartlagt barnet mitt har kommet frem til at mitt barn er født annerledes, kan nesten (men ikke helt) diagnostiseres med asperger, men vil forhåpentligvis kunne få et ok liv når de vanskelige ungdomsårene er tilbakelagt.

I alle disse årene har jeg blitt sett på som en dårlig mor som ikke klarer å få ungen til å oppføre seg. I tillegg til belastningen med å ha et vanskelig barn har den holdningen du og mange andre utviser ødelagt utrolig mye.

Dette er kanskje litt utenfor temaet, men når du sier at "all uønsket oppførsel er foreldrenes feil" blir jeg faktisk fristet til å be deg finne deg en annen jobb!

[Gjest Hilde K S]

Jeg tror at en god del av problematferd er foreldrenes skyld.

Selv har jeg gått i fellen med minstemann og strukket gransene mye lengre enn med de to største.

Hvorfor ?

I perioder der mannen reiser mye og jeg er alene kan jeg bli utrolig sliten.

Da er det oftere lettere å si ja til en bolle i butikken enn å være konsekvent og si nei.

Så resultatet er at minsten oppfører seg mye finere sammen med pappan i butikken enn med meg.

Har perioder med skikkelig innskjerping når det går over stokk og stein da. Og han får aldri bestemme alt selv, men som sagt i perioder sklir det litt ut.

[Gjest Malena]

Føler med deg, "Utlogget nå" - har ikke opplevd det selv, men har en venninne med samme opplevelse som deg.

Jeg blir mange ganger litt irritert når jeg leser innlegg fra de som jobber i barnehager. Merkelig at det er så mye mer problemer med barn nå for tiden enn det var før da det ikke var barnehager. Jeg for min del hadde ikke hørt om barnehager i oppveksten - da var mor hjemme og vi hadde det trygt og godt. Nå er det jo til og med de som presterer og si at barn som ikke går i barnehage ikke utvikler seg på en sunn måte.

Sier ikke at barnehager har skylden for samfunnsutviklingen - grunnen er nok mer kompleks enn som så. Men jeg er ikke i tvil om at mye av adferdsproblemer hos barn/unge idag kommer av at foreldre ikke lenger har tid til barna sine. Barn får ikke lenger være barn - eller dvs. de får lov til å være barn - på voksnes premisser. Det sier seg selv at en barnehage ikke gir barn den samme utfordringen som vi fikk som barn. Vi gikk ut om morgenen - mor måtte rope oss inn for å spise - ellers var vi ute og lekte. Det er ikke det samme å hele tiden ha stivbente regler å forholde seg til - inne-stemmer og ute-stemmer, samlingsstunder, uteleken foregår på et inngjerdet område hvor voksne går vakt for å hindre at barn skader seg eller skader andre. På ettermiddagen opplever barna at trøtte foreldre kommer og henter dem - er det rart at de "skaper" seg til tider? Da skal de skynde seg hjem - mor/far skal lage middag og før man er ferdig med å spise og rydde så er det Barne-TV og leggetid.

Grunnen til at foreldre lett "gir etter" for barna er jo dårlig samvittighet. Man tror man gjør tar igjen for litt av den tapte tiden samme med barna ved å si ja der hvor man skulle satt foten ned og sagt nei.

[Væren]

Jeg blir mange ganger litt irritert når jeg leser innlegg fra de som jobber i barnehager. Merkelig at det er så mye mer problemer med barn nå for tiden enn det var før da det ikke var barnehager.

Det kan være vanskelig å få fram alle nyanser når man skriver et innlegg. Så på vegne av alle oss "som jobber i barnehager", vil jeg beklage hvis det vi sier virker kategorisk, enkelt og bombastisk! Det er overhodet ikke ment slik!!!

Husk at vi også er mennesker og ikke bare fagpersoner! Selv har jeg tre barn som har gått i barnehage, så jeg har abslolutt opplevd å være på "den andre siden av gjerdet", for å si det sånn. Og jeg vet også at det å være mor eller far og sette grenser ikke alltid er lett! Tvert i mot!

Når vi uttaler oss som fagpersoner, er det for å forsøke å bidra med vår vinkling på problemstillingene, og ikke å komme med enkle fasitsvar! Det er i alle fall ikke min hensikt!

Og når vi uttaler oss - som f.eks. jeg i mitt innlegg ovenfor - så blir det selvfølgelig på veldig generelle grunnlag, og ikke som kommentar til enkelte barn eller spesielle familier! Blåmann tar opp en problemstilling som omhandler barn i sin alminnelighet, og grensesettingsproblemer i særdeleshet.

