Mistet noen som aldri "eksisterte"

[Gjest Gjest]

For 4 år siden mista jeg mitt lille barn.. jeg var fem mndr på vei..

Mi lille jente <<Emilie>>...

Jeg fikk lov å være trist i et par mndr, så skulle jeg vist "ha kommet over det"..

Men jeg gråter enda, på den dagen hun skulle hatt bursdag, og på den dagen hun forlot oss, og hver gang jeg føler på at det er noen som mangler..

Hadde vært så mye enklere å hatt en grav å gå til, en ansikt å huske.. Hun var jo der, jeg følte henne, snakket med henne..

Jeg har et til barn nå, <<Emilie>> har fått blitt storesøster..

Men jeg har ikke "lov" å være lei meg lengre, hun skal være glemt.. Hun var jo "bare" et foster..

[einna]

Jeg skjønner iallefall godt at du er lei deg. Kan ikke forestille meg smerten ved å miste et barn, men mener at det er faktisk det du har gjort, siden du var såpass langt på vei, og fordi det er din oppfattelse av situasjonen som teller. Man er jo liksom "trygg" etter 3 mnd, så du hadde antakelig sett for deg en fremtid sammen med datteren din.

En av grunnene til at jeg ikke tror jeg hadde klart å ta abort om jeg ble uønsket gravid, er at jeg tror jeg alltid hadde sett "den tomme stolen"...

Kanskje det hjelper hvis du forklarer de som mener at du ikke har rett til å være lei deg, mer i detalj hvordan du føler det.

Leste forresten i et blad en gang om ei jente som hadde tatt (frivillig) abort, og hatt det helt fint med det. 10 år senere nle hun mor, og fikk store depresjoner da hun skjønte hva hadde gått glipp av.

Klem fra meg!

[Gjest Gjest]

Åh, herregud som det stakk i hjertet når jeg leste hva du hadde å skrive... Jeg skulle også hatt et barn, for 5,5 år siden døde barnet mitt når jeg var rundt 5 måneder på vei. Det var forferdelig smertefullt, men den verste smerten kom etterpå, den som jeg aldri skulle forestille meg at eksisterte. En mor som har mistet barnet, men ikke i tankegangen.. I mitt hode skulle jeg hatt en liten gutt nå, som skulle gjøre seg klar til å begynne på skolen etterhvert, en liten gutt som skulle lære å snakke, gå og leke... Hver gang jeg ser et barn på gata i alderen min skulle vært i, så må jeg snu meg vekk, ellers begynner jeg å gråte.. Og jeg har jobbet HARDT med meg selv, tro meg! Jobbet med å prøve å leve med dette, for man kommer jo aldri i livet over det, og dette er det beste jeg kan gjøre. Det svir fortsatt, for jeg skulle hatt et barn, som ikke er her..

[stjernekyss]

I Japan er det egne tradisjoner for ufødte barn. Egne gravplasser, slik at sjelen skal ha et hjem. Husker ikke helt hvordan det var, mange år siden jeg var der. Men det gjorde stort inntrykk på meg. Slik ser det ut. De pleier å ha røde luer/ kapper og vifter, sånne barn bruker på 17. mai. Var en symbolikk bak det også, men jeg husker det ikke.

Sorg tar den tiden det tar. Folk som ikke forstår vet ikke bedre. Det kan ikke de noe for. Det er selvfølgelig vondt for deg, men de har ingen referanseramme for å skjønne hva det innebærer. "Forgive them Father, for they know not what they do"

Ta den tiden du trenger.

Kanskje du skal lage en gravplass til den ufødte jenta di?

[Gjest Bianca26]

jeg synes det er trist at du må bære sorgen inni deg selv og at omgivelsene forventer at du skal komme over tapet. For selv om barnet ikke var født ennå så har du jo allikevel mistet et barn. Du har rett til å sørge så lenge det tar. ingen har lov til å si til deg at dette må du komme over. det var bare et foster. det er jo hjerteløst mener jeg

[Gjest ts]

Takk, er godt å få lov til æ føle som jeg gjør.. I mitt hode var hun jenta mi, og det kommer hun alltid til å være

Tenner et lys for henne nå, og håper hun vet at jeg tenker på henne og elsker henne...

[Gjest Gjest_maja_*]

I Stavanger er det en egen plass inne på Mosvangen/Tjensvoll? gravlund, som er for de som ikke har en definert grav, som din datter.