uambisøse damer

[Gjest Peon]

hva er det med damer som gir opp karriere for å få unger? det skjer over alt. hele tiden. samme hvor flinke og ambisiøse de en gang var

håpløst!!!!

Vær du glad for at ikke alle ofrer det å sette barn til verden på karrierens alter.

[Gjest Gjest]

Etter hvert som jeg blir eldre innser jeg mer og mer at folk er voksne nok til å gjøre sine egne valg, enten det er å få mange barn, ett barn, ingen barn, jobbe fullt eller mindre eller altfor mye. Og jeg ser også at det er fullt mulig å få andre prioriteringer i løpet av livet enn de man hadde da man tok en utdanning. Selv om jeg ikke har barn har jeg for eksempel mistet noe av motivasjonen for å nå langt i en bransje hvor man nesten ikke får fast jobb, er forventet å jobbe for lav lønn, mer enn fulle dager osv. Det er ikke alt som er så glamorøst eller givende fra innsiden som utsiden, og det med å ha familie og et liv uten for mye stress tror jeg er en verdi mange oppdager senere i livet enn 20-årsalderen.

Men jeg er også nysgjerrig på hva som menes med karriere. Flere av mine venninner og bekjente er høyt utdannede kvinner med doktorgrad eller ellers i jobber de fleste regner som "bra" (og som krever god og lang utdanning). Disse ser ut til å takle fint å være mødre OG fortsette i jobben og flere av dem har ikke spesielt lange arbeidsdager heller. Det virker som spesielt de i ufaglært arbeid er de som heller blir gående i mange år hjemme med barn(a), kanskje fordi familien er mindre avhengig av inntekten deres og fordi det er mindre interessant jobb å gå tilbake til. Også har vi et mellomsjikt hvor man ikke har like priviligerte arbeidstider og oppgaver kanskje som den første gruppa, men hvor familien er minst like avhengig av at begge jobber fullt.

Jeg synes egentlig det koker ned til hvor mye en egentlig får sett ungene sine mens de er små, enten man har lite eller mye utdanning eller en "spennende" eller mer alminnelig karriere. Å velge å se barna sine mye synes jeg egentlig aldri er et feil valg (så lenge en ikke gjør det ut av egen latskap og gir dårlig omsorg selvsagt), men det er heller ikke galt å jobbe fullt...

[gbnj]

Hvis du kan forklare meg den reelle sammenhengene mellom å være hjemme og ha melk i puppene, så ja - da skal jeg holde kjeft. De ungene hang ikke fast i puppene. En unge skal ikke spise 24/7. Det er vel kanskje mulig at i et mobilt jeger-sanker samfunn, som streifet i første omgang, at ikke mannen "reiste på jakt" og forlot kona "hjemme i teltet" for å amme barn og vente på mannen? Stakkars dame, ikke rart de folka døde ut. Eller vent - vi lever jo enda.

At puppen er i nærheten av barnet når barnet har behov for melk(det er ikke bare mennesker som er pattedyr!).

[gbnj]

Man oppnår kompetanse og kunnskap i en utdanningsinstitusjon, ja. Om det er relevant for det yrket man velger er derimot ikke sikkert.

Hva er det da man får kompetanse/kunnskap til(ikke relevant for yrke)?

[gbnj]

Melk i puppene har man stort sett et år, og det året kan man ha permisjon. Det spiller ingen rolle for verken karriere eller ambisjoner.

Det dreier seg vel mer om at mange kvinner som er ambisiøse ønsker å gjøre det som er best for DEM SELV til enhver tid. Før barn, er det gjerne selvrealisering gjennom yrkeslivet. Mens barna er små, er det for mange å realisere omsorgsbehov og å optimalisere familielivet. Når barna blir større vil disse ambisiøse kvinnene gjerne etablere seg mer i arbeidslivet igjen.

Jeg er ambisiøs. Mange tror nok jeg er karrierekvinne. Men det er jeg ikke. Jeg ønsker mest mulig ut av mitt liv for meg og de jeg er glad i. Jeg driter egentlig i arbeidsgiver, en bedrift er ikke et selvstendig vesen å ta hensyn til, eller prestere til ære for.

De periodene det er på jobb jeg realiserer meg selv best, er det flott for både sjefen og meg. Når jeg opplever at jeg ikke orker i småbarnsperioden og det medfører at jeg presterer bare gjennomsnittlig i denne perioden, er det også helt greit.

"I mange kulturer har det vært eller er det vanlig å amme barn til fem–seks-års-alderen"

[gbnj]

Etter hvert som jeg blir eldre innser jeg mer og mer at folk er voksne nok til å gjøre sine egne valg, enten det er å få mange barn, ett barn, ingen barn, jobbe fullt eller mindre eller altfor mye. Og jeg ser også at det er fullt mulig å få andre prioriteringer i løpet av livet enn de man hadde da man tok en utdanning. Selv om jeg ikke har barn har jeg for eksempel mistet noe av motivasjonen for å nå langt i en bransje hvor man nesten ikke får fast jobb, er forventet å jobbe for lav lønn, mer enn fulle dager osv. Det er ikke alt som er så glamorøst eller givende fra innsiden som utsiden, og det med å ha familie og et liv uten for mye stress tror jeg er en verdi mange oppdager senere i livet enn 20-årsalderen.