En slik debatt kan være nyttig for mange foreldre, for jeg vet av erfaring at en del mødre og fedre sliter voldsomt med det som for andre kan virke som småting. Som utenforstående kan vi f.eks. reagere på hvordan enkelte barn får lov til å snurre foreldrene rundt lillefingeren, og vi kan irritere oss på at far eller mor ikke setter foten ned litt oftere. Noen barn blir også fullstendig ufordragelige hvis denne atferden får lov til å utvikle seg!

Den situasjonen som du "utlogget nå" beskriver, blir selvfølgelig noe helt annet! Du har et barn som alltid har krevd ekstra ressurser, har slitt med å få en diagnose og bli forstått, og har nok hatt mye å slite med i oppdragelsen av barnet ditt som andre foreldre overhodet ikke er i stand til å forstå! Sikkert ikke alle fagfolk heller, dessverre. Noen ting i livet er man nødt til å ha opplevd selv eller kunne utrolig mye om før man uttaler seg. Her er det nødvendig å ta individuelle hensyn og forstå og respektere både barnet og foreldrene for å få til gode resultater.

Men slik jeg oppfattet Blåmann, var hensikten med denne tråden å sette søkelyset på grensesettingsproblematikken generelt, og ikke spesielt med tanke på barn med spesielle behov, noe som knapt lar seg gjøre i et fora som dette.

Mvh

[Fru Fomle]

Spennende tema dette her!

Ja, det er mange som sliter med å sette grenser for barna sine. Jeg gjør det selv noen dager, andre dager går det fint. Slik mange oppdrar barna sine i dag (meg selv inkludert) er å hele tiden fokusere på forhandling istedet for tvang. Tror det kan være nyttig for noen og enhver og av og til sette ned foten og si at nok er nok, dette er det jeg som mor som bestemmer! For barna bør lære respekt også, og vite at selv om de er med på å bestemme noen ganger så får de ikke gjennomslag for alt. Det som Mayamor sier om å ikke true med ting man ikke kan holde er kjempeviktig! Man bør aldri true med ting som går utover en selv eller andre i familien fordi barnet skjønner at det ikke blir gjennomført likevel.

Å si at dårlig oppførsel fra barnas sider skyldes foreldrene er jeg IKKE enig i. Det er endel av å vokse opp og prøve ut grenser og ta sine egne bestemmelser - og lære at man ikke alltid kan gjøre som man vil fordi det da kan gå utover andre. Vi kan vel ennå huske hvordan det var å være barn selv, det er viktig å få bestemme ting selv og se at man lykkes med det man har lyst til. Men slike (ekstrem)tilfeller som blir nevnt her er jeg enig i at foreldrene må ta noe av skylden selv.

Min to-åring er ekstremt sjefete for tiden, men jeg regner med at det er en fase.

[Gjest Malena]

Væren - jeg synes dette er et veldig interessant tema - har selv hatt en av mine sønner i barnehage, men jeg synes allikevel det er litt interessant å tenke over hvorfor utviklingen går den veien den går. Hvorfor fantes det ingen "problembarn" i klassen da jeg gikk på grunnskolen? Hvorfor er det en eksplosjonsartet tilstrømming av barn og unge til psykriatisk behandling? Hvorfor var det bare EN elev som hadde astma på min barneskole (på 60-tallet)? Husk at da røykte foreldrene hjemme, i bilen og overalt...

Jeg er temmelig sikker på at mye av grunnen til den skremmende utviklingen er at dagens barn føler seg forsømt av sine foreldre. Store deler av barneoppdragelsen blir idag overlatt til ansatte ved barnehager og skoler. Jeg blir like forbanna hver gang jeg hører en far eller mor si at det er viktigere med kvalitetstid med barna sine framfor kvantitet. DER er jeg redd at de skyter langt over mål ...

[Fru Fomle]

Hvorfor fantes det ingen "problembarn" i klassen da jeg gikk på grunnskolen?

Det tror jeg det gjorde, men er litt usikker på hva du mener med problembarn. Hvis det er barn med skrive- og lærevansker så tror jeg det var like mange den gang som nå, men den gang fikk de ingen oppfølging og spesialundervisning.

Hvorfor er det en eksplosjonsartet tilstrømming av barn og unge til psykriatisk behandling?

Mye fordi tilbudet er blitt mye bedre, og det ikke lenger er forbundet med stor skam og oppsøke slik behandling?

Hvorfor var det bare EN elev som hadde astma på min barneskole (på 60-tallet)? Husk at da røykte foreldrene hjemme, i bilen og overalt...

Det finnes utrolig mange andre årsaker til astma enn akkurat røyking. Dårlig inneklima er viktig, og det er ikke akkurat noe å skryte av i dagens skoler. Dessuten var barn mye mer aktive før, og DER har foreldre et kjempeansvar etter min mening!

Jeg blir like forbanna hver gang jeg hører en far eller mor si at det er viktigere med kvalitetstid med barna sine framfor kvantitet. DER er jeg redd at de skyter langt over mål ...

