Vår vakre sønn Erlend er død 12 år gammel.

[Periwinkle]

Jeg tror at man på et tidspunkt i livet, uansett om man tror på himmelen eller et liv etter døden eller hva som helst, at man må på en eller annen måte ha troen på noe mer, om du skjønner...

Jeg er livredd for å dø og hver gang jeg mister noen jeg er glad i så blir jeg påmiinnet hvor utrolig livredd jeg er for å dø. Jeg er redd for å slutte å eksistere og redd for å plutselig bare bli borte. Og det er derfor det er så viktig og tro at man ikke bare er født for å dø. At det er noe etter døden, uansett hva det er. At man møtes igjen eller i det minste at man ikke bare slutter å eksistere.

Jeg er ikke religiøs, men jeg må tro at det er noe mer her i verden enn å leve og dø, jeg må det hvis ikke så kreperer jeg. Hvis ikke så er jeg sikker på at jeg kommer til å bli veldig deprimert.

Så selv om det er utrolig vanskelig så tror jeg det er viktig at du finner din egen måte å tro på, din egen måte å overleve på og din egne tanker om hvor din sønn er og at dere treffes igjen. Det behøver ikke være at dere treffes igjen heller, men at du gjennom troen din vet at han er lykkelig, at han har det bra uansett hvor han er.

Da min kjæreste mistet sin pappa så var det veldig vanskelig for barnebarna som ble igjen uten en bestefar. For dem så er troen at bestefar er den største stjerna på himmelen som skinner klarest og som ser ned på dem og passer på dem.

Det er ike enkelt å overvinne sorgen og sorgen vil nok aldri helt forsvinne, den vil alltid være der i en eller annen form, men du må lære deg å håndtere sorgen så den ikke tar overhånd i hverdagen:) Men uansett hva som skjer så er det ingen som forventer at det skal gå over på en måned, sånt tar tid, spesielt når ting skjer brått og uventet.

[-hild]

Kondolerer så mye til deg - og hele din familie.

Nå har jeg begynt på innlegg til deg, ikke funnet de riktige ordene, og sletta igjen. Flere ganger. Det er så utrolig vanskelig å finne ord - og jeg kan ikke forestille meg smerten og lengselen som du føler akkurat nå.

Jeg har tenkt mye på dere, siden jeg fikk vite hva som hadde skjedd. Jeg kjenner en av tantene dine, hun har vært dagmamma for min datter - så det ble veldig virkelig for meg. Min stesønn er like gammel som din Erlend, og han ble veldig lei seg når han hørte dette.

Husk en ting, kjære deg - det er ingenting dere kunna ha gjort annerledes den dagen han døde. Du hadde ingen grunn til å mistenke at han var syk - og da gjør man som man pleier.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg fasiten på hva som skjer, et løfte om gjensyn. Jeg liker selv å tro at pappa og farmor titter ned på meg - at de, som aldri fikk se min mann, og mine barn faktisk kan se dem likevel. Jeg kan tro, men jeg kan ikke vite.

Jeg håper du - og din familie - kommer dere gjennom dagene på et vis. Etterhvert vil det bli lettere - det vet jeg.

Ta vare på deg selv, og ta vare på jentene dine.

[Gjest Gjest_trine_*]

Vil bare si dere har min største medfølelse. Jeg har selv mistet en bror, han døde 12 år gammel, helt brått. Jeg var da 4 år. Moren min var helt knust, og hun forsto heller ikke hvordan hun skulle klare å leve med dette. Men smerten går gradvis over. Den smerten du føler nå ville vært umulig å leve med resten av livet. Så det vil bli bedre. Savnet vil alltid være der, men etterhvert som tiden går, så vil dagene bli lettere. Du ser nok ikke dette nå. Men si til deg selv dette skal jeg klare. Er det noe Erlend hadde ønsket så er det at dere skal leve livene deres videre og kunne å smile å le igjen. Dette vil ta tid, men det kommer. Moren min kom seg gjennom dette, og det klarer du også. Å gråte er terapi for sjelen. Besøk graven hans. Det er viktig dere bearbeider sorgen skikkelig, for ellers vil den alltid sitte der på en vondere måte en "nødvendig". Faren min klarer ikke engang å besøk graven til broren min etter 15 år. Han har ikke bearbeidet det skikkelig. Noe jeg synes er forferdelig trist for han. Sånn praktisk kan det være lurt å få barna til psykolog. Min bror(6 år da) hadde godt utbytte av det, jeg var så liten så jeg forsto ikke så mye, så jeg gikk ikke så lenge. Vet ikke om det er normal prosedyre, men tenkte jeg skulle nevne det. Så tøft som du har det nå klarer en ikke å tenke på slike "praktiske" ting. Noe som hjalp mine foreldre var at de fikk et nytt barn, ett år senere. De trengte noe for å fylle det store hullet i hjertet. Et plaster på såret, men arret vil alltid være der.

