Deprimert storebror

[Gjest Gjest_sunglasses]

Hei,

Jeg er en lillesøster på 20 med en bror på 30 og en på 33. Min mellomste bror er etablert med samboer og to barn.

Min eldste bror, som altså er problemet her, er 33 og bor i en by nesten tre timer unna oss i familien. Han flyttet hjemmefra som 17 åring, bare forlot oss og brøt nærmest all kontakt med familien. Kom hjem en-to ganger i året, men har sluttet med det nå.

For et par år siden brøt helvete løs da min bror spydde ut alt han hadde tenkt og følt de siste årene ovenfor mine foreldre, spesielt min mor; han la skylden på dem (spesielt henne) for at han er så mislykket, har dårlig selvtillit og ikke har kommet noen vei. Han nekter å ta i mot psykologhjelp.

Foreldrene mine lempet i begynnelsen alt dette over på meg og min bror da de selv sliter med dårlig selvtillit, og absolutt har gjort mange feil i oppdragelsen av oss tre barna (det vet jeg og min mellomste bror, men vi takler det on our own, og spyr det ikke utover dem slik vår eldste bror har gjort). Til slutt sa jeg stopp, for jeg ble fysisk og psykisk dårlig av å høre om alt dette. Mamma respekterer det, pappa gjør ikke det, men jeg greier å takle det til en viss grad.

Jeg flyttet hjemmefra i sommer for å få avstand, noe som hjalp betraktelig. Jeg fikk også mer tid til å tenke på broren min som skylder på alt og alle for at han ikke kommer videre med livet sitt. Han sluttet ifjor på høgskole etter mange år med studier uten å ha hatt en eneste jobb, og sitter nå bare i hybelen sin dag ut og dag inn og... vel, jeg aner ikke hva han driver med. Jeg tror ikke han er utendørs, for han har ingen venner, en klubb å gå til eller liknende.

Jeg blir så sint på ham til tider for han forlot jo tross alt meg, lillesøsteren sin, uten å bry seg om å ha jevnlig kontakt med meg. Det virker som om han ikke forstår at jeg og vår mellomste bror faktisk også har hatt mye å slite med når det kommer til våre foreldre. Han bryr seg kanskje ikke om det heller.

Her om dagen sendte jeg en mail etter å ha tenkt i lange tider (over seks mnd siden sist vi snakket sammen), og spurte enkelt og greit hvordan det gikk. Han svarte "en dag om gangen" og spurte hvordan det gikk med meg. Der bommet jeg grovt; jeg sa at jeg tok små steg, men alt i alt var det stille og rolig. Da ble han oppfarende, tok det på alvor og spurte hva jeg mente. Jeg ble sint på meg selv, for hvordan greide jeg å rote det til "igjen"? Jeg burde ha latt være å sende mail, burde ha latt være å prøve å vise meg at jeg faktisk bryr meg, når han ikke gjør det overhodet. Jeg sa bare "ikke noe alvorlig ", men DA ble han forbannet og krever nå en unnskyldning siden han ble så "dårlig av den formuleringen" og at "jeg bagatelliserer bort det jeg sa". Han tar absolutt alt på alvor, og vrir på absolutt alt som blir sagt til ham - dette har de andre i familien opplevd også.

Jeg har faktisk mitt å slite med ved siden av dette familiestyret og alt, så jeg ville bare være ærlig og si at jeg tar små steg, men det er ikke noe alvorlig - det er jo tross alt noe jeg kan fikse med tid, noe jeg har lyst å svare denne gangen, men jeg sitter her og lurer fælt på hva jeg skal si, eller om det overhodet er noen vits i å svare da han bare vil vri og vende på det neste jeg sier...

Endret 21. desember 2009 av sunglasses

[Kanutten]

Hei.

Jeg ville bare gi deg en riktig god jeg.

Å si at jeg forstår hvordan du har det. Jeg har funnet ut at det ikke er noe vits i å svare. For iallefal i mitt tilfelle blir det bare verre av det.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Tusen takk...

Mm, tror du har et poeng der. Han vil nok bare vende og vri enda mer på det neste jeg sier, men jeg går jo rundt med et lite håp om at han skal våkne snart... Nei, jeg tror jeg bare sårer meg selv enda mer av å snakke mer med han, merker jo at jeg ble skikkelig nedtrøkka av det svaret der...

Endret 21. desember 2009 av sunglasses

[Gjest Gjest]

Hei,

Jeg er en lillesøster på 20 med en bror på 30 og en på 33. Min mellomste bror er etablert med samboer og to barn.

