Vår vakre sønn Erlend er død 12 år gammel.

[Gjest Gjest]

Takk fo svar! Dette er meg som mistet broren min igjen. Vil gjerne dele mer med deg. Jeg er ny på dette forume,og lurer derfor på hva du mener med pm?

Pm betyr personlig melding - altså en mail. Det får du sendt ved å registrere deg og opprette en bruker.

[Gjest Gjest]

Jeg har mistet min bror, min far for noen år siden, tanten min i vår, og i sommer...min mor.

Og verre sorg har jeg aldri følt i mitt liv, unntatt den aller verste av de alle...da jeg trodde min sønn ville dø. Heldigvis gikk det bra med han. Men skrekken satt i meg i lang tid.

Sorgen går aldri bort. Den kommer innom i ny og ne. Men du lærer alltid å leve med det på en eller annen måte. Dette er egentlig unødvendig av meg å si, for du er midt oppi helvette og sorgen. Dette er noe du vil forstå senere.

Ønsker deg alt godt. Og jeg gråt da jeg leste dette, for jeg har en 13 år gammel datter selv. Ingenting er verre enn å miste sitt barn, INGENTING!!

Klem fra meg.

[Gjest O'hara]

Kondolerer.

Det må være helt forferdelig vanskelig å takle så stor sorg det må være å miste sitt barn.

Min dypeste medfølelse går til dere alle sammen.

Endret 7. desember 2009 av O'hara

[NoAngel]

vil bare si at jeg er utrolig lei meg for at du har det vondt nå.

ingen ord fra meg vil gjøre deg hel igjen, så jeg skal heller ikke prøve på det.

jeg håper bare at du finner styrke nå, og kommer deg igjennom dette.

for dine barns skyld,og for din mann.

vi er mange som tenker på deg her inne. og du kan alltid skrive til oss.. rase fra deg og få litt trøst.

har du laget deg en dagbok her inne? kanskje det vil være godt for deg å ha det?

mange klemmer fra meg

[Mamma til 3]

Jeg har dagbok her, den er 6 år gammel, den heter Jente 29 sine tanker, ligger under a-l på graviditetsdagbok. Kanskje moderator kan flytte den til generell dagbok?

Takk for all god omsorg kjære, kjære medmennesker. Takk for at dere bryr dere og skriver trøstende ord til meg. Klemmer dere alle hardt.

[Gjest Gjest_Denise_*]

Jeg har dagbok her, den er 6 år gammel, den heter Jente 29 sine tanker, ligger under a-l på graviditetsdagbok. Kanskje moderator kan flytte den til generell dagbok?

Takk for all god omsorg kjære, kjære medmennesker. Takk for at dere bryr dere og skriver trøstende ord til meg. Klemmer dere alle hardt.

Kjære, kjære deg!!

Vil bare gi deg en god klem! Ord blir liksom uten verdi en en slik stund!! Tiden fremover kommer til å bli hard og tøff, alt skal liksom skje "for første gang" uten den flotte gutten deres!

Det som ofte fasinerer meg noen ganger er at tiden går fremover, uansett hvordan livet og sorgen er!! Vær der for jentene dine, de trenger deg! Feir bursdagen på julaften, la det bli den lille prinsessens dag! Ta deg likevel tid til å sørge, og ikke minst minnes... Det trengs!!

Jeg fikk høre et ordtak en tid etter jeg mistet en av mine nærmeste:

"Først når de døde får lov til å være døde, kan de levende leve!"

Dette er et ganske "hardt" ordtak, men denne tanken fik meg til å fokusere på mine barn og øvrig familie. Likevel minnes jeg min kjære familiemedlem ofte. Mine to yngste barn, som ble født etter hennes død, har på en måte et forhold til henne. Dette gir meg også en slags trøst...

Alle gode tanker til deg og dine!

[Gjest Gjest_Siam_*]

Kjære, kjære deg.

Jeg tenker på deg hver eneste dag, og skulle ønske jeg kunne ha gjort noe for at du ville ha hatt det bedre.

Det var godt å se deg på mandag, selv om det var vondt å se deg ha det så grusomt.

Mange, lange, varme klemmer til dere alle sammen.

Siam

[Judi]

kjære Mamma til 3

Jeg føler med deg, og jeg gråter med deg.

Jeg mistet selv sønnen min for snart 8 uker siden. Alt var som vanlig den ene dagen, og neste dag var han borte for alltid. Det kjærest du har blir tatt fra deg helt plutselig. Skjønner forsatt ikke hvordan jeg skal klare å komme gjennom dagene som ligger foran meg. Alt virker så uvesentlig, ingenting betyr noe lenger. Man lever i et vakum av savn og uvirkelighet.

[Gjest Gjest]

Kjære, kjære deg. Jeg husker da jeg leste nyheten om sønnen din, og det gjorde meg utrolig trist. Jeg kan ikke gjøre annet enn å kondolere og sende mange varme tanker til dere. Ufattelig!