Men jeg er også nysgjerrig på hva som menes med karriere. Flere av mine venninner og bekjente er høyt utdannede kvinner med doktorgrad eller ellers i jobber de fleste regner som "bra" (og som krever god og lang utdanning). Disse ser ut til å takle fint å være mødre OG fortsette i jobben og flere av dem har ikke spesielt lange arbeidsdager heller. Det virker som spesielt de i ufaglært arbeid er de som heller blir gående i mange år hjemme med barn(a), kanskje fordi familien er mindre avhengig av inntekten deres og fordi det er mindre interessant jobb å gå tilbake til. Også har vi et mellomsjikt hvor man ikke har like priviligerte arbeidstider og oppgaver kanskje som den første gruppa, men hvor familien er minst like avhengig av at begge jobber fullt.

Jeg synes egentlig det koker ned til hvor mye en egentlig får sett ungene sine mens de er små, enten man har lite eller mye utdanning eller en "spennende" eller mer alminnelig karriere. Å velge å se barna sine mye synes jeg egentlig aldri er et feil valg (så lenge en ikke gjør det ut av egen latskap og gir dårlig omsorg selvsagt), men det er heller ikke galt å jobbe fullt...

Det kan være veldig vanskelig å unngå å la seg påvirke av andre..!

[Gjest Gjest]

Det kan være veldig vanskelig å unngå å la seg påvirke av andre..!

Selvfølgelig Men det får en ta skylda for selv, synes jeg.

[LostInDesign]

hva er det med damer som gir opp karriere for å få unger? det skjer over alt. hele tiden. samme hvor flinke og ambisiøse de en gang var

håpløst!!!!

Jeg tror at alle kvinner, på et eller annet tidspunkt i livet, ønsker seg barn. Det er noe som ligger i vår natur. Når det ønske intreffer på det sterkeste så er det det eneste som betyr noe og vi vil offre alt for det. Kariere, det er jo bare jobb. Til syvende og sist så er det familie og venner som betyr noe, man kan ikke sammenligne jobb og famile.

Det viktigste er at man er lykkelig..

[Gjest lei av tomsinger]

Hvis du går tilbake til den gangen vi levde naturlig, les: som dyr i flokk, så var kvinnene hjemme og passet barna, eventuelt beveget seg i området og sanket bær og røtter og den slags, men mannen var ute og jaktet og beskyttet familien/stammen...

Ahhh, here we go again. Tror du ikke sosialisering og kulturaliseringsprosessen allerede var et faktum når mennesker levde som "dyr i flokk", slik du beskriver? Det finnes ingen mulighet for oss å avdekke hva som er et naturlig levesett for mennesker. Det er ingenting som tyder på at kvinner er bedre egnet til å være hjemme og passe barn, enn hva menn er. Og det er ingenting som tyder på at menn er bedre egnet enn kvinnen til å jakte og beskytte seg selv eller andre. For å unngå å bli drept av farlige dyr må du bruke huet, ikke muskler.

[Gjest Gjest]

Vær du glad for at ikke alle ofrer det å sette barn til verden på karrierens alter.

Det er ikke et offer å ikke få barn. Det er et valg.

[gbnj]

Selvfølgelig Men det får en ta skylda for selv, synes jeg.

Det er vanskeligere enn som så!

[Gjest XXena]

Synes Diane sa mye klokt her. Jeg kan ikke se for meg en vanskeligere jobb enn å oppdra en unge.

Jeg er veldig glad i jobben min og alt det der, men å ofre det for en familie? No way.

[gbnj]

Ahhh, here we go again. Tror du ikke sosialisering og kulturaliseringsprosessen allerede var et faktum når mennesker levde som "dyr i flokk", slik du beskriver? Det finnes ingen mulighet for oss å avdekke hva som er et naturlig levesett for mennesker. Det er ingenting som tyder på at kvinner er bedre egnet til å være hjemme og passe barn, enn hva menn er. Og det er ingenting som tyder på at menn er bedre egnet enn kvinnen til å jakte og beskytte seg selv eller andre. For å unngå å bli drept av farlige dyr må du bruke huet, ikke muskler.

Pattedyr som følger instinktet i stor grad(finnes ingen mulighet for oss å avdekke hva som er et naturlig levesett for mennesker).

Kvinner har melk i puppene sine!

Hvilke "fysiske" idretter presterer kvinner bedre enn menn?

[Kjetil S.]

Jeg jobber i et yrke hvor det er fullt opp av karrièrejegere, både med og uten barn. Jeg hater å se hvordan de forsaker alle de gode og viktige verdier her i livet, både før og etter å ha fått barn.

Jeg forstår ikke den prioriteringen de har, og få hatten full av kritikk fordi jeg ikke gidder å jobbe mange timer gratis overtid + hjemmefra hver kveld og helg.

