Jeg mistet den lille jenta mi...

[Gjest Anonymous]

Julie ble født i 1995,og Jesper ble storebror på 4 år.

Julie ble syk,klaget over smerte i ryggen.Legene oppdaget en ondartet svulst da hun var 4.Hun døde 6 år gammel av kreft,i 2001.Min mann,Jesper og jeg sørger enda.om noen uker er det akuratt 1 år siden....*Mitt hjerte bløder*...

Hva mer kan jeg si?Måtte bare få det ut...

-Mor 30 år-

[Gjest gjest1]

Huff! Så grusomt.

Jeg kan fortelle at et nært familiemedlem av meg mistet sin sønn ved fødselen. De var helt knuste. Fikk ingen minner sammen med barnet.

Men det har dere. Dere var så heldige at dere fikk oppleve datteren deres i 6 år. Tenk på alt det koselige dere opplevde. Tenk på alle minnene dere har sammen! Det hjelper.

Et dødsfall er uansett en ufattelig tragedie. Jeg vet hvordan det er å sørge - som et barn i hvert fall. Vær glad dere har hverandre. Tillat dere selv å gråte når dere vil, le når dere vil.

Jeg føler virkelig med deg og din mann! Dere hadde ikke fortjent dette!

*klemmer dere forsiktig*12

[Gjest *Perser*]

jeg vil bare gi deg masse gode *klem*

sitter her med gåsehud og tenker masse på deg og din familie! det er vel det verste en kan oppleve det er å miste ett lite barn!

uff.. jeg er tom for ord, men håper at du klarer deg, du har en sønn og en man som trenger deg masse!

*stoor kleeeeem* fra meg til deg.....

[Gjest Anonymous]

Noen ganger finner jeg ikke ord for å uttrykke hva jeg føler, så fra meg får du varm og god klem.

Tenker på en sang av Bjørn Eidsvåg:

"eg kan ikkje grina alle tårane for deg.... meg eg kan grina med deg"

[Thea]

Vet ikke om jeg kan si noe som gjør ting bedre.Men en stoooor klem kan du få

12

[Mara]

Jeg får så ondt når jeg hører om andre som har mistet barnet sitt. Jeg har selv mistet en datter, hun ble bare 7 uker.

Det var mitt første barn. Dette er lenge siden, hun ville fylt 30 år 10 mai. Jeg var så heldig at jeg etterpå fødte 4 velskapte sønner, men jeg vil alltid ha en for lite.

Selv om dette kan virke som en evighet for andre, er det like nært for meg. Jeg har ofte fått spørsmål om jeg ikke kan glemme, men jeg VIL IKKE glemme. I dag har jeg fått et forhold til det som skjedde. Det å miste et barn, føles som å miste en kroppsdel. Du vil alltid mangle noe.

Foe meg er hennes bursdag,den dagen hun døde og dagen for begravelsen, noe som ennå er ondt. Også jul og nyttår er dager hvor jeg har mine markeringer.

Det som kan være vanskelig for oss som blir rammet på denne brutale måten, er utenforstående mennesker som gjerne vil si noe, men som sier de gale tingene.

I en slik situasjon blir man så ufattelig sår. Jeg glemmer aldri hva en dame sa til meg da jeg sørget og hadde det fryktelig ondt."det er vel en mening med alt, du er jo så ung og kan få flere barn".

Beklager å måtte si det, men jeg hatet den damen.

Hvis man ikke vet hva man skal si når noen rammes av en slik tragedie, da kan en klem eller et klapp på skulderen våre nok. Vi forstår hva dere mener.

Til deg som er nå er rammet av tragedie og har det fryktelig ondt vil jeg bare si:

Jeg kan kjenne smerten og vet kanskje litt om hvordan du nå har det. Vi reagerer ikke likt, men jeg tror vi føler smerten veldig hardt.

Jeg vet ikke hvem du er, men jeg tror du vil komme videre om du er flink med deg selv og tillater deg å sørge. Vi har lov til det.

Det er ingen tidsfrist for å sørge. Jeg sørger på min måte, selv etter 30 år.

Skulle så gjerne gitt deg en klem.

Håper du kommer styrket igjennom dette.

Varme tanker til deg fra

Mara

12