Ensomt

[Gjest H88]

Jeg har et problem. Problemet mitt er at jeg er forferdelig ensom. Det har kommet til det punktet at jeg kjenner savnet som en fysisk følelse av og til. Antageligvis er jeg deprimert, men jeg har aldri gått til psykolog. Jeg har noen venner, men jeg ser de sjeldent, ellers så bare jobber jeg og trener. Både jobbingen og treningen trenger jeg, for da slipper jeg å tenke på ting, i tillegg til et stort antall tidkrevende hobbyer som sørger for det samme.

Det er ca. 5 år siden jeg var i et forhold, men hvis man regner skikkelige forhold har det vel aldri vært noen. Forelska meg skikkelig i den jenta, var klar for å leve resten av livet med henne men hun hadde andre planer, så da har det blitt til at jeg har savnet henne hver dag i 5 år. Men det er det ingen

som vet om. Sånn ellers i sosiale sammenhenger så er jeg han glade typen som alltid tuller og har det moro, og får suksess i alt han foretar seg, og alle tror jeg er lykkelig singel. Forteller aldri noen om at jeg egentlig er veldig ensom, at jeg aldri har noe suksess i den ene tingen som jeg trenger det i.

Røyker ikke, drikker ikke, er den mest selvdisiplinerte og viljesterke personen jeg kjenner til, og er også veldig veltrent siden all energien jeg ville ha brukt på å være ensom bruker jeg heller på trening så jeg slipper å tenke på det. Bruker heller energi på å hjelpe venner og fremmede enn å tenke på meg selv,

og da begynner jeg å lure på hvorfor alle drittsekkene er de som har kjærester. Jeg er en snill person, men jeg lar aldri folk tråkke på meg, bare hvis det betyr at en annen person som ikke tåler det like bra som meg unngår det, jeg er ikke en dørmatte som stereotypen sier. Jeg behandler jenter heller bra enn

dårlig. Allikevel er det jeg som er alene, men det har nok med at jeg ikke er sosial nok. Jeg bare ville skrive dette for å få ting ut, jeg skulle så gjerne hatt noen som forsto meg og som jeg kunne dele alt med. Dessverre er ingen av vennene mine sånne som jeg kan snakke med, tror ikke jeg ville det heller siden

følelsene har bygget seg veldig opp. Kunne snakket med en psykolog, men jeg vil ha en karriere i Forsvaret etter studiene, og det går ikke hvis jeg har vært hos psykolog for depresjon.

Jeg blir nedfor når jeg ser pene jenter, spesielt hvis de smiler til meg, og jeg blir nedfor når jeg ser kjærester som går rundt sammen. Det bare understreker akkurat det jeg har en større og større følelse av at jeg aldri vil oppleve. Og blir sint på folk som behandler kjærestene sine dårlig, fordi jeg veit hvordan

det er å ville ha noen men aldri få det, og de vet ikke hvor bra de har det. De vet ikke hva det vil si å gå 5 år uten at noen bryr seg om deg mer enn som en overfladisk venn, når man vil ha en å elske hele den tiden. Jeg har ofte trodd at det er dette som må være det som inspirerte gamle forfattere og tenkeres

fremstillinger av helvete, for det spiser meg opp innvendig til jeg blir helt nummen.

Men jeg har ingen vrangforestillinger, hvis jeg føler det sånn nå så er det sånn det kommer til å være. For hvem er det som kunne blitt glad i en som er så ødelagt og depressiv, og syter om det på nettforum? Jenter ser heller etter de veltilpassede typene. Kanskje etterhvert som utdanning blir ferdig og

karrieren tar av osv. så blir det noen, men med en gang de vet hvordan jeg egentlig har det så tviler jeg på at de vil bry seg mer, ikke at sånne jenter gjør det i utgangspunktet heller. Hvis jeg hadde sosialisert tidligere, og begynt å drikke i stedet for å være avholdsmann, da hadde det sikkert gått bra.

Nå har bare ting bygget seg opp så mye at alle håp om å være noe annet enn en outsider er rimelig bortkastede. Outsider har jeg alltid vært uansett, jeg blir alltid sett på som han som er rar og sprø på en bra måte. Tingen med det er at det er ingen som vil virkelig bli kjent med han, de vil bare være venner

fordi jeg alltid klarer å gjøre ting morsomt. Det er ingen som vil virkelig innpå meg og lære meg å kjenne, som vil vite alt om meg, som jeg ofte vil med andre, med jenter jeg blir betatt av for eksempel. Det er så jævlig håpløst.