Min eldste bror, som altså er problemet her, er 33 og sitter i den samme gamle rønna (en bitteliten møkkahybel tre timer fra der resten av familien bor), som han har gjort de siste ti årene. Han flyttet hjemmefra som 17 åring, bare forlot oss og brøt nærmest all kontakt med familien. Kom hjem en-to ganger i året, men har sluttet med det nå.

For et par år siden brøt helvete løs da min bror spydde ut alt han hadde tenkt og følt de siste årene ovenfor mine foreldre, spesielt min mor; han la skylden på dem (spesielt henne) for at han er så mislykket, har dårlig selvtillit og ikke har kommet noen vei. Han nekter å ta i mot psykologhjelp.

Foreldrene mine lempet i begynnelsen alt dette over på meg og min bror da de selv sliter med dårlig selvtillit, og absolutt har gjort mange feil i oppdragelsen av oss tre barna (det vet jeg og min mellomste bror, men vi takler det on our own, og spyr det ikke utover dem slik vår eldste bror har gjort). Til slutt sa jeg stopp, for jeg ble fysisk og psykisk dårlig av å høre om alt dette. Mamma respekterer det, pappa gjør ikke det, men jeg greier å takle det til en viss grad.

Jeg flyttet hjemmefra i sommer for å få avstand, noe som hjalp betraktelig. Jeg fikk også mer tid til å tenke på broren min, som sitter i den møkkahybelen sin og skylder på alt og alle for at han er så mislykket. Han sluttet ifjor på høgskole etter mange år med studier uten å ha hatt en eneste jobb, og sitter vel nå bare i hybelen sin dag ut og dag inn og syns synd på seg selv.

Jeg blir så sint på ham til tider for han forlot jo tross alt meg, lillesøsteren sin, uten å bry seg om å ha jevnlig kontakt med meg. Jeg er sint for at han sitter der og skylder på mine foreldre istedet for å få ræva i gir og PRØVE selv å gjøre noe med det miserable livet sitt. Det virker som om han ikke forstår at jeg og vår mellomste bror faktisk også har hatt mye å slite med når det kommer til våre foreldre! Han bryr seg kanskje ikke om det heller, alt han tenker på er seg selv.

Her om dagen sendte jeg en mail etter å ha tenkt i lange tider (over seks mnd siden sist vi snakket sammen), og spurte enkelt og greit hvordan det gikk. Han svarte "en dag om gangen" og spurte hvordan det gikk med meg. Der bommet jeg grovt; jeg sa at jeg tok små steg, men alt i alt var det stille og rolig. Da ble han oppfarende, tok det på alvor og spurte hva jeg mente. Jeg ble sint på meg selv, for hvordan greide jeg å rote det til "igjen"? Jeg burde ha latt være å sende mail, burde ha latt være å prøve å vise meg at jeg faktisk bryr meg, når han ikke gjør det overhodet. Jeg sa bare "ikke noe alvorlig ", men DA ble han forbannet og krever nå en unnskyldning siden han ble så "dårlig av den formuleringen" og at "jeg bagatelliserer bort det jeg sa". Han tar absolutt alt på alvor, og vrir på absolutt alt som blir sagt til ham - dette har de andre i familien opplevd også.

Jeg har faktisk mitt å slite med ved siden av dette familiestyret og alt, så jeg ville bare være ærlig og si at jeg tar små steg, men det er ikke noe alvorlig - det er jo tross alt noe jeg kan fikse med tid, noe jeg har lyst å svare denne gangen, men jeg sitter her og lurer fælt på hva jeg skal si, eller om det overhodet er noen vits i å svare da han bare vil vri og vende på det neste jeg sier...

Du har en utrolig negativ innstilling til broren din... Jeg ville vært skeptisk til å bygge opp igjen en relasjon til noen som hadde så mye aggresjon mot meg. I tillegg sier du jo at du ser at foreldrene dine har gjort mye feil opp gjennom oppveksten deres, men at dere andre søsken takler dette på en annen måte. Men takler dere det på en "bedre" måte? Broren din synes synd på seg selv, du er aggressiv... Kansje trenger dere hjelp til å komme dere over dette og videre begge to. Først hver for dere og så kansje som familieterapi til slutt - forutsatt at du ønsker et forhold til ham da.

[aline]

Dere takler alle ting forskjellig, og dersom dere ikke prater mer en en til to ganger per halvår, vet du egentlig hva han gjør og ikke gjør?

Det er synd dersom han bare sitter alene og ikke gjør noe, men kan du vite det, dersom du ikke prater med ham?