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg tviler på at jeg kan være til noen hjelp, men fikk lyst til å fortelle min historie fordi jeg er i samme båt som deg for tiden,og jeg vet at for min del "hjelper" det å vite at jeg ikke er alene.

Jeg mistet min bror brått og uventet for 17 dager siden. Han var 15 år og døde av hjertestans under en fotballtrening. Han var riktig nok ikke min sønn,men jeg kjenner igjen smerten,følelsene og tankene du beskriver. Og jeg vet at min mor tenker det samme. Jeg er 24 og har en søster som er 21, så føler at våre historier er ganske så like.

Det er så ubeskrivelig vondt å miste noen så nære og som hadde livet foran seg. Det er umenneskelig og netsen grotesk. At vi har kommet oss gjennom ukene siden dødsfallet,fatter jeg ikke. Vi mennesker må være sterkere enn vi tror. Jeg,som deg,leter etter en måte å komme gjennom dette på. Jeg søker etter personer som har opplevd det samme,og som kan si meg konkret hvor lang tid dette tar. Vet det ikke finnes noe svar,for det er så individuelt,men smerten og lengselen er så sterk noen ganger at jeg ikke ser hvordan jeg noen gang skal klare å smile igjen. Hvordan kan en gutt være så levende det ene sekundet,og bli borte det neste?? Helt uten forvarsel.

Som sagt,det er ikke sikkert dette innlegget har noen hensikt,men følte for å dele min historie,slik at du vet at du ikke er alene med smerten din,selv om vi sørger over hver våre.

Historien deres gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg har selv en lillebror jeg alltid har vært redd for å miste. Ord blir fattige, men vit at vi er mange, mange som tenker på dere.

[Gjest Gjest]

Kjære deg.

Jeg har ingen ord som kan trøste, de ordene finnes vel ikke. Gutter på 12 år skal ikke dø, de skal ha livet foran seg.

En stor klem til deg fra meg med et oppriktig ønske om at du skal komme deg gjennom dette på et vis.

[Mamma til 3]

Kjære deg.

Jeg har ingen ord som kan trøste, de ordene finnes vel ikke. Gutter på 12 år skal ikke dø, de skal ha livet foran seg.

En stor klem til deg fra meg med et oppriktig ønske om at du skal komme deg gjennom dette på et vis.

Det er helt korrekt. De skal glede seg til jul og til helga, til å spise godteri, til å være med venner og familie. De skal være trygge og glade og glede seg til å hoppe fra 10 meteren til sommeren. De skal IKKE, IKKE lenger være. De skal være, og de skal være sammen med mammaen og pappaen sin og alle som elsker dem.De skal komme å få nattakos og sitte litt på fanget og bli kosa med. Det skal de, 12 år gamle gutter. Kom til mamma og få kos og trøst vakre, vakre elskede Erlend godgutten vår.

[Miramiss]

Kjære mamma til 3! Føler virkelig med dere i sorgen deres.

Mistst min lillebror i fjor, 17 år gammel. Han var min beste venn, og jeg har alltid vært en "reservemor" for han. Med han, mistet jeg så mye av meg selv også.. Er vanskelig å sette ord på følelsene sine i slike stunder, for ord kan på ingen måte beskrive hvordan man har det..

Mange tror på himmel og helvette etter døden, men jeg føler jeg har vært i helvette allerede.

Broren min døde da hans suisidale "kompis" bestemmte seg for å kjøre ut av veien, så brått, så uventet, og så håpløst meningsløst.. Sjøføren lever forøvrig i beste vellgående.

Sorg gjør fysisk vondt, det river og sliter. Og når det skjer så brått og meningsløst, bruker man mye tid, sinne og frustrasjon på å finne ut HVORFOR? Hva var liksom meningen med dette??

Er det en mening? Jeg finner i allefall ingen, det kan ikke være en mening med alt..

Tiden fremover vil bli tung, jeg håper du klarer å komme deg gjennom den, å hjelpe jentene dine gjennom den.

Man kan tilsynelatende ha det fint det ene øyeblikket, før alt sammen raser i grus igjen. Man kan ikke kontrolere alt selv. I samfunnet er man forventet å fungere som vanlig etter kort tid.

For meg var ikke tiden fra dødsfallet til begravelsen den verste tiden. Jeg levde som i et vakum, hvor alt var uvirkelig. Det var når hverdagen kom, at tomheten og realiteten sank inn. Han kommer ikke hjem igjen, han ringer meg ikke, jeg kan ikke gjøre noe for han mere, be om hans hjelp, le med han, gråte med han.. Ingenting.. Den tiden vi hadde sammen, er over. Å det er vanskelig å akseptere....

Jeg ønsker deg all lykke til! Vær tro mot deg selv å dine følelser, det er lov å sørge, være sint, gråte, le..

[Gjest Gjest]

Tårene og tankene mine renner for dere som har mistet. Jeg er så lei meg på deres vegne, det svir så veldig på innsiden. Selv har jeg mistet, en 5 uker gammel datter i krybbedød. Går ikke en dag uten at jeg savner og minnes mitt vakre barn som skulle vært. Jeg er med dere i sorgen, kjære mennesker.