Jeg lurer på hvordan dette skal ende. Har aldri vært en suicidal person, aldri tenkt sånne tanker selv når jeg har det som verst, det er bare en ting jeg aldri gjør og aldri kommer til å gjøre, så det er ikke noe jeg bekymrer meg over. Jeg holder ut hva det enn måtte være, det er det som definerer meg som person.

Men med tanke på at det har kommet til dette punktet etter 5 år, at jeg har lyst til å skrike så høyt jeg kan og kjenner klumpen i halsen flere ganger daglig når jeg blir minnet på hvor alene jeg er i forhold til alle andre, hvordan vil jeg være om 5 år til med det samme? Vil jeg i det hele tatt være en person lenger

og ikke bare en slags robot som ikke har følelser lenger fordi de ble utmattet og tappet for lenge siden?

Om 4 år så drar jeg i Forsvaret igjen i allfall, Krigsskole eller Telemarkbataljonen antageligvis, jeg hadde det moro i Forsvaret fordi jeg slapp å tenke på ting. Det blir egentlig det samme som selvmord (slapp av, tenker ikke på det sånt eller bruker det ordet i dagligtale, bare et bra eksempel) fordi da tar jeg livet av den delen av meg som tenker som dette, og ofrer meg helt for jobben fra det tidspunktet til jeg dør. Tror det blir deilig.

Hvis det er noen som gadd å lese gjennom hele greia kan jeg stille dere et spørsmål, funker bare hvis du er en kvinne/jente da:

Ville du kunne ha vært glad i en person som hadde sånne tanker i det hele tatt? Da mener jeg type "bryllup og unger"-glad, ikke som en venn eller midlertidig kjæreste. Eller ville det blitt for mye?

Og ikke vær snill og si ting du tror jeg ville likt å høre, som sagt så har jeg gitt opp sånne ting for lenge siden, men det hadde vært artig å få en endelig bekreftelse eller avkreftelse på det.

Er normalt en bruker med noen hundre innlegg på forumet, men logget meg ut nå. Hvis du klarer å gjette hvem så kan du sende meg en PM.

[Gjest Gjest_Tine_*]

Jeg synes du høres ut som mange jenters drømmetype. Har du prøvd nettdating?

[Gjest AH]

Jeg har et problem. Problemet mitt er at jeg er forferdelig ensom. Det har kommet til det punktet at jeg kjenner savnet som en fysisk følelse av og til. Antageligvis er jeg deprimert, men jeg har aldri gått til psykolog. Jeg har noen venner, men jeg ser de sjeldent, ellers så bare jobber jeg og trener. Både jobbingen og treningen trenger jeg, for da slipper jeg å tenke på ting, i tillegg til et stort antall tidkrevende hobbyer som sørger for det samme.

Det er ca. 5 år siden jeg var i et forhold, men hvis man regner skikkelige forhold har det vel aldri vært noen. Forelska meg skikkelig i den jenta, var klar for å leve resten av livet med henne men hun hadde andre planer, så da har det blitt til at jeg har savnet henne hver dag i 5 år. Men det er det ingen

som vet om. Sånn ellers i sosiale sammenhenger så er jeg han glade typen som alltid tuller og har det moro, og får suksess i alt han foretar seg, og alle tror jeg er lykkelig singel. Forteller aldri noen om at jeg egentlig er veldig ensom, at jeg aldri har noe suksess i den ene tingen som jeg trenger det i.

Røyker ikke, drikker ikke, er den mest selvdisiplinerte og viljesterke personen jeg kjenner til, og er også veldig veltrent siden all energien jeg ville ha brukt på å være ensom bruker jeg heller på trening så jeg slipper å tenke på det. Bruker heller energi på å hjelpe venner og fremmede enn å tenke på meg selv,

og da begynner jeg å lure på hvorfor alle drittsekkene er de som har kjærester. Jeg er en snill person, men jeg lar aldri folk tråkke på meg, bare hvis det betyr at en annen person som ikke tåler det like bra som meg unngår det, jeg er ikke en dørmatte som stereotypen sier. Jeg behandler jenter heller bra enn

dårlig. Allikevel er det jeg som er alene, men det har nok med at jeg ikke er sosial nok. Jeg bare ville skrive dette for å få ting ut, jeg skulle så gjerne hatt noen som forsto meg og som jeg kunne dele alt med. Dessverre er ingen av vennene mine sånne som jeg kan snakke med, tror ikke jeg ville det heller siden

følelsene har bygget seg veldig opp. Kunne snakket med en psykolog, men jeg vil ha en karriere i Forsvaret etter studiene, og det går ikke hvis jeg har vært hos psykolog for depresjon.