Og det du føler, at han forlot deg når du trengte ham, har du fortalt ham det? Han forteller deres foreldre i klartekst hva de har gjort mot ham, da vet han også at det ikke bare var ham deres oppførsel gikk utover og kanskje ødela. Han var storebroren, og at det helt sikkert var rett for ham å flytte når han gjorde er så, men tenkte han over at det kan ha føltes som ett svik for deg?

Jeg ville faktisk svart ham, og ganske klart fortalt ham hva oppveksten gjorde med deg, deres foreldre, hvordan det preget deg, at han forsvant, ikke bare fra mor og far men også fra lillesøster... Fortell ham hvordan DU har det, ikke for å TA ham, men for å vise at han ikke er alene om å ha sitt etter hva dere har hatt av oppvekst.

Tar han det personlig, så ja, den delen med at du følte deg sviktet når han flyttet, den er jo en følelse rettet direkte mot ham! Han kunne jo holdt kontakten med deg, selv om han trengte å komme seg vekk fra foreldrene.

Kanskje han ikke klarte å ha kontakt, det kan være mange grunner til at han har gjort som han har gjort, men det kan kanskje være greit å snakke om det? Uten å være sinte på hverandre, dere har begge to bare vært barn oppi dette, det er ikke din feil at han sliter, og det er ikke hans feil at du sliter.

Og at du tar det steg for steg, men ikke oppfatter det som alvorlig, det bør han jo klare å se at er flott for DEG! At han tar en dag av gangen og synes ting er vanskelig, er jo hans sak. Ingen tar ting likt, og ingen reagerer på samme måte.

Men jeg skjønner at han har tatt sine problemer med foreldrene, det gjorde jeg med min far også, når jeg følte jeg fikk det til. Og jeg fortalte ham hver minste lille stygge følelse jeg hadde hatt for ham, og han måtte pent ta det om han ville ha mer med meg å gjøre, for jeg var klar til å droppe ham fra livet mitt (var 28 år da). Men det holdt å ta det en gang, også takket være ham, for han tok det, vi snakket om ting og fikk plassert det. Det virker ikke som var greia for din bror, da blir det lett å sitte med det selv tror jeg.

men, du må gjøre som du orker, for som han tenker på seg, må du tenke på deg. Ønsker du kontakt, må du svare, og kanskje må du være den som pusher ham til å forstå at han ikke er alene om å slite, og at hans fravær faktisk har vært sårt for deg og gjort deg sint på ham.

lykke til uansett hva du gjør.

[Gjest Gjest]

Du har en utrolig negativ innstilling til broren din... Jeg ville vært skeptisk til å bygge opp igjen en relasjon til noen som hadde så mye aggresjon mot meg. I tillegg sier du jo at du ser at foreldrene dine har gjort mye feil opp gjennom oppveksten deres, men at dere andre søsken takler dette på en annen måte. Men takler dere det på en "bedre" måte? Broren din synes synd på seg selv, du er aggressiv... Kansje trenger dere hjelp til å komme dere over dette og videre begge to. Først hver for dere og så kansje som familieterapi til slutt - forutsatt at du ønsker et forhold til ham da.

Godt sett- og godt svar.

[Gjest Gjest_sunglasses]

Du har en utrolig negativ innstilling til broren din... Jeg ville vært skeptisk til å bygge opp igjen en relasjon til noen som hadde så mye aggresjon mot meg. I tillegg sier du jo at du ser at foreldrene dine har gjort mye feil opp gjennom oppveksten deres, men at dere andre søsken takler dette på en annen måte. Men takler dere det på en "bedre" måte? Broren din synes synd på seg selv, du er aggressiv... Kansje trenger dere hjelp til å komme dere over dette og videre begge to. Først hver for dere og så kansje som familieterapi til slutt - forutsatt at du ønsker et forhold til ham da.

Du har gode poeng.

Den negative innstillingen som du syns jeg har til min bror, kan kanskje være forårsaket av mange år med frustrasjon over at han ikke har giddet å bry seg mer om meg med tanke på at han flyttet ut da jeg var ganske liten (kan ikke huske det en gang), og at han ikke har brydd seg om å ha kontakt med meg eller resten av familien. På toppen av kransekaka har foreldrene mine fortalt meg alle detaljer og alt det stygge han sa til dem, noe som førte til at jeg totalt mistet respekten for ham. Jeg har satt en stopper for det nå, så nå slipper jeg å høre mer fra mine foreldre dersom broren min sier/gjør noe mer. Men det spørs bare om skaden er for stor til å rettes opp i.

