Har jeg angst?

[Gjest Gjest_Lene_*]

Vonde opplevelser med mobbing i oppveksten har ført til at jeg begynte å trekke meg unna andre mennesker. Resultatet er at jeg sitter igjen flere år senere, i en middelmådig jobb fordi jeg ikke klarer presset ved å begynne på skolen igjen, og lurer på hva som feiler meg. Jeg synes angst høres så voldsomt ut. Jeg får hjertebank og blir nervøs i sosiale situasjoner, trekker meg fort tilbake og blir stille. Likevel har jeg aldri hatt noen form for panikk etc - det er bare det at jeg gjerne skulle vært et annet sted og ikke liker den jeg er når jeg trekker meg helt bort.

Høres det kjent ut for noen? Jeg greier ofte å komme meg gjennom sosiale situasjoner, sånn som møter med mennesker jeg ikke kjenner, men tanken på å snu er der alltid når jeg er på vei til noe jeg helst ikke vil være med på. Jeg har det fint med mine nærmeste venner, men i kontakt med nye mennesker føler jeg fort at jeg ikke strekker til og blir nervøs og iblant klønete. Jeg føler meg ikke trygg på dem, og tankene går fort over på negative sider ved meg selv.

Har jeg angst? Sosial angst? Unnvikende personlighet? Det finnes så mye der ute, og jeg skulle gjerne likt å vite hva som feiler meg. Noe er det. Jeg liker å være sosial, men gruer meg på forhånd og lurer meg unna sosiale sammenkomster med hvite løgner. Jeg vil, men tankene mine forteller meg at jeg ikke vil. At jeg ikke tørr. Og jeg vil jo så gjerne tørre - sånn som "alle andre" tørr - når jeg vet at jeg ikke har noen grunn til å være redd.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Det kan høres ut som om du har en form for sosial angst. Selv om du ikke har veldig sterke symptomer når du er i sosiale sammenhenger, er det ille nok at du føler deg uvel og at du ønsker deg bort fra situasjonen.

Angst er når man opplever en normalt ufarlig situasjon som truende, slik at kroppen spenner seg, man blir nervøs osv. Det er normalt å være litt nervøs før feks et jobbintervju eller en tannlegetime, men man skal ikke grue seg for sosiale sammenkomster som egentlig er hyggelige.

Jeg sliter selv med angst, og det er til tider svært vanskelig å ikke kunne takle situasjoner som normale mennesker ikke tenker over engang, og det får meg til å føle meg dum og svak. Men det er jo faktisk sånn at de som sliter med angst er tvertimot intelligente og "flinke".

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en psykolog, selv om det føles vanskelig, for jeg er helt sikker på at man kan bli frisk, men man må jobbe hardt. Lykke til!

[Gjest Gjest_anonym_*]

En ting til som jeg glemte å si..

Det du sier om at du liker å være sosial, og at du vil men samtidig ikke vil gå på sosiale sammenkomster, og ofte finner på unnskyldninger for å unngå situasjonene. Det er akkurat de samme tankene jeg (og de fleste med sosial angst) har! Jeg var egentlig veldig sosial og utadvendt, før angsten plutselig dukket opp fra ingenting.

Og jeg vil så veldig gjerne bli "normal" igjen, for det er utrolig slitsomt å grue seg til hele tiden. jeg kan nesten ikke huske sist gang jeg oppriktig gledet meg til noe!

Så jeg anbefaler deg virkelig til å søke hjelp, for man blir som regel ikke bedre av seg selv. Og husk at du er definitivt ikke den eneste med de tankene der ute...