Jeg blir nedfor når jeg ser pene jenter, spesielt hvis de smiler til meg, og jeg blir nedfor når jeg ser kjærester som går rundt sammen. Det bare understreker akkurat det jeg har en større og større følelse av at jeg aldri vil oppleve. Og blir sint på folk som behandler kjærestene sine dårlig, fordi jeg veit hvordan

det er å ville ha noen men aldri få det, og de vet ikke hvor bra de har det. De vet ikke hva det vil si å gå 5 år uten at noen bryr seg om deg mer enn som en overfladisk venn, når man vil ha en å elske hele den tiden. Jeg har ofte trodd at det er dette som må være det som inspirerte gamle forfattere og tenkeres

fremstillinger av helvete, for det spiser meg opp innvendig til jeg blir helt nummen.

Men jeg har ingen vrangforestillinger, hvis jeg føler det sånn nå så er det sånn det kommer til å være. For hvem er det som kunne blitt glad i en som er så ødelagt og depressiv, og syter om det på nettforum? Jenter ser heller etter de veltilpassede typene. Kanskje etterhvert som utdanning blir ferdig og

karrieren tar av osv. så blir det noen, men med en gang de vet hvordan jeg egentlig har det så tviler jeg på at de vil bry seg mer, ikke at sånne jenter gjør det i utgangspunktet heller. Hvis jeg hadde sosialisert tidligere, og begynt å drikke i stedet for å være avholdsmann, da hadde det sikkert gått bra.

Nå har bare ting bygget seg opp så mye at alle håp om å være noe annet enn en outsider er rimelig bortkastede. Outsider har jeg alltid vært uansett, jeg blir alltid sett på som han som er rar og sprø på en bra måte. Tingen med det er at det er ingen som vil virkelig bli kjent med han, de vil bare være venner

fordi jeg alltid klarer å gjøre ting morsomt. Det er ingen som vil virkelig innpå meg og lære meg å kjenne, som vil vite alt om meg, som jeg ofte vil med andre, med jenter jeg blir betatt av for eksempel. Det er så jævlig håpløst.

Jeg lurer på hvordan dette skal ende. Har aldri vært en suicidal person, aldri tenkt sånne tanker selv når jeg har det som verst, det er bare en ting jeg aldri gjør og aldri kommer til å gjøre, så det er ikke noe jeg bekymrer meg over. Jeg holder ut hva det enn måtte være, det er det som definerer meg som person.

Men med tanke på at det har kommet til dette punktet etter 5 år, at jeg har lyst til å skrike så høyt jeg kan og kjenner klumpen i halsen flere ganger daglig når jeg blir minnet på hvor alene jeg er i forhold til alle andre, hvordan vil jeg være om 5 år til med det samme? Vil jeg i det hele tatt være en person lenger

og ikke bare en slags robot som ikke har følelser lenger fordi de ble utmattet og tappet for lenge siden?

Om 4 år så drar jeg i Forsvaret igjen i allfall, Krigsskole eller Telemarkbataljonen antageligvis, jeg hadde det moro i Forsvaret fordi jeg slapp å tenke på ting. Det blir egentlig det samme som selvmord (slapp av, tenker ikke på det sånt eller bruker det ordet i dagligtale, bare et bra eksempel) fordi da tar jeg livet av den delen av meg som tenker som dette, og ofrer meg helt for jobben fra det tidspunktet til jeg dør. Tror det blir deilig.

Hvis det er noen som gadd å lese gjennom hele greia kan jeg stille dere et spørsmål, funker bare hvis du er en kvinne/jente da:

Ville du kunne ha vært glad i en person som hadde sånne tanker i det hele tatt? Da mener jeg type "bryllup og unger"-glad, ikke som en venn eller midlertidig kjæreste. Eller ville det blitt for mye?

Og ikke vær snill og si ting du tror jeg ville likt å høre, som sagt så har jeg gitt opp sånne ting for lenge siden, men det hadde vært artig å få en endelig bekreftelse eller avkreftelse på det.

Er normalt en bruker med noen hundre innlegg på forumet, men logget meg ut nå. Hvis du klarer å gjette hvem så kan du sende meg en PM.

Jeg er en jente, og synes ikke dette er for mye i det hele tatt. Å høre at det fortsatt finnes menn som har lyst til å finne en spesiell jente å dele resten av livet med og stifte familie med høres veldig bra ut. Virker som kjærligheten ikke helt har gått din vei og at du rett og slett har gitt opp. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Mye av tiden går til studier og trening, i helgene går det til å være med venner. Jeg verken drikker eller røyker. Føler at jeg mangler en jeg kan gi all den kjærligheten jeg har å by på. For jeg har veldig mye å gi, men ingen å gi den til. Man blir veldig ensom når man ikke har en man føler står deg nær. Spesielt når du ikke har venner du kan åpne deg for. Dette gjør det jo bare mye vanskeligere! Du er ikke alene! Vet ikke hvordan jeg kan hjelpe deg. Men om du vet om noe, så hjelper jeg deg gjerne Kan gjerne lese flere innlegg om du trenger å få ut mer. Jeg leser og svarer, om du ønsker!

