Tanketomme tønner

[Gjest negasjon]

Jeg er sliten nå og lei og søvnløs. Jeg har ikke sovet på en uke, og det siste døgnet ingenting fordi jeg har forsøkt å snu døgnet.

Det har skjært seg før, når jeg skal prøve å snu natt til dag...så jeg gjør ikke det før legen min er villig til å gi meg noe å sove på. Han, den nye tosken, fra Trøndelag, den store nye flørten i følge unge damers rykter... Er min lege liksom.

Så jeg får prøve uten han...men jeg vet at jeg bare kan løfte opp mobilen og ringe ett nummer, så får jeg en vellysting her som også er ok fakisk sånn ellers.

Jeg er så ensom at jeg har vurdert å gifte meg med han, eller bli sammen med han, men han -

har selvsagt en dame som jeg liker og er blitt glad i. Så det var den gjøken.

Sånn er det. Gøy på landet. Jeg driver og sparer penger for å flytte tilbake til enten Oslo eller Køben, men jeg klarer ikke spare noe her...dagene går i en flyt. Jeg er ensom.

Så ensom har jeg aldri kjent meg før. Jeg blir kvalm og får angst, jeg angrer på de tingene jeg har gjort i mine villeste drømmer...

Jeg vil skrive, men jeg klarer ikke, og nå stoppet det opp her også, som en vond klump i hele mageregionen. Jeg har angst, og det vet jeg vel. Greia er at jeg begynner å bevege meg i et depressivt mønster...mine barn er voksne, mine ekser bor ikke her. Selv var jeg så dum at jeg flyttet til utikantenstrøket, og nå sitter jeg i et hus som jeg heldigvis ikke har kjøpt, men jeg har alt det...andre... bøker, antikviteter...

Det eneste jeg trenger, er pcen, og noen klær. Resten kan Fretex få. Men hvor alene vil jeg føle meg da...og hvor skal jeg reise, alene og alene og alene.

Jeg skulle reise jorda rundt da jeg var ung, men så ble jeg gravid, og ønsket ikke ta abort. I stedet har jeg lest mye og samlet hele jorda i hodet mitt, på den måten...

Jeg kan jo drømme om å dra til baksiden av månen...

Jeg er forferdelig deppa og det ligner ikke meg. Men min mor har rett. Hun påstår at jeg aldri har bodd alene. Jo uten menn sa jeg, og i kollektiv sa jeg, men ikke alene sa hun. Neine.

Vel, så har jeg ikke vært så selvstendig da, som jeg har trodd i så mange år.

Min mor er snill men er et grusomt menneske som tar alle knep i bruk hvis hun ikke liker noe, eller noens oppførsel. Ingen kan se det på henne, den lille pene gamle dama...hun har ikke alltid vært gammel...men nå har jeg innsett at alderen har kommet brått på henne. For mye solkrem kanskje.

Jeg vil ikke hate henne eller være bitter, men hun er en selvgjort klagemur. Uten at jeg skal utdype det.

Hva jeg skal gjøre i dag?

Sove par timer, forsøke å få tak i en eller to som kan videreformidle info til meg.

Jeg har ikke tv.

Jeg har aldri betalt lisens.

Tv har jeg jo, men.

Så nå i uka sa en venn av meg at han skulle kjøre meg for å kjøpe en hel parabol...det var ikke det han sa, men en diger parabol...jeg og parabolen...alene. Nei, da har jeg det bedre uten.

Men jeg forstår, jeg trenger også litt selskap på ensomme kvelder. Men av en tv og en parabol???

Jeg har jo radio, bortsett fra at jeg har lyst til å kverke den

etter all den tour de ski eller hva det var nå for tida.

Jeg er singel...og det kom nesten som en overraskelse for meg at eksen min begynte med en nabo av meg...riktignok, jeg kjente ikke henne...og hun er eldre enn meg (han er yngre enn meg selvsagt). Men jeg føler ingenting, bortsett fra en liten smerte, så fort...selv om det var jeg som gjorde det slutt.

Men da er jeg kvitt han da. Hun ringte meg for to uker siden fra hans telefon og spurte om vi hadde hatt sex.

Taushet, også:

Nei, selvfølgelig, aldri.

Tvilsomt. Men det er ikke mitt problem. De begynte mens vi surret i etterkant av forholdet uten at han sa noe til meg eller til henne, men det giddet jeg ikke si til henne. Da hadde de vært sammen i tre måneder, så lettlurte kvinner.

