Hva sier man til venner som mister et barn?

[Frk Johansen]

Et vennepar av meg er i ferd med å miste et barn og jeg gruer meg til den dagen som snart kommer, for hva i alle dager kan man si? Det er jo ingenting som kan lette på sorgen deres. Nå har jeg bare vært tilstede, kommet med mat, hørt på at de har tømt seg for frustrasjon, prøver, resultater, nedslående nye resultater etc.

En god stund har de vært en kjærnefamilie, nå etter en tid med sykdom er de snart bare 3 igjen.

Noen som har noen gode råd med ting som kan sies eller gjøres for en familie i stor sorg?

[Gjest Gjest]

Det er vel egentilig ikke så mye "fornuftig" man kan si, men det høres vel ut som at du har gjort det rette ved å være tilstede og hørt på dem. Tror det er viktig å forsette å være der. Synes jeg stort sett leser at mange som har mistet barn synes det er trist at venner trekker seg unna. At de ønsker at de skal bry seg. Og at de ønsker at de skal bry seg ganske lenge etterpå.

[Gjest Gjest_trine_*]

Vær der for dem. Og selv om det har gått flere månder, still opp for dem på samme måte. For de har det fremdeles tøft. Har merket det flere ganger når tragedier rammer. Folk er flink å stille opp den første månden, så forsvinner de. Men den støtte hadde vært sårt trengt i flere månder til selv om det kanskje ikke er så synlig lengre.

[Gjest NewMonkey]

Vær der for dem som de andre her sier. Ikke trekk deg unna, men gi de så mange klemmer de trenger. En klem hjelper ofte mer enn ord

[Tingeling1]

Som de andre skriver,vær der for dem. Jeg mistet broren min på 15 år for snart 5 uker siden, og jeg ser at mine foreldre mer enn noen gang trenger at folk bryr seg og ikke trekker seg unna. Ikke vær redd for å spørre om den som har gått bort,heller d,enn å ikke si noe. Hittil så ser d ut som om du har gjort alt det "riktige". Du vet ikke hva du skal si,skriver du,men det er ikke så mye å si i en slik situasjon,siden alt føles meningsløst. Ord blir fattige! Dra på besøk som før,lytt,vær der og ikke vær redd for sorgen!

[missroxy]

Som alle her sier; vær der. Ikke vær redd for å snakke med dem. Et nært vennepar av meg mistet et barn, og i de fortalte om mange som unngikk dem på butikken/i gaten i ettertid. De forstod at dette var fordi de var usikre på hva de skulle si. Men som venneparet sa; det var ikke så nøye med hva mennesker sa, det som såret mest var de som skygget banen.

En stund trenger de noen å klage til, få trøst av, en stund trenger de noen som kan fortelle noe helt annet, slik at de får tankene over på andre ting en liten stund.

[Miss Puddel]

jeg har både opplevd venner som har mistet barn, og jeg har selv hatt to spontanaborter som for meg var ganske traumatiske. Slik jeg opplevde det er det veldig greit med de som sier at de er leie seg på mine vegne, som er ærlige på at de ikke helt vet hva de skal si. det er liksom en real sak det at man ikke vet hva man skal si.

[B.A.]

Du har rett i det at der er ingen verdens ting en kan si for å gjøre det lettere i en slik situasjon.

Men en stiller opp, en er der for dem som trenger det, og en kan komme med mat, gjøre lett husarbeid, hjelpe til med papirer og det offentlige som må ordnes, er også fint når noen "organiserer" de besøkende litt (dvs sier ifra om at ikke alle trenger å komme første dagene, sprer besøket ut litt og lar familien ha litt alene tid hvis det er ønskelig) Jeg ville også organisert evntuelle blomster fra venner og familie... en blir gjerne nedlesset i blomster de første ukene men når de ukene er over kommer det ikke noe mer. Da er det fint om noen kommer med en blomst i ettertid og.

Ikke press noen til å prate,føle, gråte osv... man må få gjøre det som er best for en selv. Noen mennesker griner ikke og da er det greit.

Du skriver jo at du gjør mange fine ting for familien og det er så kjempefint, det er godt de har deg i denne vonde tiden.

[Gjest Blondie65]

Jeg ville også sagt at det å innby de som sørger til "normale" ting som en tur på kino eller en tur på kafe på tross av at en kanskje får noen avslag i begynnelsen kan være fint. Slike stunder der livet minner om det normale kan være den lille pausen man trenger fra alt det vonde.

Og så er det å lytte, trøste - om ikke med ord så med en god skulder å gråte på, del deres minner om barnet og la dem prate om han eller henne som er borte.

[Gjest Gjest]

Syns du skal fortsette som du har gjort jeg.

Jeg har selv mistet et barn i mors liv. Og det er vondt når de rundt ikke spør eller involverer seg lenger. SÅ når de selv slutter å prate om det, så fortsett å spør om barnet. Spør hvordan det går, om de har vært på graven i det siste. Besøk graven selv, sett igjen et lys, ta et bilde og send dem der du skriver at du har tenkt et lys for barnet.

Alle slike ting varmer mer enn man kan ane!

Husk merkedagene, som årsdagen for fødsel og død.

Julen er også spesielt vanskelig, det har jeg følt på kroppen nå. Og har grått i tre dager. Det er vondt når absolutt ingen spør hvordan det går men bare later som ingenting, når det som er ingenting betyr alt for den det gjelder.

Syns det virker som du har gjort en strålende venne-jobb så langt, så bare fortsett med det. Jeg skulle gjerne hatt en venn som deg. :klemme: