Jeg kan skrive navnet mitt i snøen, er jeg da skyldig?

[rulve]

Rollen man blir tildelt når man er mann og anmeldt for legemsbeskadigelse av en kvinne.

Eller kanskje jeg skulle droppe kjønnsdifferensieringen i min heading??

Rollen man blir tildelt?, ville du kanskje stillet et spørsmålstegn ved?

Ja, får man i det hele tatt en rolle fordi om man er anmeldt?

Hm.... Man har sine oppfattninger om både det ene og det andre i samfunnet. Det hele er basert på ens sosialisering i oppveksten,erfaringer,utdannelse osv. sammen med ens ideologi, etikk,moral osv.

Og alt dette koker kanskje ned til et felles kollektivt sammfunnsyn på hvordan de forskjellige mekanismer i samfunnet fungerer. Og.. jo da! Sammfunnet fungerer bra!! Slik er det bare!

Et kollektivt syn på hva som fungerer bra (og hva som fungerer dårlig).

Joda, alle er enig i at narkotika er uheldig for samfunnet.

Og alle er enig i trafikken krever mange liv.

Alle er enig at kvinner blir voldtatt og at det er menn som er voldtketsforbrytere.

Det er jo bare å google på overgripere og mishandlede så ser man stigmatiseringen og kjønnsdifferensieringen. Overgriper blir praktisk talt alltid omtalt som en mann og offeret praktisk talt omtalt som en kvinne. Ja. En kan jo bare se på boken til Knut Storberget; Bjørnen sover. I hans bok finnes det ingen binner!

Ok. Så er man da gjenstand for en forsmådd kvinnes hevngjerrighet. Hun velger å spille på alle registre, både sine egne men også samfunnets registre, kjører bredsiden til (dvs., den "svake", og benytter seg av de verktøy hun kan bruke for å fullbyrde sin hevn og gjøre alvor av sine trusler. Og virkelmidlene er mange; Politi,bistandadvokat, arbeidsgiver osv.

Kremen på kaka er tilslutt Voldsoffererstatningen.Det er bonusen!!

(Klart hun har blitt mishandlet!! Hun er jo en kvinne!!)

Ok. Konflikten er der i aller høyeste grad.

I rollen "busemann"(les: "Bjørnen") får man nok med å hive efter pusten og undre seg over hva i all verden er det som skjer. Fordi man ser at man mister den ene bærebjelken i livet efter den andre. Jobb osv.

Man sklir sakte men sikkert ned i den dypeste kjeller og har nok med å oppretholde livet. Efter noen år kommer energien tilbake og man tar igjen for gjenvinne sin integritet og selvrespekt.....

Man tar et status og ser tilbake på hva som skjedde. Der er hun,den "mishandlede" i full jobb og et lykkelig liv.(Hun blir helt sikkert nedringt hver lørdagskveld fra Norsk Tipping..)

Ja så har vi "mishandleren" da.... Som fortsatt går til behandling hos en psykologekspert, er erklært 100% ufør av NAV grunnet "traumer og sterke forvirrende hendelser" efter samlivet med denne kvinnen. (Og som får telefoner fra NRK med oppfordring om å betale NRK lisenen....)Og der stopper det liksom.Ja for det er jo klart!! Menn kan jo ikke bli mishandlet. (Ja men for f... Du er jo en mann!! Ta'rei sammen!! Det er'a vel for fa.... ikke noe å bry seg om!! Jøss err'u helt teit eller??!!) Eh... Javel? Har man mistet retten til å gråte fordi man kan skrive navnet sitt i snøen? Mistet mann retten til å være et offer når man ble unnfanget?

Jeg lurer på om hvordan det hadde vært hvis hun hadde vært mann og jeg kvinne!!

Hvordan hadde samfunnets syn da vært mon tro?

Joda. Det er fett å være mann. Men når jeg tenker meg om, jeg tror nok at jeg heller vil være levende og bruke mitt følelsespekter og vise andre mennesker at jeg er også et menneske.

Som kan gråte og vise at jeg er lei meg. For meg er det ingen styrke i å vise at jeg kan gråte.For meg ligger styrken i å gråte ovenfor mine medmennesker og min barn, dette med aksept,trygghet og likeverd.

Jeg tror nok at jeg foretrekker likeverd og trygghet. For hva skal man med evnen til å skrive navnet sitt i snøen? Med klimakrisen og det hele? :-)

Hvem var i ditt fokus Knut Storberget når du skrev din bok og dermed ga ditt bidrag i stigmatiseringen på mannen i konflikten mann/kvinne?

Endret 28. november 2009 av rulve

[robotkalle]

Jeg har tenkt et par ganger på hvordan jeg ville reagert om jeg var i din situasjon. Jeg tror at det å skulle finne sympati i å peke på noe som var generelt galt med samfunnet, på bakgrunn av min egen historie, som jeg ikke engang ville kunne skildre i detalj på en måte som vil være beviselig objektivt, er håpløst.

Jeg ville begynt innlegget med: jeg er desillusjonert. Jeg opplever at jeg har blitt offer, og jeg ser ikke hvordan jeg kunne unngått det, fordi det er bare sånn systemet er, og alle kortene spiller i hånden på kvinnen.

Så ville jeg kanskje fortalt litt mer.

Men ikke forvent noe sympati.

[rulve]

Jeg har tenkt et par ganger på hvordan jeg ville reagert om jeg var i din situasjon. Jeg tror at det å skulle finne sympati i å peke på noe som var generelt galt med samfunnet, på bakgrunn av min egen historie, som jeg ikke engang ville kunne skildre i detalj på en måte som vil være beviselig objektivt, er håpløst.

Jeg ville begynt innlegget med: jeg er desillusjonert. Jeg opplever at jeg har blitt offer, og jeg ser ikke hvordan jeg kunne unngått det, fordi det er bare sånn systemet er, og alle kortene spiller i hånden på kvinnen.

Så ville jeg kanskje fortalt litt mer.

Men ikke forvent noe sympati.

Heisan og takk for svar.

The last thing first.

Neida. Jeg forventer ingen sympati. For jeg er mann. (les.jeg prøver å leve opp til den rollen sammfunnet har tildelt meg som mann)! Tiltross for at det ikke er forenlig med min feminine side.Ei heller min rettsoppfetning om hva som er rett og galt.

Så du ville starte et slikt innlegg med at du er desillusjonert..

Javel?

Men er vi ikke da ved utgangspunktet? Jeg mener, hva skaper en illusjon, deg selv og din tillit til dine medmennesker, eller vårt sammfunns kultur og dets holdninger det viser til våre medmennesker?

Hvordan kan man bli desillusjonert hvis man tar til seg den gjengse oppfattning som råder i sammfunnet?

Joda. Klart mye av det ligger i en form for en ideologi og ikke minst tiltro og tillit.

Har man vært naiv og godtroende når man mister noen illusjoner?

"watch out! It's a cruel world out there!" Burde kanskje bli ett fag på barneskolen?

Hvor er da samfunnet på vei?