Jeg har gått til psykolog en stund og får behandling for mine andre problemer. Jeg snakker med psykologen om min bror, men hun kan jo ikke fortelle meg hva jeg skal gjøre i forhold til ham. Jeg må finne ut av det selv. Broren min nekter å ta i mot hjelp, han sier at det ikke "hjelper uansett" og at "ingen kan hjelpe ham". Hadde han virkelig giddet å prøve, ville kanskje han ha fått opp øynene og innsett at det faktisk går an å få hjelp for det han sliter med. Men ingen av oss kan tvinge ham til det.

Jeg vet ikke om jeg og min andre bror takler dette på en "bedre" måte, som du spør om, men vi greier oss bedre i livet enn vår eldste bror og vi har et OK forhold til våre foreldre den dag idag (fortrengelse funker fett i noen tilfeller). Vi har lært å ha våre foreldre på avstand og ikke la dem knuse livet vårt. Min mellomste bror har dessuten egen familie, så han er opptatt med sitt. Jeg sliter fremdeles litt med å få mine foreldre på tilstrekkelig avstand, men det går sakte framover.

Vår eldste bror bor langt unna, er aldri hjemme, men likevel spyr han ca annenhver måned ut silbrige meldinger til min mor og legger nok en gang all skyld på henne/begge for at han er så miserabel.

Det er nettopp det - jeg vet ikke om jeg ønsker et forhold til ham lengre... Vi utvikler oss i forskjellige retninger, han sitter på samme sted og er fremdeles 17 år psykisk. Vi har ingenting til felles, egentlig, bortsett fra våre foreldre og en nesten lik oppvekst (noe mobbing, osv - han er veldig følsom og takler ting veldig dårlig)...

Han fortalte meg noen ting for et par år siden som fremdeles sitter dypt inne i meg; han sa nærmest rett ut at han er sjalu på meg og livet mitt. Det er hardt å høre en storebror som er mange år eldre, si det. Jeg føler kanskje at jeg må "unnskylde" for at jeg har kommet lengre i livet enn ham...

Endret 21. desember 2009 av sunglasses

[Gjest Gjest_sunglasses]

Dere takler alle ting forskjellig, og dersom dere ikke prater mer en en til to ganger per halvår, vet du egentlig hva han gjør og ikke gjør?

Det er synd dersom han bare sitter alene og ikke gjør noe, men kan du vite det, dersom du ikke prater med ham?

Og det du føler, at han forlot deg når du trengte ham, har du fortalt ham det? Han forteller deres foreldre i klartekst hva de har gjort mot ham, da vet han også at det ikke bare var ham deres oppførsel gikk utover og kanskje ødela. Han var storebroren, og at det helt sikkert var rett for ham å flytte når han gjorde er så, men tenkte han over at det kan ha føltes som ett svik for deg?

Jeg ville faktisk svart ham, og ganske klart fortalt ham hva oppveksten gjorde med deg, deres foreldre, hvordan det preget deg, at han forsvant, ikke bare fra mor og far men også fra lillesøster... Fortell ham hvordan DU har det, ikke for å TA ham, men for å vise at han ikke er alene om å ha sitt etter hva dere har hatt av oppvekst.

Tar han det personlig, så ja, den delen med at du følte deg sviktet når han flyttet, den er jo en følelse rettet direkte mot ham! Han kunne jo holdt kontakten med deg, selv om han trengte å komme seg vekk fra foreldrene.

Kanskje han ikke klarte å ha kontakt, det kan være mange grunner til at han har gjort som han har gjort, men det kan kanskje være greit å snakke om det? Uten å være sinte på hverandre, dere har begge to bare vært barn oppi dette, det er ikke din feil at han sliter, og det er ikke hans feil at du sliter.

Og at du tar det steg for steg, men ikke oppfatter det som alvorlig, det bør han jo klare å se at er flott for DEG! At han tar en dag av gangen og synes ting er vanskelig, er jo hans sak. Ingen tar ting likt, og ingen reagerer på samme måte.

Men jeg skjønner at han har tatt sine problemer med foreldrene, det gjorde jeg med min far også, når jeg følte jeg fikk det til. Og jeg fortalte ham hver minste lille stygge følelse jeg hadde hatt for ham, og han måtte pent ta det om han ville ha mer med meg å gjøre, for jeg var klar til å droppe ham fra livet mitt (var 28 år da). Men det holdt å ta det en gang, også takket være ham, for han tok det, vi snakket om ting og fikk plassert det. Det virker ikke som var greia for din bror, da blir det lett å sitte med det selv tror jeg.

men, du må gjøre som du orker, for som han tenker på seg, må du tenke på deg. Ønsker du kontakt, må du svare, og kanskje må du være den som pusher ham til å forstå at han ikke er alene om å slite, og at hans fravær faktisk har vært sårt for deg og gjort deg sint på ham.

lykke til uansett hva du gjør.