Er glad jeg er kvitt han. Han terroriserte meg. Jeg gidder ikke gå i detalj. Detaljene tilhører fortiden.

Jeg var ikke helt god selv. Han skjulte sitt forbruk av pulver, men viste litt av det, og mer av det og mer og mer og mmer og mer og mer...

Jeg har selv gått på pulver for tyve år siden, så jeg satt meg par fire ti smell, sammen med han - alt var bra. Men jeg husket hvorfor jeg hadde sluttet med det da jeg var 20, så jeg ville at vi skulle dempe oss. Jeg hadde kjørt mine små opplegg da jeg var ung, og satset litt penger nå...men for et bedritent miljø.

Bare gangstere, kjøttkakespisende narkovrak som lurer hverandre og truer hverandre. Jeg lar meg ikke true. Men jeg likte ikke atmosfæren heller.

Jo, han ville også roe ned på pulver. Og kutte det ut. Sa han.

Men nå har han visst gjort det. Hørte rykter som han selv bekreftet da vi lå sammen før jul, at han hadde vært på en klinikk.

Klinikk meg her og klinikk meg der, sa jeg til han.

Du har bare vært der fordi du har mistet førerkoret for femte gang og vil ha det tilbake!

Han smilte bare, også kysset vi. Lenge.

Helt til dagen etter. Da skulle nabodamen min komme, hans nye dame...

Hva sa jeg. Hvem? Tuller du?

Nei.

Men, men ...når går bussen, fan jeg må jo ned til byen og ta toget.

Slapp av sa han.

Slapp av sjøl sa jeg.

Kommer hun? I dag? Du tuller ikke...

Men hvordan skulle jeg komme meg derfra...

Det fantes en løsning, han tok en telefon, så kom eks-svigerfaren min og kjørte meg til toget.

That s all.

Etter det har jeg følt meg som i et vaakum. Jeg bryr meg ikke, men hvorfor tenker jeg da. Jeg håper de har det fint sammen, selv om han self sa til meg at han likte meg bedre enn henne før jeg dro. Javel, sa jeg og hva så. Vi to er jo bare bråk sammen.

Jeg kom meg hjem, med toget. Til en tom leilighet, den var iskald så jeg måtte fyre opp med ved. Og her er jeg.

Dagene går. Ukene, månedene, år...

Er det rart jeg har lyst til å bli enig i at flerkoneri er tingen, ikke med eksen min...men en annen, men jeg klarer ikke det heller.

Heldigvis løy jeg til eksen min og sa at jeg hadde hatt sex med han og han, men ikke med han... Alt var løgn. Jeg hadde ikke hatt sex med noen.

Som om jeg samler menn som frimerker. Glansbilder.

Hva skal jeg gjøre nå. Skrive et referat, hente meg en kopp te og legge meg. Jeg er ikke vant til å sove alene, men det er ganske godt hvis jeg tenker på alternativene jeg har å velge mellom...

Det er skiføre ute, men kanskje veldig kaldt. Men jeg skal ta frem skiene i morgen. Veien til livet, med ski på beina. Det er meg det, i et nøtteskall.

[Gjest negasjon]

Jeg har naboer til tross for at jeg bor på landet. Det irriterer meg, da ville jeg heller bodd i en liten by.

Nå har hjælmekålern våkna og satt på musikken sin før han ska på Ærbeid eller ka farsken kjøttkakan dem sier på ækt trøndersk.

Naboer, kiss my as.

Jeg skylder dem litt ved, men alle sier så lite ved. Javel, to små veddunga som jeg tok i armkroken, men jeg liker ikke å skylde folk ting, og ikke nabo.

Men det var så lite, og de får jo snart rå ved. Fra meg. De kan få alt, jeg skal flytte...

Jeg ønsker å flytte, har ikke sjekka saldoen, men tviler på at det skal bli en lykke å se den.

Jeg sendte en sms til eksen min, han jeg egentlig ...egentlig hva..

Han jeg var sammen med i ti år. Jeg skrev at jeg ikke klarer å være kreativ, om vi kunne prøve igjen. selvfølgelig svarte han ikke, og jeg hadde inntatt en flaske vin.

Dumt, vi er jo enda gode venner. Men å bli sammen igjen, er som å lappe berlinmuren.

Alle på min alder er opptatt. Det finnes noen igjen, men ingen vil ha dem, og he hallo...

Jeg bare snur meg og går.

