Hvem er de uføretrygdede?

[Gjest gjestdeluxe]

Har det ikke nå i det siste vært en del utsagn om gruppen "uføretrygdede"? http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=320453

Hvem er de egentlig?

Hva betyr det å være uføretrygdet - kan diagnosen være hva som helst: men at de ikke kan jobbe i arbeidslivet?

Om en person jobber som face to face-selger, får så diagnosen "mistet stemmen", så kan NAV sørge for at personen får støtte til å omskolere seg til et yrker der den ikke behøver stemmen, for eksempel ta en helt annen utdanning? Da slipper de å ta opp studielån, NAV dekker husleie, strøm, mat, bøker og alt?

Er det hva som er å være uføretrygdet?

En skulle jo tro at denne gruppen er ganske mangfoldig, og består av folk innen alle yrker, med mange diagnoser?

Hva tror dere, er gruppen uføretrygdede et problem for det norske samfunnet, slik enkelte hevder gjennom media i disse tider, eller er de flott at Norge fanger de opp i eksisterende velferdssystem?

[Gjest Marlo]

Ja, man skulle tro at nesten alle var uføretrygdet.

NAV kan bruker år og dag på å få deg ut i jobb før de gjør deg uføretrygd, så de som sier det er lett å få det stemmer ikke.

Selv klarer jeg knapt å gå, lever med smerter hver eneste dag, kan aldri planlegge en dag på forhånd, har vært testet i utallige jobber uten at jeg har klart så mye som en time. Likevel får ikke jeg uføretrygd.

Tror nok at media blusser dette så mye opp at det virker mye lettere og mange flere enn hva det egentlig er.

Når man t.ex. sier at X antall mennesker i norge går på trygd - så innefatter jo dette alle med barselpermisjon, sykemeldinger, yrkesrettet attføring, uføretrygd, rehab., tror jammen meg sosial stønad går under trygd også jeg.

Så blir det da riktig å si at alle er uføretrygdet, når de egentlig bare er innom trygdesystemet.

[Gjest gjestdeluxe]

Selv klarer jeg knapt å gå, lever med smerter hver eneste dag, kan aldri planlegge en dag på forhånd, har vært testet i utallige jobber uten at jeg har klart så mye som en time. Likevel får ikke jeg uføretrygd.

Det hørtes jo merkelig ut. Hva kan grunnen være da? Kan ikke jobbe, har smerter, og likevel ikke få uføretrygd- da har du kanskje ikke jobbet noe fra før av da? Kanskje man må ha hatt inntekt i x antall år først før man kan bli uføretrygdet?

Jeg vet jo ikke om jeg noensinne vil bli "ufør" - men de fleste av oss er uføreforsikret/gjeldsforsikret gjennom arbeidsgiver eller privat? Vet du om du noengang vil bli ufør? Hva skjer da?

Det finnes vel en del mennesker som uforskyldt blir rammet av sykdom og derfor ikke kan jobbe. I media i disse dager blir alleuføretrygdede puttet i samme kategori.

[Gjest Marlo]

Vel, en dag blir jeg uføretrygdet...de vil bare være sikker på å slite meg mest mulig ut så de virkelig ser at jeg sitter på knærne før de innvilger min ørtende søknad.

Jeg kan forstå dem også - bærer ingen nag til dem på en måte. Det er mange som sikkert vil prøve å utnytte systemet - spesiellt de som har hatt høye inntekter (for da får man jo mye i uføretrygd også, enn de som har hatt lav inntekt som knapt får så man overlever).

Foreløpig er dette eneste måten man kan i det minste prøve å luke ut snyltere - ved å måtte gå på Arbeid med Bistand (hospitere på forskjellige arbeidsplasser og få målt ens arbeidsevne), omskolering om det kan være til nytte, prøve seg på alle mulige behandlingsformer etc.

Men for oss som faktisk ER syke og som ikke klarer å stå opp mot systemet, føler jo det som blodig urettferdig at de som er "friske" og som orker hele denne mølla er de som får innvilget uføretrygd, og vi som er syke og til slutt gir seg må gå gjennom en evig papirmølle.

Heldigvis er jeg ganske sterk psykisk, så jeg klarer å krangle, slå i bordet, diskutere, sende papirer hit og dit, selvom jeg ikke klarer å gå gjennom X antall hospiteringsplasser.

Men en dag får jeg det innvilget, det er jeg sikker på (må jo tenke positivt, ellers går det jo iallefall ikke)

[Gjest Gjest]

Snyltere og late?!

[Gjest Emera]

Vel, en dag blir jeg uføretrygdet...de vil bare være sikker på å slite meg mest mulig ut så de virkelig ser at jeg sitter på knærne før de innvilger min ørtende søknad.