[loffen]

Så forferdelig trist. Skulle ønske jeg hadde noe å si som kunne hjelpe..

Dere har min dypeste medfølelse.

[Gjest Gjest_Kari_*]

Tusen takk til alle dere som viser oss omsorg,det gjør veldig godt å lese at dere mener at han må ha hatt et godt liv. Det tror jeg også at han har hatt, men jeg ransaker meg selv for alle de episodene hvor jeg har kjeftet på ham , eller vært urimelig, eller spydig eller sliten.Eller ikke vært nok interessert i det han ville snakke om, eller ikke spilt kort osv når han ønsket det. Jeg skulle så gjerne hatt de ugjort, men jeg vet også at han vet at jeg elsket han veldig, veldig høyt og at jeg nok har sagt til han hver dag hele livet at jeg er glad i han, elsker han eller kalt han for div kjælenavn, gullet mitt osv.

Minnene bare renner inn og det er veldig tøft, for han føles så nær, jeg kjenner han så godt, han er så nydelig, men jeg får ikke tak i han. Det er helt motbydelig å tenke på at han ikke lenger skal være her sammen med oss, jeg klarer nesten ikke å skrive det.

Jeg undrer meg litt over dere som skriver at dere vet at vi skal møtes igjen, Hvoran vet dere det? Jeg håper av hele mitt hjerte at dere har rett, men jeg klarer ikke å tro det desverre. Det gjør det jo også vondere. Det er jo ingen som vet hva som skjer når man dør, men hvis man tenker helt kroppslig på det så er det jo ikke noen forbindelser lenger i hjernen og da kan man jo heller ikke føle noe, Jeg tenker at det er det samme å være død som det er å ikke være født, man vet ingenting. Det er veldig vanskelig å tenke på døden synes jeg, og jeg merker at jeg er veldig redd. Det går en del sobril om dagen. Jeg er veldig tung i sinnet og jeg synes alt er vanskelig, alt fra å stå opp, kle på meg, dusje og spise. Levere jentene i skole og barnehage er en stor jobb og jeg griner stort sett hele tiden. I går så tok 4 åringen min tak i ansiktet mitt, holdt igjen munnen min og sa nå orker jeg ikke at du griner mer mamma:-(

Jeg vet at jeg ikke kommer ut av det og jeg lurer på om jeg vil overleve. Jeg ønsker også desperat at noen skal gi meg noe verktøy og forsikringer om at vi vil klare oss, og at jeg vil smile igjen osv..

Kondolerer. Ufattelig trist å lese hva du skriver.

Du har en veldig god formuleringsevne, smerten og sorgen din kommer så altfor godt fram. Jeg føler med deg og gråter for dere.

Ut fra hva du skriver tror jeg din sønn har hatt et kjempegodt liv. Det ble altfor kort, ja, men veldig veldig godt. Så heldige er ikke alle barn.

Ta vare på deg selv om din familie!

(Uff, føler det helt rart at jeg skal "fortelle" deg hva du skal gjøre. Vil bare så gjerne forsøke å trøste deg).

Ta tiden til hjelp.

Dere vil klare dere!! Det tror jeg. Du vil smile igjen.

Stor klem fra meg.

[Gjest Blondie65]

Det er ikke så mye å si egentlig, for ord blir egentlig fattige. Jeg velger å legge igjen en rose

Jeg tenker på dere og håper dere finner styrke og trøst i hverandre. Og i ordene om sorg - at det ikke er slik at man glemmer den som er gått bort, men lærer seg å leve med savnet og smerten. Det blir som en del av seg selv som alltid er der, men akkurat som et sår får skorpe og gror og siden blir til arr, så gjør det mindre vondt etterhvert, men blir aldri helt borte.

Til Erlend: Hvil i fred. Til hans pårørende: min dypeste medfølelse.

[Gjest Apis]

Ønsker å utrykke min medfølelse. Det er sterkt å lese denne tråden

Kondolerer

[Lenemor]

Kondolerer!

[Ellevill]

Kjære, kjære mamma til 3!

Jeg har lest om dere i avisen og synes det hele var så trist! Jeg har selv en 12 år gammel gutt og når jeg leser det du skriver, kjenner jeg behov for å klemme han ekstra godt i morgen!