Skal dette være resten av mitt liv, alene...

Med all min angst, mine forfengelige depresjoener, hei du var søt, lille kattefrøken, mjau, og slynger seg rundt bena mine.

Nei nei nei, du må nok gå hjem.

Mjauu...

Jeg er hjemme igjen. Alt minner meg om fortiden. Jeg føler meg kvalt her. Jeg har flyttet over på gjesterommet etter at eksen flyttet ...det var for mange minner. Men jeg sitter her alene. Jeg henter meg et glass vin.

Og jeg forsøker å fokusere. Nå er det lettere, for jeg fikk jo litt morfin av han på gata...hva var det han het, samme det, bare jeg husker ansiktet hans, så pen så ung så ...men han er vel nesten like gammel som meg, i alle fall nesten, kanskje åtte års forskjell.

Og morfinen sløver meg og roer meg, jeg tar bare litt for jeg vil ikke bli borte. Dette vil jeg nyte.

Jeg nipper til vinen. Tar vannglasset og heller vannet i meg. Jeg er svimmel.

Det varer bare litt, jeg vet ikke hvor lenge men ikke lenge, så våkner jeg litt igjen.

Det er ingen rus, det er bare meg. Så det var morfin og opiater jeg skulle begynne med. Det er i den kategorien jeg hører hjemme, jeg som aldri har brukt det før.

Endret 7. januar 2010 av negasjon

[Gjest negasjon]

Jeg hadde heldigvis teksten klar, men jeg husker ikke når pressa går i trykk... Men det er jo ingen nyhet, bare en anekdote. Og ingen redaktører er våkne nå.

Jeg må bare gjøre en ting...

[Gjest negasjon]

Jeg er min egen sjef. I alle fall er det fint å tro det, mens jeg lager bråk i det indre av kontorlandskapene.

Meg? Hva har jeg gjort nå?

Ingenting, det er det som er saken. Du er ferdig.

Munnviken min lager en liten grimase men bare på den ene siden, og jeg tenker at jeg visste jo dette og selv om jeg ikke mente å gjøre det så ble det sånn. meg mot makta, det går liksom ikke.

Men det var ikke meg mot makta, det var makta mot meg.

Redaktøren blir ikke sint på meg, men kanskje irritert fordi jeg har irritert på meg noen bare for en liten uvesentlig historie som egentlig ikke betyr noe, bare for meg selv...

Men redaktøren liker den jo, som vanlig med alt jeg skriver, bare jeg skriver kort nok så det blir plass. Men han forstår ikke hvorfor jeg velger å gjøre ting på den måten, når jeg kunne gjort det på hundre andre måter.

Jeg håper advokaten roer ned gemyttene på folk.

Jeg er i Nord-Norge. Jeg prøver å late som jeg har tenkt å bli her, men jeg har nesten ikke noe valg. Ingen bolig i Oslo. En sofa fra Ikea her og en sofa fra guddanveithvorifra der. Det orker jeg ikke, hver morgen, å ikke vite hvor jeg er. Men det kjennes ikke bedre her. Jeg er ensom.

Det river hjertet mitt ut av kroppen.

Som en klo som bare er der.

jeg må prøve å forandre fokus. Jeg vil hjem. Hjem til Oslo.

Neimen, trives du ikke her?

Nei.

Ikke etter at jeg ble helt alene. Men det sier jeg ikke. jeg sier jo, naturen her er helt fantastisk.

Han spredde dødelige rykter om meg, sa han.

Men det gjorde han ikke, for alle jeg møter er imøtekommende og smiler til meg. Han bare sa det, for å si det.

Jeg kjenner varmen en liten stund. Jeg får en klem fra Lene.

Før jeg må hjem igjen før den siste bussen går.

Jeg tenker, kanskje en katt ville skapt litt glede her.

Jeg får forholde meg til en sukkulent. Og håpe at den overlever mørketida.

Disse tankene som raser og bare er blitt en del av meg, er ikke meg. Jeg trenger mer morfin.

Jeg ringer han og spør om han har mer.

Men han har ikke mer. ¨

Jeg føler meg mer rolig av opiater enn av alkohol. Alkohol er et hån. "Jeg føler at jeg blir meg selv når jeg tar en smell."

Det neste jeg må gjøre er vel å skaffe meg kontakter, men det blir ikke lett, derfor må jeg til Oslo eller Køben.

Jeg er deprimert, og har ikke tatt noen opiater, jeg skriver bare fordi jeg er deppa nå.

