Vår vakre sønn Erlend er død 12 år gammel.

[Fresi]

Så ufattelig grusomt. Jeg gråt da jeg leste om det.

[-Englefjes-]

Så forferdelig. Jeg kondolerer.

[Gjest Gjest]

Kjære deg, så grusomt

Jeg er ikke mamma, men jeg har mistet en av mine kjæreste, altfor ung. Min opplevelse nå som det har gått noen år, finner jeg gjenkjennelse i i ordene til Sandemose.

---

Sorg går ikke over.

Den tar bare en annen form.

En sorg ligner på havet.

Til å begynne med er bølgene veldig krappe.

Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk.

Iben Sandemose

---

En annen, jeg vet ikke hvem, har sagt at Sorg er kjærlighet som har blitt hjemløs. Mye sant i det også.

En dyp sorg vil alltid være hos deg, du vil alltid ha den sårbarheten og styrken som kommer med å møte bunnen i seg selv, hvor det er følelser av en styrke man ikke trodde fantes. Det som mildnes, er sjokket over tapet, og den altoppslukende fortvilelsen, hjelpeløsheten og sinnet. Den dype smerten kan iblandes av vemod, rørthet, smil i tårene og å kjenne på at minner kan være gode, det kommer frem igjen ømheten og de varme følelsene for den han var, og brutaliteten i at han var til låns så altfor kort, får ikke stå så mye i fokus lenger.

Livet blir ikke det det var. Men du kommer til en dag hvor du lever igjen, og ikke bare overlever. Det kan føles urealistisk og uendelig lenge til, men jeg håper du også kommer dit. Du har mange med uendelig verdi i livet ditt, og er selve livet for jentene dine, og derfor må du klamre deg til karusellen til livet føles utholdelig igjen.

Jeg er så lei for at gutten din fikk leve så kort.

Klem

[Mamma til 3]

Sorg går ikke over.

Den tar bare en annen form.

En sorg ligner på havet.

Til å begynne med er bølgene veldig krappe.

Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk.

Det var et veldig trist dikt.

Det høres veldig riktig ut, det kan jo ikke bli havblikk. Han er jo ikke her, livet kan aldri mer bli helt. Jeg har følt meg så hel etter at vi fikk barn, eller den opplevelsen kom med Erlend da han ble født, nå føler jeg meg ikke lenger hel. Jeg er ikke hel. Jeg har mistet en umistelig del av meg selv, jeg er ikke lenger hel.

Jeg blir veldig rørt av all omsorgen alle viser meg/oss.

Jeg er desperat på jakt etter noe som kan lindre det åpne krateret jeg har i hjertet.

Jeg sliter med å forstå, jeg skjønner ikke. Jeg har ikke vært bekymret for svineinfluensa engang, og ikke var han syk. Hvordan er det mulig?? Glad, frisk, vakker, veldig morsom, selvironisk, snill, leken, smart, god, empatisk også ikke noe mer?? Nå kald, død, begravd, alene, borte. Jeg roper på han, får ikke svar. Ber han komme hjem, slutte å tulle. Jeg finner han ikke, ikke er han på datan, ikke sitter han på rommet sitt å spiller wii, ikke er han på skolen, ikke sover han i senga vår, han er ikke i stua og koser seg med smash mens han ser på senkveld. Hvor er han?? Død?? Jeg skjønner ikke. Jeg orker ikke. Erlend kom hjem, ikke være død!!!!!!!!Vi vil være sammen med deg jo, mamma sitter her og venter på deg jo. Pappa har tom bursdag i dag, vi trenger deg. Lengter etter deg vi, elsker deg evig.Tenker på deg og skriker etter deg hele tida.

[Gjest Gjest_Marita_*]

Kondolerer

[Fresi]

Kjære kjære deg. Jeg kan ikke gjøre noe som helst, bare skrive at jeg tenker på deg. Jeg har fulgt dere i mediene og gråt og gråt. Du har all min medfølelse.

Endret 5. desember 2009 av Fresi

[Gjest Gjest]

Kondolerer. Det er umulig for oss å forestille oss hva dere går gjennom, men at det føles uutholdelig kan jeg skjønne. Tårene triller for dere, både da jeg hørte om det i media og når jeg leser det nå. Ta vare på hverandre i denne tunge tiden. Selv om det ikke ser sånn ut nå så vil ting bli bedre...

[Gjest Gjest]

Helt forferdelig... Kondolerer på det aller sterkeste!