[Nolime]

Dette var i grunnen som å lese om en (mannlig) versjon av meg selv. Bortsett fra det med Forsvaret, tror ikke jeg kommer til å dukke opp der med det første. Jeg tror det kommer til å gå deg bare godt. Det at du har evne til å reflektere over deg selv og livet ditt er en bra ting, men ikke fokuser så mye på det negative. Du har masse bra kvaliteter!

Lykke til!

[Ulvemor]

Hei du!

Jeg har giddet å lese alt sammen ja

Uten at jeg skal gi meg ut for å forstå meg på livet ditt, eller ha løsningen på noen av problemene dine, så tror jeg likevel jeg vil si noe.

Det virker som om du selv kjenner på at det er på tide med en slags forandring i livet, men du er ikke helt sikker på hva?

Du vil gjerne bli kvitt den triste og ensomme følelsen tenker jeg meg.

Jeg skjønner at du savner den jenta mye, men det virker som om du trenger mer å jobbe med å få tankene dine inn på et annet spor. La fortid være fortid, og konsentrere deg om å ha det bra med deg selv og verden, i dag.

Jeg tror gjerne det finnes en jente som kan være glad i deg selv om du sliter med enkelte tanker. Men: Da tror jeg at det er viktig å være åpen om tankene dine, samtidig som du passer deg vel for å bruke jenta som "tømmeplass" for alt du har gått og båret på i disse 5 årene. Det er som regel veldig usunt for et forhold. Ikke forvent at hun skal kunne forstå 100% hvordan du har det heller, eller alltid klare å ta hensyn til det.

Det virker som om du trenger noen å snakke med men ikke en du vil satse på å ha et forhold til.

Ett forslag kan være å spørre fastlegen din hva slags tilbud som finnes for dette. Det er aldeles ikke sikkert at du har en depresjon selv om du føler deg nedfor. (Kanskje, men kanskje ikke). Og det finnes mange andre "profesjonelle" å snakke med i tillegg til psykologer. Det går også an å gå til psykolog uten å ha diagnose depresjon.

(Og hvis det er slik at du virkelig har en alvorlig depresjon, da bør du huske på at det også er en grunn til at dette ikke bør inn i forsvaret, selv om du ønsker deg en karierre der.)

Et ord til slutt: Hvis du vil utvikle virkelig nære venneforhold, må du også kunne være åpen overfor dem, og tørre å ta risken på at de ikke takler det

Det var nå bare mine 2 cents, som vi sier på godt norsk

Ønsker deg alt godt og lykke til videre i livet. Du virker som en veldig likandes ung mann, som bare trenger å rydde litt i tankene sine for å få fred med dem

[Gjest Gjest]

*Sukker* :rødme: Og jeg som er gift og alt.. svarte..

[Gjest H88 (TS)]

Har faktisk lagd en profil på en nettdatingside, men har ikke lagt ut bilde og skrevet noe spesielt der siden jeg ikke tror det ville vært arenaen for meg. Virker som at folk for det meste går på det overfladiske og kortvarige der, og i den kampen taper vanligvis jeg.

Vært og trent kampsport nå så mange av de negative følelsene er borte i en stund nå i allfall. Det som er rart med det er at jeg er en veldig positiv og optimistisk person vanligvis, med de små hverdagslige tingene for eksempel. Hvis en oppgave jeg ikke har peiling på hvordan jeg skal gjøre blir gitt til meg vet jeg (sånn som Platon mente det, altså virkelig vet det) at jeg vil klare den uansett, det eneste som varierer er hvor lang tid det vil ta. Elsker alt som har med utfordringer, risiko og sånne ting å gjøre, gir meg aldri på noe. Derfor er det rart at jeg nesten blir deprimert på grunn av det ene området i livet mitt, at jeg blir så pessimistisk og "defeatist", altså gir opp, med bare denne ene tingen, mens ståpåvilje er det som definerer meg med alt annet jeg foretar meg.