Endret 7. januar 2010 av negasjon

[Gjest negasjon]

Jeg hører lyden av en scooter. Det er nitten minus ute. Jeg låser han inn og han får en kopp kaffe.

går det bra med deg og dama di nå?

banning og fornektelse.

neivelda så pass men hun er jo snill.

Jeg blir alene igjen. Jeg vil ikke ha han, og ingen andre heller.

Ingen jeg har møtt i alle fall.

Og jeg stoler ikke på flaksen, for i min alder i denne landsdelen kan man ikke regne med noe.

Vinterværet, og mørketid.

Jeg vil ha han.

Så går vi sammen inn på soverommet og kler sakte av oss.

Etterpå drar han til seg selv.

Og hun vet ingenting, selv om jeg vet at hun vet. Det går rykter.

Han har fridd til meg, men jeg vil ikke.

Jeg ser bare på han med mørke øyne og sier tomt, du har jo dame.

Da gir han opp, når jeg sier at jeg liker henne.

Han møter triste øyne både hos meg og hos henne.

Jeg vil ikke ødelegge. Jeg liker henne og jeg hater å ødelegge. Hun virker så mild, men jeg frykter at damer fra de dype finnskogene kan dra frem hva de vil om de vil. Men hva skal jeg frykte.

Jeg unngår han fordi hun er der.

Men det vet hun ikke.

Det går rykter.

Hun drar til sin søster

over grensa

Han ringer meg.

Det nytter ikke å ringe meg.

Jeg blir absintent og søvnløs.

Jeg ringer han, men jeg avviser alle hans forsøk på tilnærmelser.

Jeg kjefter ikke, hvorfor skulle jeg det.

Jeg prøver å leke iskald, men det er ikke sånn at jeg sitter og dirrer av begjær.

Uten kjærilghet finnes bare begjæret i rusen.

Og noen ganger i en mann hvis et blikk kan drepe.

Jeg savner kjærligheten.

Det er en ny tanke for meg.

Jeg begynner å gråte, sakte renner tårer.

Det er en nyhet til redaktøren, men han liker ikke sånne nyheter

Jeg vet ikke hvem han er, men å føle savnet

får meg til å kjenne at jeg lever.

Endret 7. januar 2010 av negasjon

[Gjest negasjon]

Jeg ser at jeg har en leser her. En gjest. Det er litt tidlig på dagen, men...

Endret 7. januar 2010 av negasjon

[Gjest negasjon]

Hva har jeg skrevet her...har ikke giddet å lese. Men fikk paralgin forte av en venn, og de tok meg visst avgårde på fantasiens motorvei.

Snakket med min søster i telefonen nå, hun var dårlig men hadde litt tid til å prate. Jeg prøvde å unnskylde meg fordi jeg ikke ga henne den boka vår mor fikk...hun avfeide det, selv om hun har lånt den og leser den nå. Jeg sa at egentlig skulle du hatt den.

Nå er det jo litt for sent.

Men vår mor bryr seg ikke om å lese sånne bøker. De er for dype. Hun sa at hun hadde begynt, også hadde hun lånt den til søsteren min. Jeg kan nesten ikke begynne å tvinge mamma til å lese. Jeg sa at når du kommer til side femti går det lettere.

Ha ha.

For en trøst for en som ikke har norsk som 1.språk, men som kan både skrive og lese norsk. Så jeg blander meg ikke inn i det mer.

Jeg har lest boka selv, lånte den på biblioteket. Og har lyst å lese den en gang til. Men jeg har så mange bøker at jeg nesten ikke kan få flere, alle klager hver gang jeg flytter. Tonnevis. Og damer klarer ikke de kassene.

Fikk mail fra redaktøren. Mente jeg måtte rette på noe. Jeg skrev nesten tilbake og hadde lyst å si at de kan vel rette selv, slik de ofte gjør. Men jeg lot det være.

Pratet med en venninne. Hun var drittlei. Men når vi snakker sammen, glemmer vi begge hvor "trist vi har det". Jeg er blitt så glad i henne, har ikke kjent henne så lenge. Jeg bruker å mobbe henne med øynene. Men jeg må la være. Hun blir irritert fordi jeg gjør henne flau. Jeg forstod det, at jeg gikk for langt, men ba om unnskyldning og har aldri mer brukt øynene til å mobbe med.

Vi ble raskt venninner. Jeg er blitt glad i henne. Hun får meg til å le midt i det verste alvoret.