Jeg kan ikke forstille meg smerten du og dine nærmeste går gjennom. Barn skal ikke dø!! Det føles naturstridig.

Alle gode tanker går til dere!

--------------------------

Og til gjesten med bror som døde: Jeg har lest din historie i avisen også, for jeg regner med det er den som omtalt? Alle gode ønsker også til dere, jeg blir så fryktelig trist av å tenke på hvordan dagene deres må være nå og det unge livet som gikk tapt.

[Umuriel]

Så grusomt! Man skal ikke oppleve sine barn død og begravet, kan ikke forestille meg hvordan dere har det nå. Ta vare på dere selv!

[twisten]

Dette er det sterkeste jeg har lest noen gang.

Tårene renner og renner....

Selv har jeg aldri vært i lignende situasjon, men jeg har selv to barn, og det går ikke en dag uten at jeg kjenner på redselen for å miste en av dem.

Å lese det du skriver er som å lese mine egne tanker, måten du skriver går rett i hjerte, og selv om jeg ikke kjenner deg eller vet hvem du er ,vil jeg gi deg min dypeste medfølelse, og varme tanker.

Ser du skriver du ikke har tro på livet etter døden....

Det gjør jeg, og finner stor trøst i det.

For et par dager siden leste jeg på nettet at det er skrevet en bok som heter Den dagen jeg døde. Flere sanne historier fortalt av mennesker som har hatt nær døden opplevelser, (blant annet norske Jon Schau)og hvordan de opplevde det. Viser at det er mer etter døden, og at livet her på jorden ikke er det siste vi opplever.

Jeg er overbevist om at du kommer til å møte gutten din igjen.

Dette vil følge meg i lang tid fremover, og jeg ønsker deg fred i hjerte og at du på et vis finner en måte å fortsette livet ditt på, ikke minst for dine to små døtre, som trenger deg nå.

[Almond Kreitler]

Ja dette var rett og slett grusomt. Jeg leter etter ord og ser bare en avgrunn av sorg.

Jeg vil bare gi dere en link Et barn for lite

Der fant jeg et dikt fra innsender : I kjærlighet fra mamma til Maarten (f.170295-d.020402) på side 6 i diktdelen.

(det sto ikke fullt navn eller copyright notice på siden, så jeg vet ikke om dette bryter med KG's praksis her)

Å MISTE ETT BARN

Jeg mistet deg aldri,

tapte deg bare av synet

for en stund.

Den dagen du forsvant,

den dagen døde sola.

og alt ble så mørkt og kaldt og stille,

det ble tungt å leve uten deg.

Så fant jeg deg igjen

i dypet av hjertet mitt fant jeg deg.

Som en stille sang av minner tonet du fram igjen

Du min sønn, og din følgesvenn sola

Min sønn, min sorg, mitt tap...

Noen dager forsvinner sola igjen,

disse dagene lytter jeg nøye

etter tonene fra hjertet.

Jeg lytter etter deg min sønn,

og jeg finner alltid igjen denne stille sangen av minner.

Jeg mistet deg aldri, tapte deg bare av synet noen ganger.

Men jeg finner deg alltid igjen

I mitt hjerte lever du evig til vi møtes igjen

Min sønn, min glede mitt håp

------------------------------------------------------

Jeg føler at dette gir håp og litt hvile i en meget tung stund. Da jeg ikke har barn selv, vet jeg meget lite om dette. Men i tunge stunder vet jeg hva bunnløs sorg er.

La meg få lyse fred over Erlends minne selv om jeg ikke kjente ham.

Med varm omtanke og ønske om hvile i en tung stund

Almond

[Periwinkle]

Ja dette var rett og slett grusomt. Jeg leter etter ord og ser bare en avgrunn av sorg.

Jeg vil bare gi dere en link Et barn for lite

Der fant jeg et dikt fra innsender : I kjærlighet fra mamma til Maarten (f.170295-d.020402) på side 6 i diktdelen.

(det sto ikke fullt navn eller copyright notice på siden, så jeg vet ikke om dette bryter med KG's praksis her)

Å MISTE ETT BARN

Jeg mistet deg aldri,

tapte deg bare av synet

for en stund.

Den dagen du forsvant,

den dagen døde sola.

og alt ble så mørkt og kaldt og stille,

det ble tungt å leve uten deg.

Så fant jeg deg igjen

i dypet av hjertet mitt fant jeg deg.

Som en stille sang av minner tonet du fram igjen

Du min sønn, og din følgesvenn sola

Min sønn, min sorg, mitt tap...

Noen dager forsvinner sola igjen,

disse dagene lytter jeg nøye

etter tonene fra hjertet.

