Hva er yrket med absolutt lavest anseelse?

[Annikken]

Yrket med lavest anseelse må jo være sykepleier.Ikke fordi det er så lav utdannelse, men pga. all klagingen og sytingen fra spl.

Sytete sykepleiere har seg selv å takke for at det er lav rekruttering til yrket og at mange ser ned på dem.

Det er nok dessverre en mentalitet som går igjen i mange dameyrker. Men tro ikke at ingen gidder å organisere seg - hører du ikke om at de år etter år krever å få sitt? Synes du er litt naiv som tror ingen kjemper for bedre vilkår for sykepleierne.

Yrker med lavest anseelse hos meg er yrker der det typisk jobber en familiefar som forsømmer familien sin, bare er opptatt av penger og går over lik for å sikre den beste kontrakten for sitt firma. Har sett så mange av det, og det morsomme er hvordan yngre menn SÅÅÅ ser opp til dem og mener at de der gutta er kongen på haugen - og så er de bare utro drukkenjævler som tar livet av seg når de mister jobben.

[Gjest Gjest_norah_*]

Jeg blir faktisk litt flau på manges vegne jeg..

Det er mange som jobber for å ha råd til å spise og kanskje ikke kan velge mellom de beste jobbene.. synes dere det da er rettferdig å komme inn her og lese at man burde være flau for at man jobber som vaskedame eller telefonselger. Kanskje den personen ikke har noe valg.. eller kanskje ikke jobb er hovedsentrum i alles liv.. Det kan jo hende at man kan trives med å føle at man er i stand til å stå opp hver dag og tjene penger for å få livet til å gå rundt.

Jeg synes verden i dag har tatt helt av. Vi har som mennesker blitt griske og egoistiske, ønsker bare mer og mer og ingenting er godt nok! Hvis du ønsker å studere, jobbe masse og ha en annerkjent jobb er det kjempeflott. Men husk at alle er ikke som deg og da trenger man kanskje ikke å rake ned på de..

Og bare så det er sagt så studerer jeg selv og har ingen av de jobbene dere anser som ubrukelige og pinlige.. men jeg ville ikke vært flau for å ha det heller.

signerer!

jeg er selv høyt utdannet og er veldig takknemlig for vaskepersonalet på jobb.

arbeidshverdagen hadde vært ganske kjip uten renhold.

hadde på et tidspunkt en jobb i et kollektiv hvor beboerne hadde ansvar for vask og rydd selv. det var så kvalmt der at jeg faktisk ikke orket jobbe der mer. ble fysisk dårlig av å være på jobb...

hurra for alt vaskepersonale:)

[Gjest Gjest]

-Langere

-Se og Hør-journalist

-Kjendiser fra realityprogram

-Healere

-Klarsynte

-Spådamer

-De som ikke gidder å jobbe

-Fluffere

[Samantha]

Programledar på disse morgenquizane på Tv2 og TvNorge sine nattprogram. For ein grusomt pinlig jobb....

Enig med gjesten over som nemnte kjendisar frå realityprogram. Heilt forferdelig å vere vitne til alle C-kjendisane som tynar ut dei siste dråpane berømtheit for å tene nokre kroner.

[Gjest Gjest_multidimensjonell]

Er det virkelige slike verdier vi vil ha i samfunnet? At noen yrker skal rakkes ned på og sees på som mindreverdige? Mye generalisering og stigmatisering i denne tråden synes jeg.

[#Angel#]

Er det virkelige slike verdier vi vil ha i samfunnet? At noen yrker skal rakkes ned på og sees på som mindreverdige? Mye generalisering og stigmatisering i denne tråden synes jeg.

Signerer

[Olive]

Bibliotekarer

Hva? Du vet tydeligvis ikke hva en bibliotekar gjør.

Yrkene som havner lavest ned på min rangstige er prester og andre som jobber med religion. Rett og slett fordi det i mine øyne er fullstendig unyttig.

[Lapetos]

-Langere

-Se og Hør-journalist

-Kjendiser fra realityprogram

-Healere

-Klarsynte

-Spådamer

-De som ikke gidder å jobbe

-Fluffere

Jeg visste ikke at det å ikke gidde å jobbe var et yrke?

