Veldig veldig ensom

[Gjest Gjest_Vinter_*]

Hei,

jeg føler at jeg må skrive ned tankene mine, for jeg er veldig fortvilet. Jeg håper at noen orker å lese dette...

Jeg flyttet til Norge for fire år side. I begynnelsen kommuniserte jeg på engelsk, men var veldig bestemt på at jeg skal lære meg norsk så fort som mulig både for å få jobb på mitt fagfelt og for å kunne fungere bedre sosialt. Jeg la inn mye arbeid, og etter relativt kort tid følte jeg at jeg kunne såpass mye norsk at jeg kunne delta i samtaler. Dette fikk jeg bekreftet mange ganger. Alle syntes at jeg snakket kjempegodt norsk til å ha bodd her i så kort tid. Jeg var ute i jobb i løpet av 3 måneder, og etter hvert fikk bedre og bedre jobber.

Jeg var alltid utadvent og pratsom hjemme. Det er vanlig i mitt hjemland å være slik. Jeg kunne ikke være slik etter kort tid i Norge, men jeg følte at jeg uten tvil kunne prate med folk om hverdagslige ting. Men jeg merket at folk bare snakket med meg av ren høflighet. Jeg kunne ha skrevet manuset til samtalene på forhånd...

Jeg tenkte at det har noe med mine språkkunnskaper å gjøre. Jeg leste mye på norsk for å få rikere ordforråd. Det ga resultater for noen ganger har jeg blitt spurt hvor i Norge jeg kom fra. Da tenkte jeg at det ikke kan være språket som er hinderet i hvertfall. Det måtte være noe feil i det jeg gjør og sier, fordi jeg ble aldri invitert noen steds, aldri inkludert i noe.

Så jeg trakk meg litt tilbake og begynte å observere for å se hva jeg har misforstått og gjort feil. Etter fire år vet jeg fortsatt ikke svaret.

I år fikk jeg et sammenbrudd. Jeg gråt hver dag og var veldig lei av å leve livet slik jeg gjorde det siden jeg kom til Norge. Ofte måtte jeg springe på toalettet på jobb for ikke å begynne å gråte foran andre. Men jeg gikk på jobb for da fikk jeg i hvertfall noe annet å tenke på. Jeg trives med arbeidsoppgavene mine og går godt overens med kollegaer. Men hjemme gråt jeg hver dag og når jeg ikke gjorde det, da lå jeg bare på sofaen og så på tv...jeg hadde jo ingen å besøke eller gå ut med.

Jeg snakket mye med mannen min om hvordan jeg hadde det, men jeg ville ikke gi han for mye byrde å bære på.

Til slutt bestemte jeg meg for å gå til legen. Jeg måtte få mannen min med meg (han er norsk) fordi jeg brøt ut i gråt når jeg begynnte å snakke om hvordan jeg hadde det. Jeg klarte ikke å stoppe å gråte. Jeg gikk en periode til en veldig flink psykiatrisk sykepleier.

Men jeg vet at mitt problem er at jeg er veldig veldig ensom...det kan ikke løses med noen samtaler hos en fagperson. Ja, det hjelper der og da, men ikke på lang sikt.

Jeg har kontakt med venninnene mine hjemmefra, men forholdene blir mer distanserte når man har vært borte i noen år. Jeg har snakket om hvordan jeg har det med ei venninne. Hun sa at jeg måtte flytte hjem med en gang, og at jeg ikke måtte fortsette å pine meg og miste mine «beste år» (er 26 år). Men jeg vil ikke flytte fra mannen min. Det er ikke aktuelt for han å flytte.

Så jeg slår på Skype når jeg kommer hjem fra jobb og håper at noen hjemmefra logger seg inn. Til familien min vil jeg ikke fortelle noe, de hadde bare blitt urolige.

Jeg kjenner at jeg balanserer på kanten av fjellet... jeg skjønner ikke hvorfor det er så vanskelig for meg å tilpasse meg det norske samfunnet...

Nå avslutter jeg, for jeg ser nesten ikke hva jeg skriver mer, mine øyne er fyllt med tårer og jeg har brukt opp to pakker med papirlommetørkle...

Håper at noen gadd å lese mitt innlegg...skriv gjerne dine tanker, meninger...

[Gjest Vampen]

Hei, jeg har ikke så mye fornuftig å si, men jeg ville bare sende deg en stor klem! Det er ikke sikkert at du gjør noe "galt", jeg syntes også det er vanskelig å finne ordentlige venner etterhvert som man blir eldre. Jeg har inntrykk av at mange norske også sliter med det samme. Nå skal det også sies at min samboer er ikke norsk, og han har også opplevd at "nordmenn kan være vanskelig å få kontakt med".

Har du noen interesser eller hobbyer? Det kan være et aktuelt sted å møte mennesker med samme interesse som deg? Eller på nett for den saks skyld..

[Gjest Problematique]

Uff, så leit å lese innlegget ditt

Det er vanskelig å bli kjent med nye mennesker! Eneste tipset mitt er kanskje å melde deg på noen form for kurs eller annen sosial aktivitet, hvor du kan bli kjent med nye mennesker. Er det noen på jobben du kommer spesielt godt overens med?