Jeg burde ta en telefon innen onsdag, men har ikke lyst. Det er så skjebnesvangert, og jeg vil helst avgjøre det meste selv.

Nå lurer jeg på hva jeg har skrevet i denne dagboka, for jeg husker at jeg diktet...

Tør jeg lese det? Det blir vel slett slett slett...

Endret 7. januar 2010 av negasjon

[Gjest negasjon]

Er nettopp kommet inn døra. Inn i varmen og fyrt opp i ovnen. Får besøk i firetida. En venn som stikker innom for å låne meg noen dvd`er. Gleder meg til i kveld, bare sløve og se film.

Det kan bli ganske kjedelig på landet, men i grunnen ikke. Alt er hva man gjør det til, sier de. Men noen ganger føles det håpløst irriterende å få sånne klisjeer slengt i mot seg.

Prata med ei venninne som bor i Oslo i går kveld i tlf. Jeg sa at jeg forstår ikke hvordan ETT menneske kan rote så mye (jeg) og hvorfor det tar så lang tid å rydde når man begynner å rydde litt og føler at man nesten ikke har rota i det siste...

Hva mener du, sa hun.

Kjøkkenet f.eks. Og stua...en kopp her, og en kopp der...Jeg så meg rundt, enda mer rot å se, aviser, magasiner...

Ja og du som har så stort kjøkken, sa hun.

Ja, sa jeg, mer plass til å rote på...er jo kopper på soverommet også.

Mer pratet vi ikke om å rydde bortsett fra at jeg sa:

Jeg har oppvaskmaskin, men må gå langt for å fylle den opp.

Men jeg har lagt merke til det, jeg synes jeg bruker mer energi på å rydde enn på å rote.

Jeg er begynt å savne en kjæreste, men har så dårlig erfaring med menn. Mitt siste forhold var ikke noe godt når ting begynte å skjære seg. Jeg må bare la det fare. Egentlig savner jeg ikke en mann, jeg er ganske sær og har ingen faste rutiner og har oppdaget at menn helst vil skape oss kvinner i sitt eget bilde...

Men kanskje jeg møter en en dag. Jeg tar det helt piano.

Jeg må slutte å bruke så mye penger, må begynne å spare igjen. (alt man ikke må, burde eller skulle...jeg blir matt av det, alltid prøve å være så fornuftig)

Nå er jeg trett, så kanskje jeg skal sove en time før jeg får besøk. Jeg må skrive en huskeliste over ting jeg trenger til huset og litt andre ting... helt nødvendige ting som gir meg lyst til å sløse bort noe på ting jeg har LYST på, men kanskje ikke trenger...

Jeg kan lage et budsjett. Det har jeg gjort før. Men nå har jeg lyst å lage et budsjett som peker på hva jeg sparer på å bruke masse penger på en hobby, sånn at jeg kan kose meg og trives bedre.

[Gjest negasjon]

Urrgh, så mange gnagsår...

Men nå fikk jeg lyst på å ha et gnagsår her, kom fra badet og så at det lyste fra gjestrommet under sprekken nederst...

Jeg gikk bare og slo av lyset uten å se meg om i rommet. Og når jeg kom på badet, begynte jeg å lure på om jeg hadde låst døra når de dro i ettermiddag. Så jeg måtte dobbelsjekke.

Nerver. Jeg har på følelsen av at en mye yngre mann som ikke er i min aldersgruppe, kommer og så må jeg

jeg lener hodet tilbake

så spør han

kan jeg stole på deg

jeg letter på hodet

selvfølgelig kan du det

hva har du gjort nå

det skal du ikke vite

neivel, bare si hvis det er noe annet jeg kan hjelpe deg med

ja sier han

hæ, dvs jeg sier ja?

han ser på meg.

jeg ser på han og rister litt på hodet, jeg må tenke.

Og jeg kommanderer ja han til å slappe av.

Og jeg tenker.

Så sier jeg at kanskje jeg vet, men ingenting er helt sikkert.

Det er bra nok.

Han synes jeg er smart som fant på noe så innlysende, som han aldri har hørt om før. Og aldri sett noe lignende

Ja sa jeg. Det var ikke meg, det kom bare til meg.

Men han kommer aldri, jeg drømmer bare, så ensom er jeg at jeg har funnet skjulesteder for svarte penger til en eks som aldri kommer, som ikke bryr seg om meg og som aldri har gjort det.