[Gjest Gjest_sofa_*]

- Telefonselger (Key Account Manager /Account Manager)

- Barnehagetante

- Lærer/lærervikar

- SFO-ansatt

- Vaskehjelp

- Dagmamma

- Etanolarbeider

- Kundeservicemedarbeider (telefon)

- Dovakt

- Kinovakt

- Badevakt

- Securitasarbeider

- Politimann

- Resepsjonist

- Samlebåndsarbeider/fabrikk

- IT-arbeider

...har lav anseelse og lav status: bare kjedelig og uattraktivt. Hjelper ikke om lønnen er høy, dette er kjipe jobber.

Veldig mange av disse yrkene er kjempeviktige yrker - hvordan kan de ha lav anseelse? Jeg mener at yrker som man bare har "just for fun" er mye lavere på rangsstigen, selv om man kan tjene mer på dem.

[Gjest Gjest_jaja_*]

Telefonselger er ett kompetansedrevet yrke, du har problemer med å si det om du er dårlig på det men er stolt som faen om du er god. Kjenner teleselgere som tjener 12-15000 i måneden, ikke spesielt stolte av yrket sitt. Mens andre jeg kjenner tjener 50-120.000 i måneden og er sykt stolte av jobben sin, har egen bar i arbeidslokalet og trives som få.

Jeg syns ikke hvor mye lønn man tjener har noe å si for hvor lav status yrke har. Å være telefonselger er ikke noe jeg ville vært stolt av å være, fordi jeg syns det er et usympatisk yrke. Det går ut på å "plage" andre.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg skiller ikke mellom høyere og lavere utdanning, men ser kun på arbeidsoppgavene som inngår i yrket. Synes derfor det er mer status å f.eks. jobbe som kokk eller frisør enn å jobbe som sykepleier eller lege.

Å sette sprøyter i rumpa på folk eller utføre gynekologiske undersøkelser blir ikke mer staus fordi om man tar lang utdanning for å jobbe med det. (Jeg har selv høyere utdanning, så det er ingen mindreverdighetskomplekser inni bildet her.) Jeg synes bare mange av helse-yrkene er lavstatus uansett fordi det innebærer mye kontakt med andres ekskrementer, kroppsvæsker, ekle sykdommer,osv...

Det du sier her har jo ikke noe med høy eller lav status og gjøre, eller at du ser ned på de som jobber i f.eks helsebransjen.

Det er jo dine personlige meninger om hva du ikke ville gjort. Det blir jo noe annet.

Skjønner foresten ikke at det er mulig å se ned på yrker som er kjempeviktige for å få samfunnet til å gå rundt. Tenker meg at et par folk som sitter på "toppen" og ser ned på diverse vaskefolk eller søppeltømmere hadde blitt litt småsure hvis ingen kom å tømte søpla dems.

[Gjest Gjest_Kim_*]

Jeg visste ikke at det å ikke gidde å jobbe var et yrke?

For store deler av Norges befolkning er det nok det

[Gjest Gjest_gjest_*]

Uføretrygdede og frivillige arbeidsledige, ofte en side av samme sak.

Det skal MYE til for å bli uføretrygdet i Norge i dag. Man får som regel tidsbegrenset uførestønad. Håper ikke du får en alvorlig kreftdiagnose hvor du må fjerne mesteparten av feks lungene. Er veldig vanskelig å skulle fortsette i jobb innen et år da. Og hvordan vil du da finansiere hverdagen videre når sykemld går ut? I tillegg sliter mange kreftpasienter med psykiske ettervirkninger. Så du får satse på å holde deg i frisk og fin form. Og aldri bli alvorlilg syk!

[Gjest Gjest_Tom_*]

Det skal MYE til for å bli uføretrygdet i Norge i dag. Man får som regel tidsbegrenset uførestønad. Håper ikke du får en alvorlig kreftdiagnose hvor du må fjerne mesteparten av feks lungene. Er veldig vanskelig å skulle fortsette i jobb innen et år da. Og hvordan vil du da finansiere hverdagen videre når sykemld går ut? I tillegg sliter mange kreftpasienter med psykiske ettervirkninger. Så du får satse på å holde deg i frisk og fin form. Og aldri bli alvorlilg syk!

