tvil..

[Gjest Anonymous]

Er det normalt å tvile på om kjæresten din er den rette for deg? Dette har plaget meg i veldig lang tid. Tror grunnen er at vi to er ganske så forskjellige. Men jeg vil helst ikke miste han.. Men dette tærer veldig på meg. Må jeg jobbe med meg selv, og kanskje prøve å godta at vi er ulike? Har vært i tvil lenge.. Men han er så snill og god! Noen som har vært i en slik situasjon? Trenger trøst og råd!

[Gjest Anonymous]

jeg er bare så redd for at denne tvilen aldri vil slippe taket..Jeg ønsker å satse på oss og forholdet, men har det ikke godt slik det er nå. Er veldig glad i han, og skulle gjerne ha blåst vekk all tvil, men greier ikke dette selv om jeg vil at den skal forsvinne. Hjelp! Hva gjør jeg, er det noe jeg kan si til meg selv?

[Jinx]

Å def.. av "den rette" er ??

Når mener du å vite at han er "den rette"

for deg ?? I dag ? Om fem år ?

Når du har gjort det slutt, og det går opp

for deg at han faktsik var "den rette" ti år senere ??

Om han er den rette for deg, vet vel bare du

svaret på...

Jeg har selv undret meg over det samme,

men vi er jo fortsatt sammen..

Men hva forventer du da ?

[Gjest Anonymous]

Jeg øsnker sjelefred, og visshet i at han er den rette.. Av og til kan jeg bli på gråten fordi jeg har denne tvilen, og jeg griner ofte. Vil så gjerne at den skal forsvinne. Derfor lurer jeg på: Kan man selv prøve å få den vekk ved å bestemme seg for at dette er rett for meg? Noen sier at de aldri har tenkt slik, de bare vet når typen er rett. Misunner dem, vil og ha det sånn, med min kjære.

[Northstar_]

Jeg var veldig redd for å binde meg i lang tid og tenkte slik som du beskriver i det sekundet jeg følte at det ble alvorlig med noen. Du skriver ikke noe om hvor lenge dere har vært sammen, så jeg kan kun fortelle litt om hvordan jeg hadde det. Det skal sies at jeg er veldig uavhengig og glad i å være singel, og var heller ikke sååååå interisert når det kom til stykket... I ettertid så ser jeg at jeg var mer glad i å ha noen der, samtidig som at jeg i noen situasjoner var mer forelsket i tanken på å møte noen og i forelskelsen enn det jeg egentlig var i personen.

Men... så for en stund siden så dukket det opp en herremann som jeg absolutt ikke fikk nokk av! Forholdsvis ferskt enda, men jeg hadde blitt totalt knust hvis han hadde tatt med sakene sine å gått. Jeg fikk litt tannbørste skrekk med han også, men så var vi borte fra hverandre og da savnet jeg han slik at jeg trodde jeg skulle gå fra forstanden. Se om det hjelper...? Se om du savner han, eller om du synes det er greit å være uten han... Da vil du kanskje få en følelse av om du bare er lei han (vært litt mye sammen...?) eller om du vil ut av forholdet. :-?

Hvor lenge har dere forresten vært sammen da? Hvordan er det når han tar i deg? liker du det? kyssing? :cry:

Når jeg kom til det punktet at jeg måtte ut av forhold... eller skal jeg kalle det dating? Så klarte jeg ikke tanken på at personen tok i meg en gang, og ikke minst om han skulle kysse meg... :cry: Men jeg tror nokk at jeg kanskje dro strikken litt langt noen ganger...

Håper du finner ut av ting.

:yy: Northy :yy:

[Mathias]

Finner man den RETTE kjæresten vil man ikke være i tvil (tror jeg...) Deter forskjell på å være gode venner og og kjærester....

[Gjest Embla s]

Jeg tror at du vet svaret selv allerede jeg men at det krever veldig mye mot og tiltak å "se".

Ofte er det mer behagelig, lett og greit å bare flyte med. Hvis dere ikke krangler, men har det ok sammen blir vel det en avveining du må ta - er du villig til å ofre det å elske for å leve trygt og godt med det du vet du har, eller er du villig til å satse og kanskje finne den store kjærligheten, men også risikere at du kanskje ender opp alene/ikke finner "noe bedre"?