[Gjest Gjest]

huff, innleggene dine får virkelig tårene til å trille, jeg kjenner jeg får ordentlig vondt! kan ikke forestille meg halvparten av smerten dere opplever i familien. Men hold ut, se tilbake på de 12 fine årene dere hadde med gutten deres. Det er synd han er borte, men tenk på alt det fine han har bidratt med i familien:) tenk hvor mye søstrene hans har lært av ham. tenk hvor mye glede han har spredd, både blant venner og familien, hold fast på disse minnene, og lev livet videre. Dere vil møte gutten deres igjen en vakker dag, men inntil da, ikke glem å lev

stor varm klem!

[Gjest yojo]

Mine varmeste tanker til mamma'n, pappa'n og søskenene til Erlend!

Utrolig trist og urettferdig

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

Bond, mod

[Periwinkle]

Når ting med tid og stunder går litt lettere anbefaler jeg deg å lese boken Små føtter setter dype spor. Dette er ei bok hvor flere foreldre har bidratt med sine fortellinger om hvordan det er å miste et barn. Det er en del triste historier der inne, men samtidig så kan det hjelpe litt og å få svar på noen av de mange spørsmålene man sitter igjen med etter å plutselig ha mistet et barn.

[Gjest Gjest]

Jeg føler så med deg. Tårene renner nå. Jeg kjenner på fortvilelsen og savnet dere opplever nå. Jeg har en gutt på samme alder, med nesten samme navn og med to søstre. Jeg orker nesten ikke å tenke på hvor grusomt det hadde vært å miste han. Det må være forferdelig tungt for dere nå.

Det virker ihvertfall som han hadde et veldig godt liv. Jeg tenker at det kommer til å bli en trøst for dere. Når dere etterhvert klarer å tenke på alt det fine som var uten å bli overveldet av sorg.

Sender deg mange varme klemmer.

[Gjest yojo]

Jeg føler så med deg. Tårene renner nå. Jeg kjenner på fortvilelsen og savnet dere opplever nå. Jeg har en gutt på samme alder, med nesten samme navn og med to søstre. Jeg orker nesten ikke å tenke på hvor grusomt det hadde vært å miste han. Det må være forferdelig tungt for dere nå.

Det virker ihvertfall som han hadde et veldig godt liv. Jeg tenker at det kommer til å bli en trøst for dere. Når dere etterhvert klarer å tenke på alt det fine som var uten å bli overveldet av sorg.

Sender deg mange varme klemmer.

Enig med Gjest! Tror han hadde et utrolig godt liv med dere!

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg tviler på at jeg kan være til noen hjelp, men fikk lyst til å fortelle min historie fordi jeg er i samme båt som deg for tiden,og jeg vet at for min del "hjelper" det å vite at jeg ikke er alene.

Jeg mistet min bror brått og uventet for 17 dager siden. Han var 15 år og døde av hjertestans under en fotballtrening. Han var riktig nok ikke min sønn,men jeg kjenner igjen smerten,følelsene og tankene du beskriver. Og jeg vet at min mor tenker det samme. Jeg er 24 og har en søster som er 21, så føler at våre historier er ganske så like.

Det er så ubeskrivelig vondt å miste noen så nære og som hadde livet foran seg. Det er umenneskelig og netsen grotesk. At vi har kommet oss gjennom ukene siden dødsfallet,fatter jeg ikke. Vi mennesker må være sterkere enn vi tror. Jeg,som deg,leter etter en måte å komme gjennom dette på. Jeg søker etter personer som har opplevd det samme,og som kan si meg konkret hvor lang tid dette tar. Vet det ikke finnes noe svar,for det er så individuelt,men smerten og lengselen er så sterk noen ganger at jeg ikke ser hvordan jeg noen gang skal klare å smile igjen. Hvordan kan en gutt være så levende det ene sekundet,og bli borte det neste?? Helt uten forvarsel.

Som sagt,det er ikke sikkert dette innlegget har noen hensikt,men følte for å dele min historie,slik at du vet at du ikke er alene med smerten din,selv om vi sørger over hver våre.

[Troyamin]

Så trist og leit!

[Gjest Gjest]

Gråter når jeg leser inleggene dine TS. Jeg kan ikke se for meg smerten dere går igjennom.

Når jeg selv mistet noen nær meg for noen år tilbake, så kjente jeg i hjertet at jeg visste det ikke var slutten men at vi en gang ville finne hverandre igjen. Ikke glem å feire de gode tidene dere hadde.

Varme tanker og mine kondolasjoner til dere i denne tunge tiden.

[Mamma til 3]

Hei! Jeg tviler på at jeg kan være til noen hjelp, men fikk lyst til å fortelle min historie fordi jeg er i samme båt som deg for tiden,og jeg vet at for min del "hjelper" det å vite at jeg ikke er alene.