Nå er fantasien over, men jeg ser for meg at jeg ligger inntil han (hvem er han, det er ikke bevist) og for første gang bare vil sove på flere år.

Jeg våkner opp, og ser at jeg bare har drømt, og at jeg har sovnet foran pcen...

Jeg kjeder meg, så ikke rart fantasien får fritt spillerom...jeg drømmer veldig, og sovner lett.

...men vet ikke om jeg så lyset fra det golde gjesterommet under dørsprekken, eller om jeg har sovnet.

Endret 7. januar 2010 av negasjon

[Gjest negasjon]

Hadde besøk, ikke av uidentifiserte på gjesterommmet, men av noen som forsøkte å hjelpe meg ...men de fikk det ikke til. De kommer tilbake igjen, ikke i kveld men kanskje når de selv finner det for godt. Lyset på gjesterommet var merkelig, jeg har ikke vært der tror jeg...men sikker kan jeg ikke være. Så jeg konkluderer med at det var meg som hadde glemt å slå av lyset likevel...

Nå er jeg ikke verdens mest lettskremte, men folk har satt hodet mitt i blaut når de forteller om ting som har skjedd i strøket. Singeltilværelsen frister ikke etter alle historiene.

Men, kan hende jeg driter i det. For nå venter jeg mail fra en venninne, vi pratet i tlf og hun holdt på å maile meg da jeg ringte henne.

[Gjest negasjon]

Gud, nå skulle jeg ønske jeg trodde...

Han ringte, og jeg ...prata lett med han. Eksen min. Han som jeg kjenner men som jeg ikke kunne leve med...

jeg sa at det ble ubekvemt for meg å halveis ligge på sofaen mens jeg ladet tlf litt lenger unna... og sa jeg skulle ringe tilbake.

Vi pratet i nesten en time, så sender han meg en sms nå og sier at dama hans er våknet, det han sa før i tlf var at han savnet meg, men vi pratet ikke om det /om oss...

Men det skuffer meg at han ...spiller...

[Gjest negasjon]

Jeg vet at han lyger, har han dame er hun ikke der. Da ville han ikke ringt til meg. Han ville ikke ringt hvis det ikke var slutt mellom dem, men der er jeg usikker faktisk. Og det har jeg grunn til.

Han skrev først en melding, at han savnet meg så ...på den måten.

Dumme dumme meg, lot meg lure, og svarte da han ringte litt etterpå.

Men da jeg sa at jeg er egentlig ikke fornøyd, men har jevnlig sex med en singel venn (som ikke han kjenner), da ...ja, hva da...jeg husker plutselig ingenting av det vi pratet om.

Men husker at han ble utålmodig. Jeg vet hvor han er, og hvor lytt det er hos mine eks-svigers så han falt på løgn da han sa at hun var våknet og at nå kunne vi ikke prate mer.

Hvorfor dirrer jeg når jeg prater med han, men nå gir jeg fy faen. Han har lekt med meg, jeg kan skrive side opp og side ned. Jeg kan ...noe jeg aldri vil gjøre.

Så nå får jeg glemme det, og han. Skal jeg kalle han for det?

[Gjest negasjon]

Han er narkoman. I høst var han visstnok på en rusklinikk.

Jeg takler det ikke, jeg trodde jeg var kommet over han, men når han sier til meg i tlf at han aldri har glemt meg og at jeg er den eneste og at han syntes alt var absurb etter at jeg gikk fra han, da falt jeg ...igjen.

Han ser ikke ut som en narkoman. Men han er det.

Endret 7. januar 2010 av negasjon

[Gjest negasjon]

Det var dumt av meg, å svare på sms og etterpå på tlf. Jeg tok det ikke så lett, ikke når han begynte med alle pene ordene sine... Frekk er vel ordet.

Jeg sovnet, orket ikke forholde meg til virkeligheten mer. Hadde så mange rare drømmer, at jeg sammen med andre kvinner, ble holdt fanget i norrøn tid. ... så våknet jeg til minnet om i går kveld.

Men jeg våknet også til minnet av hva en venninne sa og en venn av meg, at jeg må holde fortet...Venninnen min har en større jobb enn meg, men det er bare pr dags dato. Dumme deg sier jeg, som forelsker deg, når jeg bare tror du har et vanlig svermeri på gang.

Jeg er trett igjen, ikke så rart, er jo midt på dagen snart. Må kanskje legge meg igjen, og slutte å tenke på hva dumme ekser sier. Greit at jeg dummet meg ut selv, men jeg har ikke gått bak ryggen på noen.