Jeg kan forstå dem også - bærer ingen nag til dem på en måte. Det er mange som sikkert vil prøve å utnytte systemet - spesiellt de som har hatt høye inntekter (for da får man jo mye i uføretrygd også, enn de som har hatt lav inntekt som knapt får så man overlever).

Foreløpig er dette eneste måten man kan i det minste prøve å luke ut snyltere - ved å måtte gå på Arbeid med Bistand (hospitere på forskjellige arbeidsplasser og få målt ens arbeidsevne), omskolering om det kan være til nytte, prøve seg på alle mulige behandlingsformer etc.

Men for oss som faktisk ER syke og som ikke klarer å stå opp mot systemet, føler jo det som blodig urettferdig at de som er "friske" og som orker hele denne mølla er de som får innvilget uføretrygd, og vi som er syke og til slutt gir seg må gå gjennom en evig papirmølle.

Heldigvis er jeg ganske sterk psykisk, så jeg klarer å krangle, slå i bordet, diskutere, sende papirer hit og dit, selvom jeg ikke klarer å gå gjennom X antall hospiteringsplasser.

Men en dag får jeg det innvilget, det er jeg sikker på (må jo tenke positivt, ellers går det jo iallefall ikke)

Det er så vondt å lese sånt som dette. Jeg blir sint på dine vegne! Og jeg tenker at alle de som hiver ordet snylter utav seg burde prøvd å gå igjennom den mølla der i årevis. Gå på attføring og ikke kunne være syk eller ha ferie. Være gratis arbeidskraft for eksterne arbeidgivere i tre måneder av gangen. Om igjen og om igjen. I tillegg blir man kalt både det ene og det andre i media. Igjen og igjen.

Og så er dette ordninger man har rett til i Norge. Ordninger som har blitt jobbet fram igjennom årtier. Ja, vi har et av verdens beste velferdssystemer. Skal vi ikke være stolte av det, da? Og ja, selvsagt må det satses på å luke ut late snyltere. Og ikke minst må arbeidslivet gjennomgå en endringsprosess (kanskje til og med en innovasjonsprosess) for å kunne utnytte manges restarbeidsevne. Jeg leste på Nrk tekst-TV at 90 000 mennesker med nedsatt funksjonsevne, altså trygdemottakere, ønsket å komme seg i arbeid, men de får ikke. Enten fordi arbeidsgiverne ikke vil legge til rette for dem, eller fordi de har fordommer. Nitti tusen mennesker!

Hvem som helst av oss kan rammes på en slik måte at vi kan måtte søke om trygdeordninger. Er det ikke da bedre å kjempe for et rettferdig system der de som kan jobbe får jobbe, og de som ikke klarer får den uføretrygden loven faktisk gir dem rett til?

Jeg ønsker deg masse lykke til, Marlo, og håper inderlig du får den hjelpen du trenger!

[Gjest Marlo]

Takk, Flowers

Jo jeg tror absolutt at de aller fleste uføretrygdede ønsker seg et arbeid.

Vet iallefall at jeg gjør det. Min samboer er vel den eneste som ser at jeg virkelig vil jobbe, fordi jeg ikke klarer å holde masken når det kommer til han.

Prøver desperat å holde meg positiv for å overleve hverdagene innenfor mine egne 4 vegger.. jeg er ganske opplyst om hva som går på TV for å si det slik ;p

Men noen dager blir det bare for mye, og jeg klarer ikke annet enn å gråte. Føler meg verdiløs og som en snylter på samfunnet. Vil jo gjerne ha en jobb, føle at jeg bidrar i samfunnet, være selvstendig etc.

Tidligere fortrengte jeg bort mine egne smerter å satset på den ene jobben etter den andre. Jeg ble så GLAD når jeg fikk meg jobb at jeg så bort i fra smertene og satset for fullt, som igjen endte med en smell og jeg ikke klarte å bevege meg på dager og uker.

Jeg tror at tilrettelegging er absolutt noe som burde blitt satset på for fullt.

Jeg kunne gjerne tenkt meg å jobbet som tungbilsjåfør igjen, om jeg slapp å skifte dekk, losse/laste paller som veien 2 tonn med ei vanlig jekketralle og mye mer... men ingen av de jeg har jobbet for vil tilrettelegge for meg, for om jeg ikke klarer jobben - ja så står det 20 friske personer bak meg - klar for å ta over jobben.

Så jeg forstår jo arbeidsgiveren også - hvorfor bruke penger på meg, når de slipper om de ansetter noen andre?