Jeg lytter etter deg min sønn,

og jeg finner alltid igjen denne stille sangen av minner.

Jeg mistet deg aldri, tapte deg bare av synet noen ganger.

Men jeg finner deg alltid igjen

I mitt hjerte lever du evig til vi møtes igjen

Min sønn, min glede mitt håp

------------------------------------------------------

Jeg føler at dette gir håp og litt hvile i en meget tung stund. Da jeg ikke har barn selv, vet jeg meget lite om dette. Men i tunge stunder vet jeg hva bunnløs sorg er.

La meg få lyse fred over Erlends minne selv om jeg ikke kjente ham.

Med varm omtanke og ønske om hvile i en tung stund

Almond

Min søster har skrytt veldig mye av dette forumet, så antar det er til hjelp:)

Endret 6. desember 2009 av melis90

[Gjest Gjest]

Så helt forferdelig trist å lese. Jeg tror også det å miste et barn må være kanskje den mest opprivende sorgen som finnes, selv om jeg også tror at ulike sorger ikke kan sammenliknes. Jeg tror og håper at dagene vil bli lettere for deg etter hvert, men det tar nok tid. Vi har selv mistet familiemedlemmer i år, en av dem var mor til et lite barn. Det er fremdeles noe jeg ikke helt forstår, nesten hver morgen våkner jeg og må liksom tenke gjennom det at hun ikke er her lengre, enda jeg ikke var en av de aller nærmeste pårørende. Og jeg må prøve å forstå hvordan det er for det lille barnet å savne og vokse opp uten moren sin, selv om det antagelig ikke skjønner alt ennå. Jeg tror det er en prosess som MÅ ta tid, men at det kommer til å sive mer og mer lys inn i livet ditt igjen. Heldigvis har du flere barn som trenger oppmerksomhet og kjærlighet, og det tror jeg er en god medisin. Men du har lov til å sørge og skrike og være sint og fortvila også, ikke undertrykk sorgen, men tillat deg å glede deg etter hvert som du greier det

[Gjest Gjest_marmie]

uff så trist..

min bror døde for mange år til bake, og jeg føler med deg! Det er absolutt ikke lett, men det blir lettere med tiden å leve uten han..

Jeg selv er religiøs og tror på at barn som dør har jo ingen synder, og Gud vil bringe dem til Paradiset!

Prøv å tenk positivt sånnsett selvom du kanskje ikke er religiøs og tror på sånt.

Men jeg personlig er helt sikker på at både Erlend og min kjære bror er i Paradiset,har det veldig godt og hviler i fred.

Kondolerer.. Og gir deg en stor og varm klem

[Gjest Gjest_lille meg_*]

Jeg vil først og fremst utrykke min dypeste medfølelse med deres tap.. å miste det umistelige er grusomt og uforståelig, jeg føler med dere!

Jeg tolker utifra dine ord at din sønn har vært omringet av masse kjærlighet og omtanke!

Jeg føler at ettersom jeg ikke har mistet et barn selv, kan jeg umulig forstå det dere går igjennom. Jeg har heller ingen barn selv, hvilket gjør det enda verre å virkelig forstå et slikt umenneskelig tap. Men jeg har mistet hele min familie i løpet av kort tid (Kjæreste/samboer, foreldre og besteforeldre.), som har ført til en del erfaring rundt selve det å sørge og miste.

Den sorgen du opplever akkurat nå i denne fasen er rå og åpen, det er ikke mye annet å gjøre enn å gjøre det du gjør- gråte, reagere, føle ut din smerte over din vakre sønn. Del det du føler med andre og vær åpen om dine behov og følelser så langt du føler det komfortabelt, følg dine behov, ta i mot hjelp fra medmennesker rundt deg.

Forsøk å ikke være hard mot deg selv, eller plage deg selv med ting du angrer på eller du føler du skulle ha gjort/ikke gjort eller burde gjøre/skulle gjøre. Du må være så mild og god mot deg selv som mulig, for du trenger den styrken du kan få i en slik situasjon. Sug derfor til deg alt av styrke du finner, selv om det er umåtelig vanskelig.

Jeg har et håp om at dette kan gi et håp, til tross for at jeg som nevnt ovenfor, stiller meg veldig ydmyk for et tap av et barn og min manglende forståelse av den smerten- men jeg føler pr dags dato at jeg aldri har mistet min familie fullstendig og totalt- selv om de er fysisk borte og jeg vil alltid ha et savn. Sorg forandrer form, men blir aldri borte.