Og er glad han ikke er her nå, så jeg slipper det digge digge sleipe vesnet...

Det er kommet flere meldinger. Joo, jeg har svart bare frekt tilbake, så jeg har ingenting å skryte av. Selvfølgelig er jeg glad i han, selv om jeg gjorde det slutt. Men jeg gjorde det slutt av en grunn...men hvis han ikke hadde ruset seg? ...Da ville jeg kanskje ikke likt han da heller, men de beste stundene vi hadde sammen var når alt var helt rusfritt, når vi gikk timer etter timer langs en lang lang strand som ikke stoppet der øyet kunne se...

Han er sjalu? I alle fall har jeg fått sms om et navn av han, en eks av meg som er en venn av han...og han spør bla bla bla, men jeg vurderer ikke kjærlighet i sjalusi, tvert i mot. Han skriver at han ikke forstår når jeg forkorter sms, ha ha ha.

Jeg svarte bare på en LITEN sms nå når jeg våkna, og så får jeg fullt kjør tilbake. Jeg var ikke frekk. Noen ganger hender det at jeg skriver sms til folk før jeg egentlig er våken, men jeg har dobbeltsjekka så jeg har ikke gjort det.

Nå hagler det inn sms, så jeg trenger ikke skrive engang... Hvor er den dama han har? Jeg har jo hørt at han har fått seg en ny dame, men jeg tror ikke noe på at hun var der i går eller er der nå.

Når jeg ikke taklet mer av alt rotet hans, så har kanskje hun også tatt til vettet?

Ett scenario, da får jeg han jo rett i fanget om jeg vil.

Og det var ikke lett når vi var sammen, så det blir ikke lettere...selv om vi er glade i hverandre. Dt går jo an å være glad i hverandre, men vi fikk det verste frem i hverandre.

Neei, jeg er ikke viljeløs, men dette er egentlig hans hjemsted, så jeg har følt meg ensom her, men har bundet meg fast til bolig og en liten fillejobb og ...

Og det er ingen grunn til å falle han om halsen og begynne å betale alle regningene hans igjen.

Den dumme dumme mannen. Ikke inn i mitt liv igjen. Frekk, utbyttende og dominant. Samme om han ruset eller ikke, så frekk og

Og så dust.

Nå er det jeg som er dust

Jeg svarte på sms...

Og nå hagler de inn.

Jeg svarer bare svada tilbake

Men det er kanskje nok

Jeg slår av tlf og

går og legger meg

dette sliter meg helt ut

det er en lang historie

han kan få fortelle den

han er jo eier av den store sannheten

Dette gidder jeg faen ikke. Halv fem på natta, og enda en sms, som gjør at jeg blir helt deprimert...han bruker meg som en selskapsdama /leketøy midt pa natta mens han selv er rusa og ensom...

Jeg skal ikke åpne den smsen som ramlet inn nå, men det ramler inn meldinger ...to av laget.

Klarer jeg la være lese den.

Jeg er kanskje nødt til å la være. For jeg fristes til å svare, enten det er frekt eller flørt.

[Gjest negasjon]

Jeg klarte ikke å la være å lese sms. Og heller ikke å la være å svare. Men jeg slår av mobilen nå, så slipper jeg dette.

Det svinger i hodet på meg nå. Jeg har følelser for han, det er bare noen mnd siden jeg gjorde det slutt pga det dopet han dyttet i seg. Men nå ... så naiv kan jeg ikke være, bare tro at han er rusfri etter at han var noen uker på en klinikk...

Jeg kjenner jo han, i alle fall hans verste sider. Men jeg savner han. Den jeg trodde han var...

Jeg ble også en bitch i møtet med stoff-avhengighet. Det trodde jeg aldri om meg selv, men det er fakta.

[Gjest negasjon]

Hvorfor vet jeg at han har lagt seg...jo, jeg kjenner han jo..litt. Og ser at siste meldinga jeg sendte ikke har gått igjennom, da jeg skulle slette på sendte meldinger.

Men hvorfor bry seg.

Det som irriterer meg, er at jeg kjenner han så godt at selv om han tror det, kan han aldri lyge for meg. Joda, han kan sikkert lyge om noe, men ikke om alvorlige ting. Akkurat nå har jeg lyst å filleriste han, for en ide... filleriste en mann som veier to ganger meg selv.