Samtidig så ser jeg også alle disse som snylter. Kjenner flere som absolutt hadde klart å jobbet...om ikke hver dag så iallefall deltid, mens disse får uføretrygd på dagen!

Jeg kan garantere dere alle at jeg har hadde fått uføretrygd rimelig kjapt jeg også, om jeg hadde sagt at jeg var grusomt deprimert, slet med skikkelig sterk angst og gått til psykolog en gang i uka... men jeg har det ikke slik. Jeg vil ikke få uføretrygd på feil grunnlag... jeg takler livet psykisk, det er det fysiske jeg sliter med.

[Gjest Gjest]

Om en person jobber som face to face-selger, får så diagnosen "mistet stemmen", så kan NAV sørge for at personen får støtte til å omskolere seg til et yrker der den ikke behøver stemmen, for eksempel ta en helt annen utdanning? Da slipper de å ta opp studielån, NAV dekker husleie, strøm, mat, bøker og alt?

Heter ikke det yrkesrettet attføring, og er tidsbegrenset? Det er ikke det samme som uføretrygd.

[Gjest Gjest]

En annen ting er at det faktisk er ganske mange som er i ulike tiltak betalt av NAV, som i praksis er i jobb. En venn av oss fikk "jobb" (kompetansetrening e.l) i en offentlig institusjon etter å ha gått hjemme og sulla i mange år, nå har han vært der i to år - trives kjempegodt, er så godt som aldri borte og gjør nok på de aller fleste måter en fullgod jobb, men det er fortsatt NAV som betaler, ikke arbeidsplassen. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad på min venns vegne, men jeg synes også det er betenkelig at en ikke kan få vanlig lønn etter hvert når en har vist seg å fungere som en normal arbeidstaker.

Lykke til til deg, Marlo, det høres slitsomt ut å bli kastet fram og tilbake. Hvordan har muligheten din for å påvirke type arbeidsprøving vært? Jeg synes det er litt viktig at dersom man har ønsker og kjenner sine egne evner og begrensninger, så bør man bli vurdert utfra det, ikke prøvd i hva som helst som kanskje virker mot sin hensikt på helsa.

[Gjest Marlo]

Lykke til til deg, Marlo, det høres slitsomt ut å bli kastet fram og tilbake. Hvordan har muligheten din for å påvirke type arbeidsprøving vært? Jeg synes det er litt viktig at dersom man har ønsker og kjenner sine egne evner og begrensninger, så bør man bli vurdert utfra det, ikke prøvd i hva som helst som kanskje virker mot sin hensikt på helsa.

Jeg syns det har vært utrolig slitsomt. Jeg har heldigvis fått lov til å ende hver hospitering så fort jeg sier ifra, men jeg føler jeg blir tvunget til å prøve, jeg får liksom ikke lov til å si nei før jeg har prøvd, selvom jeg vet at den type jobb er "out of my league"

Men...som sagt tidligere, jeg forstår NAV (og Fønix) som må få folk til å prøve iallefall. Håper bare at jeg innen neste år er omme, at jeg får "lov" til å prøve å søke uføretrygd igjen iallefall. Har krevd en pause nå, så jeg skal ikke i hospitering igjen før rund mai 2010.

[Pjukset]

Som Marlo sier, uføretrygdede er mennesker som ikke er arbeidsfør. Man har midlertidig uføretrygd, og varig uføretrygd. De som er varige uføre har ingen mulighet til å komme tilbake i noe som helst arbeid. Har man sykdom/skade som gjør at man ikke kan utføre sitt vanlige arbeid, men annet arbeid, må man på attføring.

Det er på ingen måte lett å få innvilget uføretrygd, og man må alltid gjennom periode med rehabilitering først. Lurer på om maksperioden her er 2 år?

[Gjest Gjest]

Bra vi har ordningen for de som behøver den - men de få som snylter og ikke burde ha mottatt trygder bør tas.

[Étaín]

Det må være store variasjoner i hvem som får innvilget uførepensjon og hvem som ikke får det, for hadde det vært like vanskelig for alle som det er for Marlo, så kunne det umulig latt seg gjøre å snylte?

Jeg har forøvrig en venninne som er uføretrygdet fordi hun hadde et stort innfarkt for mange år siden. Hun ville nok klart å jobbe i dag, og hun jobber det lille hun har lov til, men legen nekter henne pga sykdommen. Hun får ikke lov rett og slett.

[Gjest Marlo]

Som Marlo sier, uføretrygdede er mennesker som ikke er arbeidsfør. Man har midlertidig uføretrygd, og varig uføretrygd. De som er varige uføre har ingen mulighet til å komme tilbake i noe som helst arbeid. Har man sykdom/skade som gjør at man ikke kan utføre sitt vanlige arbeid, men annet arbeid, må man på attføring.

