uambisøse damer

[Larsern]

Kvinner kan uvikle seg selv hjemme ilag med små barn(personlig vekst), selvom de ikke har generell studiekompetanse ifra en offentlig utdanningsinstitusjon/gjør karriere i arbeidsmarkedet ol.

Jada, de kan godt velge en karriere som hjemmeværende mor, men nå var diskusjonen om hva som får kvinner til å gi opp andre karrierer til fordel for dette. Selv om det å være forelder kan være tøft til tider, så vil jeg ikke påstå at dette er ambisiøst.

Så du ønsker at almuen skal få et tilbud, når dine egne barn blir utdannet på USAs østkyst feks?

?

[Monica1968]

Jeg tror at alle kvinner, på et eller annet tidspunkt i livet, ønsker seg barn. Det er noe som ligger i vår natur. Når det ønske intreffer på det sterkeste så er det det eneste som betyr noe og vi vil offre alt for det. Kariere, det er jo bare jobb. Til syvende og sist så er det familie og venner som betyr noe, man kan ikke sammenligne jobb og famile.

Det viktigste er at man er lykkelig..

Et underlig utsagn.

Jeg liker ikke en gang barn, og er 41 år, så når skal dette ønsket inntreffe, da?

TS: Folk velger forskjellig, og noen velger å nedprioitere karrieren for å være mer sammen med barna sine mens de er små. Det er da heller ikke galt, all den tid alle må ha rett til å leve livet sitt slik de ønsker(innenfor lovens rammer, selvsagt).

Personlig er jeg langt mer skeptisk til par der begge jobber 100% og de har to barn under skolealder som er i barnehagen i ti timer, fem dager i uken.

Alternativet, dersom man forkaster både det første og andre "scenarioet" jeg kom med, er at ingen hadde fått barn, og menneskeheten hadde dødd ut på sikt(om det hadde vært trist, er selvsagt veeeldig diskutabelt, og problemstillingen er ikke akkurat aktuell i dagens verden: Det reele problemet er at populasjonsveksten snarest MÅ stagneres, og helst reverseres).

Endret 3. januar 2010 av Rachel1968

[Monica1968]

"I mange kulturer har det vært eller er det vanlig å amme barn til fem–seks-års-alderen"

Hva i alle dager har det med saken å gjøre?

Langtidsamming er positivt dersom det er vanskelig å få tilgang til rent drikkevann, noe som ikke akkurat er en aktuell problemstilling her til lands.

[Gjest vi]

Vet du, jeg kjenner at jeg blir direkte provosert av å lese innlegget ditt.

Den mest ambisiøse kvinnen jeg vet om, er min egen mor. Hun er "kun" utdannet sykepleier, men hun valgte yrket av en grunn: hun har et genuint ønske om å hjelpe andre. Da hun fikk barn, ble det viktigere å skape en familie. Så hun begynte å jobbe deltid og fokuserte på familien. Jeg har alltid kommet hjem til en mor som serverte nybakt brød, som tok seg tid til å høre på små og store historier fra skolehverdagen. Jeg har hatt en mor som har hjulpet mange av vennene mine som hadde utearbeidende foreldre, nettopp fordi hun var der for dem. Hun har kanskje ikke den feiteste lønnssjekken, eller den lengste CVen, men hun har barn og en mann som elsker henne for den hun er. Som setter pris på at hun, helt uppfordret, ønsket å gi avkall på en jobb hun elsket, for å ta vare på oss. Hun kunne lett ansatt aupair eller lignende, som mange i vår omgangskrets gjorde, men hun ville ta vare på barna sine selv. Det er en verdi jeg vil ta med meg videre, og dele med mine barn.

Jeg er vel det de fleste vil kalle ambisiøs. Jeg har planer om å bli en av de dyktigste innen mitt fagfelt. Jeg har jobbet målbevisst siden jeg var tidlig i tenårene, og jeg vet at jeg er på god vei.

Jeg har et yrke som jeg brenner for, og som gir meg mye, både faglig og personlig. Men, i likhet med min mor tror jeg ikke at man enten må være karrierekvinne, eller droppe alt som heter familieliv.

Selv om jeg elsker jobben min over alt, vil jeg aldri gi avkall på det å ha en familie. Samtidig kjenner jeg også meg selv godt nok til å vite at jeg ikke er klar for å gi "avkall" på alt jeg vil gi barna mine riktig ennå. Jeg vil oppleve ting, få mer erfaring, realisere meg selv, før jeg kommer dit. For når barna mine kommer til verden, blir de faktisk førsteprioritet.

Da tror jeg ikke at jeg vil se på det som å gi avkall på noe en gang, fordi det finnes ting som er viktigere enn en god jobb og en stor karriere. Jeg tror også at jeg, ved å jobbe så intensivt frem til jeg stifter familie, skaper et grunnlag som gjør at jeg kan fortsette å ta på meg spennende prosjekter, nettopp fordi jeg har erfaring, og har stått på så mye tidligere. Skulle det vise seg at det er umulig, finner jeg nok en løsning på det der og da.