Kreftpasienter og lignende diagnoser er selvsagt berettiget uføretrygd. Alle forstår jo det.

Verre er det når stadig flere unge mennesker innvilges uføretrygd pga.diverse "psykiske lidelser" og helt diffuse "diagnoser". En venn av meg som er lege, hevder at dette ofte er ungdommer som har gått på stoff og selv har kjørt livet sitt på ræv.(Med visse unntak selvsagt). De kan shoppe,dra på cafe,dra på ferier,gå på byen og kort sagt gjøre alt det vanlige folk gjør - utenom å jobbe.

For da har de plutselig angst...

Heldigvis ser det nå ut til at politikerne har tenkt å stoppe denne trygde-galskapen som vi vanlige skattebetalere må jobbe livdriten av oss for å finansiere.Disse menneskene må ut i arbeid,både for samfunnets og sin egen del.

[Gjest CookieMonster]

Jeg syns ikke hvor mye lønn man tjener har noe å si for hvor lav status yrke har. Å være telefonselger er ikke noe jeg ville vært stolt av å være, fordi jeg syns det er et usympatisk yrke. Det går ut på å "plage" andre.

Helt enig. Det er ikke mange yrker jeg ser ned på, men telefonselger er noe av det verste jeg vet om. Nå har jeg heldigvis reservert meg mot det, men før var det helt ekstremt. Ble plaget nesten hver dag.

Forøvrig ser jeg ned på pelsoppdrettere og luksusprostituerte. Vanlige prostituerte har som regel ikke noe valg, men når du velger å jobbe som det her til lands hvor man har alle muligheter for å skape seg et anstendig liv, så skjønner jeg ikke poenget. Det er jo svart arbeid og man bidrar ikke med skattepenger heller.

[Lapetos]

Kreftpasienter og lignende diagnoser er selvsagt berettiget uføretrygd. Alle forstår jo det.

Verre er det når stadig flere unge mennesker innvilges uføretrygd pga.diverse "psykiske lidelser" og helt diffuse "diagnoser". En venn av meg som er lege, hevder at dette ofte er ungdommer som har gått på stoff og selv har kjørt livet sitt på ræv.(Med visse unntak selvsagt). De kan shoppe,dra på cafe,dra på ferier,gå på byen og kort sagt gjøre alt det vanlige folk gjør - utenom å jobbe.

For da har de plutselig angst...

Heldigvis ser det nå ut til at politikerne har tenkt å stoppe denne trygde-galskapen som vi vanlige skattebetalere må jobbe livdriten av oss for å finansiere.Disse menneskene må ut i arbeid,både for samfunnets og sin egen del.

Du vet visst ikke hva du snakker om. Jeg sliter med en særdeles kraftig form for angst. I tillegg er jeg bipolar depressiv, og lider av schizoid personlighetsforstyrrelse. Jeg har forsøkt å søke jobber, uten mye hell. Bare blitt kalt inn til et par intervju, men ikke fått napp. Jeg har også prøvd meg på alle "tiltak" NAV har satt meg på, også det uten videre hell. Det forrige tiltaket NAV plasserte meg på klarte jeg ikke å fortsette på fordi jeg, om morgenen før jeg skulle på jobb fikk så heftig angst når jeg nærmet meg døra at jeg begynte å brekke meg, og måtte løpe på do. I tillegg til at jeg fikk heftige angstanfall pga. denne jobben, var arbeidet, og sjefene der, såpass langt fra hva jeg kunne tenkt meg, at det virket fullstendig mot sin hensikt - mine depressive perioder ble kraftigere og heftigere enn hva de hadde vært på lenge.

Til slutt fant jeg ingen glede i noe som helst, klarte ikke gå på dette tiltaket, maktet ikke å komme meg til lege for å få sykemelding en gang, fordi bare det å gå ut døren og sette seg på bussen til legen var for mye.