Takk for svar, aline.

Jeg tror jeg har prøvd å fortelle ham dette, kanskje ikke i klartekst, men i noen grad. Han vet at jeg og vår andre bror også sliter, men det ser ut til at han ikke bryr seg om det. Det eneste han bryr seg om, er hvordan han skal rakke enda mer ned på våre foreldre, ikke minst vår mor.

Han sa også at han "måtte redde seg selv", noe jeg antar er forståelig. Jeg hadde kanskje gjort det samme selv dersom jeg var den største av søskene og så tidlig hvordan våre foreldre egentlig er.

Jeg har prøvd i alle år å "pushe på" og holde kontakten oss i mellom. Når jeg sitter her, tenker jeg tilbake og innser at det nesten alltid har vært jeg som har tatt iniativet til kontakt, eller jeg som har spurt hvordan det går.

Vi snakket en gang om hvorfor han ikke har kontakt med familien, men han svarte bare "gidder ikke" eller "orker ikke", så ville han bare ikke snakke mer om det. Han fornekter det, noe han gjorde i alle årene før helvetet brøt løs for et par år siden. Det er vel derfor dette er ekstra hardt nå...

Til dere andre også; takk for svar.

Endret 21. desember 2009 av sunglasses

[Lemming]

Jeg har desverre ikke mange gode råd å komme med, men de jeg KAN si er at jeg veldig godt forstår frustrasjonen/sinnet ditt. Alle har sitt å stri med, og dersom man selv aktivt jobber seg gjennom sine egne problemer, aktivt gjør noe for å få det bedre selv, kan man føle seg ganske provosert når noen bare klager, og nekter å prøve å gjøre noe med problemet.

Man prøver å gjøre livet sitt bedre, man innser at det ikke nytter å kverne over tidligere hendelser igjen og igjen,man må se framover, gjøre noe aktivt selv for å få det bedre. Da blir man utrolig oppgitt når noen er helt tiltaksløse og bare klager og skylder på andre.

Mulig han har all grunn til å skylde på foreldrene deres(for alt jeg vet liksom), men det hjelper han jo ikke? Det har ikke blitt noe bedre med årene?

Anyways. Var dårlig med råd her, men likevel. Støtte til deg. Jeg forstår frustrasjonen din!

Endret 21. desember 2009 av Lemming

[Gjest Gjest_sunglasses]

Takk for svar, det varmet.

Han har noe grunn til å skylde på våre foreldre ja, det har vi alle i søskenflokken, men det er ingen unnskyldning for å oppføre seg slik som han gjør nå. Det har bare blitt verre med årene... Jeg frykter at han en dag vil ta livet sitt, det gjør vi alle i familien.

[aline]

Det som også er viktig å være klar over, er at foreldre (eller andre) kan ødelegge mye for en, det er sant, men når man blir voksen, selvstendig og KLAR over skaden som har skjedd.... uten å gjøre noe med det, da fortsetter man jo bare å forsterke den skaden foreldre (eller andre) allerede har påført, og man gjør det helt selv.

Når jeg tok all skiten med min far, var det for å plassere det hos ham, gi ham ansvaret for det han hadde gjort for så å kunne gå videre selv. Selvsagt kan jeg fremdeles idag se (og si til ham) at det og det ikke ble gjort, men hadde han vært der hadde det antagelig vært annerledes! Det er noe jeg kan være klar over, og han kan være klar over hans ansvar i det. Men dersom jeg ikke velger å gjøre noe med det idag, så er det plutselig MIN sak, jeg kan ikke lenger skylde på ham, for ting jeg gjør eller ikke gjør idag, for idag er det jeg som er voksen og styrer mitt liv, bevisst.

Trist at dere er redd han skal ta sitt liv, og trist at han lar fortiden ta så stor plass at han ikke klarer å gå videre, og har gitt opp å få hjelp til å komme seg ut av det.

Så bra at du får hjelp da, for fremtiden skaper man selv, selv om man selvsagt vil være preget av fortiden, og det er en hard kamp til tider.