Det er på ingen måte lett å få innvilget uføretrygd, og man må alltid gjennom periode med rehabilitering først. Lurer på om maksperioden her er 2 år?

Selvom man får varig uføretrygd så har man fortsatt mulighet til å komme tilbake i arbeidslivet.

Man har ikke lov til å jobbe det første året med uføretrygd, men etter dette kan man tjene inntil en viss sum. Man har i tillegg rett på å kunne fryse uføretrygden opp til 4 år (om jeg ikke husker feil) for å kunne prøve seg ut i arbeidslivet, og automatisk få uføretrygd igjen dersom man innen denne perioden innser at det ikke fungerer.

Man må alltid gjennom en prøveperiode hvor ALT annet blir testet før man får uføretrygd, men det er ikke max 2 år. Flere jeg har pratet med har holdt på i mange fler år for å få uføretrygd.

Jeg har personlig prøvd å få uføretrygd i 4-5 år nå, og før det har jeg vært gjennom sykemeldinger, attføringer og diverse.

[Pjukset]

Selvom man får varig uføretrygd så har man fortsatt mulighet til å komme tilbake i arbeidslivet.

Man har ikke lov til å jobbe det første året med uføretrygd, men etter dette kan man tjene inntil en viss sum. Man har i tillegg rett på å kunne fryse uføretrygden opp til 4 år (om jeg ikke husker feil) for å kunne prøve seg ut i arbeidslivet, og automatisk få uføretrygd igjen dersom man innen denne perioden innser at det ikke fungerer.

Man må alltid gjennom en prøveperiode hvor ALT annet blir testet før man får uføretrygd, men det er ikke max 2 år. Flere jeg har pratet med har holdt på i mange fler år for å få uføretrygd.

Jeg har personlig prøvd å få uføretrygd i 4-5 år nå, og før det har jeg vært gjennom sykemeldinger, attføringer og diverse.

Har man mulighet til å komme ut i arbeidslivet 100 % ved varig ufør også?

Jeg nevnte at rehabiliteringsperioden kunne være opp til 2 år, jeg tok ikke med attføring. Mulig at rehabiliteringsperioden kan utvides enda lenger.

Jeg tror det avhenger veldig av hva som feiler en person i forhold til om man blir kasteball mellom de ulike stønadene eller ikke. Er selv veldig spent på hvordan det går når legen kommer til å begjære uførestønad for meg neste år. Var sykemeldt i 1 år og gikk så over på 1 års rehabilitering. I mitt tilfelle tviler jeg på at nav tvinger meg ut i attføring, men man vet jo aldri.

[Gjest Marlo]

Man har alltid mulighet til å komme ut i arbeidslivet 100%.

Får man varig ufør, så kan man når som helst avslutte dette, eller fryse det som jeg har nevnt tidligere.

Det mest "normale" er jo 1 år sykemelding + 1 år rehab, men de færreste opplever det slik. Som regel blir man en kasteball i attføringssystemet en stund også.

[Gjest Desember]

Samtidig så ser jeg også alle disse som snylter. Kjenner flere som absolutt hadde klart å jobbet...om ikke hver dag så iallefall deltid, mens disse får uføretrygd på dagen!

Jeg kan garantere dere alle at jeg har hadde fått uføretrygd rimelig kjapt jeg også, om jeg hadde sagt at jeg var grusomt deprimert, slet med skikkelig sterk angst og gått til psykolog en gang i uka... men jeg har det ikke slik. Jeg vil ikke få uføretrygd på feil grunnlag... jeg takler livet psykisk, det er det fysiske jeg sliter med.

Dette opplever jeg som fordommer mot psykiske lidelser.

Du vet ikke hva som foregår på innsiden av de du kjenner som har psykiske lidelser. Du ser bare det de viser deg på utsiden. Jeg er varig uføretrygdet pga psykiske lidelser, og du kan ikke se på meg at jeg er syk. Jeg smiler utenpå, men har et helvete på innsiden. Ikke en gang de fagfolkene som har gitt meg trygden, har fått se alt det vonde jeg bærer på.

Og vi som er psykisk syke kan også få fysiske smerter. Har du ikke hørt om psykosomatiske lidelser? Alt mitt stress setter seg bl.a i ryggen min, og på det verste greier jeg ikke å stå oppreist. Men for all del, du har det sikkert mye verre, du som har ekte fysiske smerter.

[Gjest Marlo]

Nå skrev jeg "kjenner flere som..."