Jeg må slutte å tenke på han. Han er yngre enn meg, men det har ingen grunn til alt som skjedde. Han er en voksen mann i alder nå. Vi har kjent hverandre siden vi var barn pga foreldrene våre.

Glemme han...det kan jeg jo aldri, men jeg kan minimere han ...

For en drøm jeg hadde, at jeg sammen med både kvinner og noen menn, var fanget i et slott...vi fikk ikke akkurat slottsmat.

Jeg skal gå og legge meg, og slå av tlf. Jeg elsker han ja, men ... når min tillit til menn raser sammen, er det over.

[Gjest negasjon]

Sympatisex...et ord som jeg aldri vil glemme...

Vet at Noangel skrev det fordi hun har et bra forhold, men hva med oss som er singel? Symptai...nei da stemmer det ikke. I et forhold kan man ...jeg har også vært i forhold, og tigget om trøst slik at han ga meg...sympati...og så lenge det varte, var jeg faktisk ganske frisk...

[Gjest negasjon]

Jeg er våken. Sover helst fra midt på dagen til sent på kveldene. Har sendt en sms til en venn av meg, men han har bedt meg holde meg i skinnet og ikke bli nervevrak før i morra. Som om han er synsk, men jeg tror noen er det her jg bor nå...

Lørdag kan like gjerne være i dag, så jeg skal ringe til han om ti minutter og spørre...jeg liker ikke mas, men har har maset meg på sex som han ikke har fått tilgang til, og han har dame...

Joda, jeg bør ikke prate med han da mer...men ...glem forhistorien. Vi har felles historie, i alle fall en gang på 12oo tallet.

Jeg har godt lyst å stjele han, men jeg vet at det går over og siden han er opptatt (nei, sier han), så bryr jeg meg ikke om hva han sier så lenge vi ikke prater om personlige ting. Det kan også by på problemer, pga uoppgjorte foretningsaker nesten før vi ble fødet.

...hva venter eksen min, at jeg skal si at jeg også savner han mer enn HIMMELBLÅ...

Det gjør jeg ikke, ikke hver time daglig i alle fall ratata så da kan det være.

Jeg må se om senga er temperert, hvis ikke skal jeg legge en varmeflaske inn under dyna før jeg legger meg... uten mannen klarer kvinnen seg bare hvis hun later som hun har en mann.

[Gjest negasjon]

Jeg synes det er litt ekkelt, alle menn som først er venner prøver å forføre meg. Heldigvis kan jeg bare le det bort, men jeg er litt lei...kan de aldri se meg som et menneske? Jeg savner Oslo inn i hanpen, der har jeg venner som ser på meg som en kvinnelig venn. Her er alt så "trygt"...

[Gjest negasjon]

Jeg holdt på å slette meld fra innboksen, så så jeg den første meld han skrev...at han savner meg, og ...jeg ble jo rørt...og siden han har vært på en rusklinikk og skal tilbake dit...så jeg sendte en sms at jo, jeg savner han også.

Dumt dumt typisk meg, men jeg har jo verdens beste prevensjon siden han har dame (noe jeg ikke tror på, for ingen har hørt om henne...selv om jeg bare har spurt to...)

Jeg savner han, ja...nærheten, samtalene og all den kranglingen...i senga kranglet vi også. Mest der egentlig. Når det f.eks ble et slit for meg å prøve å leve normalt, og slutte å servere han kaffe på senga...det hendte han serverte meg og...

Vi levde i en drømmeverden. jeg svevde med...

Han har pst-syndrom, og alle vet det. Alle inkluderer politiet også, så når han begynte å banke meg, forstod politiet det. Det er jo bra at politiet forstår saker, men på bekostning av hva...det nyttet aldri ringe dem, de sa bare at jeg måtte roe han ned eller ba om å få prate med han, og da skjerpet han seg.

Men de holdt seg unna han selv om de visste han bruker dop. Bra for meg da, så slapp jeg det kjøret med razzia.

Jeg har bare sendt han en sms om det jeg føler, jeg leste at jeg bare har hånet og forsøkt å være morsom fra første sms han sendte meg, der han skrev at han savner meg.

Jeg må tenke. Følelsene går litt i ring og rundt nå...

Har lyst å ringe en venn, men han har dame, og han har prøvd seg på meg... det er ikke særlig delikat.

hobby-delikat...

trøst-delikat...

Nei, jeg går bare og legger meg, må opp om fire timer helsst før...men det ordner seg vel.