[GymJenta]

Vil bare ønske deg masse lykke til med dette. Du som person og livet ditt er en helhet. Du sier du går til psykolog for dine "andre problemer". Min tanke er at jeg håper du har tenkt på at man jo blir den man er på grunn av sammensatte prosesser. Å se andre problemer isolert fra resten vil etter mitt syn ikke løse noe. Kanskje vil det å jobbe med forholdet til broren din kunne lette presset så det løsner litt når det kommer til andre problemer du sliter med også?

Understreker at jeg ikke aner noe som helst om din situasjon, bare at min erfaring er at det meste kan ha innvirkning også på andre områder av livet enn det som ramler en inn som opplagt når man står midt oppe i noe vanskelig.

Bra du ser at selvom ikke du kan noe for hva som har skjedd tidligere, er det bare du som kan ta ansvar og gjøre noe i forhold til ditt eget liv for at det skal forbli nettopp det - ditt. Kanskje det var rasjonelt for broren din - i situasjonen han befant seg i å komme seg ut på måten han gjorde. Vi oppfatter jo alle verden forskjellig, og det som virker fornuftig for deg behøver ikke virke sånn for han og omvendt.

Går det an å tenke seg at dere kunne møtes etter hvert? Bare tanken? Avtale å prate sammen på et nøytralt sted, ta en kaffe? Hvordan ville det vært for deg? Må jo ikke prate om det som er vanskelig helt til å begynne med? Så kan dere ta det som dere må jobbe med litt etter litt? Hvis dere begge har lyst til å løse dette? Og ting kan se annerledes ut skriftlig enn hva som er meningen. God jul;)

[Gjest Gjest_sunglasses]

Takk igjen for gode og støttende svar.

Mye av det dere har sagt, har fått meg til å tenke litt ekstra etter. Spesielt dine kommentarer, GymJenta. Kanskje mine "andre problemer" har en innvirkning på dette med broren min, da det igjen blir snakk om ting som har skjedd i oppveksten. Jeg skal jobbe med dette.

Jeg svarte på mailen hans for litt siden, etter lang betenkningstid og mange omformuleringer. Jeg skrev litt om det som aline rådet meg til å gjøre; jeg skrev indirekte om hvordan jeg følte meg midt oppi dette her, men mer ville jeg ikke skrive. Til slutt skrev jeg noe jeg nå angrer litt på; jeg sa at det kanskje ikke var meningen at vi skulle ha kontakt, men at vi kanskje kunne snakke sammen igjen en dag når han kom over den dårlige oppveksten og sluttet å være så bitter (ikke helt ordrett).

Jeg får se hva som skjer etter dette her, sjekker innboksen nervøst hvert tiende minutt. Det komiske i denne situasjonen er at han er den typen som absolutt vil ha sannheten, uansett hvor hard og sårende den er. Det husker jeg at han sa til meg, så jeg serverer den på et fat for ham. Jeg håper bare at han ikke vrir og vender på det jeg sa - igjen. Vi greide for en stund siden å prate ut om ting og jeg sa hva jeg følte angående hans innblanding i våre foreldres oppdragelse av meg og at han drev å "testet" meg hver gang når han kom hjem - testet mine grenser, testet hvor mye jeg hadde vokst siden sist og så videre. Han skulle slutte med det sa han, men jeg tviler på at det er så lett for en storebror å plutselig slutte å drive å teste lillesøsteren sin.

Jeg skulle gjerne ha møtt ham, GymJenta, for å snakke ut litt eller bare være sammen. Det er imidlertid bare to problemer, den første ikke så stor: avstanden. Han bor ca tre timer unna. Det andre (og største) problemet: han er overhodet ikke interessert i å møte noen fra familien, eller noen overhodet... Selv om det bare er for kosens skyld - han er ikke interessert, sier at han har "annet nyttig å gjøre". Dette betyr å sitte foran PC'en i hybelen sin, såpass kjenner vi ham...

Endret 21. desember 2009 av sunglasses

[Punky Brewster]

Uff, dette var en vanskelig situasjon. Til syvende og sist så kan både du og brødrene dine kun ta ansvar for dere selv, men jeg forstår at dette kanskje ville vært lettere om dere hadde god kontakt og kunne utvekslet erfaringer og jobbet sammen om dette.

En ting du sikkert har tenkt på, men som jeg bare ville nevne er at i de fleste familier har barna ulike opplevelser av sine foreldre. Man er selv forskjellige individ, opplever samme situasjon ulikt og broren din er 13 år eldre enn deg. Hans opplevelse med deres foreldre kan være svært forskjellig fra din, selv om dere begge har noen av de samme referanserammene. Det er mulig at broren din har opplevd ting med deres foreldre som gjør det ekstra vanskelig å gå videre med sitt eget liv som du kanskje ikke vet så mye om som du tror. Hans svar til deg nå sist kan tyde på at han tror du undertrykker ting og prøver å late som ting er bedre enn de er.