Jeg har ikke fått innvilget uføretrygd, fordi NAV tydeligvis ikke tror på at lidelsene mine er så alvorlige. Ikke har jeg spurt om det heller, siden jeg faktisk har lyst å prøve å jobbe. Men slik situasjonen er nå, begynner det å se ut som om jeg må søke om det.

For ordens skyld: Jeg tør ikke gå på byen, jeg tør ikke gå å handle alene, jeg tør ikke reise på ferie, og hver gang jeg skal reise hjem for å besøke mine foreldre må jeg hive i meg 2-3 valium for å komme meg på båten(e). (De bor en dagsreise unna). Og nervøsiteten min for denne reisen begynner ofte en måned i forveien. Før kunne jeg ikke engang gå utenfor leiligheten, fordi jeg fikk ofte panikkanfall. Det har heldigvis dempet seg nå. Jeg går på stemningsstabiliserende medisiner som bare delvis fungerer, og har en psykolog som ærlig talt ikke er så opptatt av å prøve å hjelpe meg.

Så du kan rett og slett drite i å komme med utsagn som at psykiske lidelser ikke er gyldig grunn til å søke om uføretrygd! (Ja, jeg leste at du skrev at det finnes unntak, men du stigmatiserer likevel en JÆVLIG stor gruppe mennesker.) Jeg håper nesten (bare nesten!) at du opplever en eller annen ubegripelig traumatisk opplevelse i nærmeste fremtid som setter psyken din ut av spill, så du kan se hvor enkelt det er å jobbe med kraftig angst og/eller depresjoner.

Makan!

[Gjest Gjest]

Du vet visst ikke hva du snakker om. Jeg sliter med en særdeles kraftig form for angst. I tillegg er jeg bipolar depressiv, og lider av schizoid personlighetsforstyrrelse. Jeg har forsøkt å søke jobber, uten mye hell. Bare blitt kalt inn til et par intervju, men ikke fått napp. Jeg har også prøvd meg på alle "tiltak" NAV har satt meg på, også det uten videre hell. Det forrige tiltaket NAV plasserte meg på klarte jeg ikke å fortsette på fordi jeg, om morgenen før jeg skulle på jobb fikk så heftig angst når jeg nærmet meg døra at jeg begynte å brekke meg, og måtte løpe på do. I tillegg til at jeg fikk heftige angstanfall pga. denne jobben, var arbeidet, og sjefene der, såpass langt fra hva jeg kunne tenkt meg, at det virket fullstendig mot sin hensikt - mine depressive perioder ble kraftigere og heftigere enn hva de hadde vært på lenge.

Til slutt fant jeg ingen glede i noe som helst, klarte ikke gå på dette tiltaket, maktet ikke å komme meg til lege for å få sykemelding en gang, fordi bare det å gå ut døren og sette seg på bussen til legen var for mye.

Jeg har ikke fått innvilget uføretrygd, fordi NAV tydeligvis ikke tror på at lidelsene mine er så alvorlige. Ikke har jeg spurt om det heller, siden jeg faktisk har lyst å prøve å jobbe. Men slik situasjonen er nå, begynner det å se ut som om jeg må søke om det.

For ordens skyld: Jeg tør ikke gå på byen, jeg tør ikke gå å handle alene, jeg tør ikke reise på ferie, og hver gang jeg skal reise hjem for å besøke mine foreldre må jeg hive i meg 2-3 valium for å komme meg på båten(e). (De bor en dagsreise unna). Og nervøsiteten min for denne reisen begynner ofte en måned i forveien. Før kunne jeg ikke engang gå utenfor leiligheten, fordi jeg fikk ofte panikkanfall. Det har heldigvis dempet seg nå. Jeg går på stemningsstabiliserende medisiner som bare delvis fungerer, og har en psykolog som ærlig talt ikke er så opptatt av å prøve å hjelpe meg.