Jeg liker å tro at ingenting er sort-hvitt, selv om man prioriterer ulikt, i ulike livsfaser.

After all, den dagen jeg sitter på gamlehjemmet, er det ikke sjefene og kollegene som besøker meg. Jeg vil sikkert tenke på gamle bragder med et smil om munnen, men, er det ikke den tiden man deler med de man er glad i som betyr aller mest?

Spør hvem som helst, alle jeg kjenner vet at jeg er lidenskapelig opptatt av det jeg gjør. Jeg jobber altfor mye ved siden av studiene, men det er fordi jeg synes det er gøy. Entusiasmen for det jeg driver med, vil nok aldri forsvinne. Men jeg er glad for at jeg har en mor som viste meg at det finnes andre ting som er minst like viktige før det er for sent.

[gbnj]

Nå er jeg småbarnsmor selv, og å si at det å være hjemme med små barn gir personlig vekst er nytt for meg... Jeg føler faktisk tvert om at det å være hjemme med små barn er direkte fordummende, om man ikke får tilleggstimuli gjennom f.eks. studier e.a.

Men at man kan være hjemmeværende uten generell studiekompetanse er jo riktig. Jeg bare skjønner ikke helt hva det har med noe som helst å gjøre, var det det vi diskuterte her? *forvirra*

Så man kan ikke utvikle seg når man er husmor uten tilknytning til skole/jobb?

Og barnehagetanter er idioter som omgås barn så mye?

Tråden omhandler uambisiøse damer som er hjemme og føder/oppdrar barn fremfor å være tilknyttet skole/arbeid.

[gbnj]

Jada, de kan godt velge en karriere som hjemmeværende mor, men nå var diskusjonen om hva som får kvinner til å gi opp andre karrierer til fordel for dette. Selv om det å være forelder kan være tøft til tider, så vil jeg ikke påstå at dette er ambisiøst.

?

Hva er det som er så fantastisk/ambisiøst med å være tilknyttet en skole/jobb?

[gbnj]

Hva i alle dager har det med saken å gjøre?

Langtidsamming er positivt dersom det er vanskelig å få tilgang til rent drikkevann, noe som ikke akkurat er en aktuell problemstilling her til lands.

Sissan skrev "Melk i puppene har man stort sett et år", så jeg skrev ""I mange kulturer har det vært eller er det vanlig å amme barn til fem–seks-års-alderen"".

Man ammer da ikke kun for at barnet skal få i seg væske!

[Sissan]

Så man kan ikke utvikle seg når man er husmor uten tilknytning til skole/jobb?

Og barnehagetanter er idioter som omgås barn så mye?

Tråden omhandler uambisiøse damer som er hjemme og føder/oppdrar barn fremfor å være tilknyttet skole/arbeid.

Jeg kan ikke utvikle meg om jeg bare er husmor uten tilknytning til noe annet nei. og jeg har prøvd - flere ganger.

"barnehagetanter" som du litt nedlatende kaller dem, er enten mennesker med treårig høgskoleutdanning etter videregående, eller gjerne mennesker med lang erfaring med å håndtere andre menneskers barn, i grupper fra 9 stykker og oppover. Det er noe heeeelt annet enn å være hjemme med egne barn.

Og din oppfatning av hva tråden handler om, er en annen enn min. Og der tror jeg at jeg trekker meg fra diskusjon med deg, for det er så mange (skjulte?) agendaer at jeg ikke klarer følge med i dine innlegg.

[Monica1968]

Sissan skrev "Melk i puppene har man stort sett et år", så jeg skrev ""I mange kulturer har det vært eller er det vanlig å amme barn til fem–seks-års-alderen"".

Man ammer da ikke kun for at barnet skal få i seg væske!

Du oppfatter ikke poenget mitt(med overlegg?).

Helsegevinsten av amming, får man kun det første året. Etter det, er det eneste argumentet for amming 1. at man synes det er koselig eller 2. at det er problematisk å få tak i annen, ren væske.

[gbnj]

Du oppfatter ikke poenget mitt(med overlegg?).

Helsegevinsten av amming, får man kun det første året. Etter det, er det eneste argumentet for amming 1. at man synes det er koselig eller 2. at det er problematisk å få tak i annen, ren væske.

Og dette kan du selvfølgelig dokumentere?

[gbnj]

Jeg kan ikke utvikle meg om jeg bare er husmor uten tilknytning til noe annet nei. og jeg har prøvd - flere ganger.