[Wonders]

Jeg tør ikke lese lenger av innlegget da jeg sitter litt i den samme klemma sjøl. Men når jeg er for meg selv, og kan få utløp uforstyrret lover jeg å lese hvert ord.

Det er vel heller hva du ikke sier som beveger meg mest...Kondolere så mye!

Etter å lest 2 små linjer innser jeg virkelig at min familie var nære samme situasjon.

Endret 16. desember 2009 av Wonders

[Leanne]

Kondolerer så mye

Leste om Erlend i avisen og syntes det var så ufattelig trist. Jeg håper at du, din mann og døtrene dine klarer å glede dere litt over julen som vi går i møte nå, selv om det sikkert vil bli en veldig trist jul...

Synes du er er veldig flink til å skrive ned tankene dine, veldig fint formulert.

Håper du kommer igjennom sorgen på et vis.. Klem fra Leanne

[Cannavaro]

Kjære mamma til 3 ; dette var forferdelig trist lesning. Kondolerer så meget. Ufattelig,tragisk,urettferdig og unødvendig vil man sikkert føle i en slik situasjon. Barn skal selvfølgelig ikke dø før foreldrene sine, de er jo våre arvinger. Ja,verden eller livet er brutalt. Dine tanker og din fortvilelse får oss andre med barn til å skjerpe sansene. Jeg har en sønn på 10 år selv som jeg elsker høyt og dine ord får meg til å tenke på ham. Jeg vil gjerne gjøre alt for ham og vise min kjærlighet og respekt til ham som sikkert du gjorde overfor din sønn. Barn er det kjæreste vi har og vi vil selvfølgelig ikke miste dem......jeg føler med deg, det må være et ubeskrivelig savn. Du får ihvertfall gitt et signal om at vi må gi all vår kjærlighet til barna våre og kanskje bli flinkere til å prioritere. Jeg personlig sliter veldig hver gang jeg hører om eller ser barn som blir alvorlig skadet, blir drept eller dør. For meg er det så vannvittig urettferdig og har nok noe med et barnedødsfall jeg opplevde da jeg var liten (utenom familie). Jeg har ikke så mye trøstende å si til deg, men bevar ham i hjertet ditt for alltid og tenk på at du en dag skal få treffe ham igjen og at han sikkert ser ned til deg og smiler mens han tenker på alle flotte stunder dere hadde sammen. Allikevel er det en liten "vekker" du sender til oss med barn at man ikke skal ta alt for gitt og prise oss for hver dag vi har sammen og glede oss over livet uansett. Livet er skjørt og vil være det, vi har fått det i gave, som et lys så brenner det fortere ned for noen av oss......mens vi andre skal se håpet i den opplyste tilværelsen. Kjære deg, søk trøst med familien din, ta godt vare på hverandre og bevar alle flotte minner dere har fra Erlend. Lykke til videre på reisen...og en fredelig jul ønsker jeg deg og familien.

[Gjest Vampen]

Kjære mamma til 3, jeg føler så uendelig med dere.

Ord blir så fattige, men jeg ville bare tipse deg om et forum som heter Englesiden, om du ikke allerede har funnet veien dit. (www.englesiden.com) Det er et lukket forum for oss som har mistet barn. Der finner man mange varme og flotte mennesker, som vet litt om det du går igjennom, og som er der når man trenger å brøle høyt om verdens urettferdighet.

Dere er i mine tanker.

Stor klem fra meg

[Gjest Gjest_norah_*]

kjente igjen historien med en gang fra media, og det er fryktelig trist.

det er ingen større sorg enn å miste et barn.

sorg har mange faser, og den kan oppleves ulikt. første tiden er man helt i sjokk, og jeg tror en måte å komme seg gjennom dagene på er å akseptere de følelsene som dukker opp, uansett hva det er.

jeg tror sorggrupper kan være til hjelp, om ikke annet for å se at man ikke er alene.

dødsfall hos barn er hardt for en selv, for parforholdet og for familien. det er ekstremt viktig å ta vare på hverandre.

jeg håper jeg ikke går over grensen når jeg ber deg være oppmerksom på de tablettene du har fått skrevet ut.

de kan hjelpe en til å dempe de verste følelsene, men de kan være avhengighetsdannende over tid.

det samme er med sovemedisiner.

jeg sier det bare fordi min mor ble avhengig selv når vi mistet et nært familiemedlem - hun brukte dem for mye og for lenge.

det er derfor det er viktig å ta tak i sorgen og følelsene, og det tror jeg du gjør ved å få uttrykke seg selv her og andre steder.

det at du forteller at sønnen din gledet seg til så mye, og hadde så positive planer for livet, betyr at han hadde et godt liv med mange fine opplevelser i den tiden han levde.

[Gjest Gjest]

Kjære Mor til 3

Mine tårer renner mens jeg leser din fortvilelse og sorg. Forferdelig urettferdig og usigelig trist..

Min dypeste medfølelse!

...