Det er tydelig at broren din trenger hjelp til å få orden på livet sitt. Dette er ikke ditt ansvar, men om dere begge ønsker det så kan kanskje kontakt hjelpe dere begge med å finne ut av hvordan barndommen deres har påvirket livene deres i dag.

Lykke til!

[Gjest Gjest_sunglasses]

Jeg har hørt litt av hvert, blant annet at broren min har opplevd ting med våre foreldre som gjør det ekstra vanskelig for ham, men det som er litt galt her er at han legger all skyld over på mamma, som egentlig er snill og ikke mener noe vondt med det hun gjør - det er jeg og min andre bror klar over, noe som kanskje gjør det enda lettere for oss å gå videre. Samtidig har våre foreldre vært "så flinke" til å lempe over alt på meg og min andre bror, så jeg tror vi vet alle detaljer i denne saken...

Jeg har ikke tenkt slik på det, at han kanskje tror jeg undertrykker ting... Vel, da får jeg se an hva svaret hans blir, for jeg vet at han garantert vil svare på den mailen. Om det smeller eller ikke, gjenstår å se, men han kan heldigvis ikke gjøre noe annet enn å angripe meg verbalt.

Takk.

[Sissan]

Jeg lurer på om du kanskje kan endre innstillingen din til broren din om du tillater deg å syns litt synd på ham? Det betyr at du også må syns synd på deg selv og mellombroren din.

Jeg mener ikke dere skal grave dere ned i selvmedlidenhet og sutring, jeg mener dere skal tillate dere å syns synd på barna dere var.

Broren din kommer ikke ut av det vonde han opplever at han ble påført. Kan du ikke tillate deg selv å syns synd på ham for det? Ha medfølelse med ham?

For som det er sagt over her - du viser mye aggresjon. og med så mye aggresjon er du ikke i riktig modus til å ha god skapende kontakt med ham, for han vil ikke forstå hvorfor du er så sint. Han vil gå i forsvar.

En ting til som du kan tenke på - når han kjefter og smeller på dine foreldre, går de i selvforsvar. De hører noe annet enn han prøver å si. Når de så videreformidler det de har hørt til dere andre ungene, hører dere ut fra deres eget ståsted og fortolkning.

Det er nesten sikkert at det dere hører foreldrene deres fortelle, ikke er det storebror har forsøkt å si. Så ikke døm ham for det. Han reagerer som et barn, fordi han har fryktelig mye å bære på. Igjen - kan du møte ham i medfølelse?

[Gjest Gjest_sunglasses]

Jeg har virkelig prøvd å møte ham i medfølelse, men jeg kunne kanskje ha prøvd hardere. Dette har egentlig pågått hele livet, det var bare da helvetet brøt løs at alt ble så mye mer alvorlig. I og med at jeg mistet respekt for ham ettersom han kalte mamma så utrolig mye stygt (og fremdeles gjør det), samt kalte meg ting og lempet en del over på meg, så har jeg vanskelig for å ha ordentlig medfølelse med ham. Jeg har prøvd å hjelpe ham, prøvd å gi ham svar på visse ting i våre lange mailer for ca ett år siden, og jeg tror faktisk at jeg hjalp ham litt på noen måter, at jeg oppklarte noen ting, men det er så mye han holder fast ved (våre foreldre), som gjør det vanskelig å snakke dypere om ting. Dersom han ikke vil, kan jeg jo ikke tvinge ham.

Jeg syns synd på ham, jeg gjør det - jeg unner ingen å gå gjennom disse tingene som han gjør, men når han sitter der og sier at ingenting hjelper mens han nekter å ta imot psykologhjelp når han faktisk har gode muligheter for det, blir jeg trist og dermed sint.

Ovenfor ham viser jeg knapt noe aggressjon, derfor må den aggressjonen som blir igjen etter en samtale med ham, gå ut på andre måter... Akkurat idag ble det så mye for meg at jeg måtte legge igjen et innlegg her på KG for å få ut noe sinne som jeg prøvde å ikke la gå utover ham. Jeg kunne ha sagt så mye dritt til ham, men jeg vil ikke gjøre det for jeg vet hvor elendig det vil bli i ettertid. Istedet for å spy det utover ham, spydde jeg det utover her på forumet... Kanskje ikke beste løsning, men det fungerte for meg - jeg føler meg roligere og har fått mange fornuftige råd/svar.