Jeg fordømmer ikke folk jeg ikke kjenner.

Jeg vet hva psykomatiske lidelser er, og jeg VET hvordan det er å være syk uten at andre kan se det, jeg har jo det selv.

Men som sagt, jeg skrev om de jeg kjenner. Jeg uttaler meg ikke om folk jeg ikke kjenner, og disse menneskene sier rett ut at det er deilig å bare kunne skylde på det psykiske og få uføretrygd nærmest på dagen, men samtidig sier de også at de fint kan jobbe et par dager i uka, men at dette ikke lønner seg.

Så slutt å snakk nedlatende til meg er du snill.

[Gjest Marlo]

Og det skal også sies at jeg først søkte yrkesrettet attføring flere ganger men fikk avslag.

Jeg gav til slutt opp og gikk til psykolog, sa jeg slet med angst og depresjoner (noe jeg ikke gjorde lengre, men jeg har gjort det)...fikk innvilget yrkesrettet attføring på første søknad etter dette, så det psykiske spiller en ganske stor rolle som gjør det absolutt lettere.

Nå vil jeg ikke bruke dette når jeg søker uføretrygd, ville egentlig ikke gjøre det når jeg søkte YA heller, men hadde da ingen annen utvei. Nå har jeg bestemt meg for at jeg skal kjempe for å få uføretrygd for det jeg FAKTISK har grunnlag for - de fysiske smertene.

[Gjest Gjest]

Det er så vondt å lese sånt som dette. Jeg blir sint på dine vegne! Og jeg tenker at alle de som hiver ordet snylter utav seg burde prøvd å gå igjennom den mølla der i årevis. Gå på attføring og ikke kunne være syk eller ha ferie. Være gratis arbeidskraft for eksterne arbeidgivere i tre måneder av gangen. Det er i deres egen interesse at det blir gjennomført en grundig test på at dere virkelig ikke kan jobbe. Hvis dette tar lang tid, så er dere altså foreløpig ikke syke nok. For å få uføretrygd skal man være ufør til et hvert arbeid, Dvs at om du ikke klarer en type arbeid lenge, så er det fullt mulig for deg å klare noe annet og det er det som skal sjekkes ut.

Om igjen og om igjen. I tillegg blir man kalt både det ene og det andre i media. Igjen og igjen.

Media kan ingen andre svare for, men de fleste vet hvordan de overdriver og generaliserer, så la vær å heng dere opp idet.

Og så er dette ordninger man har rett til i Norge.

Jada, man har rett til det, men ikke uten at det er sjekket ut om det er reelt, igjen ufør til ethvert arbeid. Hva om noen kom og sa at de hadde rett på halve lønna du hadde jobbet for hele måneden?

Det er nødvendig at det er kontroll på dette, det må vel pokker alle forstå og hvis noen føler seg tråkka på av den grunn, så får vel det være deres problem!

Ordninger som har blitt jobbet fram igjennom årtier. Ja, vi har et av verdens beste velferdssystemer. Skal vi ikke være stolte av det, da?

Og ja, selvsagt må det satses på å luke ut late snyltere.

Det er jo nettopp dette som blir gjort ved at nettopp du må gjennom et attføringsløp for at det skal kunne dokumenteres at nettopp du er for syk til å jobbe, eller gjelder det alle andre og ikke deg?

Og ikke minst må arbeidslivet gjennomgå en endringsprosess (kanskje til og med en innovasjonsprosess) for å kunne utnytte manges restarbeidsevne. Jeg leste på Nrk tekst-TV at 90 000 mennesker med nedsatt funksjonsevne, altså trygdemottakere, ønsket å komme seg i arbeid, men de får ikke.

Enten fordi arbeidsgiverne ikke vil legge til rette for dem, eller fordi de har fordommer.

Dette er vel bortimot det jeg er enig med deg i.

Nitti tusen mennesker!

Hvem som helst av oss kan rammes på en slik måte at vi kan måtte søke om trygdeordninger. Er det ikke da bedre å kjempe for et rettferdig system der de som kan jobbe får jobbe, og

de som ikke klarer får den uføretrygden loven faktisk gir dem rett til?

Dere får jo det!

Dere må dessverre bare slite litt for å oppnådet, men hva så. Erdet ikke flott at den dagen dere har den i handa, så vet dere at dere har ærlig fortjent den!

Og som en av de "heldige" som har jobb og nettopp med attføring, så kan jeg opplyse om at det dessverre er flere snyltere enn noen tror. Vi kan bare ikke si det høyt!!!Jeg ønsker deg masse lykke til, Marlo, og håper inderlig du får den hjelpen du trenger!