"barnehagetanter" som du litt nedlatende kaller dem, er enten mennesker med treårig høgskoleutdanning etter videregående, eller gjerne mennesker med lang erfaring med å håndtere andre menneskers barn, i grupper fra 9 stykker og oppover. Det er noe heeeelt annet enn å være hjemme med egne barn.

Og din oppfatning av hva tråden handler om, er en annen enn min. Og der tror jeg at jeg trekker meg fra diskusjon med deg, for det er så mange (skjulte?) agendaer at jeg ikke klarer følge med i dine innlegg.

Kan du ikke lese en bok uten at noen holder deg i handa?

Hvorfor skulle det være så mye mer utviklende å ta seg av mange barn? Og det er du som mener det er annenrangs å ta seg av barn, ref oppdra barn fremfor studier/arbeid utenfor hjemmet, som tråden omhandler.

[Gjest Mann26]

hva er det med damer som gir opp karriere for å få unger? det skjer over alt. hele tiden. samme hvor flinke og ambisiøse de en gang var

håpløst!!!!

Jeg er høyt utdannet selv, og fnyser av karriere damer. Jeg ville ikke knullet dem med en pinne.

[Gjest Mann27]

Livsambisjonene til karriere damer er lite sexy. Tidsklemma får du billig av meg :-)

[Mir]

Tidene forandrer seg, og også samfunnet. Det er en annen diskusjon om homofili og barn inne på "Familie og Barn", og jeg sier det samme her.

Tiden da kvinnene var hjemme med barn og vasket hus, er lenge siden. Er det ikke flott at det finnes mer frihet til å velge ? Frihet til å velge uten at man skal bli sett ned på ? Følge sine egne veier og drømmer ? Det synes jeg er flott.

Ambisiøse kan være så mangt. Som noen nevnte over; en mor som "bare" er utdannet sykepleier men som har mange andre jern i ilden, eller en dame som velger bort barn på grunn av ønsket om karriere.

Hva så? Forskjellige verdier, og det er det som er så flott spesielt her i Norge. Man kan være seg selv og kjempe for sine egne verdier. At noen er tradisjonelle og ikke liker det er jo alltid et tema og kommer nok ikke til å forsvinne, i likhet med mange andre samfunnsspørsmål som er aktuelle.

[fink]

Jeg synes er ambisiøs utdanningsmessig, er under et utdanningsløp som gjør at jeg kan få et godt lønnet yrke, og med gode muligheter for spesialisering og videreutdanning.

Dette gjør jeg først og fremst for at jeg skal kunne forsørge meg selv og mine fremtidige barn.

Jeg har dessuten valgt slik at jeg kan få komfortable arbeidstider, for jeg vil være til stede når mine barn vokser opp!

[Gjest Diane]

Jeg har dessuten valgt slik at jeg kan få komfortable arbeidstider, for jeg vil være til stede når mine barn vokser opp!

Jepp, samme her. Kan gjøre alt jeg skal hjemmefra, om jeg ønsker det. Ingenting er sort/hvitt her i livet, heldigvis

[Larsern]

Hva er det som er så fantastisk/ambisiøst med å være tilknyttet en skole/jobb?

Beklager at jeg ikke så svaret på innlegget mitt før nå.

Nei, hva skal jeg svare, er det min personlige mening du er ute etter?

Å ligge på sofaen og se tv-serier nonstop kan også tolkes som ambisiøst, dersom målet er å forbrenne et absolutt minimum med kalorier. Å aldri lære seg noe i livet eller utvikle evner kan også være ambisiøst, det kommer helt an på øyet som ser.

Noen mener kanskje det å få barn er ambisiøst i seg selv, det mener ikke jeg. Det er et primærinstinkt, det imponerer ikke bortsett fra det faktum at en levende organisme er i stand til å reprodusere seg. Videre kan du sikkert argumentere for at å oppdra barn på en god måte med mål om å få barnet til å fungere i samfunnet er ambisiøst, det er jeg litt mer enig i, men jeg mener fortsatt at et minimum av allmennkunnskap bør kunne forventes også for å mestre denne rollen.

Likevel vil jeg ikke gå så langt som å si at å fullføre videregående er så veldig ambisiøst, med mindre spesielle forhold burde tilsi det.

Hva legger du i begrepet ambisiøst?

[Gjest Diane]

Noen mener kanskje det å få barn er ambisiøst i seg selv, det mener ikke jeg. Det er et primærinstinkt, det imponerer ikke bortsett fra det faktum at en levende organisme er i stand til å reprodusere seg. Videre kan du sikkert argumentere for at å oppdra barn på en god måte med mål om å få barnet til å fungere i samfunnet er ambisiøst, det er jeg litt mer enig i, men jeg mener fortsatt at et minimum av allmennkunnskap bør kunne forventes også for å mestre denne rollen.

Likevel vil jeg ikke gå så langt som å si at å fullføre videregående er så veldig ambisiøst, med mindre spesielle forhold burde tilsi det.