[Væren]

Enig i det du sier om kvalitetstid og kvantitetstid, jeg skrev selv noen tanker om nettopp dette i tråden "Jeg er visst en dårlig mor, jeg". Man må ha kvantitet for å få til kvalitet! Men kvantitet er likevel ikke noen garanti for kvalitet! Mange utearbeidende foreldre har bedre kvalitet på samværet med sine barn enn hjemmearbeidende faktisk har. Kvaliteten på samspillet mellom foreldre og barn forutsetter så mye mer enn bare tid. Det forutsetter også en del egenskaper som rikelig med tid dessverre ikke kan påvirke!

Når du stiller spørsmålstegn ved hvorfor det ikke var så mange barn med vansker og problemer tidligere, har dette også noe med nettopp den tiden vi lever i å gjøre - faktisk i positiv betydning!

Før i tiden ble det ikke akkurat lagt så veldig stor vekt på hvordan barn hadde det, hvordan de tenkte, følte og utviklet seg. De siste tiårene har det kommet mye opplysning på dette området. Barn og barns behov har blitt satt på dagsorden.

Barn med spesielle behov fantes selvfølgelig også før i tiden! De som i tidligere tider ble kalt "dumminger" og sett på som bygdetullinger, tapere og analfabeter, de får hjelp i dagens samfunn. Før i tiden ble de gjort til latter eller gjemt bort for almennheten.

Så det er nok ikke slik at dagens ekspertvelde har framskaffet flere barn med spesielle behov, men snarere er vel sannheten at små avvik og vanskeligheter i dag blir oppdaget og riktig hjelp blir satt inn i forhold til disse barna.

De 4 barna på min avdeling som i dag får ekstrahjelp i forhold til hørselsskader og språkvansker, de ville dessverre hatt dårlige utsikter til et godt liv og en god framtid for 40-50 år siden. Hørselsskader som forsinker en god språkutvikling hos to av disse barna, ville antagelig ikke ha blitt oppdaget, og barna ville ha kunnet stått i fare for å bli gjort til latter pga. manglende lyder i språket sitt, og manglende evne til å formulere seg. I dag får disse barna adekvat hjelp av logoped, spesialpedagog og førskolelærer/lærer, og språkvansker kan korrigeres og barnet hjelpes til en bedre tilværelse, både i forhold til skole og samfunnsliv. En individuell Opplæringsplan (IOP) blir utarbeidet for hvert barn med ekstra behov, og arbeidet med å nå målsetningene i IOP'en er forpliktende for alle involverte parter.

På samme måte som med hørsels- og synsvansker, er det også med problematferd. Mens disse barna som før i tiden ville ha skilt seg ut og blitt sett på som "rampunger", har vi i dag kunnskaper til å ta fatt i problemstillingene, evt. fastslå en diagnose og i enkelte tilfeller sette i gang med medisinering. BUP fantes nok ikke i tidligere tider, men i dag får i alle fall disse barna hjelp, heldigvis!

OK, dette var kanskje nok en digresjon i forhold til grensesetting, men jeg følte bare behov for å komme med en liten kommentar!

Mvh

[Gjest Malena]

Nei, nei, nei - jeg snakker ikke om skrive- og lesevansker - heldigvis så er vi så opplyste idag at vi vet at de som er rammet av dette ikke er dumme slik de ble sett på som før.

Jeg snakker om at det i svært mange klasser idag er læreforhold som er under enhver kritikk pga at det er opptil flere barn i hver klasse som ligger helt på grensen til det man kaller "hyperaktiv" - men som mangler en diagnose.

[Gjest Coolaid]

Dette er kanskje litt utenfor temaet, men når du sier at "all uønsket oppførsel er foreldrenes feil" blir jeg faktisk fristet til å be deg finne deg en annen jobb!

Jeg var nok litt upresis i innlegget mitt og forstår selvfølgelig at du føler deg provosert. Jeg er ikke værre på det en at jeg ber deg om unnskyldning og skal prøve forklare nærmere hva jeg mente.

Det jeg prøvde å sette fokus på er at det er et problem at foreldre Ikke setter grenser, lar ungene oppføre seg slik de vil, og hersker over foreldrene. Det er denne adferden som jeg mener kun er foreldrenes skyld. Det er ikke annen negativ adferd enn som nevnt over som diskuteres her, det finnes mange andre problemstillinger som berører barn og uønsked adferd, men det er ikke de diskusjonen dreier seg om. Barn med spesielle behov, barn under utredning, barn med agresjonsproblemer o.l. Men kan veldig godt forstå at på grunn av min framstilling så kom det ikke klart fram hva jeg mente. Håper at du godtar min unnskyldning og takker for at du gjorde meg oppmerksom på det.