Så du kan rett og slett drite i å komme med utsagn som at psykiske lidelser ikke er gyldig grunn til å søke om uføretrygd! (Ja, jeg leste at du skrev at det finnes unntak, men du stigmatiserer likevel en JÆVLIG stor gruppe mennesker.) Jeg håper nesten (bare nesten!) at du opplever en eller annen ubegripelig traumatisk opplevelse i nærmeste fremtid som setter psyken din ut av spill, så du kan se hvor enkelt det er å jobbe med kraftig angst og/eller depresjoner.

Makan!

Hvis staten ikke gadd fø på deg så hadde du nok kommet deg i jobb du også, selv om du ikke høres ut som den verste trygdesnylteren. Nød lærer naken kvinne å spinne osv.

[Lapetos]

Hvis staten ikke gadd fø på deg så hadde du nok kommet deg i jobb du også, selv om du ikke høres ut som den verste trygdesnylteren. Nød lærer naken kvinne å spinne osv.

Man er da vitterlig ikke trygdesnylter fordi man er syk og ikke klarer å jobbe? Men da kan man jo bare snu det den andre veien og si til alle som er uføretrygdet pga. dårlig rygg o.l. at dersom staten ikke gadd å fø på dem, hadde de nok kommet seg i jobb de også. Det er nøyaktig det samme. Psykiske lidelser er like ille som fysiske lidelser, om ikke verre, ettersom fysiske lidelser er noe som kan gå over veldig raskt, mens psykiske lidelser krever mange år med terapi og medisin for at de i det hele tatt kanskje skal bli bedre. (Jada, jeg er klar over at mange fysiske lidelser også kan kreve år med oppfølging og medisinering.) Forøvrig sliter jeg veldig mye med en forferdelig dårlig rygg også, noe som i (heldigvis) korte perioder gjør meg ute av stand til å jobbe, handle, rydde, osv. Men jeg regner med at det er greit at jeg ikke jobber pga. det. Dessuten forstår jeg ikke hvordan det er mulig å påstå at folk som går på trygd ikke bidrar med skattepenger, ettersom det faktisk blir betalt skatt av trygd.

Og jeg kan love deg at det er ikke enkelt å få noen form for trygdeytelse når man sliter psykisk. Forøvrig har jeg teoretisk sett et yrke, men jeg tjener ikke penger på det. Foreløpig. (But all good things come to those who wait...)

Men du kan jo selv prøve å jobbe når du står i fare for å få et panikkanfall når som helst som lamslår deg i 15-20 minutt og fører til at du tror du holder på å dø, eller bli gal, for så å gjøre deg helt utslitt når det er over.

Norge har et utrolig bra velferdsystem som faktisk tillater folk som ikke klarer å jobbe å leve et rimelig anstendig liv likevel. I tillegg til det prøver NAV faktisk å aktivisere sine brukere, dvs. gi dem arbeidstrening og denslags, for at de kanskje skal klare å komme seg ut i "vanlig" arbeid etterhvert. Jeg ser ikke problemet med å benytte seg av velferdstaten når man lever i velferdstaten, og faktisk har behov for det.

Og ved å møte på en slik form for "fiendtlighet" pga at man ikke klarer å jobbe fordi man har en eller annen psykisk lidelse, blir saken bare enda verre for den som lider av en slik sykdom. Det er ille nok å føle seg ubrukelig i vårt samfunn, om ikke folk skal komme å gi en dårlig samvittighet i tillegg fordi man ikke kan jobbe. Eller kanskje man bare skal samle sammen alle som sliter psykisk å sperre dem inne i et eller annet stort hus, og la dem sulte seg der. Eller lære seg å jobbe. For det er jo tydeligvis en svært enkel sak å kvitte seg med psykiske lidelser. Det er jo tydeligvis bare å våkne en morgen, knipse med fingrene og si: "Nei, nå gidder jeg ikke være syk mer..." så er alt i orden.