Hva legger du i begrepet ambisiøst?

Ønsket om å få barn ligger dypt i de fleste av oss, så jeg kan si meg enig i at det ikke er direkte ambisiøst å ville ha barn. Det jeg mener er ambisiøst, er at man tar på seg ansvar for et annet individ 18-20 år fremover i tid. Man lover å elske det betingelsesløst, stille opp, og dele alt det beste man har på alle områder.

Jeg stiller spørsmål ved hva du legger i begrepet "visse allmennkunnskaper". Klart - man bør jo kunne ta vare på seg selv, forsørge barnet, og være oppegående nok til å veilede de gjennom minimum barneskolepensum. Så, jeg skal ikke si meg direkte uenig, men jeg tror likevel det er personlige egenskaper og ønsket om å stifte en familie som er mest dyptliggende.

Argumentet om at å fullføre videregående ikke er spesielt ambisiøst, blir feil i mine øyne. Her skriver du riktignok at spesielle forhold kan spille inn. Selv gikk jeg mediefag på videregående, og har vel derfor innsett at årene der kan være like mye fagskoleutdanning. Flere av de dyktigste fotografene jeg kjenner har fått praksis hos flinke fotografmestere, og sånn sett kommet seg opp og fram. De har stått på som bare det for å utvikle seg, få kjennskap til ulike typer fotografering, opparbeide kundekretser etc. Det samme gjelder elektrikere og IT-folk med ambisjoner. Dette kan være folk som har visst hva de ønsket fra barnebena av, og synes det er bortkastet å bruke 3-5 år på høyere utdanning, når de kan få en grei utdannelse på videregående nivå, og jobbe seg oppover.

Jeg mener at jeg er ambisiøs fordi jeg nekter meg selv å gi opp drømmene mine. Hva andre mener om dem kunne ikke brydd meg mindre. Noen mener nok at jeg hadde vært mer ambisiøs om jeg var jurist eller lege... Jeg vet at jeg vil bli en av de dyktigste innen mitt fagfelt etter hvert. Andre mener kanskje at jeg hadde vært mer vellykket som en middels god lege, men det er jeg dypt uenig i.

I bunn og grunn har vi vel alle ulike ambisjoner. Så lenge andre trives med livet sitt, og ikke dømmer andre på feil grunnlag, synes jeg det blir feil å undervurdere andres ambisjoner. En god venninne av meg fullførte en kjempedyr interiørutdannelse, men endte opp som butikkmedarbeider, og stortrives med det. Mange av medelevene dømmer henne, og synes at hun har kastet bort talentene sine, men det er hun uenig i. Den oppfatningen deler jeg faktisk. Jeg mener at hun hadde vært mindre ambisiøs om hun valgte å "go with the flow" og gi blaffen i egne ønsker.

[gbnj]

Tidene forandrer seg, og også samfunnet. Det er en annen diskusjon om homofili og barn inne på "Familie og Barn", og jeg sier det samme her.

Tiden da kvinnene var hjemme med barn og vasket hus, er lenge siden. Er det ikke flott at det finnes mer frihet til å velge ? Frihet til å velge uten at man skal bli sett ned på ? Følge sine egne veier og drømmer ? Det synes jeg er flott.

Ambisiøse kan være så mangt. Som noen nevnte over; en mor som "bare" er utdannet sykepleier men som har mange andre jern i ilden, eller en dame som velger bort barn på grunn av ønsket om karriere.

Hva så? Forskjellige verdier, og det er det som er så flott spesielt her i Norge. Man kan være seg selv og kjempe for sine egne verdier. At noen er tradisjonelle og ikke liker det er jo alltid et tema og kommer nok ikke til å forsvinne, i likhet med mange andre samfunnsspørsmål som er aktuelle.

Drømmer barn om å tilbringe dagene med barnehageansatte, eller sine egne foreldre?

I et flertallstyranni/kollektiv/korporativ ol. så er det en fare for at en gruppe sine verdier/tradisjoner ol. går utover/blir påtvunget andre grupper....

[gbnj]

Jeg synes er ambisiøs utdanningsmessig, er under et utdanningsløp som gjør at jeg kan få et godt lønnet yrke, og med gode muligheter for spesialisering og videreutdanning.

Dette gjør jeg først og fremst for at jeg skal kunne forsørge meg selv og mine fremtidige barn.

Jeg har dessuten valgt slik at jeg kan få komfortable arbeidstider, for jeg vil være til stede når mine barn vokser opp!

Kan alle mennesker "få et godt lønnet yrke, og med gode muligheter for spesialisering og videreutdanning... forsørge meg selv og mine fremtidige barn...få komfortable arbeidstider, for jeg vil være til stede når mine barn vokser opp", dvs når noen får det ved hjelp av myndighetenes "rett"/monopol på å initiere tvang, så går det utover noen andre?