[Gjest Gjest_Fiffi_*]

Jeg synes det er utrolig trist at du føler det slik, og du er nok ikke alene om følelsen av å være ensom her i Norge. Nordmenn er ikke kjent for å være åpne og lette å komme i kontakt med. Ikke alle nordmenn er slik, selvfølgelig, men det er en del av dem.

Som du sier selv en fagperson vil ikke kunne hjelpe deg på lang sikt, det vil kun venner kunne gjøre. Det er mange andre her i det langstrakte land som også sliter med å finne venner. Særlig i voksen alder blir det vanskeligere som også Vampen her skriver.

Det er noe med å kaste seg inn i det, er det noen på jobb du har fått bedre kontakt med enn andre? Kanskje du kunne vært litt frempå og invitert en/ei som du føler du kan prate lett med på en kaffe? Eller være med på en shoppingrunde etter jobb, eller det kan jo være hva som helst.

Her inne på kvinneguiden er det også en "treff-side" hvor du kan finne andre i samme kommune/fylke som du kan møte, mange i samme situasjon, som er på jakt etter nye bekjentskaper.

[vidvandre]

Jeg synes du skriver bra norsk, ikke noe å utsette på språket nei

Kanskje du skulle registrere deg her? Mange folk av forskjellige typer her, så da er det lettere å finne jentevenner. Når dere først er venner kan dere møtes i virkeligheten også.

Nordmenn kan av og til virke litt treige og vanskelig å få i tale men er snille på bunnen

Det er best i byområdene, men Oslo kan være litt kald for der er tempoet så høyt og folk driver med sitt. Byen har sin sjarm for det

[NoAngel]

hei!

hvor kommer du fra?

usj, vi nordmenn er ikke så utadvendte er vi vel merker stor forskjell på mange av oss, og mange av dem som er innflyttet eller når vi er på feie!

men så har vi noen av min type her og. som kan snakke 20 minutter med damen i butikken, eller han fulle mannen på benken i byen.

det er synd at du ikke har møtt noen du føler at du #klikker# bra med.

ingen skal behøve å føle seg ensomme på den måten du gjør!!

du skriver fantastisk godt norsk! veldig imponert!!¨

min samboer har bodd i norge i 6 mnd.. han kan bare noen setninger på norsk.. :slår:

(vi gifter oss om 12 timer. jaggu på tide at han skjerper seg med norsken sin!!)

hvilket fylke bor du i nå? du bor sikker langt fra meg .. hvis ikke så kan vi ta oss en tur på cafe

jeg har sluttet på skolen fordi jeg var syk over lengre tid, så nå gjør jeg ikke stort,.. bare søker jobber .. lange og kjedelige dager!!

[NoAngel]

Kanskje du skulle registrere deg her? Mange folk av forskjellige typer her, så da er det lettere å finne jentevenner. Når dere først er venner kan dere møtes i virkeligheten også.

jeg har fått noen veldig gode venner herfra!! det er et godt tips :D

[Gjest Gjest]

Det var utrolig trist å høre hvordan du har det her Jeg er heller ikke norsk, men har bodd i norge i veldig mange år. Jeg merker store forskjeller i fra mitt hjemland. Hjemme er det helt normalt å bli invitert på ting, inkludert, det er varme, og lojalitet. Her i norge er det alle mann for dem selv, vanskelig å presse seg inn der det allerede er klikker og faste rammer. Og enda verre er det når man ikke har noen, for har man en venn, så kan man fort få en til..

[Gjest Gjest_kajsa_*]

Hei,

Som noen nevnte over her, så kan du jo forsøke å registrere deg her, gå inn på "Treff" og se om det er noen du kan kontakte, eller melde deg på et av treffene som arrangeres rundt omkring.

Normenn er ikke de enkleste å komme i kontakt med, jeg opplever selv at etter man kommer opp i en viss alder, der folk etablerer seg med mann, barn, fast jobb osv, så er det ikke så lett å få nye venner. Folk har ofte mer enn nok med seg og sitt, selv om det ikke er vondt ment. For to år siden bodde jeg selv i utlandet (et land der folk er kjent for å være utadvendte), og opplevde også der at det ikke var så lett å få venner, spesielt ikke blant folk som var etablerte og travelt opptatt. Løsningen blir ofte å forsøke å finne folk som er i samme situasjon. Finnes det ingen andre utenlandske jenter der du bor, som også er på utkikk etter venner? Og har ikke mannen din venner, eventuelt venner som har kjærester som du kan komme i kontakt med? Som noen nevnte, du kan jo forsøke å melde deg på et kurs. Jeg selv har dårlig erfaring med å finne venner på kurs. Det er jo ikke slik at alle som melder seg på kurs, gjør det for å treffe nye venner. Mange går på kurs kun for å lære/studere, og går så tilbake til seg og sitt etterpå. Men verdt et forsøk

Prøv å ikke tenk så masse på at du ikke har venner, fokuser heller på mannen din og hyggelige kollegaer for en stund. Jeg aner selvsagt ikke hvordan du framstår, men blir man "desperat" kan det slå tilbake på en selv på feil måte.

Lykke til i hvert fall!