Fagforeningen har helt gått fallitt, og virker ikke lenger.

Selv sier jeg som Banana Airlines en gang gjorde; Folk er gale!!!

[Nigo-san]

Jeg kjenner da masse ambisiøse damer, både med og uten barn. Å få barn "stjeler" kanskje karrieretid, i ett år når de er babyer og deretter sinker de deg litt på overtidsfronten i noen få år til. Men sammenlagt utgjør det ikke mye i løpet av et helt arbeidsliv, så det er ingen opplagt motsetning her.

At noen retter blikket mot en dame med to barn på ett og tre år og fnyser at hun er "uambisiøs" som ikke jobber frivillig overtid akkurat her og nå, vil vel bare være et tegn på at personen ser ting i et veldig kort perspektiv. Samme dame kan være ambisiøs som fy når barna er åtte, tolv, 20, 30.

Arbeidslivet er langt, småbarnstiden er (for de fleste) kort. At kvinner prioriterer jobb litt ned akkurat når det er som hektisk, har i alle fall jeg full forståelse for. Menn burde selvsagt gjort det samme

[Sissan]

"I mange kulturer har det vært eller er det vanlig å amme barn til fem–seks-års-alderen"

I de kulturene er det sannsynligvis ikke så mange (yrkes-)ambisiøse mødre... Det er heller ikke anbefalt i Norge, fordi det ikke gir tilleggsgevinst særlig mer enn det første året for barn uten særskilte plager.

Jeg kan bare ikke se hva pupper har med barn <-> ambisjoner å gjøre, utover det første leveåret til ungen.

[gbnj]

I de kulturene er det sannsynligvis ikke så mange (yrkes-)ambisiøse mødre... Det er heller ikke anbefalt i Norge, fordi det ikke gir tilleggsgevinst særlig mer enn det første året for barn uten særskilte plager.

Jeg kan bare ikke se hva pupper har med barn <-> ambisjoner å gjøre, utover det første leveåret til ungen.

Det er liksom poenget, at produksjon av unødvendige forbruksgoder((yrkes-)ambisiøse mødre/mennesker/særinteresser osv) ikke er så veldig viktig ifra naturen sin side, dvs det er karriere/ikke ta seg av barn, som er den sosiale konstruksjonen.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår veldig godt dem som prioriterer familie (har selv valg en mindre krevende jobb etter å ha fått barn).

Jeg forstår derimot IKKE hvor disse "karriære er viktigst" ideene kommer fra. Er det virkelig noen som faktisk synes det?

Jeg jobber for å få penger. Pengene bruker jeg på det jeg vil i livet, nemlig å ha tid og moro med famliie og venner.

[Miss Puddel]

Ja, for all del, la oss alle ha karriere! jobbe mest mulig, så vi tjener mest mulig så vi kan betale alle fagfolkene vi da trenger til å ta seg av barna våre. Au pair'er, barnehageansatte, neon til å kjøre dem til og fra fritidsaktiviteter, noen som arrangerer de aktivitetene, vi trenger barnepsykologtimer, og vi trenger penger til å kjøpe playstation og dyre merkeklær og dataspill for å kompansere vår dårlige samvittighet for at vi aldri er hjemme, vi må jobbe mer, for det er så dyrt å ha både karriere og barn!

En gang hadde jeg planer om begge deler, jeg er høyskoleutdannet og hadde så absolutt planer om å bruke utdanningen. Selvom jeg fikk barn. Barn er jo tross allt hele dagen i barnehage og siden skole og SFO, ikke sant?...

Men etterhvert så jeg det bisarre i å vekke barna grytidlig, for å kjøre dem av gårde uten frokost, (de spiser jo frokost i barnehagen), slik at jeg kunne dra av gårde å tjene penger på å passe noen andres barn og spise frokost med noen andres barn, for å være i stand til å betale de som gjorde samme jobben med mine barn...

Det snakkes så mye om at barn i dag får for mye antibiotika og febernedsettende etc, men hvilket valg har man som forelder i jobb? Man kan ikke lenger følge de gamle anbefalingene med "en feberfri dag før man skal tilbake i skole", det har man ikke egenmeldingsdager nok til.

Av diverse årsaker har jeg vært sykemeldt et par år nå, det har ikke vært fett økonomisk, sånn sett burde man holdt seg til å være frisk karrieremamma. Men for familien har det vært en velsignelse, hvis ungene mine skulle dratt til skolen med offentlig transport som de hadde måttet gjort om jeg jobbet ville de ha måttet gått hjemmefra kvart over sju. Nå vekker jeg dem halv åtte. Vi spsier frokost sammen. I blant henter jeg dem på skolen med hest og vogn.

Vi har tid til hverandre. Vi har tid til lekser og tid til å sitte ned og spise middag sammen. Vi har kanskje ikke råd til dyre dataspill, men vi har hverandre. I det lange løp er det MYE mere verdt...

[Gjest gjestdeluxe]

Mennesker er en ressurs vi har mer enn nok av i verden, kompetanse og kunnskap derimot er mangelvare.

Ja, så enkelt og så vanskelig.