Har ikke ligget på latsiden heller, de siste 5 årene har jeg prøvd flere ganger å få kontakt med jenter som jeg liker, men det blir aldri noe av. Enten er ikke de interessert, eller så beveger det seg i vennskapsland uansett hva jeg gjør (som egentlig er det samme som å ikke være interessert). Kan nok ha noe med at jenter i tidlig 20-åra ikke finner gutter som meg interessante. Flere jeg kjenner som bastant påstår at jeg er kjekk, men antageligvis ikke nok til at jenter gjør noe annet enn å se litt. Kan hente jeg virker litt utilgjengelig.

Når det gjelder den jenta så har jeg blitt klar over at hun bare har blitt et symbol for alt jeg savner. Jeg savner antageligvis ikke henne, bare tanken på noen som henne. En person som ikke har en "tvungen" tilknytning til meg i form av noen års vennskap eller slekt, men som allikevel blir glad i meg for den jeg er.

I Forsvaret så følte jeg meg virkelig hjemme. Jeg var i en elitetropp i førstegangstjenesten, og der fant jeg en mentalitet som jeg kjenner meg veldig igjen i, den "ingen oppgave er for stor og man gir alltid 100%, uansett" måten å tenke på. Folk som ikke var redde for å ta i, jeg er strengt talt en akademiker, studerer juss, men i Forsvaret mitt jeg muligheten til å slå av tankene litt. Gjorde det veldig bra der, med tjenesteuttalelsen kan jeg antageligvis få mange jobber hvis jeg viser den til arbeidsgiver, selv om jeg hadde problemer også når jeg var der. Har nok blitt ganske god til å ikke vise de følelsene, når jeg fortalte ei venninne at jeg hadde vært deprimert i 3 år, men at "det var over for et år siden", så ble hun skikkelig overrasket fordi hun ikke hadde merket noen ting.

Men det er sånn med alle vennene mine at vi ikke deler følelser. Hvis jeg forteller en venn noe, så enten vil de bli ukomfortable og bare komme med noen høflige fraser, eller så blir de skikkelig lei seg og spesialbehandler meg. Jeg vil heller at det blir som nå, at jeg møter dem av og til og vi har det sosialt og moro og jeg slipper å tenke på ting, enn at det blir sånn at jeg blir minnet på hvordan ting går ellers hver gang vi treffes. Det er da jeg vil slappe av, og ikke rive opp i ting igjen.

Hvis jeg går til en lege eller noen som har en form for journalføring med dette, så går militærkarrieren til helvete. Det var det som skjedde med broren min, han hadde vært deprimert og vært til behandling (faren våres døde brått når vi var 15/16), og han fikk ikke avtjene førstegangstjeneste enda han ville. Men såklart, valget blir enten karriere i Forsvaret (kanskje jeg ikke kommer inn uansett) eller å få noen å snakke med som kan hjelpe meg med å sortere. Og det er veldig vanskelig.

Jeg har en tendens til å sette andres glede foran min egen. Helt siden jeg var liten har jeg, selv om jeg ikke var noe sterk selv på den tiden, alltid slåss for de som ble mobbet av bøllene. Enten ved at jeg tok plassen deres eller slåss tilbake. Og det at jeg virkelig ikke har noe å tape lenger, alt som jeg kan tape følelsesmessig er borte for lenge siden, gjør at jeg er i en spesiell situasjon. Jeg kan, og utdanner meg for og trener for å dedikere meg til et ideal, jeg kan virkelig gjøre en forskjell hvis jeg kommer i den rette posisjonen, for jeg har ingenting som holder meg tilbake. Samtidig så ville noe sånt gitt meg en pause fra tankene. Kanskje politi, eller et område av jussen som krever mye jobb der jeg ikke ender med å jobbe for "feil side", kanskje utenlandstjeneste i Forsvaret. Fordi jeg ikke har noen som virkelig bryr seg om meg, og jeg ikke har noen som jeg har noe ansvar for å komme hjem til, i tillegg til at jeg har høy intelligens, veldig høy IQ/EQ og er veldig godt trent, så kan jeg virkelig gjøre en forskjell der, jeg kan ende opp med å virkelig hjelpe folk. Finne mening på den måten.

Takk for tilbakemeldinger, selv om det såklart er vanskelig å overbevise seg om det er noe annet enn høflighet, men det er jo sånn det blir når man har vært singel i 5 år.

[Gjest Diane]

Hei,

Jeg har ikke vært registrert lenge nok til å vite hvem du er, men jeg må si at en som deg hadde vært drømmemannen. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, jeg er også en jente som dyrker studier, jobb og hobbyer foran lange kvelder på byen.

Jeg er ingen psykolog, så hvorvidt du er deprimert kan jeg ikke uttale meg om, men jeg vil bare si at savn (etter noen) kan gi en sterk tomhetsfølelse.