Jeg mistet min bror brått og uventet for 17 dager siden. Han var 15 år og døde av hjertestans under en fotballtrening. Han var riktig nok ikke min sønn,men jeg kjenner igjen smerten,følelsene og tankene du beskriver. Og jeg vet at min mor tenker det samme. Jeg er 24 og har en søster som er 21, så føler at våre historier er ganske så like.

Det er så ubeskrivelig vondt å miste noen så nære og som hadde livet foran seg. Det er umenneskelig og netsen grotesk. At vi har kommet oss gjennom ukene siden dødsfallet,fatter jeg ikke. Vi mennesker må være sterkere enn vi tror. Jeg,som deg,leter etter en måte å komme gjennom dette på. Jeg søker etter personer som har opplevd det samme,og som kan si meg konkret hvor lang tid dette tar. Vet det ikke finnes noe svar,for det er så individuelt,men smerten og lengselen er så sterk noen ganger at jeg ikke ser hvordan jeg noen gang skal klare å smile igjen. Hvordan kan en gutt være så levende det ene sekundet,og bli borte det neste?? Helt uten forvarsel.

Som sagt,det er ikke sikkert dette innlegget har noen hensikt,men følte for å dele min historie,slik at du vet at du ikke er alene med smerten din,selv om vi sørger over hver våre.

Du aner ikke hvor mye jeg har tenkt på dere. Jeg føler at det som skjedde med dere er veldig likt det som skjedde med oss. Jeg har faktisk hatt lyst til å ringe til mammaen din. Jeg føler veldig med dere. Tankene du har er helt like mine. Hvordan skal vi klare å smile igjen? Hvordan skal vi klare å glede oss over noe, eller finne ro i kroppen? Jeg viste ikke om at broren din hadde søsken da jeg ikke har orket å lese så mye i avisene den siste måneden. Men det er som du sier hvordan har det allerede gått 17 dager, hvor har tiden blitt av. Hvert minutt er så langt, det gjør så vondt at man sitter å holder seg fast. Broren din hadde altså 2 eldre søstre og var selv yngst, her er Erlend eldst han var enebarn til han var 6 år, da fikk han 2 søstre på 2 år, hun minste er akkurat fylt 4 og hun andre blir 6 nå på julaften. Jeg har veldig lyst til å snakke mer med deg, kan du ikke sende meg pm så prater vi mer.

[Gjest Gjest]

Så utrolig fælt. :cry: Så mye lidelse noen mennesker må igjennom. :cry:

Jeg håper du finner trøst i å prate med andre som har opplevd noe lignende, slik som gjesten over.

Tenker på dere.

[Mamma til 3]

Tusen takk til alle dere som viser oss omsorg,det gjør veldig godt å lese at dere mener at han må ha hatt et godt liv. Det tror jeg også at han har hatt, men jeg ransaker meg selv for alle de episodene hvor jeg har kjeftet på ham , eller vært urimelig, eller spydig eller sliten.Eller ikke vært nok interessert i det han ville snakke om, eller ikke spilt kort osv når han ønsket det. Jeg skulle så gjerne hatt de ugjort, men jeg vet også at han vet at jeg elsket han veldig, veldig høyt og at jeg nok har sagt til han hver dag hele livet at jeg er glad i han, elsker han eller kalt han for div kjælenavn, gullet mitt osv.

Minnene bare renner inn og det er veldig tøft, for han føles så nær, jeg kjenner han så godt, han er så nydelig, men jeg får ikke tak i han. Det er helt motbydelig å tenke på at han ikke lenger skal være her sammen med oss, jeg klarer nesten ikke å skrive det.

Jeg undrer meg litt over dere som skriver at dere vet at vi skal møtes igjen, Hvoran vet dere det? Jeg håper av hele mitt hjerte at dere har rett, men jeg klarer ikke å tro det desverre. Det gjør det jo også vondere. Det er jo ingen som vet hva som skjer når man dør, men hvis man tenker helt kroppslig på det så er det jo ikke noen forbindelser lenger i hjernen og da kan man jo heller ikke føle noe, Jeg tenker at det er det samme å være død som det er å ikke være født, man vet ingenting. Det er veldig vanskelig å tenke på døden synes jeg, og jeg merker at jeg er veldig redd. Det går en del sobril om dagen. Jeg er veldig tung i sinnet og jeg synes alt er vanskelig, alt fra å stå opp, kle på meg, dusje og spise. Levere jentene i skole og barnehage er en stor jobb og jeg griner stort sett hele tiden. I går så tok 4 åringen min tak i ansiktet mitt, holdt igjen munnen min og sa nå orker jeg ikke at du griner mer mamma:-(

Jeg vet at jeg ikke kommer ut av det og jeg lurer på om jeg vil overleve. Jeg ønsker også desperat at noen skal gi meg noe verktøy og forsikringer om at vi vil klare oss, og at jeg vil smile igjen osv..