Det kommer stunder hvor jeg føler meg overveldet av takknemlighet og styrke fra den kjærligheten og båndet som vi opplevde.. jeg "snakker" til de og skriver til de når behovet for det oppstår, uavhengig om de kan høre meg eller ei. Jeg kan plutselig legge merke til hvordan de lever videre i meg, i form av egenskaper, ord , utrykk, ting jeg gjør, sier til folk, et ønske om å hjelpe kan komme nettop ut av noe jeg har lært av de. Jeg finner trøst i å bringe de videre, så de på en måte lever videre igjennom meg- og fortelle om deres gode egenskaper og minner til andre som kanskje aldri fikk gleden av å møte de. Dette er fattig nå og jeg vet det, men jeg håper likevel som sagt, at det kan gi et lite håp.

Igjen, min dypeste medfølelse.

[Gjest Gjest]

Ja dette var rett og slett grusomt. Jeg leter etter ord og ser bare en avgrunn av sorg.

Jeg vil bare gi dere en link Et barn for lite

Der fant jeg et dikt fra innsender : I kjærlighet fra mamma til Maarten (f.170295-d.020402) på side 6 i diktdelen.

(det sto ikke fullt navn eller copyright notice på siden, så jeg vet ikke om dette bryter med KG's praksis her)

Å MISTE ETT BARN

Jeg mistet deg aldri,

tapte deg bare av synet

for en stund.

Den dagen du forsvant,

den dagen døde sola.

og alt ble så mørkt og kaldt og stille,

det ble tungt å leve uten deg.

Så fant jeg deg igjen

i dypet av hjertet mitt fant jeg deg.

Som en stille sang av minner tonet du fram igjen

Du min sønn, og din følgesvenn sola

Min sønn, min sorg, mitt tap...

Noen dager forsvinner sola igjen,

disse dagene lytter jeg nøye

etter tonene fra hjertet.

Jeg lytter etter deg min sønn,

og jeg finner alltid igjen denne stille sangen av minner.

Jeg mistet deg aldri, tapte deg bare av synet noen ganger.

Men jeg finner deg alltid igjen

I mitt hjerte lever du evig til vi møtes igjen

Min sønn, min glede mitt håp

------------------------------------------------------

Jeg føler at dette gir håp og litt hvile i en meget tung stund. Da jeg ikke har barn selv, vet jeg meget lite om dette. Men i tunge stunder vet jeg hva bunnløs sorg er.

La meg få lyse fred over Erlends minne selv om jeg ikke kjente ham.

Med varm omtanke og ønske om hvile i en tung stund

Almond

Dette var et hjerteskjærende nydelig dikt. :cry:

Håper du finner støtte i det omtalte forumet.

[Gjest Gjest_Grønt blad_*]

Kondolerer.

Mine tanker går til deg og familien.

[Almond Kreitler]

Etter å ha fått dette innpå livet selv, må jeg vise hva man som kristen kunne ha følt :

Til Gud

Hvorfor tok Du fra meg min sønn, hvorfor

Hvis jeg gjorde en feil, hvorfor tok Du det utover min sønn

Hvorfor, min sjel er skamslått og jeg er oppreist av ren trass

Hvorfor tok Du i fra meg mitt eget kjøtt, si hvorfor

Hvis feilen lå i mellom oss, hvorfor tok du den svakeste av oss

Fortell, fordi min forstand er gått til grunne, og den er ensom nå

Hvorfor gikk Du bort fra meg, ranet meg og kastet meg til ulvene

Hvis jeg var for egenrådig, hvorfor straffet Du meg med et annet liv

Si meg, hva har jeg gjort Deg for å fortjene dette, si meg det

Hvorfor har Du gjort meg så fortvilet, at mitt eget liv er null verdt

Hvis jeg har forfalt i Dine øyne, skal Du så fullføre jobben selv

La meg dø her og nå, eller få tilbake Din kjærlighet og visdom over dette

Hvorfor gjorde Du mot meg det jeg aldri kunne gjøre mot Deg

Hvis jeg er ansvarlig for Din sønns liv, så vis meg hvorfor

Tro meg, jeg har ingenting igjen av det Du kalte godt

Hvorfor vil Du at jeg skal føle på dette viset, når du vet om mine kjærtegn

Hvis jeg skal noen gang kunne vise disse igjen, må Du gi meg dette tilbake

Forstå at jeg vil ikke dø før tiden, gi meg så noen halmstrå tilbake

Kanskje disse ordene kom nettopp fra Deg ……

[Gjest Gjest]

Takk fo svar! Dette er meg som mistet broren min igjen. Vil gjerne dele mer med deg. Jeg er ny på dette forume,og lurer derfor på hva du mener med pm?