Jeg ville giftet meg med en som deg fordi jeg får inntrykk av at du er en person som ikke ville forlatt meg om det oppstod problemer. Det virker som om du har opplevd litt her i livet, men at du er trygg på deg selv og hva du vil. Det er egenskaper (som for meg) er viktige hos en mann.

Ellers synes jeg du skriver godt, og at du virker reflektert, og som du er inne på selv, som en snill person. Kan vi jenter ønske oss noe mer? Jeg synes selv at jeg ser forskjell på de av venninnene mine som har en snill kjæreste, og de som ikke har det. De som finner seg badboys er (ofte) jenter som ikke er trygge nok, eller glade nok, i seg selv, til å unne seg noe godt. De som derimot har en fin og ressurssterk kjæreste har ofte kommet over denne kneika og begynt å bli glade i seg selv.

Som sagt, jeg har relativt sære interesser. Foruten trening (som jeg bruker en del tid på), jobber jeg masse med film. Jeg leser dessuten mye, og skriver en god del. Å forvente at jeg finner en som deler alt dette blir kanskje mye.

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg at en som har mange av de samme holdningene som deg, hadde vært interessant å møte. Jeg håper at jeg finner en som deg en dag. Innlegget ditt gir meg i alle fall håp.

[Gjest Gjest_Tine_*]

Mitt inntrykk er at du er et flott menneske som har mye å gi, og da er det synd at du er singel når det er så mange jenter som drømmer om å treffe en som deg.

Jeg har ikke prøvd internettdating selv, men har venner og kollegaer som har funnet sine nåværende samboere der. Dersom du kontakter de med normalt utseende, og ikke bare de peneste, kan ikke jeg skjønne hvorfor du ikke skulle finne noen.

Tror forøvrig ikke det er så uvanlig å føle som deg når man har vært singel en stund, det er nok flere enn du tror som har det som deg.

[Gjest Gjest_Trine_*]

Kjære deg, du vil finne noen og du er aldeles ikke for mye!

Fortsett og oppsøk mennesker, by på deg selv, oppsøk nye miljøer. Ikke si til deg selv at du aldri kommer til å finne noen å være glad i, for da vil du ikke finne noen heller. Jobb med selvtilliten din, jobb med tankemønsteret ditt, for det sitter i hodet. Selvbilde og selvtillit går an å forbedre, og det skal ikke så mye til. Les litt om det, søk på nett, du vil finne mange tips. Du er mer enn bra nok, du er fin akkurat sånn som du er.

Jeg håper ikke du "flykter" inn i militæret og gjemmer bort deler av deg selv. Du fortjener å være et helt menneske og det finnes noen som vil være glad i deg!

Om ikke nett- dating trenger å være det riktige, så går det an å bli kjent med mennesker på forskjellige forum på internett (som her inne f.eks), og prate litt mer sammen før man bestemmer seg for å møtes. Tror det finnes mange som tenker som deg, som sitter og er ensomme og leter etter akkurat deg, enten som venn eller som kjæreste.

Ikke gi opp!

[Gjest T.]

*Sukker* :rødme: Og jeg som er gift og alt.. svarte..

Tenkte samme tanke...

Jeg skjønner hvem du er, og jeg har svart deg en gang tidligere (i en annen tråd om noe lignende)...

Du er en topp gutt, og har ingenting å skamme deg over.

Logg deg inn som bruker, og skriv åpent slik du gjør nå. Du er en oppegående fyr som jeg er sikker på at alle vil reagere positivt på.

Håper inderlig den "rette jenta" finner deg, det ønsker jeg deg virkelig.

Klem fra Kine

[Gjest Gjest]

Vi er mange som har det sånn, og for meg kan det nesten se ut som om ensomhet blant menn i alle aldre begynner å bli en folkesykdom. Jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt på veldig mange måter, og siden jeg stort sett sliter med de samme problemene har jeg naturlig nok ikke så veldig mange råd å komme med.

Etter at min daværende samboer knuste hjertet mitt for noen år siden har det vært vanskelig å finne inspirasjonen, engasjementet og tilliten som skal til for å gjøre et ærlig forsøk på å finne noen igjen. Følelsene for denne jenta har riktignok forsvunnet nå, men årene alene har gjort noe drastisk med meg og mitt forhold til kjærlighet, sex og nærhet. Jeg har på mange måter blitt skeptisk, kynisk og likegyldig, og i stedet for å klive opp på hesten igjen har jeg funnet all verdens unnskyldninger for å la være. I denne lange perioden for meg selv har jeg derfor avvist mange som på ulike måter har vist interesse, men mot alle odds klarte jeg likevel å forelske meg i ei jente som svært uventet dumpet inn i livet mitt. Det hele virket i utgangspunktet svært lovende, og for en gangs skyld tok jeg skikkelig sats og klinte til. Det hele endte selvfølgelig med at jeg landet på trynet så tennene skranglet, og med det resultat at jeg var mer overbevist enn noen gang om at jeg burde ligge unna denne typen prosjekter i fremtiden.