Jeg var egentlig unnskyldende og ydmyk ovenfor ham hele livet(slik som mamma er ovenfor ham), noe jeg tror er noe av grunnene til at han testet grensene mine og stadig prøvde å provosere meg. Jeg sa jo i fra om dette her, og da sluttet han - kanskje han ville få fram sinnet i meg, ville at jeg skulle vise det fram. Med andre ord, ikke undertrykke ting. Kanskje det ville ha vært bedre dersom jeg viste fram litt aggressjon ovenfor ham istedet for å spy det utover dere her på forumet... Han tåler ikke at folk viser "myke sider" av seg, og aggressjon er jo ikke en "myk side", akkurat...

Endret 21. desember 2009 av sunglasses

[GymJenta]

Hei igjen. Godt å vite at du fikk noe ut av det jeg skrev!

Du har all rett til å være skuffet, oppgitt eller til å føle det du føler. Alle følelser er naturlige, og vi har rett til å ha dem. Ofte tenker man at jeg burde jo ikke føle slik og sånn. Men etter min mening er det alltid en grunn til at man føler det man føler og reagerer slik man reagerer.

Sånn tenker jeg det er for broren din også. Etter hans virkelighetsoppfatning er det reellt og realistisk å reagere sånn han har gjort - kanskje for å beskytte seg selv. Hvis han føler han har negative erfaringer i nære forhold - kanskje det å slippe å forholde seg til deg på denne måten gjør at han vet at han slipper å bli såret igjen.

Hva får han ut av å ha et nært forhold med deg? Det kan jo ikke han vite. Kanskje han dermed har problemer med å ta sjansen. Så da gjelder det å overbevise han om at det vil være gunstigere for han å ha deg enn å ikke ha deg. Og bevisstgjøre han på hva han får ut av det! Hvis kontakten dere imellom er forbundet med vonde følelser og aggresjon er det jo lettere å slippe å forholde seg til deg - ikke sant?

Jeg aner ikke hvordan, men ville nok satset på ærlighet framfor mer vonde følelser som han ganske sikkert har oppfattet at du sliter med.(uten å bagatellisere det forøvrig!). Vær oppriktig og ærlig om dine egne følelser. For å få noe av han må du gi noe av deg selv, og det er nok like vanskelig for deg som for han. Det innerste er ofte det verste å snakke om.

Finn ut hva du tror han har behov for fra deg, prøv å gi han det. Samtidig er det jo viktig at du er ærlig på hva du trenger fra han. Kanskje han ikke føler for å snakke så mye om fortiden, men kan dere satse på framtiden uten å gå inn på fortiden tro? Og så må dere begge være villige til å godta at dere ser tingene forskjellig og at det er greit - fordi dere er forskjellige mennesker. Sett i fokus det dere kan være enige om - isteden for å vektlegge det dere ikke kan enes om.

Som sagt bare noen tanker, og det er du selv som kjenner broren din, situasjonen - og deg selv ikke minst - best. Tror det kan handle mye om å klargjøre hva dere begge trenger og hvordan dere kan oppnå det. Og at respekt fra han krever at du klarer å opparbeide respekt for han på et eller annet plan. Om ikke for handlingene hans så for den han er biologisk, broren din, som ganske sikkert også har noen positive sider:-D Masse lykke til!!

[Gjest Gjest_sunglasses]

Du har - nok en gang - sinnsyke gode poeng der, GymJenta.

Takk for at du tar deg tid til å skrive ned det der, det hjelper veldig.

Jeg er glad for å få andres synsvinkler på dette, og jeg har innsett noen ting nå i kveld som kanskje kan hjelpe meg videre, og kanskje broren min - dersom han virkelig er villig til å prøve. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal overbevise ham om at vårt forhold er gunstig for ham, eller hvordan jeg skal være ærlig ovenfor ham. Det er visse ting jeg ikke vil snakke om, men jeg innser at jeg bør være åpen for det.

Jeg tror at jeg vil finne ut av det med tid, akkurat nå skal jeg bare la være å snakke med ham på en liten stund (dersom han svarer på mailen) og fokusere på andre ting for å få en pause, slik at jeg ikke ender opp med å spy ut sinnet mitt ovenfor ham. Samtidig må jeg prøve å finne ut av hva jeg trenger av ham, for der fikk du meg virkelig til å tenke.

Igjen, takk.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er du så opptatt av at han skal til psykolog? Den typen behandling er ikke rett for alle. Det er ingenting en psykolog sier som man ikke kan lese seg til i en bok. Hva med å anbefale ham noen bøker f. eks. hvis du virkelig vil hjelpe ham.