Ting er desverre ikke så enkelt. Og jeg kan love deg at jeg skulle ønske det var så enkelt. I natt sov jeg 3 timer pga. lidelsene mine. Hodet mitt ble bombardert med alle mulige slags tanker og forestillinger og illusjoner i flere timer, til jeg var så utslitt at jeg sovnet. Jeg er dønntrøtt nå, og har mest av alt lyst til å bare legge meg igjen, men jeg kan ikke det - for jeg skal kontakte NAV, også må jeg ringe psykologen min, dessuten er jeg nødt til å prøve å ha døgnrytme, ellers får jeg ikke sove i det hele tatt. Det er ikke bare-bare å skulle karre seg på jobb tidlig på morgenen etter 3 timers søvn, for så å være våken, oppegående, fokusert og produktiv i en eller annen bedrift.

Jeg kan love deg at det er mange som sliter psykisk som virkelig skulle ønske de kunne jobbe. En veldig god venn av meg som egentlig har vært ufør i mange, mange år pga psyken, har nettopp fått innvilget uføretrygd. Ikke fordi det tok lang tid å behandle søknaden, men fordi han ikke ville være ufør - han ville jobbe. Men det nådde et punkt hvor det ikke gikk, så tilslutt kollapset han og søkte uføretrygd. Han prøvde å jobbe i en del år, gikk frivillig på sosialen i mange år, og levde på nær sagt ingenting, bare fordi han ikke ville være ufør. Men noen ganger går det bare ikke.

Vi som sliter psykisk har det ille nok fra før, om vi ikke skal møte på fordommer som dette i tillegg.

[Gjest strykebrett]

Vi som sliter psykisk har det ille nok fra før, om vi ikke skal møte på fordommer som dette i tillegg.

Jeg syns ikke du skal bry deg om hva gjest_Tom sier jeg. Han har åpenbart ingen erfaringer med psykisk sykdom.

Jeg er faktisk enig med han i at det er litt lett å få sykemeldinger hos fastlege fordi man føler seg litt neffor/har det vanskelig på jobben eller sånn, men dette er jo laaangt fra det en med PTSD, bipolar lidelse eller en av de andre tunge diagnosene sliter med. Dere som sliter med disse tingene har som oftes skjerpet dere/tatt dere sammen mer enn noen andre i samfunnet noen gang har vært nødt til, det er bare ikke alle som skjønner det.

Håper du får god hjelp og blir bedre

[Lapetos]

Jeg syns ikke du skal bry deg om hva gjest_Tom sier jeg. Han har åpenbart ingen erfaringer med psykisk sykdom.

Jeg er faktisk enig med han i at det er litt lett å få sykemeldinger hos fastlege fordi man føler seg litt neffor/har det vanskelig på jobben eller sånn, men dette er jo laaangt fra det en med PTSD, bipolar lidelse eller en av de andre tunge diagnosene sliter med. Dere som sliter med disse tingene har som oftes skjerpet dere/tatt dere sammen mer enn noen andre i samfunnet noen gang har vært nødt til, det er bare ikke alle som skjønner det.

Håper du får god hjelp og blir bedre

Takk for det Men jeg føler likevel jeg må forsvare, når en så stor gruppe med mennesker blir stigmatisert og hengt ut som trygdesnyltere. Det er ikke et bevisst valg å få en slik diagnose. Jeg gikk i 5 år før jeg fant ut at jeg var bipolar, og ytterlige 2 år før jeg fant ut at jeg hadde en kraftig angstlidelse, og nå nylig fikk jeg diagnosen Schizoid personlighetsforstyrrelse - bare for å forklare at slikt sjeldent skjer over natta. Og selv når jeg fikk diagnosene fikk jeg ikke noe skikkelig forklaring på hva det var/hvordan de fungerte og hva som kunne hjelpe. Det måtte jeg lese meg frem til selv. I tillegg var jeg feilmedisinert i flere år, noe som ikke akkurat har hjulpet på sykdomsforløpet.

Men, ja, det er kanskje enkelt for leger å skrive ut sykemeldinger fordi folk føler seg nedfor, men jeg tror dette kan ha sammenheng med at de ikke er opplært i psykologi, og derfor ikke helt vet hva de skal foreta seg. Det beste er å gi henvisning til psykolog, såklart, men det er en milelang venteliste, og trenger man umiddelbar hjelp er jo ikke det mulig.