De siste årene har jeg brukt tiden på å realisere meg selv på ulike måter. Det eneste som gjenstår er altså noen å dele livet med, og jeg kan ikke unngå å kjenne at den delen av meg som nærmest har blitt lukket inne og hermetisert gjerne vil komme ut i lyset igjen. Jeg føler nemlig at jeg har så fryktelig å gi, men som følge av min egen selvforsvarsmekanisme har jeg ingen å gi det til. Det er mulig jeg er feig og pinglete, men for at et kjærlighetsforhold skal gi mening for meg så må alle de riktige følelsene være tilstede. Dette krever i sin tur at man må gamble og blottstille seg rent følelsesmessig, og det er nettopp i denne sammenhengen at nederlag har blitt så uendelig vanskelig å forholde seg til.

Jeg står nå ovenfor et nytt veiskille i livet mitt, og jeg har forpliktet meg selv til å gi det hele en ny sjanse. Jeg skal bli mer modig, komme meg mer ut og utforske de muligheter som byr seg. Det er opptil flere som har sagt at den jenta som får meg vil være usedvanlig heldig og få et lykkelig og godt liv. Det er mulig jeg er naiv, men jeg velger for min egen selvtillits skyld å tro dem. Jeg skal i hvert fall gå på med krum hals og la det stå til.

Det var ikke meningen å kuppe tråden med min egen syting, men kanskje kan dette være med på belyse noe av problematikken ved å gjøre det kjent for omgivelsene at det finnes en taus og nærmest usynlig gruppe av ålreite, seriøse og oppgående menn der ute som leter etter den store kjærligheten helt uten skjulte motiver - men som altså av ulike grunner ikke helt får det til.

Om ikke annet er felles skjebne gjerne en felles trøst

[Gjest Gjest]

Oisann! I innlegget mitt datt det sannelig ut et ord, gitt..

Det skal selvsagt være:

"Jeg føler nemlig at jeg har så fryktelig mye å gi, men som følge av min egen selvforsvarsmekanisme har jeg ingen å gi det til."

Men det skjønte dere sikkert

[Gjest Gjest_Mann_*]

Heisan. På mange måter er det mye av det du skriver som minner om meg selv bare at jeg renger med at jeg er et par år eldre enn deg. Jeg har selv vært singel i over 3 år som også opplevde at samboeren jeg var sammen med som betydde utrolig mye for meg bestemte seg for å ligge litt rundt. Jeg skjønner godt hva du prater om når du utad fremstår som lykkelig singel men egentlig har man bare en gnagende tomhet inni seg. Jeg jobber mye, trener mye, reiser mye og er mye sosial men føler likvel at det er noe vestentlig som mangler. For meg har det blitt at jeg heller blitt slik at jeg ikke tar innover hvordan man egentlig har det og er opptatt av å holde en fasade. Mange tror også at jeg har det fantastisk fordi jeg jobber såpass mye og tjener bra slik at jeg kan ha mange materielle goder og flere bra reiser. Vet ikke akkurat om du trenger psykolog til dette. Det er veldig mange menn som har det slik du har det men vi vil ikke vise det. Å være mann og snakke åpent om at man føler seg ensom uten dame kan for folk oppfattes som "needy" og mange av oss glatter derfor over sannheten og svarer i stedet at man har det bra og nyter singellivets goder med frihet o.l. Så du er i "godt selskap"

[Hamster]

-

Endret 18. mai 2016 av Hamster

[Gjest Supermimz]

TS,

JEg synest jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. MEd andre ord, du er helt menneskelig som alle oss andre, du har dine feil og du har dine positive sider. Ikke gå å tenk at du har det så forferdelig ille i forhold til andre. Et forhold er ikke meningen med livet. Meningen har kansje noe med dette å bli lykkelig, på det viset som stemmer for DEG. Jeg tror du kommer til å møte en flott jente, med du må begynne å åpne deg littegrann. Om noen smiler til deg, ikke kjenn på de negative følelsene du har assosiert med smilet. Det er en negativ programmering som du må få snu. Kjenn at noen liker deg, setter pris på at DU er der i det øyeblikket. Det er jo derfor de smiler. Om er par krangler, så gjør det dem menneskelige. Par bør krangle, fordi mennesker behøver å rette ut saker og ting mellom oss. Mange par føler at et par små krangler innimellom er bedre enn å gå å bære på frustrasjonen inne i seg. Ikke døm dem for det. Og vel om noen er ufine mot noen andre..Så prøv å tenk at de er bare menneskelige og at de gjør feil. Ikke fortsett å assosiere negative følelser til situasjoner som har med par og forhold å gjøre.

JA, jenter vil ha menn som tenker bryllup og barn. Men vi vil ha menn som tenker bryllup og barn fordi de føler at vi er den rette, ikke fordi de er desperate etter å etablere seg med noen.

Ikke gi opp på mennesker, prøv å jobb med deg selv for å bli en bedre person. Smil til andre, snakk med de, spør hvordan de har det og vær takknemlig for den sprøe tilfeldigheten; Tenk at du er akkurat der og snakker med akkurat denne personen, og at dere er begge unike med interessante meningen og forskjellig, eller kansje likt syn på livet.

Endret 2. desember 2009 av Supermimz

[Gjest J]

Jeg synes ikke det er noe avskrekkende ved det du skriver, for jeg kjenner meg også veldig igjen i det.

Heller ikke for meg er det noen trøst i å snakke om at det finnes tusen fisk i havet, for jeg vet at det går mange år mellom hver gang jeg treffer en gutt jeg klarer å se for meg noe mer enn vennskap med. Jeg har også følt meg som en outsider store deler av livet, så det er kanskje derfor jeg så sjelden møter noen som jeg føler jeg passer sammen med. Og føles det ikke riktig så fungerer det ikke.

Nå har jeg har blitt såra så mange ganger at jeg ikke har lyst til å involvere meg i noen lenger. Fordi det gjør så vondt, og tar så lang tid å komme seg videre etterpå.

Jeg er også veldig aktiv, jobber mye og trener mye, og da får jeg ikke mulighet til å tenke så mye. Musikk hjelper også til med å holde negative tanker unna. At du vil inn i forsvaret er vel din måte å flykte på.

Som deg er jeg heller ikke noen åpen person, så jeg har få fortrolige venner.

Skulle gjerne hatt deg som venn, Thrusthamster, tror vi hadde hatt mye å snakke om

[Gjest Gjest_Kine_*]

Hei T.!

Stikker innom tråden 'din', og ser du har fått noen hyggelige svar.

Håper du har hatt en fin dag. Tenker på deg.

Klem fra Kine

[Gjest Gjest]

Du virker som en kul type men du veit ikke helt hvordan du skal vise at du er det. Jeg kan anbefale å lese igjennom sjekkeskolen.vgb.no der står det mye du kan ta lærdom fra

[Gjest g20]

Hei, jeg også vil bare si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg har aldri hatt noen skikkelig kjæreste. Jeg har en del gode venner, men det er ingen av dem som har de samme store interessene som jeg brenner for. Jeg også er en ganske snill og kjekk person. Jeg føler meg også ganske ensom til tider og bruker mye tid på trening...

Jeg har også selvsagt prøvd å få meg kjæreste, men det er ikke så veldig enkelt akkurat. For noen av oss så virker det bare helt umulig... Jeg har også blitt sjekket opp av jenter, men jeg har ikke hatt noen følelser for noen av de. Jeg gidder ikke å bli sammen med noen bare for å bli sammen med noen.. Det er liksom ingen av de jentene som jeg er interessert i, som er interessert i meg. Jeg håper og tror at jeg en eller annen vakker dag vil finne en pen og kjekk jente som er interessert i meg.

Jeg har som sagt en del gode venner, men det er ingen av dem som har de samme store interessene som meg.... Jeg er ikke den vanlige "mannen i gata" som digger fotball, øl og biler.. Jeg blir vel kanskje sett på som litt kjedelig eller sær av andre? Jeg har andre interesser! Jeg liker veldig godt trening, stå på ski, data, spill, fly og helikopter. Spesielt helikopter og fly er noe jeg brenner for. Jeg har tenkt å bli helikopterpilot. Det er den store drømmen i livet mitt! Jeg kan sitte på youtube i flere timer å bare se på helikopterfilmer og flyfilmer.. Mange bare ler av meg da. Jeg savner å ha en "bestekompis" som har de samme interessene som meg, og som er ganske lik meg i væremåte og tenkemåte.. De fleste av de vennene jeg har i dag er festkompiser eller kompiser som jeg bare finner på noe i helgene med.. Det er noen av vennene mine som jeg bruker å trene med og gå på tur med osv, men bortsett fra det så har de helt andre interesser eller livssyn enn meg...

Måtte barre få ut noen tanker jeg også